Valp som er livredd mennesker

[Petra]

Jeg røper vel min uvitenhet her, men jeg lurer nå allikevel på om man kan si så mye om en hunds mentalitet etter såpass kort tid? Det første innlegget ble jo skrevet dagen etter at valpen ble hentet, etter en lang og strabasiøs reise, så vidt jeg skjønte. Det å skifte eier kan vel oppfattes som ganske dramatisk selv for hunder som er ganske trygge, og det er vel ikke sååå uvanlig at en hund er noe redusert de første dagene i et nytt hjem? Så altså, kan vi vite med sikkerhet etter bare to dager at denne hunden virkelig er et skjelvende vrak som hadde hatt det bedre i hundehimmelen? Eller kan det hende at hunden riktignok er både nervøs og dårlig sosialisert, men at det er omstendighetene rundt eierskiftet som har gjort den så ille som den er nå, og at dette vil gå seg til så fort hun blir vant til situasjonen? Slik at veien til å få en sosial og trygg hund ikke er fullt så lang som det kan virke nå? Det hadde vel vært mer bekymringsfullt om hunden var like ille etter feks. to UKER, eller?

[Argyr]

Jeg røper vel min uvitenhet her, men jeg lurer nå allikevel på om man kan si så mye om en hunds mentalitet etter såpass kort tid? Det første innlegget ble jo skrevet dagen etter at valpen ble hentet, etter en lang og strabasiøs reise, så vidt jeg skjønte. Det å skifte eier kan vel oppfattes som ganske dramatisk selv for hunder som er ganske trygge, og det er vel ikke sååå uvanlig at en hund er noe redusert de første dagene i et nytt hjem? Så altså, kan vi vite med sikkerhet etter bare to dager at denne hunden virkelig er et skjelvende vrak som hadde hatt det bedre i hundehimmelen? Eller kan det hende at hunden riktignok er både nervøs og dårlig sosialisert, men at det er omstendighetene rundt eierskiftet som har gjort den så ille som den er nå, og at dette vil gå seg til så fort hun blir vant til situasjonen? Slik at veien til å få en sosial og trygg hund ikke er fullt så lang som det kan virke nå? Det hadde vel vært mer bekymringsfullt om hunden var like ille etter feks. to UKER, eller?

Dette ser man ved å sammenlikne med "normalen". Hvor ute av seg blir de fleste valper i slike situasjoner? Det varierer, men oppførselen som trådstarter beskriver er IKKE innenfor det normale spekteret. Dermed kan man si at det er noe galt, enten det er hos oppdretter eller i hodet på hunden.

[akela]

Etter å ha hatt et større antall hunder selv og i familien, og også drevet et lite oppdrett, så vil jeg ut fra slik personlig erfaring si at en slik adferd ER uvanlig - og lite lovende. Vi har vel ialt vært borti ialt 7-8-9 ulike raser, fra forskjellige rasegrupper, og en normal valp fra en god oppdretter skal være trygg, tillitsfull og selv om den skulle være forsiktig, ikke vise så sterke redselsreaksjoner som denne.

Les blant annet dette på Gry Løbergs manimal-nettsted under artikler:

http://www.manimal.no/Artikler/Atferdsprob...sialisering.pdf

"Det miljøet som hunden er oppvokst i vil påvirke utviklingen av valpens atferd senere i livet. Erfaringene tidlig i livet påvirker sosialiseringen, kapasiteten hunden har til å benytte seg av sansene, følelsesregulering og sosiale forhold mellom individer (Dehasse, 1994)."

Videre:

"Om hunden er dårlig sosialisert og eier er klar over konsekvensene av dårlig sosialisering, og hundeeier har fått hunden ved 8 ukers alder har hundeeier mulighet til å jobbe aktivt med hunden for å forbedre situasjonen. Sosialiseringsperioden er ikke over for alle hunder ved 8 ukers alder, så det er fortsatt muligheter til å gjøre noe med situasjonen. Forståelse for situasjonen og kunnskaper om hvordan en kan gjøre noe med dette er avgjørende for et godt resultat. Å komme seg på valpekurs er essensielt. Slike valpekurs burde bli startet så fort som mulig, men har liten effekt om valpen er over 3 mnd gammel (Dehasse 1994). Under den sensitive fasen for sosialisering får valpene en spesiell binding til spesielle steder, dette er et fenomen som kalles “lokalisering” av Scott and Fuller (Serpell, 1995). Oppdrett av valper i isolasjon inntil de er 12 uker gamle resulterer i at hundene blir veldig usikre i nye situasjoner når de blir eldre. Dette er ikke så uvanlig og kalles “kennel-dog-syndrome” (Serpell, 1995)."

Nok sitering.... Men anser man frykt og usikkerhet som "normalt" hos valper, vil man kanskje ikke innse hvor utrolig viktig det er å gå inn med målrettet og innsiktsfull trening så fort som mulig. Allerede har eieren av den lille valpen mistet en hel måned - en veldig viktig måned, ifølge det som er sitert ovenfor.

Altfor mange nybakte eiere venter og håper og gjør litt, og tror ting "vil gå over". Visst vil valper tilpasse seg, men man kunne kanskje klart mer - for eksempel snudd en valp fra simpelthen å lære å akseptere mennesker til bent frem å LIKE dem (noe som kan gjøre forskjellen mellom om en hund biter eller ikke biter i utsatte situasjoner, noe byhunder vil komme ut for) - dersom man vet hva man gjør.

Så det er ikke bare å male fanden på veggen for å gjøre det - men mer for å si fra til denne eieren om at hun bør søke profesjonell hjelp nå at JEG engasjerer meg, fordi jeg sjøl en gang har somlet, og etter det prøver å "mase" på folk så de oppsøker hjelp i tide - fordi alt klarer man ikke å fikse sjøl.

[Petra]

Dette ser man ved å sammenlikne med "normalen". Hvor ute av seg blir de fleste valper i slike situasjoner? Det varierer, men oppførselen som trådstarter beskriver er IKKE innenfor det normale spekteret. Dermed kan man si at det er noe galt, enten det er hos oppdretter eller i hodet på hunden.

Må bare presisere litt her. Jeg mener selvfølgelig ikke at denne hunden er fullstendig normal, men bare litt preget av situasjonen akkurat nå. Det er vel ingen tvil om at noe er galt her. Det jeg mente var at hunden enten kunne være en halvdårlig hund som var ekstra ille nå pga flytting etc, men ville gå tilbake til det halvdårlige utgangspunktet etter hvert, eller at den konstant var så ille som beskrevet i første innlegg. I førstnevnte tilfelle har eier nok å jobbe med, men det trenger ikke å være så håpløst som beskrevet her. I sistnevnte tilfelle er det kanskje best for hunden å få slippe. Jeg var bare nysgjerrig på om man ville greie å skille mellom de to alternativene etter så kort tid, og lurte på om det ikke kunne være lurt å se ting an et par dager før man bestemte seg for om det var verdt å ta på seg oppgaven eller ikke.

Samtidig ser jeg godt Akelas poeng om å ta problemene på alvor helt fra starten av, spesielt siden man her har mistet en hel måned allerede.

Beklager avsporingen.

[Argyr]

Må bare presisere litt her. Jeg mener selvfølgelig ikke at denne hunden er fullstendig normal, men bare litt preget av situasjonen akkurat nå. Det er vel ingen tvil om at noe er galt her. Det jeg mente var at hunden enten kunne være en halvdårlig hund som var ekstra ille nå pga flytting etc, men ville gå tilbake til det halvdårlige utgangspunktet etter hvert, eller at den konstant var så ille som beskrevet i første innlegg. I førstnevnte tilfelle har eier nok å jobbe med, men det trenger ikke å være så håpløst som beskrevet her. I sistnevnte tilfelle er det kanskje best for hunden å få slippe. Jeg var bare nysgjerrig på om man ville greie å skille mellom de to alternativene etter så kort tid, og lurte på om det ikke kunne være lurt å se ting an et par dager før man bestemte seg for om det var verdt å ta på seg oppgaven eller ikke.

