Gå til innhold
Hundesonen.no

Å forlove seg i ung alder


Mirai

Recommended Posts

Med ung alder så tenker jeg på før man fyller 20-21. Hva syns dere om å forlove seg så tidlig? Folk forlover seg jo helt ned i 16-års alderen. Jeg syns det er rett og slett på trynet. Jeg tenker på da jeg var 16, noe som ikke er veldig lenge siden. Og bare på den korte tiden har veldig mye skjedd, jeg er jo en helt annen person! Hvor mange ungdomsforlovelser overlever gjennom en slik periode av livet? Når er det riktig å forlove seg, hvor mye ville du ofret for dette? Ville du ofret hunden din slik at du kunne flytte og bo sammen med forloveden din?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 86
  • Created
  • Siste svar

Jeg kunne aldri gjort noe slikt. Ser hvor mye man forandrer seg i denne alderen, og for meg er en forlovelse rimelig mye mer forpliktende enn å "bare" være kjærester. En forlovelse vil jo si at det kommer et bryllup før eller siden...

En annen ting er dette med samboerskap. Jeg synes at det å flytte ut når du er 18, og rett inn til kjæresten, kan være lite lurt. Ser jo at det er veldig mange som gjør det, men jeg føler meg litt skeptisk. Er det ikke en idé å lære stå litt på egne ben først?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne aldri forlovet meg nå, heller ikke bodd alene med kjæresten (vi er tre som deler)- MEN dette er jo veldig individuelt.. Bestevenninnen min er forlovet, hun er 19,5, og de er liksom the perfect couple. Har vært samboere siden hun var 18. Jeg har full tro på at dette vil holde lenge (jeg er skilsmissebarn og er ikke helt sikker på om jeg tror på "for alltid" :rolleyes: ), og at de er veldig riktige for hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er greit å flytte sammen om man føler seg klar for det, men for meg er forlovelse skrittet etter der igjen. Jeg føler man binder seg enda tettere om man forlover seg, flytte fra hverandre er også lite gøy men for meg enklere enn å bryte en forlovelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke at jeg liker den samme type personligheten hos gutter når jeg er 16 år og når jeg er 25 år og 30 år osv. I den tiden kommer jeg nok til å forandre meg veldig mye og forandre smak veldig mye.

Dessuten så føler jeg at når man gifter seg så er neste steg å få barn og det er ikke noe som jeg har tenkt å få før i 30 årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kameraten min forlova seg da han var 18 og kjæresten 16! Jeg synes det er tåplig. De har ikke planer om å gifte seg med det første, så da ser jeg virkelig ikke vitsen.

Tror de aller fleste er altfor unge og umodne til å ta en avgjørelse om hvem de skal tilbringe livet sammen med når de er 16-18år gamle.

Jeg ser hvertfall på det som en mye storre deal å bryte en forlovelse enn å flytte fra hverandre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forlovelse er giftemål for meg, men mange unge forlover seg rett som det er, kun pga symbolikken. Har flere veninner som har forlovet seg med sin kjærste uten at de har tenkt noe særlig på bryllup, og litt senere gjør de det slutt. noen har vært forlovet i eevigheter.

Nei jeg er kanskje gammeldag, men når man forlover seg skal man begynne å planlegge bryllupet. Og unge som skal gifte seg har liksom alltid skurret litt i ørene mine.. :wub: Høres litt "feil" ut hvis de er så unge. (i tenårene og begynnelsen av 20 årene)

Selv om bryllup, fest, kaker og gaver frister, så har jeg aldri selv hatt den store drømmen om giftemål. Men trenger ikke gifte seg for å bo sammen og elske en person.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begynnelsen av 20årene er vel den tiden forriforrige generasjon som oftest giftet seg...?

Vanlig å være gift å ha barn før man var 25...

Nå er enkelte ikke ferdig utdannet enda når man er 25, så ikke rart alt er blitt forsjøvet opp i 30årene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk forlover seg fordi det er status å ha en støgg ring på fingern å kunne vise fram til venner og familie.

Jeg blir kvalm, skal man ikke klare å ha et bra forhold fordi man ikke har det på et papir? Hvordan kan et papir gjøre at man kommer nærmere hverandre, det er liksom ikke der det ligger, at man kommer nærmere hverandre fordi en feit byråkrat har undertegna et papir på at man skal holde sammen til døden skiller en.

Det eneste man oppnår med å bli gift er økonomiske problemer når man skal skille seg igjen, noe som halvparten av befolkninga gjør. Det er naivt å gifte seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville vært med kjæresten min i hvertfall 2 år før jeg flytter sammen fyren,1 år til for å se hvordan samboerskapet er,kanskje 2 år.

Forlovelse betyr ingenting for meg,men det har vel noe med at jeg ikke er så gammel.

Kanskje jeg forandrer menig.

Jeg for min del d***** i hva andre gjør,dems liv ,dems feil.

