Å forlove seg i ung alder

[Wulfi]

Jeg var akkurat fyllt 18, han var akkurat fyllt 17.

Nå har vi vært sammen i over 17 år. (Gift i 10 av dem.)

[BareLinn]

Om folk forlover seg når di er 15, eller 30, spiller ingen rolle for min del!

Men når ei venninne kom til meg og sa; Jeg har forlovet meg, jeg

Så fornøyd og blid..Dem hadde jo vært sammen i hele 14 DAGER !!

Det syns jeg bare var tåpelig!

Hu var 15,og hadde helt klart ikke tenkt over hva det ville si å forlove seg !?

Jeg mener heller ikke at en forlovelse er en begynnelse på et ekteskap !

Folk kan være forlovet i 2år, 20år, osv..

Det er en start ! Men det er INGEN lov som sier at man MÅ planlegge et giftemål, etter en forlovelse?

Mine foreldre gikk fra hverandre for 9år siden, men jeg tror ikke selv at det vil påvirke meg og mine valg?

Di var forlovet i 12år di !

Jeg og typen møttes på nettet i Februar i fjor..

Møttes etterhvert IRL..I Mars i fjor..

Og ble et par samme helga..

FLytta sammen etter 1mnd..

Jeg vet jo selv at det var FORT ! Og at jeg egentlig ikke burde tatt noen sjanser..

Men noen ganger tror jeg man kan føle at..Det er RETT, på en måte..

Vi flyttet sammen etter 1mnd, og forlovet oss 05/07-06.. Snart 1år siden

Det var tidlig..Jeg vet det! Men folk har respektert våre avgjørelser..

Og vi har klart oss utmerket vi

Og det finnes faktisk di som klarer seg uten;

Fest hver helg..

Moteklær

Penger

Når di er 18år... Jeg er snart 20,og har ALDRI vært full

Man vokser mye på opplevelser man har hatt,tror jeg..

Noe som gjør at det finnes 15åringer som er mer ansvarsfulle enn mange 23åringer..

Om dere skjønner?

Hadde min kusine på snart 18, gått å forlovet seg med typen sin nå... Di har vært sammen i halvannet år..

Jeg hadde blitt sååå glad Man ser det på begge to..Di er såå ment2be liksom

[Turnip]

Jeg er vel en av de som "forlovet" meg da jeg var 16 år, typen var da 15. Denen forlovelsen brøyt jeg etter 1 år. men jeg var 16 år og så på en måte ikke alvoret i dette her, var på en måte ikke en ordentlig forlovelse. Vi har nå vært sammen siden vi var 16 år og vi er i dag 22 år, vi flyttet sammen for 1,5 år siden. Noe usikkerhet har det jo vært, og en forlovelse vil ikke komme på tale før på noen år her hvertfall. Nå har vi akkurat kjøpt oss en ny leilighet, så forholdet vokser jo. Men giftemål og sånt.. har ikke noe hastverk, jo lenger vi venter, jo mer sikker er på at det er riktig!

Forledrene mine giftet seg når de var 19-20 år gamle, nå er de 56 og de har et utrolig bra ekteskap. Virker nesten nyforelsket enda, så godt å se noen har det livet ut

[Tine]

Mangen som forlover seg i tidlig holder gjerne ut i flere år men jeg føler at mangen forlover seg pga at det er ''inn'' Selv så jeg jeg vært sammen med min gutt i over 5 år og vi har ikke forlova oss ennda, men det blir vel med tiden det også... Syns man skal vente og se om ett forhold er til å satse på før man forlover seg og envt gifter seg. Men alle er jo forskjellige da.

[Shilamon]

Folk forlover seg fordi det er status å ha en støgg ring på fingern å kunne vise fram til venner og familie.

Jeg blir kvalm, skal man ikke klare å ha et bra forhold fordi man ikke har det på et papir? Hvordan kan et papir gjøre at man kommer nærmere hverandre, det er liksom ikke der det ligger, at man kommer nærmere hverandre fordi en feit byråkrat har undertegna et papir på at man skal holde sammen til døden skiller en.