Samtidig ser jeg godt Akelas poeng om å ta problemene på alvor helt fra starten av, spesielt siden man her har mistet en hel måned allerede.

Beklager avsporingen.

Selvsagt vil slikt forsterkes og komme tydeligere frem i en slik situasjon, det er jo derfor man snakker om normalreaksjon. En helt normal, sunn og frisk (i hodet) valp kan la være å spise og/eller gå på do riktig i noen dager, den sover kanskje alt for lite eller for mye, den piper og klynker, søker ikke kontakt med eier, osv... Dette er ikke ting man skal bekymre seg for, det er en _normal reaksjon_. Det er ikke normalt å skjelve så man ikke kan stå på bena, krype sammen på gulvet når eier kommer gående, osv..

At den blir bedre i løpet av dager og uker er helt som forventet, nettopp fordi det er en reaksjon på noe. Normale valper slutter å klynke etter mor og søsken, de begynner å spise og gå på do normalt, osv. Denne valpen vil også gå tilbake til å være "seg selv", problemet er at denne valpens "seg selv" ligger langt utenfor normalen.

Akkurat hvor mye bedre hunden kan bli er ganske umulig å si noe om, men bedre blir den garantert med riktig trening hos riktig eier. Det betyr ikke at man kan vite at den blir helt bra.

Uansett krever det MYE arbeid og kunnskap, og det er derfor jeg mener denne hunden er hos feil person (førstegangseier i land med ukjent språk, og et annet hundesyn enn det vi har - atferdsterapeuter o.l. ligger kanskje ikke strødd utover).

I tillegg bor eier i byen. Skal man trene tilvenning på by-ting, så blir det potensielt veldig vanskelig om alt valpen synes er skummelt stirrer den rett i hvitøyet hver gang den går ut døra. Det går kanskje fortere å tilvenne den da, eller det går kanskje ikke i det hele tatt, men hunden har det ikke bra mens det står på.

[pokoli]

Jeg skulle nok aldri ha startet denne tråden. Jeg må inrømme at jeg måtte melde meg helt ut da det ble så veldig negativt. Jeg burde i alle fall ventet med å skrive innlegget mitt til andre eller tredje dagen.

Hunden er en koselig og vennlig hund med masse potensiale. Ideelt sett skulle hun vært hos noen med mer erfaring, men nå er hun hos meg.

Når det er sagt er ikke jeg helt på bærtur heller, jeg er vant med hunder og har forberedt meg mye. Jeg har snakket med folk som kan hund, og lest alt jeg kom over. Dette er ikke det samme som erfaring, men det hjelper på. I tillegg har jeg folk rundt meg som har hund og kan litt om alt.

Jeg har jobbet mye med henne de siden hun kom på mandag. Og bedt om hjelp fra folk jeg kjenner som kan mye om hund. Jobbingen har gitt resultater. Idag var vi ute på gata midt i Budapest, med biler og folk tuting og bråking og veiarbeid. Hun tustet rundt i bånd og snusa ivrig. Hilste på flere forbipasserende (inkludert en enorm mann med stor søppelpose i hånda). Hun ville selv hilse flere ganger og ble skuffa når folk gikk forbi.

Bilene var ikke skumle i det hele tatt, folkene var litt skumle men mest gøye. Båndet gikk greit, duene og kattene brydde hun seg lite om. Hun hilste pent på en dachs som kom bort. Men ble litt redd av en stor hund som kom byksende uten bånd rett mot oss. Da løp hun mellom beina mine og bjeffet mens hun brukte dempende signaler. Da den store hunden ble kalt inn av eieren sluttet bjeffingen og hun løp for å hilse.

Ja hun er en redd hund. Jeg får mye arbeid med henne. Og jeg må alltid være forsiktig med henne. Jeg har selv sett den snilleste hund i verden plutselig bite fordi hun var redd. Jeg vet at selv en cocker spaniel har tenner i den ene enden. Ulvens slektning om enn så nusselig.

Men jeg tror virkelig ikke dette er en problemhund. Hun er valp og trenger masse sosialisering, masse trening og masse ros. Hun er trygg på meg og kommer på innkalling. Blir hun redd så ser hun på meg (jeg bryr meg ikke) og da er det greit. Hun er ung, hun trenger å lære.

Takk til alle som har gitt råd og tips! Alt kommer godt med Jeg forstår folk som anbefaler meg å gi henne tilbake, men jeg synes det er litt drastisk når hun hele tiden blir bedre. Jeg har vurdert om jeg kan klare å gjøre henne til en trygg hund, og er klar for å gjøre et forsøk. Jeg tror ikke hun er så nervevrak som det her er fryktet. Dere skulle nesten fått se henne for å forstå.

Jeg skjønner at det er velmenende råd. Men jeg synes noen i fremtiden skal være litt forsiktige med å uttale seg så skråsikkert på grunnlag av ett innlegg. Jeg mistet nesten motet, men valpen og hundevante folk som har møtt henne har gitt meg pågangsmot tilbake. Så takk for råd og ærlighet (det er greit å høre bekymringer man kanskje ikke har tenkt på selv)! Men nå tror jeg jeg må ut og jobbe med hunden istede for å bekymre meg på nettet

[CWL]

Så flott at det går bedre Jeg overtok selv en meget nervøs hund da hun var 10 mnd. gammel. Hun hadde bodd i kennel med andre jakthunder og var ikke særlig sosialisert. Hun var ekstremt skuddredd og nervøs for barn. Det gikk kjempebra med henne etter mye jobbing, og vi hadde henne til hun var 14 år og kreften tok henne fra oss.

Lykke til vidre med valpen.

[molly]

Det du nå forteller er noe helt annet enn du fortalte i starten av tråden. Jeg har ikke skrevet svar til deg tidligere, da jeg har null erfaring med så redde hunder, og ikke følte at jeg hadde noe å bidra med. Men jeg fikk virkelig vondt av valpen, og jeg tenkte mye på hvor skuffet jeg selv hadde blitt om jeg hadde fått en så redd og usikker valp. Valpetiden skal liksom ikke bestå i så mye ekstra jobb som du her hadde påtatt deg...

Når du forteller om hvordan situasjonen er nå, høres det jo ut som om du har en helt normal valp (kanskje noe usikker). Du virker godt forberedt og er klar til å "ta i ett tak" der det skulle være nødvendig. Jeg tror denne valpen er heldig som har kommet til deg...

Jeg skjønner godt at du synes det er hardt å høre anbefalninger om å levere valpen tilbake, man blir ufattelig fort glad i disse små, og kanskje særlig når de trenger deg litt ekstra, som denne lille valpen din gjorde. Nå har det jo vært stor forandring de senere dagene, og jeg tror ingen ville anbefalt deg det samme, hvis vi kun hadde fått "servert" det siste inlegget ditt...

Jeg håper det går bra for dere, og ønsker dere all lykke videre. Skal bli spennende å høre om utviklingen deres.

[puddellover]

Så bra det går bedre:)

Lykke til videre!

