Gå til innhold
Hundesonen.no

Såret over nedlatende kommentarer om hund..


Djervekvinnen

Recommended Posts

Nå er jula i hus og dette innebærer at hele familien min er samlet under samme tak. Imorres hadde jeg på meg en tskjorte som står: proud dobermann mom. Søsteren min ble helt oppgitt og sa herregud hva er det med de som tror de liksom skal være mor for dyr?? Det er jo såå ekkelt. Er du faktisk klar over hva det vil si å være mor? det er når du FØDER et barn du blir mor. Åh jeg blir så oppgitt over de so tror sånn og som sier: kom til mamma eller noe i den duren. Og har de i senger og sofaer. Uff så discusting!

Hun ristet på hodet og himlet med øynene, og sa det på en så nedtalende måte at man følte seg som en komplett idiot der man satt. Viste ikke hva jeg skulle svare jeg.. Ble helt paff- Og hun sa det foran elle de andre.. Greit nok, hun har aldri vært noe dyrevenn, eller skjønt hvorfor folk knytter seg til dyr, men det at hun snakker så nedlatende om det, ragerer jeg på. Det sårer meg rett og slett.

Jeg vil nesten ikke nevne noe om Hera og hva vi har gjort, hva jeg gleder meg til osv, så lenge det handler om hund.. Eller finner på unnskyldninger istedet for å si at hunden er grunnen til noe. Altså er stoor del av meg blir borte i nærheten av henne.. Også hvis jeg feks tar bilder av pusen min så blir det teit og hun skjønner ikke hvorfor man tar bilder av bare en tåpelig katt.

Jeg blir sur når hun er sånn, men hva kan man egentlig si til slike? La de bare si det de mener og la det gå? Er det flere som har det slik? Er det greit at hun får si det hun mener og setter en stor gruppe folk i boks og får oss til å høres ut som unormale og merkelige vesner..

Merk: søsteren min høres kanskje ut som hun er 15, men hun er faktisk over 30..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer fra en dyrekjær familie så jeg opplever sjelden sånt i familien.. eller..min bestemor lurte på hvorfor i alle dager jeg ikke hadde bur med til valpen i går men det var det nærmeste jeg kom en ekkel komentar til tross for at Lyra ble dårlig i magen og bæsjet flere ganger på gulvet. (Bestemor er vel den i familien som har minst til overs for dyr, hun nekter b.l.a å gå med på at Loke smiler når han flekker tenner mot henne).

Derimot får jeg stadig høre komentarer fra andre folk i livet mitt som ikke skjønner hvorfor jeg "kaster bort livet mitt" på bikkjer og lurer på når jeg skal få meg et liv. Da spør jeg de pent om hvilket liv de mener jeg burde ha og om det ikke lengre er lov å bestemme selv hva slags liv man vil leve eller hva man vil definere som liv. For meg vil det aldri bli "et liv" å sitte hjemme med mann og barn uten noen andre intresser. ( og de hyppige skilsmissene for tiden blandt de av vennene mine som fikk mann og barn tidlig bekrefter mistanken min om at det ikke alltid er så himla spennende i lengden.)

At man ikke kan sammenligne dyr med barn er jeg enig med søsteren din i. Dyra mine blir aldri barna mine, jeg antar at jeg ville feks aldri klart å avlive min egen sønn fordi han utgjorde en trussel for samfunnet. Jeg har ikke egne barn (og skal aldri ha det), men jeg respekterer at mor/far/barn forholdet er noe jeg aldri kan sette meg fullt inn i og at det ikke på noen måte kan sammenlignes med det forholdet man får til dyr. Jeg kaller meg gjerne "mamma" ovenfor dyrene mine (det gjør søsteren min ovenfor sine dyr og til tross for at hun har tre barn :wub: ), men jeg kaller ikke de "barna mine" hvis du skjønner. De er tross alt "bare" hunder og katter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner godt at du blir frustrert og såret! Jeg har noen rundt meg jeg og,som ikke for alt i verden klarer å forstå min store interesse for hund. Jeg har f.eks ei vennine,som en gang kom med denne kommentaren: er det ikke bedre at du bruker tiden du sitter på nettet på sånne date-sider,isteden for disse bikkjene? Jeg ble så paff! Det er fryktelig irriterende når folk ser ned på interessene dine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en venninne som jobber sammen med en tidligere svoger av meg, hun fortalte meg en gang han hadde sittet og snakket om meg i lunsjpausen der alle var samlet, og ettersom han vet hun er min venninne, så dreide han samtalen inn på meg og fortalte henne hva jeg skulle ha gjort. (Jeg skulle ha avlivet mine hunder, og fått meg en leilighet i Oslo.)