Det eneste man oppnår med å bli gift er økonomiske problemer når man skal skille seg igjen, noe som halvparten av befolkninga gjør. Det er naivt å gifte seg.

Dette vil jeg påstå at er grunnen til mange skilsmisser. Folk tror at det skal være så stor forskjell på å være gift og samboer. Den viktigste forskjellen er vel egentlig at man har et papir som binder enn mer sammen LOVLIG sett. Ellers er, skal og bør hverdagen være akkurat den samme som ektepar og som samboer.

Det mest utrolige jeg vet er folk som har vært samboer i kanskje 10-15 år gifter seg og året etter er de skilt. Hva er det folk egentlig forventer av ekteskapet? Man erklærer at man ønsker å være med den personen livet ut og at man ønsker å inngå de forpliktelsene papirene tilsier, utover dette er det liten forskjell på samboerskap og giftemål. Samboerskap er ikke noe dårligere, men tar du skrittet til ekteskap er du noe mer forpliktet.

Selv har jeg alltid tenkt at man bør være sammen en stund før man flytter sammen, deretter bo sammen en stund før man forlover seg for så å være forlovet en stund før man gifter seg (tar jo uansett litt tid å planlage et bryllup).

Ekteskapet er ingen drømmeverden, det er harde tak, krangling, frustrasjoner, vennskap og glede. Akkurat som det er blant venner, kjærester og samboere. Ekteskapet krever bare at man jobber litt før man gir opp, skilsmisse er en nekle vei ut som alt for mange tar sprø du meg.

Og nettopp fordi dette ikke er en drømmeverden synes jeg ikke 16- 20 åringer er modne eller klare for den forpliktelsen som følger. I tidligere tider var faktisk folk voksne når de var rundt 20, i dag lever de fleste livets glade ungdomsdager langt over 20, noen helt inn 30.

For min egen del tror jeg at jeg hadde spurt typen omdet hadde rablet for han om han falt på kne (om en fremlagt på en litt pen måte). Vi har vært sammen i 1,5 år og ser ingen grunn til at det ikke skal vare en god stund enda. Men jeg er for ung Vi er 21 og 22) og leken på livet til å binde meg til noen på den måten. Heldigvis tror jeg han vet akkurat hvor jeg står så da slipper jeg nok unna en overraskende og upassende kneling:P

[Inustaff]

Jeg er kanskje sær,men synes for min del forhold i det hele tatt er unødvendig i ung alder..

Grunnen til dette er enkelt og greit at jeg ser ikke vitsen med å mingle og skape et forhold til noen jeg vet jeg ikke kommer til å være sammen med om 5 år likevel.

Som 15 åring feks,vil få mennesker være ordentlig kjent med seg selv og sine ønsker.

De fleste forandrer seg mye fra de er 15 til de er 20 og 25.

Så fordi man ikke er helt på plass selv,kan man umulig vite hva man egentlig ønsker i en partner og ha oversikt over hva som kommer til å funke over lengre tid.

En forelskelse er egentlig ikke nok.De fleste er forelsket flere ganger i løpet av tenårene/livet generelt...og flere er sammen med mange av de som de er forelsket i,uten at det egentlig er noe vits i det.På barneskolen og ungdoms skolen var det nye par hver uke.Det gikk på rundgang hele greia.

Det varer 2 uker der,3 mndr der,6 mndr der.Eller bare noen dager...

Altså lite gjennomtenkt og umodent,fordi man faller der og da...stuper i det og finner ut at man er ukompatible ,flere "mangler" enn det burdte være osv.

Feks: Kjæresten liker ikke dyr i det hele tatt,du elsker og brenner for dyr.

Du vil ha barn,kjæresten liker ikke barn.

Sånne ting kan ikke bygges på...Dersom begge parter skal være lykkelige.

Den dagen du vet hvem du er og hva du ønsker utav livet ditt...så kan du begynne å se etter en livspartner som kan glede deg og få glede av deg.