[TonjeM]

Det gleder meg at det går bedre med den lille. Din opplevelse rører en jo - man blir så glad i slike små stakkarer, og vårt menneskeinstinkt tilsier at vi ønsker å hjelpe en slik liten en. Jeg synes så synd at dette er din første valp - at du skulle være så uheldig. Du skulle kost deg med en normal valp som kanskje kunne bli litt skremt av og til, men som ville glemme det skumle rett etterpå - ikke være som din som kunne opprettholde sin redsel så lenge. For selv om det går bedre, så har du en usikker engstelig liten hund som har tungt for å avreagere. Det kommer å by på problemer hele veien - du kommer å måtte slite en del mer enn det man gjør med en "normal" valp. Kanskje kommer du å få problemer med separasjonsangst - du kommer å bli et så viktig trygghetsmoment for den lille at den kommer å kanskje å synes verden har fallt sammen når du ikke er der for å gi trygghet. Og det er vondt (men bare spør om det - flere av oss som har eller har hatt hunder med skikkelig separasjonsangst ). Kanksje kommer den å bli hyper agressiv og litt uberegnelig (ihvertfall for utenforstående) når den blir eldre - slikt følger lett med på lasset. Jeg håper ikke det skjer! Skulle det det, så får du bare si i fra. Du kommer kanskje å få krasse, men ærlige og kunnskapsrike, svar. I min verden ihvertfall, er de de beste svarene - selv om man ønsker å høre helt andre ting!

Jeg har selv en angstneurotisk liten hund - hun er evig på randen til avliving. Ikke for min del, eller for omgivelsenes del (hun har mye angstbasert agresjon), men for hennes del. Å være redd tror jeg er noe av det verste for et vesen, verre enn smerter. Og med en redd hund må man alltid alltid vurdere livskvaliteten til hunden. Det bør du vektlegge også. Vi mennesker er jo laget slik at vi vil naturlig fokusere på positive ting når det gjelder hundene våre. Så din lille valp er blitt bedre - og det er selvfølgelig positivt. Det du må passe på, er at du ikke vektlegger det positive for mye. Hvis en hund er glad og trygg og lykkelig 2 timer i døgnet, men redd de resterende 22 timene, så er det lett å fokusere på de 2 timene og glemme de 22 timene med elendighet. En død hund lider ikke, men det gjør en redd hund - det er viktig å huske på! Jeg sier ikke at du skal avlive henne, slets ikke, hun kan få det riktig bra hun tror jeg - men med en slik hund har man et ansvar at hunden faktisk har det bra - uansett alle våre menneskefølelser som kan gjøre ting så innmari vanskelig.

Min hund er nå 8 år gammel. Hun er redd det meste og reagerer aggressivt når hun blir redd. Vi sliter vettet av oss for å gi henne et OK liv - og vi er heldige - vi kan til en stor grad gi henne et slikt liv. Så derfor lever hun fremdeles. Det er allikevel en kontinuerlig balansegang. Hun er så vanvittig redd dyrleger at vi tar henne ikke til dyrlegen mer enn vi absolutt må. Det betyr at blir hun syk, så ser vi det litt an før vi tar henne til dyrlegen - og det innebærer en del pine og plage for henne som kanskje kunne vært behandlet. Hvis hun noen gang blir så syk at hun må opereres, feks livmorbetennelse bare for å ta en ganske vanlig lidelse, så sier dyrlegene vi bruker at da vil de heller avlive - en operasjon vil grense til dyreplageri for en så redd hund som min hund. Og jeg er enig. Det følger en del ekstra med de "skadede sjelene". Jeg vet selv at jeg aldri vil gjøre slikt igjen - hadde jeg fått en slik hund som din, så hadde jeg avlivet rimlig fort - for jeg tror ikke man påtar seg en slik balansegang i forhold til om hunden har det bra eller ei, mer enn en gang. De ganske tøffe rådene du har fått, er jeg helt enig i, selv om du synes det går bedre nå. Men samtidig forstår jeg inderlig godt at du vil forsøke å jobbe videre med det! Sitter tross alt her med en 8 år gammel neurotisk, psykotisk og paranoid liten hund som gir oss tonnesvis av glede og en masse latter - jeg skal ikke kaste stein i glasshus! Bare pass på at hunden din ikke lider! Vær veldig kynisk i vurderingen av hennes livskvalitet - og da må man nødvendigvis legge egne følelser til side - og så ønsker jeg dere bare lykke til videre!

[Moghrebi]

Du har vært uheldig og fått en dårlig sosialisert/miljøtrenet og muligens mentalt svak valp fra en oppdretter som ikke har tatt nok ansvar verken for deg som valpekjøper eller for valpen selv. Du er ikke den første, og neppe den siste, som opplever dette. Du har likevel valgt å beholde valpen og jobbe med henne, noe du skal ha honnør for.

Jeg er enig med de som anbefaler å levere tilbake valpen og heller se etter en mer seriøs oppdretter. Men når du velger å beholde valpen, så høres det ut som om du har valgt en varsom og tålmodig måte å jobbe med henne på. Applaus for det!

Vær forberedt både på framskritt og tilbakesteg. Ta imot folk og dyr på besøk, men ikke la dem trenge seg på henne. Ta henne på turer i nabolaget, men introduser henne varsomt for nye miljøer. Gå gjerne samme korte rute i etpar uker før du introduserer en og en ny rute. Sitt på en benk og se på alt som passerer forbi. Gi masse godbiter når hun er rolig og fokuserer på deg. Ikke trøst henne når hun ser eller hører noe hun synes er skummelt, da bekrefter du bare at det er noe å reagere på. Sitt heller og vær en rolig og stille inspirasjon til ro og avslapping.

Lær henne å ta initiativ. Hvis hun vil snuse på noe når dere er ute, så la henne få lov til det. Hvis hun vil gå til venstre heller enn til høyre, så følg etter. Gå gjerne hele turer hvor du kun følger "viljeløst" etter hennes innfall og rutevalg. Vil hun hjem, så gå hjem - men stille og rolig.

I tenårene mine hadde vi en schweitzerstøver som var født i en låve, og som tilbragte sine første 8 uker uten å treffe fremmede mennesker eller dyr. Tim var veldig spak da vi fikk ham, men han ble likevel en forholdsvis trygg og fin hund. Han ble riktignok aldri så selvsikker som en gjennomsnittshund, men han hadde likevel et godt liv på sine egne begrensingers premisser. Men vi bodde på landet, og ikke i en by.

Nå bor jeg midt i Oslo, og har en hund som er gjennomsosialisert og miljøtrenet allerede fra begynnelsen hos oppdretteren. Det var overhodet ikkenoe problem. Min forrige hund ble derimot født på en gård i Wales, og hadde ingen opplevelser fra utenfor gården før han og to brødre kom til Heathrow flyplass i London, hvor jeg hentet dem og tok dem med til Oslo. De var likevel såpass mentalt utrustet at de taklet overgangen forholdsvis greit. Min valp fikk den vanskeligste overgangen, fordi jeg bor mest sentralt av oss tre som overtok de tre brødrene. Men jeg satt med ham ute i gata sent på kvelden, på en trapp utenfor en butikk, og så på at trikken dundret forbi. Jeg valgte kvelden fordi det da var mindre trafikk. Og jeg satt med valpen på fanget og klødde og koset med ham mens biler, busser, trailere og trikker passerte. Og siden jeg også bor midt mellom Ullevål og Aker sykehus, og rett i nærheten av Sagene brannstasjon, passerte det også kjøretøy med blått lys og fæle sirener. Det tok over en uke med daglige 15-minutters ro-øvelser på trappa før han totalt ignorerte trafikklydene. Etter det kunne han gå rolig forbi asfalteringsbiler, septikkbiler, sementbiler, trykkluftskompressorer, og hva det enn måtte være. Men ja, det krevde en bevisst jobb fra min side. På gården i Wales var han skjermet fra omverdenen, mens omverdenen her i Oslo har en tendens til å trenge seg på overalt.

