Gå til innhold
Hundesonen.no

Våkner du noen gang av at du ler?


SoppenCamilla

Recommended Posts

Skrevet

Det gjør jeg!

Gjorde det tidligst i dag, da jeg sov over hos Lill. Også ler jeg sånn mongolatter, sånn at Lill tror jeg griner eller dør eller noe! Så ler jeg enda mer fordi jeg hører ho begynner å få panikk! Det er kjempegøy! ;)

Har dere noen sånne historier?

Guest Christine
Skrevet

Haha, nei, jeg har aldri våknet av at jeg har ledd(ikke som jeg husker iallefall)

Men jeg har våkner ofte av at jeg gråter da! ;)

Skrevet
Haha, nei, jeg har aldri våknet av at jeg har ledd(ikke som jeg husker iallefall)

Men jeg har våkner ofte av at jeg gråter da! ;)

Uff, jeg har også våknet av at jeg har grått.. Mye gøyere å våkne av at man ler! :P

Det var ikke så gøy nei :P skjønte ingen ting jeg :P Trodde du fikk epilepsi anfall eller no!

Men etterhvert så ble det jo gøy da:p du klarte ikke å slutte å le

Hahah, nei, jeg ler bare jeg tenker på det!

Skrevet

Nei tror nok det er dårlig med latter om morran ;P

Men pappa, han ler i søvne han. haha, tar jo helt av i blandt. Ble redd første gangen jeg var oppe og hørte latter. "hvem f... kan det være" var det første jeg tenkte

Skrevet

Jeg gråter ofte i søvne, og våkner av at jeg skriker (mareritt.. heele tiden), men ler? njeeei.

Skrevet

Nei... Tror ikke det! Men jeg kan le av drømmer etter jeg har våknet. For ikke så lenge siden drømte jeg at jeg skulle passe på en baby, så skulle jeg kjøre en plass, så la jeg babyen i en Tupperware boks! Haha!

Skrevet

har aldri våkna av det, men jeg har fått høre av flere at jeg ligger og tygger i søvne. Hakker tenner på en måte, bare at det er annenhvert sekund. Får som oftest høre det etter jeg har hatt ekorndrømmen min. Jeg tror det er en sammenheng.

Skrevet

Nei har aldri . . .

Men har et par blåmerket på hode og kropp av at eg faller ut av sengen og tar hånden rundt ledningen til lapa over meg og drar den som at den faller rett i hode på meg. :D .

Skrevet

Mamma pleier å le i søvne, lillebroren min også. Jeg bare prater og lager masse rare lyder i søvne.

Jeg pleier å våkne av at jeg gråter. Men pleier ikke å le, nei.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...