Jeg har latt alle forelskelser gå meg hus forbi uten å utrykke noe av det eller si et ord,og bare latt det ligge til det gikk over.Fordi jeg visste at den følelsen ene alene ikke var nok,og jeg visste at det kom til å gå over etterhvert.

Det har vist seg(da flere er mine kamerater og har vært det i årevis)at jeg gjorde riktig og ikke involvere meg hver gang jeg "følte"noe.

Folk må få lov å forlove seg når de vil,men jeg synes det er verdt å tenke på at man faktisk skal passe i sammen på flere områder og vitsen med å forlove seg er vel å binde seg/bestemme seg for å være med denne personen?Mer enn 6 mndr eller 1 år liksom...

Og dersom man ikke vet mer om seg selv og partneren,hvordan kan man da avgjøre om man vil dette?

Jeg synes giftemål for være opp til den enkelte..Selfølgelig er det koselig og gifte seg,og dele med andre at man velger å leve med den man har valgt.Men da synes jeg det er på sin plass at man er fornøyd med den man velger av de rette grunnene..og at man ikke gifter seg bare pga at det ser så flott ut på eventyr og romantiske filmer.

Klart det er veldig romantisert til tider,men det kan også føles som en herlig opplevelse og gifte seg med den man har valgt.

Det handler om hvilket forhold som ligger imellom paret.

Mine foreldre har vært gift lenge.Jegbeundrer at de holder sammen.

Jeg har respekt for folk som holder sammen.Men folk skal holde sammen av de rette grunner.

Barn er ikke god nok grunn.Foreldre som ikke er glad i hverandre lengre bør ikke bo sammen pga barna.Overasskende mange gjør dette over lengre tid.

Barn er ikke dumme,og de lærer ikke godt av å se foreldre med kulde eg imellom.Falskt og merkelig.

Da er det likegodt å la det være.Barna blir eldre og får egne erfaringer og vil da skjønne at det kan være umulig å holde sammen.Selv om det for barneparten føle vanskelig da begge er dets foreldre.

Sånn er livet.

Folk gifter og skiller seg...noen har nye typer hver 6 mnd..og andre holder livet ut-

[Wicked Sister]

Et spørsmål:

Når man forlover seg, er det da man sier: "vil du gifte deg med meg?" eller er det da man skal gifte seg man sier det? Ble plutselig så usikker...

[HanneJ]

Har et par venninner som er forlova... de er femten år...

Kan ikke fatte det jeg

[Mud]

Jeg er 30 og jeg er på ingen måte ferdig utviklet eller "satt"... tror det vil være like "rikig" eller "galt" å forlove meg nå som de gangene jeg faktisk har forlovet meg. Jeg tror ikke det er alderen som avgjør om et forhold varer, det er hvor mye man er villig til å jobbe for å få det til å holde og om man utvikler seg i så noenlunde samme retning. For utvikle seg gjør man livet ut..jeg har en helt annen livstil nå enn bare for tre fire år siden.

[Hilde90]

Et vennepar av meg forlovet seg da hun var 15 og han 20 (de hadde vært sammen i 1 år da). Det er 2 år siden, og de er enda sammen.

Ei annen venninne (17 år) av meg har nettopp forlovet seg med en hun har kjent og vært sammen med i 2 uker! Det er helt sprøtt.

Jeg synes det er tidlig å forlove seg i den alderen. Jeg er 16 og kan absolutt ikke tenke meg å forlove meg nå.

[sussa85]

JEg personlig syns nå at det virker ut som alle forlover seg i hytt og pine for tiden. PÅ meg virker det mye fordi det er status (og kult) å ha ringen på fingeren. Har vært samboer med min i over 2 år, (vi er 22 og 23) og det blir ikke forlovelse før om hvertfall to år.

[xxx12345]

Jeg er også så gammeldags at jeg mener at dato for bryllup skal bestemmes når man forlover seg. Heldigvis mente samboeren det damme, så da han fridde i fjor bestemte vi dato for bryllupet som er senere i sommer.