En annen ting jeg har jobbet inn, både med min forrige og min nåværende hund her i svarteste Oslo, er ordet "jah" - uttalt med rolig, nesten likegyldig stemme - nesten som et sukk: jahhhhhh. Det betyr "alt er okei". Jeg har innarbeidet ordet ved å si det når hunden først har stoppet opp og kikket eller snust på ett eller annet, for så å gå videre fordi det ikke var interessant. Idet hunden går videre, sier jeg "jah". Det betyr rett og slett: "uinteressant, så gå liksågodt vidrere". Når ordet så er innarbeidet, kan jeg si det med en gang hunden stopper og stusser på noe som beveger seg i kveldsmørket. "Jah" - skyggen i mørket er bare en totalt uinteressant person. Og så snart jeg sier "jah", så er det okei. En person med fysisk og psykisk handikap går forbi med sine pleiere. Vedkommedes spastiske bevelgelser og høye hvin interesserer meg ikke, og jeg formidler det til hunden ved å sukke "jah". Det funker!

Jeg misunner deg ikke jobben du har foran deg, men det hjelper å være oppriktig glad i hunden. Men det er mulig at hun aldri vil klare å ta igjen den sosialiseringen og miljøtreningen hun ikke fikk i den mest kristiske alderen. Vær forberet på det, og jobb helst med det som mål at hun skal lære seg å ta initiativ til ting. Og for all del, prøv å trene inn et ord som betyr "okei, alt er under kontroll". For meg har dette blitt ordet "jah", for deg og andre kan det liksågodt være hvilketsomhelst ord eller uttrykk. "Okei", "Det er greit", "Ignorer det", eller hva det nå måtte være. I krevende bymiljøer er det nyttig å ha en måte å formidle "ta det med ro, ikke bry deg om det" på. For i byen vil det alltid skje ting som er uforutsette.

[pokoli]

Tusen takk for oppmuntringer og gode tips!

Jeg likte spesielt den "jah" treningen. Kommer garantert til å bruke det. Hun blir ofte roligere bare jeg roper på henne. Men dette hørtes mye lurere ut.

Vi var rundt kvartalet her idag. Hun tuster mest bak meg. Men er ivrig til å snuse på alt vi kommer over.

Dette blir nok morgenruta vår fremover.

Jeg misunner ikke meg selv heller, blir slitsomt og jeg er rimelig skremt av hele oppgaven.

Men jeg håper det er riktig at hun egentlig er en vanlig valp (usikker) men vanlig.

Litt kjipt at hun er totalt likegyldig godbiter, har prøvd mange forskjellige, hun gidder ikke spise de. Men hun synes oppmerksomhet og kos er helt topp.

Jeg har snakket med oppdretter, hun ble bekymra og hjelper meg nå med å finne et kurs vi kan følge hos cockerklubben i byen.

Så da er det bare å fortsette og håpe på det beste

[berca]

Lever valpen tilbake er mitt råd.

Hvorfor du i det hele tatt vurderte å kjøpe en valp som er redd deg hos oppdretteren fatter jeg ikke, det er jo basic rådet til hvordan IKKE velge valp, man skal alltid velge en av de som kommer frem selv.

I og med at dette er din første valp i tillegg synes jeg at det beste både for deg og valpe er å levere den tilbake, få tilbake pengene og så bruke litt tid på å finne en oppdretter som har sosiale trivelige valper og som beviserlig har solgt valper som er velfungerende i hverdagen.

Å si at du ikke har mulighet til å gå på kurs er forøvrig tull, med mindre du bor i Kualalumpur - men det finnes vel knapt nok ett land som ikke har hundeskoler og hundeklubber - så med litt research så burde det være mulig å finne ett sted å få hjelp dersom du insisterer på å beholde valpen.

Jeg vet jeg høres hard og kynisk ut, men å levere vraket tilbake til oppdretteren er etter min mening det eneste rett å gjøre. En tre måneder gammel valp som er så dårlig sosialisert på folk og miljø indikerer at oppdretter kanskje var hyggelig til deg - men noen god oppdretter er det ikke. Tross alt, sitter man igjen med valper så begynner man å jobbe med dem slik at de faktisk ikke misser ting selv om de forblir usolgt.

hvordan kan du komme med et råd som er dette? tror du noen i hele verden leverer tilbake valpen sin som de elsker over alle valper på jord? så utrolig teit.

nei her skal du høre

En valp i Norge er sosialisert, den lever med mennesker, den lever med barn, andre dyr osv. En valp i utlandet gjør ikke det. Der er hunder hunder,og ikke familiemedlemmer veldig ofte, og det er opp til deg selv å gjøre den glad og trygg. Har selv en hund som var slik da jeg fikk han, idag er han tryggere enn noen norsk hund jeg kjenner, han er ikke redd for noe av kjøretøyer, elsker mennesker, og han får bare skryt av alle norske innen hundemiljøet vi har truffet på. Han er MYE MER sosialisert med andre hunder enn det norske hunder er, for han løper med vilt fremmede hunder i parken løs, og de koser seg der alle raser, noe nordmenn generelt er livredde for, her kan vi kanskje få la de få hilse på en fremmed hund i bånd, kanskje... så hva med råd og sette seg inn i situasjonen før du kommer med slikt...

Denne oppdretteren er seriøs, har bra hunder, både utseendemessig, og standardmessig, hunder som er glade og trivlige, så dette er ikke noe problem. Hunder som og er stilt, og fått premier på utstilling.

Hvordan kan man gå på et kurs der folk snakker et språk man ikke forstår? hva skal man lære av det? de sier "ajmnrgølldfønø s msp" for sitt, og du skjønner ikke NOE av hva du mener, man MÅ ikke gå kurs for å få den perfekte hund, det vet jeg ALT om!

håper noen en dag kaller DIN hund for vrak, for dette er virkelig fornermende, men da vet man jo at din mening er det ikke vits å lytte til, for du slenger dritt.. det er koselig for noen som er førstegangs valpe eier, noe ALLE som har hund har vært..

Belgerpia og Siri har sagt det meste som kan sies, og jeg er helt enig med dem.

Du bør levere valpen tilbake før du blir alt for knyttet til den. Om denne valpen lærer å bli trygg i hjemmet og trygg med deg, så er det slett ikke sikkert, heller mindre sannsynlig, at den vil bli trygg utenfor hjemmet i annet miljø og med andre mennesker. Og kommer hunden til å tåle den lange turen til norge når du en dag skal hjem..?

hva da tåle turen? det er da ingen problemer for en hund å tåle en flytur

henviser til mitt tidligere innlegg der min hund var slik, og idag er den den perfekte hund, tålte flyturen og alt

Nå er jeg virkelig livredd her!

Hunden kommer fra bra linjer. Jeg har sett både faren og mora og søskner fra tidligere kull, de er trygge utadvente rolige hunder.

Jeg valgte henne når hun var mye yngre, da var hun den tøffeste i flokken. Jeg ville ha en trygg rolig hund. Som sagt har jeg sett alle de andre hundene som bor hos oppdretter i flere situasjoner. De er alle trygge gode hunder. Jeg mistenker ikke mishandling. Ikke fra oppdretters side, men jeg tenkte noe kan kanskje ha skjedd med andre folk. Hvis hun i det hele tatt har møtt andre. Her klandrer jeg oppdretter. Så dårlig sosialisering er ille! Men noen må ta seg av henne. Og jeg har tatt det ansvaret.

Hun har gjort enorm fremgang de to siste dagene. Hun er ikke redd for meg eller min samboer lengre. Hun leker og spiser og sover. Hun tør å snuse rundt i stua når vi er der inne. Og løper til og med inn selv hvis vi kaster leker inn der.

Hun tisser på sånn bleieting, og får masse skryt hele tida. Går kun på bleia.

Hun vil fortsatt helst ikke være alene, men la seg alene på rommet når hun skjønte at jeg ikke kom etter.

Jeg kan ikke gå kurs fordi jeg ikke forstår språket og det er vanskelig å finne noen som prater engelsk. Men jeg kommer til å bruke venner og deres hunder til sosialisering.