Jeg ble ikke himmelfallen, fordi dette har han fortalt meg før, men at slike folk flauser seg selv ut, er jo tydelig for de som hører hva andre kan uttale seg som de som er hundeeiere og hva som er best for oss.

Søsteren din har vel samme 'problemet' som min tidligere svoger: en slags selvtatt ønsket sjefsrolle overfor deg som person, ettersom hun uttrykker seg slik hun gjør overfor deg midt i et selskap.

Tror at hadde du snakket med tilhørerne, ville du hørt deres reaksjon på hennes uttalelse. Slikt snakk er direkte uhøflig og uforskammet, og det forteller mer om henne enn om deg.

At du ikke satte henne på plass der og da, eller stoppet henne, tyder på at du er et fredens menneske som ikke ville ødelegge selskapet mer enn det hun gjorde. Selv om hun er en gledesdreper så håper jeg at du ellers klarte å hygge deg samme med de som liker hunder.

Å være sammen i et selskap og ellers med folk som har så i mot hunder som din søster, bør en rett og slett unngå, og heller være sammen med de som trives med hunder. Hundeeiere er et eget folkeslag som hundeløse ikke skjønner seg på.

Kanskje du skulle lage selskap og invitere alle de andre, men ikke din søster. Det er også et slags 'svar på tiltale' for din søster. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde blitt utrolig skuffet jeg også, også Hera da som er så søt og god. :wub:

Heldigvis har jeg familie og venner som virkelig skjønner hvor mye Chicka betyr for meg, så jeg hører aldri noen kommentarer.

Hadde jeg hatt venner som klaget over at jeg hadde hund så "bye-bye! I don't need you" for jeg er en person som alltid kommer til å ha hund og klarer folk ikke å akseptere det så er de ikke skikkelige venner og jeg trenger ikke sånne venner, sorry!

Du kan jo ikke bare si byebye til søsteren din, men hva med å prøve å forklare hun hvor mye Hera betyr for deg og at det skuffer når hun sier sånne stygge ting?? kanskje du prater til døve ører men da har du iallefall prøvd, og noe kanskje synker inn og at du slipper de vonde kommentarene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar! Ja jeg skjønner at det kan være grunn å reagere på folk som behandler dyrene sine som barn, og kler på dem masse dilldall og serverer maten på fat og skal gifte dem etc. som man kan se tilfeller av i feks. USA. Da blir det jo litt for mye av det gode. Men jeg kan godt tulle med det at hunden min er babyen min en gang iblandt, uten at jeg mener det bokstavelig talt! Og samme med den t skjorten jeg bruker, er jo også bare ment som mer humor. Men søsteren min er sånn at så lenge du vil ha hunden på fanget og snakke kosespråk og ha hunden (eller katter) i sofaen og sengen, så er det på likhet med behandling av unger. Det blir for dumt! syns ho. Og ikke bare ho som sier det, men også folk på jobb blant annet. Som syns det er rart vi bruker penger på forsikring av hund og vil at hundene ikke er noe familiemedlem med bare skal ligge ï en yttergang. osv.