Å forlove seg bare fordi det er in og man ikke har noen videre planer utover det synes jeg er tull. Men det er jo bare min mening

[Caroline]

Jeg kan bare snakke for meg selv, hva andre velger å gjlre er opp til dem mener nå jeg..

Vi forlova oss da jeg var 18 og han var 20, og flytta sammen samme året. Jeg var hele tiden klar på at dyr er min hobby, og hunder kommer i hus, så enkelt er det. Og det har vært greit fra dag 1, ellers hadde det aldri gått.

Vi fyller i år 22 og 24, og har snart 2 barn sammen, så at det funker på et vis må jeg vel si

Selvfølgelig er vi ikke alltid enige om ting, men hvem er vel det?

At vi ikke er gift enda får bare være, vi har studert så lenge vi har vært sammen, så det kommer den dagen det passer seg.

[Anettex]

når jeg en gang skal gifte meg gjør jeg det for meg selv og min kjære ikke for å få det på papir.. men å gi løfter til hverandre og ha en ring som symbol på løftene.. det blir mer bindene og en trygghet tror jeg.. men alle må da få ha hver sin mening.. var forlova når jeg var 15 og er snart 19 nå og har forandret meg veldig siden da og er ikke lenger forlovet.. så den tabben håper jeg ikke flere gjør for du forandrer deg utrolig på de årene...

[Aya]

Ang. å forlove seg tidlig avhenger jo veldig av person og. Mine beste venner, som jeg fortalte om før her, flyttet begge hjemmefra da de var 16, de har klart seg kjempebra, tatt skole og utdanning, og virkelig blitt voksne. Når jeg ser på vennene mine hjemme som ikke har flyttet ut enda, er det himmelvid forskjell når det gjelder modenhet.

[charlotte]

Jeg forlovet meg når jeg var 16 år og vi er fortsatt sammen.

[ingrid_92]

Nå skal vel jeg egentlig være litt forsiktig med hva jeg sier da, siden venninna mi på 16 er forlovet.

Men, jeg syns man skal vente til man er eldre og vil gifte seg jeg

Når jeg tenker å forlove seg, så tenker jeg at da skal man liksom begynne å planlegge bryllup osv

[Nirm]

Det handler vel litt om å klare å se enkelttilfellene og ikke dra alle over en kam i slike situasjoner og? Det er forskjell fra person til person, og forhold til forhold. Å sette noen "aldersgrense" for når man kan forlove seg, blir litt feil i mine øyne.

Staten mener at man er gammel nok til å gifte seg når man er 18 år også. For noen er de sikkert "gamle nok" da, mens andre kanskje ikke er "gammel nok" i en alder av 35 år.

Noen i parallellklassen min ble sammen på ungdomskolen. Husker ikke helt om det var i 8. eller 9., men det var jo før de fylte 16 år i det minste. De er gift i dag, har hus og barn. Andre har barn med et par forskjellige menn, ut og inn av forhold og skilt. Et vennepar av meg fra uskolen er nå sammen på 12 eller 13 året og forlovet. De forlova seg etter 1 år, og fikk beskjed om at det var å kaste bort penger å kjøpe ring. Nå har de en sønn sammen også.

Noen liker singellivet, andre takler ikke å gå uten å ha kjærest i mer enn et par uker. Enkelte MÅ ha folk rundt seg hele tiden, andre liker ensomheten. Noen ønsker barn, andre ønsker ikke barn. Og enkelte ønsker å være aleneforeldre. Vi er forskjellige. Har forskjellige behov, ønsker og drømmer om fremtiden. Og vi vektlegger symbolikken i ting forskjellige. For noen er forlovelse bare en bekreftelse av forholdet, for andre er det at giftemål er neste.

Men uansett så bør man være realist i forhold. Sannsyneligheten for at ting ikke holder er forholdsvis stor om man skal se på statistikken, så en samboerkontrakt kan "lette" på ting i framtiden...

[Benedicte]

Skjønner ikke poenget med å forlove seg... Spesielt ikke når man er veldig ung og såvidt kjenner partneren

[laikamor]

Drar opp denne tråden her igjen...

