Gå til innhold
Hundesonen.no

Er tvangsparring greit?


ingar

Recommended Posts

Skrevet

Jeg husker en gang en familie fra Nord med en premiert hunn Golden som de ville ha parret med en hann fra Oslo. Da avtalte å møtes på Geilo og så foregikk parring bak en conteiner ved en kafeteria der og de dro begge tilbake der de kom fra. Selv husker jeg når min golden..Julie ble parret. Hun ble behørig holdt som i en skrustikke og ble regelrett voldtatt. Dette var meriterte goldenoppdrettere og jeg var uerfaren med dette og trodde at det var greit. Men nå i ettertid syns jeg dette ikke er helt stuerent. I en forskingsrapport jeg leste en gang om hundedyr..var det viktig at både han og hun tilhørte samme flokk og utvilket rett kjemi seg i mellom. Det hadde direkte innflydelse på valpekullet. Jeg hadde så smått tenkt å la Pia og Birk få ha et valpekull. Men de to siste løpetidene har hun slett ikke vært villig til å stå for han. Da tenker jeg som så at..Neivel.... da er det sikker ikke liv laga for at det skal bli valper..så da får det heller være. Hvordan stiller andre seg til dette? Blir det tvangsparring...kunstig inseminering hos veterinær. Synd du det er greit å hjelpe naturen litt på vei?

Skrevet
Jeg husker en gang en familie fra Nord med en premiert hunn Golden som de ville ha parret med en hann fra Oslo. Da avtalte å møtes på Geilo og så foregikk parring bak en conteiner ved en kafeteria der og de dro begge tilbake der de kom fra. Selv husker jeg når min golden..Julie ble parret. Hun ble behørig holdt som i en skrustikke og ble regelrett voldtatt. Dette var meriterte goldenoppdrettere og jeg var uerfaren med dette og trodde at det var greit. Men nå i ettertid syns jeg dette ikke er helt stuerent. I en forskingsrapport jeg leste en gang om hundedyr..var det viktig at både han og hun tilhørte samme flokk og utvilket rett kjemi seg i mellom. Det hadde direkte innflydelse på valpekullet. Jeg hadde så smått tenkt å la Pia og Birk få ha et valpekull. Men de to siste løpetidene har hun slett ikke vært villig til å stå for han. Da tenker jeg som så at..Neivel.... da er det sikker ikke liv laga for at det skal bli valper..så da får det heller være. Hvordan stiller andre seg til dette? Blir det tvangsparring...kunstig inseminering hos veterinær. Synd du det er greit å hjelpe naturen litt på vei?

Nei, jeg synes ikke tvangsparring er akseptabelt overhodet - ei heller inseminering dersom det ikke er fordi hannhunden befinner seg hundreogørten mil unna - eller er død... Jeg synes ikke man skal tukle med naturen slik. Vil de ikke parre seg er det enten feil tidspunkt eller det er ikke "meant to be". Det er nå min enkle mening.

Skrevet

Vil ikke hannhund parre, skal man ikke parre. Enkelt og greit. Først og fremst fordi det tyder på at noe er galt. Enten er ikke tiden rett, hannhunden er ikke moden nok, eller har manglende sexuell drivkraft- og slikt er arvelig.

Skrevet

En må da stole på at tispa sjø vet hva som er best også..

( selv om noen hunder faller for en helt annen gruppe enn en selv..)

Skrevet

Syns ikke noe om tvangsparring. Driver man på med det vil man til slutt få hunder som ikke kan forplante seg naturlig i det hele tatt. La naturen gå sin gang ;)

Skrevet

Nei la hunden få fred om den ikke vil ha akkurat den hannhunden du har funnet til henne.

Selv mår jeg passe på når mine små damer får løpetid for de vet hva det er og stiller seg glatt opp for den første og beste gutten de treffer(noen som sa gatens ludder??? jeg har to av dem).

Den værste er jo Tinka(eldste) som hyler som en stukken gris hvis vi går forbi en hannhund som ikke får hilse på når hun løper(hva søren får jeg ingenting mor, er du galen??) :glare: hun er ikke riktig navla den damen altså. ;)

Guest Belgerpia
Skrevet

Dette kommer jo helt an på hva man legger i ordet tvangsparing det da..........

Det ER normalt f.eks. at ei tispe som pares for første gang må holdes - dog ikke i skrustikke - men dette handler jo om helsa til hannhunden også da - jeg har fått referert ett par tre vanvittig stygge hendelser som følge av at man lot hundene "ordne selv" - blant annet ei tispe som ble opprevet bak til en slik grad at eier valgte å avlive hunden - grunn: tispa ble lei av å henge og slang seg rundt for å ta hannen hvorp han røsket seg løs.......