Man lærer så lenge man lever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri klart å tro på "sammen for alltid" greia og på mange måter blir også forlovelse en måte å love å være sammen for alltid. Jeg har ikke lyst til å gifte meg, da jeg ikke har behov for et papir som "bevis" på at jeg er ordentlig glad i den jeg er sammen med, og siden jeg ikke vil gifte meg ser jeg ikke vitsen med å inngå en forlovelse heller.

Samboer'n min har allerede vært gift en gang (han er 12 år eldre enn meg :wub: ) og han har heldigvis ikke behov for å gjenta den greia, men vi har snakket om å gjøre en variant av forlovelses greia og kjøpe vennskapsringer isteden. For oss blir det omtrent samme greia... Men dette ligger minst et år frem i tid..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare spørre: Dere som ikke har noen tro på "sammen for alltid", er deres foreldre skilt?

Selv har jeg både foreldre og besteforeldre som er lykkelig gift, og jeg har fortsatt tro på at det fungerer. Mine besteforeldre som var gift i nesten 70 år, kalte ekteskapet sitt "tvers gjennom lykkelig" :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare spørre: Dere som ikke har noen tro på "sammen for alltid", er deres foreldre skilt?

Ja, men jeg vil ikke si det er relevant. Se på statistikken......

Jeg har og besteforeldre som har levd lykkelig sammen siden kritttiden, men jeg tror heller det er fordi de er av den eldre generasjonen hvor seperasjon ikke er like godtatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare spørre: Dere som ikke har noen tro på "sammen for alltid", er deres foreldre skilt?

Foreldrene mine er lykkelig gift på 33 året.. Jeg derimot er skilt :)

Jeg forlovet meg som 18 åring, vi ble samboere samme året, giftet oss 2 barn og 8 år senere enn det igjen, ble skilt veldig kort tid etter det igjen..

Nå forandrer ikke hverken forlovelse eller ekteskap selve forholdet, forlovelse har ingenting å si lenger, annet enn at du får en ring på fingeren. Ekteskap - vel, man har fortsatt flere rettigheter som gift enn som samboer i Norge, så det er ikke BARE en barnslig greie for å få papierer på at man elsker hverandre, liksom..

Om jeg tror på "sammen for alltid"? Tja.. Det kommer ikke helt av seg selv, og det ser ut til at det er der folk går på en smell - det var ikke så enkelt som at "de levde lykkelige i alle sine dager".. Men om begge er innstilt på å jobbe sammen for å få et forhold som varer, og ikke gir opp ved første og beste anledning (ja, merkelig at jeg som er skilt mener det, sant?), så er det vel håp, vil jeg tro :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men jeg vil ikke si det er relevant. Se på statistikken......

Det mener jeg definitivt er relevant. Tror dessuten at de med skilte foreldre som gifter seg, har større sjanse for å skille seg enn dem med gifte foreldre. Statistikk er statistikk. Den sier ikke noe om enkeltpersonene. For all del, jeg er ikke imot skilsmisse, men jeg er heller ikke imot ekteskap :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk forlover seg fordi det er status å ha en støgg ring på fingern å kunne vise fram til venner og familie.

Jeg blir kvalm, skal man ikke klare å ha et bra forhold fordi man ikke har det på et papir? Hvordan kan et papir gjøre at man kommer nærmere hverandre, det er liksom ikke der det ligger, at man kommer nærmere hverandre fordi en feit byråkrat har undertegna et papir på at man skal holde sammen til døden skiller en.

Det eneste man oppnår med å bli gift er økonomiske problemer når man skal skille seg igjen, noe som halvparten av befolkninga gjør. Det er naivt å gifte seg.

Oisann, dårlig dag?

Jeg syns at hvis et par virkelig er glad i hverandre og tror at dette vil vare, så kan de godt forlove seg for min del. Det er jo ikke så veldig "gale" hvis de går fra hverandre da, og så er det nesten en slags "prøvetid" for å se om man hadde holdt ut som ektepar - syns jeg :wub:

Men jeg syns en burde være over 20 da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har av en eller annen grunn veldig lite skilsmisser i familie og vennegjeng. Foreldrene mine har vært gift i 35 år nå, besteforeldrene mine har vært gift i 60 (!!) år i år, tanter og onkler, venner osv... Alle gift en god stund.... Allikevel sliter vel jeg litt med å tro på dette "til døden skiller oss ad" greiene.

Jeg har to lange (?? 5 og 4 år) forhold bak meg, en var jeg og forlovet med, men lever nå alene på 3. året (herre gud hvor fort tiden går). Jeg stortrives alene, har ikke noe stort ønske om barn, og vet at jeg ikke er villig til å ofre alt mulig for at et forhold skal fungere. Ja, mye mulig kommer det en mann inn i livet mitt etterhvert, og selvfølgelig må man være villig til å takle litt motgang, møtes på halvveien, jobbe med forholdet osv, men det finnes liksom grenser for hvor langt man vil gå... Mange ting er lettere om man er to, ikke minst økonomi, men det er heldigvis fult mulig å leve et strålende liv "alene" også...