jeg føler det nesten sånn at samfunnet er delt i to. Dyrevenner og de som syns dyr bare er et dyr. Og jeg har intrykket av at det er vi som dyrevenner som blir de rare/teite/tåpelige. (alt etter som hvem som sier det)

Heldigvis er moren min ikke sånn og hun spør hvordan det går med hunden min, og så strikker hun gensere og lager pledd til henne. Ja viser omtanke. Så heldigvis er ikke hele familien min slik.. Jeg respekterer at folk ikke er interesert i hund, og jeg snakker ikke om hund når jeg er hos folk som ikke er interessert, men da syns jeg farsken meg ta at respekten burde gå begge veier. *enda litt snurt etter frokosten*eg

Glad jeg har sonen da! Så kan jeg rømme til likesinnende! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei djervekvinnen!

I vår familie var det bare jeg som var "dyremenneske". Jeg måtte jobbe meg til ridetimer og ønske meg det til jul. Aldri kom det noen å så på at jeg red, eller fulgte meg opp på annen måte, heller! Da jeg fikk meg hund og katt og etter hvert en hund til..., sa broren min at jeg var mer glad i dyra enn i familien (det vil si søsken og mor, ikke egne barn!). Skjønner deg godt, jeg! Det er veldig leit å ikke bli forstått på noe som er så viktig for en!

Nå har jeg vært "menneske"mamma i tjueto år og det er klart at jeg er mamma for både bikkjer og barn! Det er jeg som gir omsorg, mat, oppdragelse og tar alle utgifter, planlegginger og hvadetnåmåttevære! Jo, jeg har mammarollen, jeg! :rolleyes: Men dyra er ikke barna mine, bare nesten

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt enig med Loke her, jeg tror ikke vi som "bare" er hundeeiere skal tro at vi har samme forhold til dyra våre, som mødre og fedre har til barna sine... (selv om vi kanskje kan tro det)

Jeg har ikke barn, og skal heller ikke ha det, noe jeg selv har valgt, og som er vanskelig for mange å skjønne. Jeg får og høre at jeg "kaster bort" livet mitt, og mange tror nok hunden er et substitutt for manglende barn.

Jeg skjønner at slike kommentarer er sårende, og hadde min bror sagt noe slik en en sånn setting, hadde jeg antakelig ikke klart å holde kjeft. Men det beste er vel kanskje, særlig ovenfor barneforeldre, og gi de forståelse av at man skjønner at en hund aldri kan bli et barn i den forstand.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun blir ikke akseptert som en skikkelig hobby i alle kretser. Ble selv innkalt til møte med samtlige lærer på ungdomskolen, der de ba meg skaffe meg en skikkelig hobby... Jeg kunne nemlig ikke drive med hund (og enda gikk jeg på kurs med hunden min sammen med en av disse lærerne...). Fotball og handball var visst "skikkelige interesser", og jeg burde drive med det...

Det er sårende med slike kommentarer ja, men hva med å ta søstra di til side en gang, og spørre hvorfor hu har så store problemer med det? Si at du gir blanke f.. i hva hu mener, men hva er vitsen med å sitte å "rakke ned" på deg i et familieselskap? Greit at man ikke gjør det der og da for å bevare julefreden, men det er jo mange andre dager du kan konfrontere henne med det. For det er vel ikke første gangen?

Kommer hu med tåplige komentarer ang å ta bilde av katta etc, hvordan reagerer hu med at du bare spør hu hvorfor hu har problemer med det/plager hu?