Har aldri hatt "friparing" på noen tisper (ett unntakt) - aldri tvangshold, men alltid holdt hodet. Det hadde sikkert vært mulig å pare alle sammen uten å holde foran, men jeg synes det er greit å være der jeg..........

At tispa ikke vil stå for hannhunden kan være at hun er underdanig en av de andre hundene (eller har du bare de to nå) - DET kan i alle fall skje med hannhunder - når vi skulle ha vårt første kull så ville ikke hannen (vår egen, men yngre enn Timo) - pare tispa, han så ikke på henne engang (ref unntak over), det endte med at vi gikk og lot de være helt alene i kennelen i mange mange timer - og først etter nesten ett døgn turte han, da hadde vi holdt gammelkaren unna lenge.

Så kanskje skal du ta med deg disse to på tur ett sted hvor de kan være sammen bare de to - kanskje det går greiere?

Skrevet
Dette kommer jo helt an på hva man legger i ordet tvangsparing det da..........

Det ER normalt f.eks. at ei tispe som pares for første gang må holdes - dog ikke i skrustikke - men dette handler jo om helsa til hannhunden også da - jeg har fått referert ett par tre vanvittig stygge hendelser som følge av at man lot hundene "ordne selv" - blant annet ei tispe som ble opprevet bak til en slik grad at eier valgte å avlive hunden - grunn: tispa ble lei av å henge og slang seg rundt for å ta hannen hvorp han røsket seg løs.......

Har aldri hatt "friparing" på noen tisper (ett unntakt) - aldri tvangshold, men alltid holdt hodet. Det hadde sikkert vært mulig å pare alle sammen uten å holde foran, men jeg synes det er greit å være der jeg..........

At tispa ikke vil stå for hannhunden kan være at hun er underdanig en av de andre hundene (eller har du bare de to nå) - DET kan i alle fall skje med hannhunder - når vi skulle ha vårt første kull så ville ikke hannen (vår egen, men yngre enn Timo) - pare tispa, han så ikke på henne engang (ref unntak over), det endte med at vi gikk og lot de være helt alene i kennelen i mange mange timer - og først etter nesten ett døgn turte han, da hadde vi holdt gammelkaren unna lenge.

Så kanskje skal du ta med deg disse to på tur ett sted hvor de kan være sammen bare de to - kanskje det går greiere?

Ja jeg har bare de to og de får gå sammen helt uforstyrret og ordne som de vil..men det ser ut som Pia helt mangler den biten jeg har sett på alle de andre tispene jeg har hatt. De har, når tiden var der, behøring bydd seg fram, brettet halen til side og tydig invitert hannhunden. . Det eneste Pia byr Birk er et sett sylskarpe tenner uavlatlig hver gang han startet forspillet. Jeg er helt ening med deg at man hjelper de i "hengefasen".

Skrevet

Med den forrige hannhunden opplevde jeg to svært forskjellige parringer, som nok sier noe om "enigheten" to hunder kan komme til...

Den første tispen var langt unna, vi møttes midtveis, og det ble et svare strev; hun ville aldri stå stille, men løp og flørtet så hannhunden min ble mer og mer sliten. Men han var en sann gentlemann! Prøvde vi fysisk å holde tispen fast, stoppet han opp all flørtingen. Vi kunne stå rett i nærheten, men når vi tok fysisk fatt i hans utvalgte - niks. Løsningen ble å finne et hjørne der hun "tilfeldig" travet bort til, og at vi stengte henne like "tilfeldig" inne. Da gikk det hele greit.

Så skulle han prøve seg med en tispe han bare hadde møtt et par ganger på utstilling. Hun var aldri parret før. Men da de to så hverandre, var det null forspill - de var skjønt enige, det tok dem et minutt og vi rakk aldri å komme oss i "dekning" engang; en hærskare naboer passerte oss på vei hjem fra jobb.... og lurte fælt på hva dette var.

En bekjent ville en gang gjerne ha valper på sin hund, som hadde fått første kullet veldig ung med en hund den kjente godt. Hunden ville ikke ha noen! Den prøvde seg litt frem, likte hannhunder som minnet litt om den første kjærligheten, men avviste til syvende og sist enhver frier; de var ikke "som de skulle være", tydeligvis. Nå var dette en ganske opprinnelig rase, kanskje litt instinkter igjen? Ikke godt å si.