Jeg tror ikke jeg klarer å levere henne tilbake. Hun er en nydelig valp og når hun føler seg trygg er hun en veldig leken og kosete hund, med godt hundespråk.

Vi fikk besøk idag av en vilter valp og eieren. Hunden min gjemte seg og bjeffet i ca.5-10min. Men nysgjerrigheten tok overhånd og nå leker de som om de har kjent hverandre alltid. Hunden min var trygg på eieren etter bare et kvarter.

Jeg tenker at det er håp for oss. Til tross for skremmende svar her inne (jeg setterpris på ærlighet, men håper folk ser annerledes på det nå som hun allerede er roligere).. Hun gjør så mye framgang på så kort tid. Det blir mye arbeid, men jeg må prøve hvis jeg har sjangs til å klare det?

Men jeg er redd, for jeg vil hun skal bli en trygg hund.Og jeg har lite erfaring. Jeg håper dere tar feil, og vil i det minste gi henne et par uker. Håper håper.

(Til deg som mente avliving var en mulighet?!?!?! Fordi valpen er redd? Den er ikke på noen måte aggressiv så det kommer jeg aldri til å vurdere en gang).

Flott svar! stå på videre, dette klarer du, ingen hunder er født problemhunder, det er eiere som gjør de slik, så dette kommer til å gå helt fint! Du får vise de om noen år

Hei, bare et spørsmål:

1. Hvorfor var valpen så gammel som 3 mnd før du hentet den?

flere raser, som miniatyrene blir ikke solgt før de er MINST 3 mnd, så dette er ingen hindring. Kattunger skal være minst 3 måneder gamle de og

Åherremin. Hvis det er typisk for noen som helst alder for en hvilken som helst rase å være livredd mennesker, så slutt for guds skyld å avle på den (eller fjern dette som en "ønskelig egenskap"!

Jeg vil egentlig ikke male fanden på veggen jeg heller, jeg prøver å forholde meg realistisk til det. Hadde du bodd i Norge kunne jeg vel ense større håp, men når du ikke kan få annen hjelp enn fra bøker og her på nett, samt det veterinærene kan by deg der du er, så tviler jeg på at dette blir så bra. Og jeg tror det beste hadde vært om du ikke bega deg ut på det, både for deg og hunden, fordi det er fryktelig for hunden (og deg) mens det står på, og enda verre når (hvis!) man innser at det faktisk ikke går.

Ønsker deg lykke til.

det er faktisk typisk valper å komme i spøkelsealderen, og det skjer stort sett de fleste, så da kan man avlive alle hunder som er tenåringer da, smart! B)

Etter å ha hatt et større antall hunder selv og i familien, og også drevet et lite oppdrett, så vil jeg ut fra slik personlig erfaring si at en slik adferd ER uvanlig - og lite lovende.

da foreslår jeg at du sjekker litt i utlandet der hunder er hunder og ikke familiemedlemmer.. da er nok det uvanlige nokså vanlig

Tusen takk for oppmuntringer og gode tips!

Jeg likte spesielt den "jah" treningen. Kommer garantert til å bruke det. Hun blir ofte roligere bare jeg roper på henne. Men dette hørtes mye lurere ut.

Vi var rundt kvartalet her idag. Hun tuster mest bak meg. Men er ivrig til å snuse på alt vi kommer over.

Dette blir nok morgenruta vår fremover.

Jeg misunner ikke meg selv heller, blir slitsomt og jeg er rimelig skremt av hele oppgaven.

Men jeg håper det er riktig at hun egentlig er en vanlig valp (usikker) men vanlig.

Litt kjipt at hun er totalt likegyldig godbiter, har prøvd mange forskjellige, hun gidder ikke spise de. Men hun synes oppmerksomhet og kos er helt topp.

Jeg har snakket med oppdretter, hun ble bekymra og hjelper meg nå med å finne et kurs vi kan følge hos cockerklubben i byen.

Så da er det bare å fortsette og håpe på det beste

utrolig bra hvis du klarer å finne et kurs, for det er hardt der nede..

ellers så prøv pølsebiter eller ost, det er som regel en klassikker

Lykke til videre med gullungen

**"Kommet ut av tellingen"-post. Husk: bruk siterknappen. Mod Vala

[pokoli]

Tusen takk for støtten Håper du har rett. Vi skal i alle fall prøve å følge i deg og din hunds fotspor!

[rian]

Er helt enig med Berca.... Jeg tror dere klarer dette fint jeg.

Dere trenger nok bare litt tid, mye ros og godbiter..

Jobb med kontakt trening. Det er viktig.... Når du får hunden til å bli mer interessert i deg enn noe annet, er mye gjort.

Hunden må få hilse på andre snille hunder, og ha godbiter i gangen eller en eller anne plass, så når noen kommer på besøk tar de en godbit, setter seg på huk å gir til valpen. Da får valpen en positiv opplevelse....

Er dere ute å går, så ha altid godbit med, ros når h*n gjør som du vil og godbit...

her i huset går det på pølser eller training bites fra Oliver's. Det er mine hunder tullete etter ....

Bare ta det med ro, dette klarer du fint!

[Argyr]

det er faktisk typisk valper å komme i spøkelsealderen, og det skjer stort sett de fleste, så da kan man avlive alle hunder som er tenåringer da, smart! B)

Hvis du tror det er normalt for en hund å være livredd mennesker i spøkelsesalderen så er det noe du har misforstått. Men jeg ser jo av resten av posten din at du er på bærtur flere steder.

[akela]

Helt riktig, Berca - hunder av endel raser i visse deler av "utlandet" HAR faktisk et såkalt dårligere gemytt enn skandinaviske hunder, der mentaltesting og målbevisst avl har vært fulgt i mange år. De kan være skarpere, mindre tilpasset å leve i et normalt, travelt samfunn, man drar frem "vakthunder" som er usikre og utagerende og tror det er "skikkelige tøffe hunder" etc.

Har dommerbekjente som - når det gjelder en del raser - er nokså forsiktige når det kommer til å se på hundens tenner på eksteriørutstillinger, for eksempel... man ser an og kanskje er det best at eieren "viser dem frem". Høres riktig trivelig ut, hva? Er dette hunden man vil ha hjemme rundt seg til enhver tid, omgitt av unger og folk som kommer på besøk og som tror hunder skal være normale, trivelige, sosiale dyr?

I Norge behandles hunder som familiemedlemmer, som ikke stues bort i fjøs, låver eller løpegårder uten særlig sosial kontakt. Er man nordmann, har dette hundesynet, akter å flytte hjem igjen, så er det lurt å tenke på hva man vil ha. Særlig med den nye Hundeloven, som gir eier et stort ansvar for hundens adferd - det er ikke mange "unnskyldninger" som blir mulig der i gården.

Bevares, det høres ut som du, Berca har erfaring med én hund, og påberoper deg hele sannheten ut fra den - men du vet da INGENTING om om for eksempel den hunden hadde solid mental ballast, altså et godt medfødt temperament, som gjør at hunder kan tåle utrolig mye, og "reise seg" igjen etter dårlige erfaringer. Hunden til Pokoli høres ut som den er født med et dårlig gemytt, siden ingen visstnok har gjort den noe. Da er det noe HELT annet.

Slike små forbehold er viktige, skjønner du.... det er sånt vi lærer på kurs av folk som har jobbet med hund profesjonelt....