Snakket nettopp med typen om dette her, som lurte på hva jeg mente om at vi etter hvert går et skritt videre i forholdet vårt. Jeg er 17, han er 20. Vi er begge to enige om å hvertfall vente til jeg er 18, og giftemål kommer nok ikke før etter endt utdanning, og vi begge har fast jobb. Vi ble sammen i mars i år, og er fullt klar over at mye kan endre seg, og at dette enda er tidlig i forholdet. Vi har bodd sammen siden august, og stortrives sammen. Selvfølgelig er det litt krangling og uenigheter, men føler virkelig det er verdt det, og vi har kommet bra gjennom det til nå. Etter jeg har blitt 18 skal jeg også snakke med mine foreldre, og høre med de hva de mener. Om de ikke vil jeg skal forlove meg så ung, så blir det nok ikke til at vi gjør det heller.

Jeg synes ikke det blir rett å si at man må være så og så gammel for å forlove seg. Folk er forskjellig, noen blir fort modne og flinkere til å stå på egne ben og ta ansvar, mens andre bruker laaaang tid på å bli voksen.

Selv føler jeg at jeg er ganske voksen av meg, det samme gjelder typen. Selvfølgelig har vi det gøy, men vi har også vett nok til å ta ansvar om det er noe.

Både meg og typen har bodd på hybel fra skolestart i fjor, til nå. Hele tiden har vi bodd sammen, selv før vi ble sammen. Jeg er veldig sjenert av meg, og det gikk vel et halvt år før jeg turde snakke noe særlig med han. Men så var det ikke lange tiden så kunne jeg snakke om ALT med han, ting jeg ikke engang snakker med foreldre eller bestevenninner om. Etter dette gikk det vel en måned eller noe, så var vi sammen. Jeg har ALDRI følt slikt for noen før, og heller aldri blitt så fort og godt kjent med noen før.

Jeg føler rett og slett at vi er klar til å forlove oss, men vil likevel vente i ca. et år, for å se an mer hvordan forholdet utvikler seg, og ikke minst hvordan vi utvikler oss hver for seg.

[SandyEyeCandy]

Jeg har ALDRI følt slikt for noen før, og heller aldri blitt så fort og godt kjent med noen før.

Jeg føler rett og slett at vi er klar til å forlove oss, men vil likevel vente i ca. et år, for å se an mer hvordan forholdet utvikler seg, og ikke minst hvordan vi utvikler oss hver for seg.

Når du er 17, så har du vel ikke rukket å føle for så veldig mange enda, hehe. Men fra spøk til alvor, så har vi alle følt akkurat DET for den ene spesielle personen i løpet av livet vårt. For noen varer det, for andre ikke. Det er bare dere som kan vurdere hva som er riktig i deres tilfelle, men vær klar over at den stormende følelsen av å "komme hjem" og være sammen mot verden som man gjerne føler med sin første "ordentlige" kjærlighet, ikke nødvendigvis er noen indikator på at det er mer ekte eller varig.

Forlovelse var, på lik linje med giftemål, fra gammalt av en eiendomsform. Mannen eide da kvinnen, og kunne i forlovelsesperioden kurtisere henne uten at hun blei ansett for å være løs på tråden. Dersom man forlover seg, er det altså meninga at man skal gifte seg innen et år.

Personlig synes jeg at det å forlove seg om mulig er enda mer gammelmodig enn å bare gå hen og være kjærester og så gifte seg. Hvorfor er det viktig for deg å forlove deg? Hvorfor kan dere ikke bare være kjærester (noe dere i praksis vil være uansett, da jeg tviler sterkt på at du har et ønske om å gifte deg med kjæresten din da du blir 19)? Vil du føle at forholdet deres er mer seriøst, eller at han tilhører deg eller er mer forplikta til å være sammen med deg i større grad enn om dere IKKE forlover dere?

Jeg spør fordi jeg er oppriktig nysgjerrig på hva som driver folk til å gjøre og velge som de gjør.