Synes det er begrensa hva man skal tåle, bare fordi det er familie...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har heldigvis ikke fått noen nedlatende kommentarer rundt hundehold, annet enn litt fliring når det ble avslørt at Buster får komme opp i sengen :wub: men akkurat det skjønner jeg jo at folk reagerer på så tok det ikke ille opp. Min familie er ganske hundevennlige. Onkel har to hunder akkurat nå og har hatt masse hunder opp igjennom årene. Mamma elsker Buster og har til og med bilde av bare han stående på et bord i stuen, og ønsker seg et til. Søskene mine som er eldre enn meg har til sammen 4 hunder. Og de yngre småsøskene mine har veldig lyst på hund når de blir eldre. Osv osv. Og de som ikke er hundemennesker er kattemennesker, og skjønner dermed forholdet mitt til lille engelen. Vi pleier og å tulle med å kalle oss mor og far, og mamma kaller seg bestemor. Hun sier ganske ofte at hun har gitt opp å få barnebarn som ikke er hårete og ikke har fire ben ;)

Jeg hadde blitt dødelig fornærmet om noen hadde tråkket på det at jeg har hund som livstil, og trives med det. Tror nok jeg hadde fyrt meg ganske så mye, og prøvd høyrøstet og forklart hvor mye dyr kan bety for noen og lagt ut om respekt for andre og deres interesser. Og kanskje lagt til at jeg tråkker da vel ikke på *sett inn deres interesser*, og snakker nedlatende om det... For det er jo litt respekt inne i bildet, respekt for andres valg rundt hva de vil drive med på fritiden. Syns det er dårlig gjort å rakke ned på andres livsstil jeg :rolleyes:

Heldigvis kan jeg snakke så mye om Buster, hva vi har gjort, hva vi plages med, eventuell fremgang, og annet vi holder på med, så mye jeg bare vil. Og bra er det ellers hadde jeg ikke hatt så fryktelig mye å snakke om tror jeg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke bare du som får slike kommentarer <_< Jeg får stadig høre at jeg faktisk aldri kommer til å få meg en mann, fordi det er ingen om har lyst på ei dame med 2 hunder. Pluss at det er ingen som vil leve med ei som setter hundene sine så høyt :wub: Fint sier jeg, da er han ikke god nok ;)

Jeg synes ikke dette er noe kjekt, men jeg prøver å svare de litt frekt, slik at de skjønner at det er de som "driter seg ut".

Mine brødre som enda bor hjemme hos mine foreldre, klager på at det lukter så hund når jeg er på besøk. Så de synes at jeg burde få noen til å passe de når jeg skulle på besøk. Da svarte jeg bare at da kommer jeg ikke. Inviterer dere meg, så skal jeg ha hundene med. Etter det så har jeg ikke hørt noe :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der er aldri ålreit, og det er nok noe i det at det er todelt - dyrevenner og "de andre".

Min morfar, mor og bror er ikke særlig begeistret for dyr og har sågar himlet med øynene og spurt hva i all verden jeg skal med alle disse kjøtere'ne og min mor ble faktisk sint på meg da jeg kjøpte tredjemann for 2 år siden (og jeg er over 30 år).

Min mor synes til og med fiskene mine (har 4 akvarier) er skikkelig æsj, og broren min sa jeg burde trappe ned på antall hunder så jeg fikk mer penger å rutte med til meg og mine tobente barn...

Har vel kommet frem til at det er ikke noe jeg får gjort eller sagt for å få de til å skifte mening eller respektere meg og min livsstil. Det sier mye om dem, men klart det sårer!

Heldigvis har min farmor (som drev kennel) og min far (som hadde drøss med schäfere) alltid stilt opp for meg og støtte meg i mitt valg av "hobbyer", desverre er de begge borte nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er trist å høre sånne ord, de sårer...

Det er faktisk du som oppdrar hunden din, du gir den mat, du steller den, du gir den omsorg og kjærlighet, du oppdrar den, er den syk, så skal den til veterinær. Akkurat som en unge...

Selv om du ikke har født den, skal en unge som er adoptert ikke få lov til å kalle sin nye mor for mamma da???

her i huset så er jeg mamman til Mike, og hvis samboeren min sier til Mike "Hvor er manna hen?" så løper han rundt i leiligheten og leter etter meg...