Og apropos bærturen som Argyros nevner; det er også gjort atskillige undersøkelser som viser at det for sosialisering på miljø, ny eier etc er best at valper kommer til sitt nye hjem rundt åtte uker - ellers fordrer det MER innsats av oppdretter i denne måneden frem til tre måneder, ikke bare "ha" valpen i en løpegård. Igjen - sånt lærer man hvis man leser litt av det dyktigere folk enn du og jeg har kommet frem til, enten det er på kurs eller nettet. Prøv, det kan være veldig interessant skjønner du:)

Det som er synd, hvis man tar den "jeg trenger ikke noe kurs eller hjelp, for det er bare en hund og det fikser jeg da greit med litt hjelp fra andre tilfeldige hundeeiere rundt meg", er det at den første hunden da blir "eksperimenthunden" - som man prøver og feiler med. Med et såvidt dårlig utgangspunkt som Pokoli høres ut til å ha blir det lite rom for prøving og feiling, da er det bedre å snakke med noen som har vært borti tilsvarende hunder, få deres oppskrift, og så jobbe ut fra det.

Rådene fra Moghrebi er gode, men igjen: Hun er ikke DER hos deg og kan vise deg timingen. Når man jobber med slike ting, kan man enten gjøre det helt perfekt timet - noe resultatene vil vise, eller man kan bomme litt og heller forsterke redselen. Det er en liten balansegang, det der. På en stødig hund i utgangspunktet, som har noen normale "diller" - og ikke store skrekker - så HAR man slingringsmonn. På de som ikke er stødige i utgangspunktet får man kanskje bare noen få sjanser. Jeg har syntes det har vært til STOR hjelp å få dyktige hundetrenere til å observere meg i ulike situasjoner, siden man tror man gjør en ting... og kanskje gjør noe litt annet! <_<

Legg dessuten merke til TonjeMs glimrende innlegg - hun vet hva det er snakk om her, tror jeg? Frykt, frykt, frykt. De av oss som var kritiske (ut fra ditt eget redde startinnlegg) også er folk som selv blant annet driver oppdrett av raser som ikke er av de helt enkleste - og som har erfaring med FLERE hunder enn en. Det er godt ment, fordi man - helt ærlig - ikke er SÅ knyttet til en valp man har hatt i to dager, som man blir til problembarnet man har skjermet og skånet og prøvd alt med i flere år.... og som man ser sliter.

Men det høres ut som du er på god vei, og at det første innlegget ditt var vel panisk. Bra du tar ansvar for den misforståelsen, men det er jo en tankevekker også; er man såvidt usikker som hundeeier at slike ting virker skremmende, så er det utrolig nyttig med kyndig hjelp rundt seg som faktisk SER hunden.

Jeg håper du vil finne frem til noen gode hjelpere, siden du - ved å spørre "folk flest" som hundeeiere - kan få akkurat så sprikende svar som her. Noen ganger er ikke fagkunnskap å forakte... det er ingen kunst å få til en enkel og grei hund, og fremstå som "vellykket" hundeeier, noe annet er det å jobbe med en potensiell problemhund, og det er DISSE som vil ha mest å si til deg.

[berca]

Hvis du tror det er normalt for en hund å være livredd mennesker i spøkelsesalderen så er det noe du har misforstått. Men jeg ser jo av resten av posten din at du er på bærtur flere steder.

jeg har ikke nevnt mennesker. spøkelsesalder er da de er redd alt. det jeg sikter til.

ellers så tror jeg neppe jeg har feil i mine innlegg da dette er egne erfaringer, og jeg vet godt hva jeg sikter til og resultat av valper slik som denne som blir beskrevet her.

det er helt utrolig hvor slemme folk kan være, rakke ned på en førstegangs hundeeier på denne måten.

det er helt utrolig hvor mye drittmennesker det finnes i hundemiljøet, jeg blir standig overrasket over drittslengingen, misunnelsen, bedrevitere osv. så når man da er ny i miljøet må man iallefall få sjokk når slike meldinger som kvitte seg med vraktet og avliving blir skrevet av personer som ikke har møtt hunden, og ikke vet noe om den i det hele tatt utenom det som blir skrevet her, og det er vanskelig å uttrykke seg ordentlig når man skriver og ikke ser personer ansikt til ansikt. det er INGEN i hundemiløjet som er eksperter, alle har noe å lære fra første gang de ser en hund til de ender sine dager her på jorda, så hvorfor ikke ta imot råd, og gi råd til de nye slik at man er til hjelp, og hjelper til å gjøre miljøet bra, og ikke forsurer det enda mer.

hadde vært moro om dere traff denne hunden som voksen, tror det er mange her som måtte bite i det sure eple og si unnskyld da gitt..

tenkt dere om før dere skriver ting som er såå sårende.. det kunne vært dere i samme situasjon

[Lizzie]

jeg har ikke nevnt mennesker. spøkelsesalder er da de er redd alt. det jeg sikter til.

ellers så tror jeg neppe jeg har feil i mine innlegg da dette er egne erfaringer, og jeg vet godt hva jeg sikter til og resultat av valper slik som denne som blir beskrevet her.

det er helt utrolig hvor slemme folk kan være, rakke ned på en førstegangs hundeeier på denne måten.

det er helt utrolig hvor mye drittmennesker det finnes i hundemiljøet, jeg blir standig overrasket over drittslengingen, misunnelsen, bedrevitere osv. så når man da er ny i miljøet må man iallefall få sjokk når slike meldinger som kvitte seg med vraktet og avliving blir skrevet av personer som ikke har møtt hunden, og ikke vet noe om den i det hele tatt utenom det som blir skrevet her, og det er vanskelig å uttrykke seg ordentlig når man skriver og ikke ser personer ansikt til ansikt. det er INGEN i hundemiløjet som er eksperter, alle har noe å lære fra første gang de ser en hund til de ender sine dager her på jorda, så hvorfor ikke ta imot råd, og gi råd til de nye slik at man er til hjelp, og hjelper til å gjøre miljøet bra, og ikke forsurer det enda mer.

hadde vært moro om dere traff denne hunden som voksen, tror det er mange her som måtte bite i det sure eple og si unnskyld da gitt..

tenkt dere om før dere skriver ting som er såå sårende.. det kunne vært dere i samme situasjon

Vær så snill og les gjennom tråden på nytt, så ser du at den eneste som "slenger dritt" er DEG!

Når man skriver inn på et forum må man regne med å få svar, og jeg synes at trådstarter har fått gode, velmenende svar. Det er mange her inne med lang erfaring og jeg synes det er flott at de gidder å dele denne med andre!

[berca]

Helt riktig, Berca - hunder av endel raser i visse deler av "utlandet" HAR faktisk et såkalt dårligere gemytt enn skandinaviske hunder, der mentaltesting og målbevisst avl har vært fulgt i mange år. De kan være skarpere, mindre tilpasset å leve i et normalt, travelt samfunn, man drar frem "vakthunder" som er usikre og utagerende og tror det er "skikkelige tøffe hunder" etc.

SVAR:hvorfor har de et dårligere gemytt fordi de er skeptiske til ting? dette har med hva de har lært fra starten av å gjøre, og at de blir like bra hunder som de norske er ikke noe tvil om, jeg har faktisk 10 hånholdte bevis på akkurat det. så det står heller på sosialisering og menneskekontakt fra starten av.

Har dommerbekjente som - når det gjelder en del raser - er nokså forsiktige når det kommer til å se på hundens tenner på eksteriørutstillinger, for eksempel... man ser an og kanskje er det best at eieren "viser dem frem". Høres riktig trivelig ut, hva? Er dette hunden man vil ha hjemme rundt seg til enhver tid, omgitt av unger og folk som kommer på besøk og som tror hunder skal være normale, trivelige, sosiale dyr?

SVAR: hehe utstillinger ja, så viktige de er for mange folk. tror nok ikke dette blir noe problem da flere personer har med denne valpen her å gjøre, og den ikke er agressiv eller trenger eier for å vise fram tennene hehe. Hunden min var usikker som bare den når jeg fikk den hjem, idag 1 år senere er den så trygg på mennesker, andre hunder, dyr , mennesker og barn at folk tror det ikke er sant. så det er bull at de må bli aggresive og dårlige hunder med dårlig gemytt. foreldrene til hunden har bra gemytt

I Norge behandles hunder som familiemedlemmer, som ikke stues bort i fjøs, låver eller løpegårder uten særlig sosial kontakt. Er man nordmann, har dette hundesynet, akter å flytte hjem igjen, så er det lurt å tenke på hva man vil ha. Særlig med den nye Hundeloven, som gir eier et stort ansvar for hundens adferd - det er ikke mange "unnskyldninger" som blir mulig der i gården.