[Ingridhw]

Når du er 17, så har du vel ikke rukket å føle for så veldig mange enda, hehe. Men fra spøk til alvor, så har vi alle følt akkurat DET for den ene spesielle personen i løpet av livet vårt. For noen varer det, for andre ikke. Det er bare dere som kan vurdere hva som er riktig i deres tilfelle, men vær klar over at den stormende følelsen av å "komme hjem" og være sammen mot verden som man gjerne føler med sin første "ordentlige" kjærlighet, ikke nødvendigvis er noen indikator på at det er mer ekte eller varig.

Forlovelse var, på lik linje med giftemål, fra gammalt av en eiendomsform. Mannen eide da kvinnen, og kunne i forlovelsesperioden kurtisere henne uten at hun blei ansett for å være løs på tråden. Dersom man forlover seg, er det altså meninga at man skal gifte seg innen et år.

Personlig synes jeg at det å forlove seg om mulig er enda mer gammelmodig enn å bare gå hen og være kjærester og så gifte seg. Hvorfor er det viktig for deg å forlove deg? Hvorfor kan dere ikke bare være kjærester (noe dere i praksis vil være uansett, da jeg tviler sterkt på at du har et ønske om å gifte deg med kjæresten din da du blir 19)? Vil du føle at forholdet deres er mer seriøst, eller at han tilhører deg eller er mer forplikta til å være sammen med deg i større grad enn om dere IKKE forlover dere?

Jeg spør fordi jeg er oppriktig nysgjerrig på hva som driver folk til å gjøre og velge som de gjør.

Er veldig enig med deg.

Er selv 18 år, og har en kjæreste som er 21 som jeg er veldig glad i og kan snakke med om alt. Han er nok den beste vennen jeg har hatt noen gang, men kunne aldri tenke på å forlove meg akkurat nå.

Selv om jeg føler meg ganske voksen, vet jeg at jeg nok forandrer meg veldig med årene.

Jeg har nok et annet syn på forlovelser enn laikamor.

For meg er det sånn at om en forlover seg skal man gifte seg etter 1 max 2 år.

Det å forlove seg, "bare" for å forlove seg ser jeg ikke helt poenget med, da dere forsatt bare er kjærester/samboere.

Om dere uansett skal vente til dere er ferdig med utdanning og har jobb, kan dere vel vente med å forlove dere til da, tenker jeg.

Men på en annen side, skal du rett å slett bare drite i hva andre sier, som ikke kjenner deg eller kjæresten din. Om dere begge to er 100% innstilt på at det skal gå og ting skal fungere er det vel bare å kjøre på.

[laikamor]

Jeg har ikke noe særlig mening om at man må gifte seg innen et år etter man er forlovet, men heller at man skal gifte seg en gang, når man er klar for det. Enten om det er 1 år til, eller 20 år til. Føler det blir litt tidlig å gifte seg enda, men å forlove seg er på en måte mye enklere. Og ja, vil nok føle forholdet er mer seriøst, at man kanskje vil jobbe enda mer med forholdet om det skjer noe, at man ikke gir opp like lett. Men så er det det da, at han betyr så mye for meg at jeg hadde ofret alt uansett, selv om vi ikke er forlovet. Det er jo egentlig bare en status, på en måte, det er jo ikke noe som sånn sett gjør forholdet blir mer seriøst. Merker jeg er litt delt, men jeg er jo veldig glad for at typen spurte, jeg føler meg jo da enda mer sikker på at han også føler det samme som meg. Så om det er viktig for han, så gjør jeg det gladelig, da jeg ikke har noe mot det... Likevell er det ikke veldig viktig for meg.

Synes det er litt vanskelig å forklare...

[SandyEyeCandy]

Synes det er litt vanskelig å forklare...

Du må ikke føle at du trenger å rettferdiggjøre noe her, altså, det viktigste er jo at DU har et bevisst forhold til hvorfor du skulle velge å ta de valgene du gjør.

[KarpeSkrotum]

Hva er forlovelse egentlig, foruten en ring.

Jeg har vært forlovet over 20 år jeg