Jeg synes det er helt ok at det er mer tillatt å skille seg i dag... Jeg er sikker på at mange i min besteforeldre-generasjon kunne hatt det svært mye bedre om de hadde gått hvert til sitt.

Og for å svare på spørsmålet også.... I dag er vel ikke det å forlove seg noen big deal, og mange tenker ikke engang over hva det egentlig betyr. For meg var det en big deal, og første skritt inn i ekteskapet (takk og lov at det gikk sånn.. :rolleyes: ). Jeg synes kanskje ikke alder bør ha så innmari mye å si, ikke alene i hvert fall, men kanskje heller stunden man har tilbrakt sammen i forkant. Flere av mine venner er fortsatt sammen med ungdomskjæresten, men ingen av de ble gift før de var over 25.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med ung alder så tenker jeg på før man fyller 20-21. Hva syns dere om å forlove seg så tidlig? Folk forlover seg jo helt ned i 16-års alderen. Jeg syns det er rett og slett på trynet. Jeg tenker på da jeg var 16, noe som ikke er veldig lenge siden. Og bare på den korte tiden har veldig mye skjedd, jeg er jo en helt annen person! Hvor mange ungdomsforlovelser overlever gjennom en slik periode av livet? Når er det riktig å forlove seg, hvor mye ville du ofret for dette? Ville du ofret hunden din slik at du kunne flytte og bo sammen med forloveden din?

Jeg er ikke i mot at de skal forlove seg når de er 18 år. Jeg sier ingenting på det, men ville ikke gjort det selv. Jeg synest alle skal være 18 før de forlover seg.. Jeg ser på forlovelse som at nå skal vi gifte oss. Jeg tror det er veldig forskjellig hva folk legger i forlovelsen. Noen vil bare vise at de er veldig gla i hverandre mens andre skal gifte seg i nærmeste fremtid. Når jeg forlover meg, skal jeg kunne si ca når vil skal gifte oss.. Jeg kan være forlovet lenge, men jeg må ha en plan om at jeg faktisk SKAL gifte meg og kan begynne å planlegge om jeg vil.. Jeg er oppvokst i en kristen familie, men jeg vil flytte sammen med typen min før jeg gifter meg. ikke fordi jeg må teste ut forholdet, men fordi jeg kan tenke meg jeg ønsker det da. Jeg er nå singel.. Har vert det i over 1 mnd.. ikke så veldig lenge.. Vi hadde planer om hus (innen familie) og vi ønsket å forlove oss, men vi ville ikke siden vi ikke ville gifte oss enda. Innvikla..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble sammen med fyren når jeg var 18.... Vi forlovet oss når jeg var 20... Da jeg var 26 kastet han meg ut. Ble sammen igjen da jeg var 26,5, så var han utro. Og på ny slutt.. Ble sammen igjen når jeg var 27... Nå er vi fortsatt sammen, og jeg er passert 28.

MEN, jeg kommer IKKE til å forlove meg med han engang til før jeg er 100% sikker på at det blir oss "for alltid". Og, vil jeg noen gang bli sikker på det etter det som er skjedd?

Da vi forlovet oss tenkte jeg så som så på det... For meg var det ikke vitkig, for han betydde det "giftemål en gang i fremtiden". Vi ser hvem som brøt det?

Søskenbarnet mitt skal gifte seg til sommern... Hu er nå 21..Vært sammen med fyren siden hu var 16-17. Han fridde i fjor, og nå i sommer er det bryllup. I DERES tilfelle er jeg ikke i tvil om at det vil holde. De er som skapt for hverandre, osv.

Men, det er individuelt.

Har ikke noe problem med å skjønne folk som forlover seg i ung alder, men de må kanskje innse at de kan vokse fra sin kjære etterhvert?

Folk får velge som de selv vil, jeg dømmer ingen.. Men, må vel kanskje si at å forlove seg som 15 åring er litt tidlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Jeg vet om flere som forlovet seg i 16-17 års alderen, men alle ble brutt etter veldig kort tid. Jeg tror dette er veldig individuellt, men de fleste trenger litt tid å modne på. Jeg hadde ikke orket å binde meg allerede i 18 års alderen :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare spørre: Dere som ikke har noen tro på "sammen for alltid", er deres foreldre skilt?

Mine foreldre var aldri gift, men flyttet fra hverandre da jeg var 4 år. Men for min del har ikke det påvirket mitt syn på "sammen for alltid".. Jeg har ikke tro på at jeg klarer å være sammen med noen "for alltid" fordi jeg ikke stoler på andre mennesker. (2 personer jeg stoler på 100% og ingen av dem er min nåværende type) For at et forhold skal kunne holde lenge mener jeg at en må ha tillit til hverandre og stole på den andre. Så mine forhold er vel kanskje forhåndsdømt til å gå i dass før eller siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...