Vi som er ordentlige dyrekjære mennesker bruke ordet mamma... det opplever jeg overalt

Silje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Familien min har gitt meg opp de *flirer*

Jeg gidder ikke å forsvare min hundeinteresse lenger, det er ikke noe de har noe med, selv om de er familie.. De har aldri forstått hvorfor jeg vil ha hunder i senga og i sofaen - de var jo helt over seg av lykke når frk. Dinersen kom, hun som var så veldressert at hun ikke gjorde sånt.. Og de syns det var helt håpløst at jeg LÆRTE henne gjøre sånne uting, bare fordi at jeg syns det er koselig, liksom.. Hva med folk som kom på besøk da, tenkte jeg ikke på at de ikke ville ha klærne fulle av hundehår og blablabla..

Jeg har forøvrig 2beinte barn, og kaller meg mamma for alle fire.. Jada, det er forskjell på hundene og barna, jeg er mammaen dems allikevel.. Nei, jeg tror ikke at hundene mine er barn, jeg er glad i de nettopp fordi de er hunder, jeg har de nettopp fordi de er hunder.. Det gjør de ikke mindre verdt for meg at de er hunder, de er mye verdt for meg nettopp fordi at de er hunder.. Og akkurat det der er vanskelig for folk å forstå..

Jeg har slutta å forsvare meg, jeg svarer bare uten å forklare.. Som når mamma spør om hundene virkelig MÅ få ligge i sofaen, så sier jeg bare "ja..". Hvis hun spør hvorfor, sier jeg bare "fordi jeg vil det". Hun trenger ikke å vite mer enn det, egentlig.. Hun pleier å henge på en kommentar om hvor ekkelt det er med hundehår over alt da, og da svarer jeg bare "jada". Så hun kommer så og si aldri med sånne kommentarer mer.. hehe

Du kan jo trøste deg med at det er søsteren din som går glipp av noe, når hun ikke forstår det båndet man får til kjeledyret sitt? :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

enig, hun må jo gjerne ha sine meninger, men at hun legger ut på den måten er jo respektløst, virker som det var bare for å snakke nedlatende...?

Kan jo svare på mange måter...

den som tar "proud dobermann mom" tsjorte på alvor trenger kanskje å lære forskjellen på dødlig alvor og humor... :D *tøff tsjorte!*

Har nesten ingen hundemennesker i min familie, men hører aldri et stygt ord om hundeholdet vårt, bare godord å skryt, folk tror vist dotten er lyding... :S ;)

Sikkert slitsomt å være rundt folk som ikke respekterer din hobby/livsstil, lær deg å gi ****, hører du, ****.! (fra en norsk film, husker ikke navnet :wub: )

Søstra de må få ha sin mening, men noe har hun nok godt glipp av.... (alle hundemennesker mener vel hun tar feil så. :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk dere! Hyggelig å¨høre :wub: Ja jeg tenker det alltid, at det er de som går slipp av den herlige kontakten mellom menneske og dyr. Synd for dem, selv om det er dumt at de ikke skal respektere det. Så får jeg bare fortsette å unngå temaet hund så mye jeg kan i hennes nærver og heller kose meg med likesinnede som vet hvordan det er :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde sikkert blitt pottesur og lesket opp med en lekse for dyrehateren <_< Men det lureste er nok å bare overse personen. Jeg føler med deg! jeg hadde heller ikke blitt i særlig godt humør hadde noen sagt noe sånt på julaften.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:wub: Trist med familie som ikke skjønner hvor sårende sånne kommentarer er. En ting er at de ikke er enige i våre prioriteringer, men respekt for andres valg bør man vel kunne forvente, særlig av søsteren sin! Skjønner ikke den store forskjellen mellom barn og hund heller jeg, da, bortsett fra aj ikke har født dem, de blir aldri selvstendige osv.Men det er jeg som oppdrar, vasker spy og avføring, måler tempen, tar de med til veterinær når de trenger det, gir medisiner og riktig kost, koser og trøster, følger dem opp med valpekurs (skolegang), passer på så de lever et godt og rikt liv, osv. osv. Hvis ikke dette kvalifiserer til å være mamma, så vet ikke jeg!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt utrolig hvor respektløse folk kan være..... Har stort sett sluppet unna med sånt, inntil Lita kom i hus! Men de har sluttet nå, etter at jeg har blitt forbanna noen ganger. Det er jeg som velger å ha dette livet, det er jeg som velger å ha hunder, så da har folk bare å respektere det hvis de vil ha meg som venninne! :wub: Noen sutrete kommenterer kommer jo innimellom fra noen i familien, men de er stort sett ikke de nærmeste i familien så jeg driter i det for å være ærlig!