SVAR: Elghunder i Norge som står ute hele året kun for jakt

nei det er mange hunder som ikke er sammen med familien hele tiden, men som har kontakt med andre hunder og står ute mye av dagen i hundegård, og kommer så inn på kvelden. de er ikke dårligere hunder for det.

Bevares, det høres ut som du, Berca har erfaring med én hund, og påberoper deg hele sannheten ut fra den - men du vet da INGENTING om om for eksempel den hunden hadde solid mental ballast, altså et godt medfødt temperament, som gjør at hunder kan tåle utrolig mye, og "reise seg" igjen etter dårlige erfaringer. Hunden til Pokoli høres ut som den er født med et dårlig gemytt, siden ingen visstnok har gjort den noe. Da er det noe HELT annet.

SVAR: jeg har erfaring med hund i over 20 år nå, så erfaring skorter det ikke på. som jeg sier pokoli sin hund er klin lik den jeg har nå sånn den var som valp, så det blir ikke noe problem ,det er jeg helt sikker på

Slike små forbehold er viktige, skjønner du.... det er sånt vi lærer på kurs av folk som har jobbet med hund profesjonelt....

Og apropos bærturen som Argyros nevner; det er også gjort atskillige undersøkelser som viser at det for sosialisering på miljø, ny eier etc er best at valper kommer til sitt nye hjem rundt åtte uker - ellers fordrer det MER innsats av oppdretter i denne måneden frem til tre måneder, ikke bare "ha" valpen i en løpegård. Igjen - sånt lærer man hvis man leser litt av det dyktigere folk enn du og jeg har kommet frem til, enten det er på kurs eller nettet. Prøv, det kan være veldig interessant skjønner du:)

SVAR: kurs har jeg, så det går helt fint, og erfaring med mange forskjellige raser, for å ikke snakke om at jeg har kontakt med oppdrettere som har 40års erfaring innen hund, så det er nok ikke et problem med for lite erfaring, og vite hva jeg skal se etter. Det er som jeg skrev over mange oppdrettere, f.eks av chihuahua i Norge som ikke gir hundene bort før de er 3-4 mnd gamle, så det er ikke noe nytt. Og det er ingen krav til en oppdretter å gjøre alt med en valp fram til den gies til valpekjøper, at det er en fordel det er jeg fullt klar over, men det er ingen selvfølge. Det har jeg sett flere eksempler på i utlandet OG Norge. Dyktige folk ja, kan tenke meg at Turid Rugaas er en person du anser som dyktig? det gjør iallefall jeg...

Det som er synd, hvis man tar den "jeg trenger ikke noe kurs eller hjelp, for det er bare en hund og det fikser jeg da greit med litt hjelp fra andre tilfeldige hundeeiere rundt meg", er det at den første hunden da blir "eksperimenthunden" - som man prøver og feiler med. Med et såvidt dårlig utgangspunkt som Pokoli høres ut til å ha blir det lite rom for prøving og feiling, da er det bedre å snakke med noen som har vært borti tilsvarende hunder, få deres oppskrift, og så jobbe ut fra det.

SVAR: at hun trenger et kurs det kan godt hende at hun gjør, og det støtter jeg, men det er ikke alltid at kurs er tilgjengelig, da blir saken en annen, og da er det greit å få hjelp av folk som er erfarne innen hund

Rådene fra Moghrebi er gode, men igjen: Hun er ikke DER hos deg og kan vise deg timingen. Når man jobber med slike ting, kan man enten gjøre det helt perfekt timet - noe resultatene vil vise, eller man kan bomme litt og heller forsterke redselen. Det er en liten balansegang, det der. På en stødig hund i utgangspunktet, som har noen normale "diller" - og ikke store skrekker - så HAR man slingringsmonn. På de som ikke er stødige i utgangspunktet får man kanskje bare noen få sjanser. Jeg har syntes det har vært til STOR hjelp å få dyktige hundetrenere til å observere meg i ulike situasjoner, siden man tror man gjør en ting... og kanskje gjør noe litt annet

SVAR: som nevnt over, det er pos om hun får tak i en trener eller kurs.

Legg dessuten merke til TonjeMs glimrende innlegg - hun vet hva det er snakk om her, tror jeg? Frykt, frykt, frykt. De av oss som var kritiske (ut fra ditt eget redde startinnlegg) også er folk som selv blant annet driver oppdrett av raser som ikke er av de helt enkleste - og som har erfaring med FLERE hunder enn en. Det er godt ment, fordi man - helt ærlig - ikke er SÅ knyttet til en valp man har hatt i to dager, som man blir til problembarnet man har skjermet og skånet og prøvd alt med i flere år.... og som man ser sliter.

SVAR: fortsatt synes jeg det er frekt at enkelte her foreslår avliving når de ikke vet grunnlaget eller noe om oppdretter eller foreldre til valpen. og at man knytter seg etter et par dager er klart man gjør, men at det er lettere å gi den tilbake da er klart, men ikke enkelt. enkelte her gjør jo ferske hundeeiere vettskremt, noe jeg mener man bør gjøre seg for god for

Men det høres ut som du er på god vei, og at det første innlegget ditt var vel panisk. Bra du tar ansvar for den misforståelsen, men det er jo en tankevekker også; er man såvidt usikker som hundeeier at slike ting virker skremmende, så er det utrolig nyttig med kyndig hjelp rundt seg som faktisk SER hunden.

SVAR: forstår henne godt jeg, fordi det er skummelt med ny hund. man er redd for å gjøre feil,og man ønsker at hunden skal bli "perfekt"

Jeg håper du vil finne frem til noen gode hjelpere, siden du - ved å spørre "folk flest" som hundeeiere - kan få akkurat så sprikende svar som her. Noen ganger er ikke fagkunnskap å forakte... det er ingen kunst å få til en enkel og grei hund, og fremstå som "vellykket" hundeeier, noe annet er det å jobbe med en potensiell problemhund, og det er DISSE som vil ha mest å si til deg.

SVAR: ikke enig at det er en problemhund, jeg har vært borti verre hunder enn beskrevet her, og de har blitt helt fine hunder, da snakker jeg om hunder som har blitt sparket, misbrukt sov. så tror at dette kommer til å gå helt fint:)

Vær så snill og les gjennom tråden på nytt, så ser du at den eneste som "slenger dritt" er DEG!

Når man skriver inn på et forum må man regne med å få svar, og jeg synes at trådstarter har fått gode, velmenende svar. Det er mange her inne med lang erfaring og jeg synes det er flott at de gidder å dele denne med andre!

så avliving og vraket er hyggelig?

da har vi veldig forskjellige syn på hva som er hyggelig..

*dobbelpost, endret av mod. Charleen*

[Lotta]

ellers så tror jeg neppe jeg har feil i mine innlegg da dette er egne erfaringer, og jeg vet godt hva jeg sikter til og resultat av valper slik som denne som blir beskrevet her.

Så fint da - at DU vet hva du sikter til.

det er helt utrolig hvor slemme folk kan være, rakke ned på en førstegangs hundeeier på denne måten.

Rakke ned på?

det er helt utrolig hvor mye drittmennesker det finnes i hundemiljøet, jeg blir standig overrasket over drittslengingen, misunnelsen, bedrevitere osv.