Men det er grader... det er det. Les litt her, det er interessante tanker, selv om jeg ikke vet nok til å bedømme dem i det hele tatt. Limer inn kortversjonen også...

http://www.kennelchanco.se

VÅRA UPPFÖDNINGSRUTINER (kennel Chanso):

"Målet med vår uppfödning är att den ska vara så naturlig som möjlig. Våra hundar lever i par, utifrån kunskapen att hundar är "familjedjur". Detta gäller även vid uppfödning. Pappan finns med hela tiden, eftersom vi ser det som en tillgång, både för valparna och tiken. Vid val av avelshane så låter vi tiken vara med och välja hane. Eftersom tiken då, via bl a vomeronasale kan välja bort hanar som är olämpliga (genetiskt). Parningen låter vi hundarna sköta själva. Inte bara människor har ett behov av att "dansa" först. Under dräktigheten försöker vi skydda tiken mot stress, för att inte riskera överdriven stresskänslighet hos valparna i framtiden. När det är dags för tiken att föda, låter vi henne göra det i en "artificiell lya". Den är relativt liten och med lågt i tak. Inuti finns material som ger tiken ett ordentligt motstånd vid bäddningen (berikning). Valparna föds i hemmet, men på en skyddad plats. Som underlag använder i halm. Vi påbörjar socialiseringen redan under andra veckan, men låter det inte gå ut över valparnas behov av sömn och ostördhet. Naturligtvis erbjuder vi valparna en genomtänkt berikning. Vilket består av olika av olika underlag, leksaker och nya dofter. Avvänjningen får tiken själv sköta/styra."

Når det gjelder hunder som lever sammen, hva vet vi hva som foregår? I ulveflokken (la oss nå ikke diskutere den, hunder er ikke ulver, men ta utgangspunkt der iallfall for dette eksemplet) så er det vel slik at de har et eller annet instinkt/drivkraft som gjør at far ikke parrer seg med avkommet, visstnok; det forekommer i fangenskap, men ellers har de "noe" som gjør at de unngår innavl over tid.

http://www.wolftrust.org.uk/a-reproduction.html

Kanskje noe sitter igjen et eller annet sted "der inne", og at de unngår det? Kommer jo an på hunden, noen har mer for seg enn man skulle tro "bare en hund" kunne ha. Bare en tanke!

Skrevet

Ja, Hundene er morsomme altså!;) da vi fikk "pikebesøk" i romjula tok det dem nesten en uke før noe skjedde. og Tassen min hadde aldri gjort noe slikt før og forsto ikke hva de var hun ville med ham. så etter en stund så gjorde hun et siste forsøk med å "ri" på Tassen min og hun nektet å gå av og Tassen sprang bortover gangen og forsto lite. Til slutt gikk det opp for ham , og jeg håper at det er gode nyheter vi får ca. den 20. Januar!;) Det tok bare litt tid og det varierer jo fra hund til hund! ;) men vi hadde aldri tvunget tassen på henne. Det blir bare galt i mine øyne!;)

Skrevet

Nei til tvangsparing, ja til naturlig paring!

Men synes man kan holde i en tispe eller i hannhunden for at de skal stå i ro under hengingen.

Har selv tisper som angrer noe voldsomt akkurat i det øyeblikk hannhunden trenger inn, og da er det bare å "holde" fast så ingen skader seg. De er ikke aggressive, men prøver bare å komme seg unna. Og neste dag er de like ivrige på flørter'n igjen, helt til hannhunden henger der...

Synes alle tisper og hannhunder bør få et "naturlig" kull før de brukes til inseminering, slik at man kan se at de lar seg pare.

Det "verste" jeg har sett av inseminering var på Veterinærhøyskolen. En mann eide både tispe og hannhund, og skulle pare disse. Forrige løeptid hadde tispen bare avvist hannen, så nå skulle de inseminere. Først inn med hannen for tømming. Så kom han ut og byttet til tispen. Litt senere så jeg tispen ligge neddopet på klinikken og eier sto og løftet opp bakparten. -Tispen hadde ikke latt seg inseminere heller, så hun måtte dopes for at veterinæren skulle klare å legge inn sæden. DA HAR DET GÅTT FOR LANGT!!

Vet også tisper som ikke har klart å bli drektige ved paring, blitt inseminert, fått alvorlige komplikasjoner og dødd av disse. Kanskje det var en grunn til at tispene ikke ble drektige på naturlig måte???

Skrevet

Nei, ikke når de regelrett blri voldtatt!

Når Aris parret for første gang i November måtte han ha litt "dytte hjelp" for og komme helt inn. Xentra var jo villig og bare stod der med rompa ut og halen til siden. Slik vi gjorde da syntes jeg er helt greit.

Og når de hang sammen holdt vi dem litt så de ikke sku rive seg fra hverandre (var jo Aris sin første gang, så ikke godt og vite hva han kunne funnet på, hehe).

Slikt syntes jeg er greit, blir jo litt som med mennesker, er ikke alle som får det helt til første gangen.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...