Hadde snakket med søsteren jeg da.. Bli enige om å være uenige kanksje...? :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, mamma, pappa og søsteren min er ikke så interessert i at jeg prater om dyra mine. Og de sier sånn, jaja, ok, jada, hmm ok, javel, og det virker nedlatende. Jeg har lært meg å leve med det, og jeg synes det er kjipt fortsatt, men det er så teit at noen skal ødelegge for noen som har en så stor lidenskap for sine dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har et godt eksempel her i familien. han som er gift med min søster sier hele tiden: har du ikke avliva den hunden enda!?!? han er 40 år! og han har sakt det samme i over 6 år.. før synes jeg det var litt domt, og sa at hadde jeg hatt kjangs hadde jeg avlivet han (altså mannen!) men nå bryr jeg meg ikke.. eg er bare flau på han vegne over at han er så utrolig barnslig som sier dette. det er ikke bare det han sier men han gjør narr av hunden HELE tiden. synest det er flaut å stå på siden av han! han synest selv at han er utrolig morsom! huff! det verste var vel når vi avlivet kenny. da sa hen: endelig fikk du bort den dritt bikkja. selvfølgelig gjorde ikke det noe godt i magen min. når jeg fikk ny hund, begynte han på det samme igjen.... begge hundene har vist store tegn på at de ikke liker han. begge hundene var/er utrolig kosne med alle mennesker som er på besøk, men ikke han.

den forrige hunden lukte endel pga hud sykdom. vi fikk ikke dusje han så mye fordi huden tørka mer ut sa dyrlegen. jeg fikk høre det gang på gang: den bikkja di stinker dritt! få den vekk herfra! jeg blir lei meg og synest det er domt. jeg kunne ikke gjøre så mye med den lukten men synest det var domt at hunden ble så straffa med dette.

de fleste i familien vet at jeg er en hundejente som ikke "fungerer" uten hund. de ser jeg er glad i hund og respekterer det (selv om de ikke alltid forstår)

det jeg ikke liker så godt det er de idiotiske tipsa som: når han bjeffer slik, hvorfor tar du han ikke i nakkeskinnet? han lærer jo ikke uten det.

for det meste får jeg respekt om de fleste liker å kose med han:D

Djervekvinnen: jeg synest du kan si noe som: det er faktisk andre som er litt anderledes enn deg, og det er ikke mitt problem om du ikke forstår deg på meg og synest jeg er så patetisk. eller så kan du bare le av henne å se på hanne på en overlegen måte ("du vet ikke hva du snakker om" blikk :wub: )

eller så kan du enkelt og greit be henne holde sine meninger om hund for seg selv.

vet hvordan du har det! lykke til!

Edit: når vi kaller oss mamma for hunden har det vel noe med at vi mater, går tur, passer på , gir omsorg og kjærlighet til hunden, som vi gjør til barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

He he hadde det samme her på julaften . Hundene mine har to store kurver/hundesenger ved siden av den korte sofaen vår. g jeg drev og klagde om at det er veldig upraktisk i vår leiligfhet da vi ikke har noen ordentlige skap å rydde bort i. Så sa mamma : ja men kan ikke dere bare kaste de fæle kurvene da og så sette opp et skap??

Og da sa jeg ja men det er hundenes plass nei men de er det bare å glemme! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...