Du tuller? Skulle vi misunne Pokoli et nervevrak av en valp og et livslangt prosjekt for å gi den et levelig liv?

så når man da er ny i miljøet må man iallefall få sjokk når slike meldinger som kvitte seg med vraktet og avliving blir skrevet av personer som ikke har møtt hunden, og ikke vet noe om den i det hele tatt utenom det som blir skrevet her,

Bortsett fra Pokoli selv så er det jo ingen som har sett hunden som har uttalt seg her - heller ikke dem som mener det er liv laga og bryet verdt...

og det er vanskelig å uttrykke seg ordentlig når man skriver og ikke ser personer ansikt til ansikt. det er INGEN i hundemiløjet som er eksperter,

Kremt...?

alle har noe å lære fra første gang de ser en hund til de ender sine dager her på jorda, så hvorfor ikke ta imot råd, og gi råd til de nye slik at man er til hjelp, og hjelper til å gjøre miljøet bra, og ikke forsurer det enda mer.

Hæ?

hadde vært moro om dere traff denne hunden som voksen, tror det er mange her som måtte bite i det sure eple og si unnskyld da gitt..

Ingenting hadde gledet oss mer.

tenkt dere om før dere skriver ting som er såå sårende.. det kunne vært dere i samme situasjon

Neppe.

OT: Pokoli, er det lov å spørre hva du gjør i Budapest - studerer veterinærmedisin, eller medisin, muligens?

[berca]

Så fint da - at DU vet hva du sikter til.

Rakke ned på?

Du tuller? Skulle vi misunne Pokoli et nervevrak av en valp og et livslangt prosjekt for å gi den et levelig liv?

Bortsett fra Pokoli selv så er det jo ingen som har sett hunden som har uttalt seg her - heller ikke dem som mener det er liv laga og bryet verdt...

Kremt...?

Hæ?

Ingenting hadde gledet oss mer.

Neppe.

OT: Pokoli, er det lov å spørre hva du gjør i Budapest - studerer veterinærmedisin, eller medisin, muligens?

jeg mener rakke ned på når man kaller hunden et vrak, ber vedkommende avlive den, og antyder at vedkommende er helt teit når det kommer til å velge hund..

hvor skrev jeg at DERE HER er misunnelige? jeg skrev det er hundemiljøet.

neppe? flott, da har vi verdens første hundeekspert her som ikke kan ta feil

[Lotta]

jeg mener rakke ned på når man kaller hunden et vrak, ber vedkommende avlive den, og antyder at vedkommende er helt teit når det kommer til å velge hund..

Hvis man ber om råd på et åpent forum så vil man få svar fra ulike folk med ulike erfaringer og kunnskaper. Deriblant noen som har opplevd og erfart hvor mye redde hunder lider. Jeg mener ikke det er "å rakke ned på noen" å si at hunden deres kanskje/antagelig (?) har det bedre i hundehimmelen. At det er et svar man ikke vil ha - ja det skjønner alle som har vært ute en vinternatt før, det er likefullt både velment, ærlig og fornuftig.

hvor skrev jeg at DERE HER er misunnelige? jeg skrev det er hundemiljøet.

Aha - du kommenterer HELE hundemiljøet i en tråd som handler om en nevrotisk valp i utlandet - da så.

neppe? flott, da har vi verdens første hundeekspert her som ikke kan ta feil

Kanskje du skal forsøke å se hvilke konklusjoner SAMTLIGE av de ERFARNE hundeeierne i denne tråden trekker?

[Lizzie]

så avliving og vraket er hyggelig?

da har vi veldig forskjellige syn på hva som er hyggelig..

Som Lotta nevner så kan avlivning være det mest humane og omtenksomme man kan gjøre for en hund. Det er ikke alltid sannheten er "hyggelig", men nedrakking er det ikke og heller ikke "slemt".

[akela]

Jeg ser du deler Turid Rugaas voldsomme tro på at "alt" kan fikses, og at ALT har med sosialisering som eier selv skal gjøre... men nå er det jo det lille faktum at BÅDE de tidlige ukene hos oppdretter OG avlen bak har MYE å si.

Det er det folk som kan mer enn deg, Berca, som sier - jeg har oppgitt referanser til fagfolk, og det er nå mange studier som vil fortelle deg dette, bare du roer deg ned og prøver å lese - og ikke bare hyle opp om hvor ille alle andre enn deg er

Hvor mange hunder folk har hatt, eller hvor mange år de har drevet med hund, spiller i mine øyne liten rolle - i forhold til hva de faktisk evner å TILEGNE seg av nyere kunnskap, for eksempel. Folk som er villige til å lytte og til å oppsøke gode treningsmiljøer kan lære utrolig mye veldig fort, mens andre kan ha hund i et helt liv uten å få med seg noe særlig - selv om de likevel kan ha greie hunder, fordi de sjalter vekk problemhundene.

En ting som mange erfarne hundetrenere har observert, er vel at det er blitt flere veikere hunder de siste årene - som svar på at oppdrettere kanskje avler litt "mykere" hunder for at flere nybegynnere skal klare dem. Dette har blant annet blitt advart mot på golden retriever og andre raser, i en leder i det svenske hundebladet og foreningsbladet Brukshunden, som er offisielt organ for alle brukshundrasene.

Så kommer ekspertisen med ellers dyktige folk som Rugaas i spissen, og skal "reparere" disse hundene - det kan ta mange år... men man hevder det er verdt det, selv med angstfylte hunder som trener nærmest over år, og som puttes inn i samme sekk. Rugaas tar samtidig HELT avstand fra alle mentaltester, som er "farlige" ifølge henne - noe som er rent vås, og vitner om null erfaring fra dette miljøet, dessverre. Synd, for da kunne hun kanskje sett at det også i andre miljøer er mange dyktige mennesker - og hunder som faktisk SKAL være mentalt sterke og tåle litt. Selv 12 kilos minstehunden her suser gjennom en funksjonsanalyse uten varig mén...

Hunder i utlandet avles tildels MYE skarpere enn her hjemme. Igjen... så bør du lese deg litt opp på avlens betydning. Å legge ut om "bare de kommer til en kjærlig eier" eller hva det måtte være, er å se bort fra en viktig halvpart av adferdsårsaken - og igjen, det kan komme til å koste en hund og en eier dyrt.

Hehe, å trekke frem chihuahuaoppdrettere som noe godt eksempel på hva som BØR gjøres... er vel en spiker i seriøsitetskista di. Det er vel den rasen med flest useriøse, nye oppdrettere, dessverre - noe de gamle innen rasen advarer sterkt mot. Og det er vel også en rase som sliter UTROLIG med gemyttet på hundene, nå i denne tiden - med masse redsler og usikre hunder, og det har nok like mye med avlen å gjøre som eierne. For de chiene man treffer fra solide oppdrettere, de er bra hunder.

Nei, det er synd du hisser deg sånn opp, og beskylder alle andre enn deg selv for å være slemme. At du har hatt et redningsprogram for det jeg kaller en dårlig og usikker hund, har kanskje gjort deg til litt av en korsfarer for å redde alt og enhver av nervøse, dårlige hunder - og det er å gjøre hundene en bjørnetjeneste. Det er de usikre hundene som ender med å bite - og det skjer når de er blitt eldre, tør litt mer, og gjør litt mer.

Du gir nærmest din anbefaling til en usikker førstegangseier om at "alt vil bli helt bra", fordi det gjorde det med DIN ene dårlige hund - som nå er et år? - og så "glemmer" du å nevne at du har "erfaring" med hund i 20 år. DET er dårlige råd, det...

Jeg tror du bør ta en titt på tråden, se på tonen i den - og se hvordan det er DU som har den vemmeligste tonen, som også fremstår som ganske kunnskapsløs dessverre. Ro deg litt ned, prøv å vær litt mer konstruktiv annet enn å klapp på skulderen og si "ikke hør på noe av det de dumme, slemme sier", så har du kanskje NOE å bidra med du også.