Gå til innhold
Hundesonen.no

å dø for sin tro


Kristina

Recommended Posts

Skrevet

Kunne dere dødd for noe dere trodde på? Samme om det er religion, politikk eller lignende.

Hadde du dødd for noe du trodde på, om det ville hjelpe resten av verden (etter din mening)?

Hvis din mening/tro ble forbudt, og du kunne blitt arrestert/drept ved å vise det offentlig, hadde du latt deg bli arrestert/drept eller hadde du 'gått i sjul'?

Er det feigt å ikke stå for det en mener for en hver pris?

Skrevet

Jeg hadde ikke gått i skjul eller noe, for å si det sånn.

Men altså. Det kommer an på hva det gjelder. Jeg ville ikke dødd for religion (men så er jeg overhodet ikke religiøs heller). Vennene mine og jeg snakka om det her en dag faktisk, om det å dø for ting osv (den ene av dem hadde drømt at Trøndelag ble innvadert av ny-nazister). Jeg hadde overhodet ikke feiga ut om det hadde vært noe så viktig å kjempe mot her, selv om jeg hadde blitt drept. Pf, for å ikke gjøre innlegget mitt for langt svarer jeg heller på spørsmålene dine:

Kunne dere dødd for noe dere trodde på? Samme om det er religion, politikk eller lignende. Ja.

Hadde du dødd for noe du trodde på, om det ville hjelpe resten av verden (etter din mening)? Ja.

Hvis din mening/tro ble forbudt, og du kunne blitt arrestert/drept ved å vise det offentlig, hadde du latt deg bli arrestert/drept eller hadde du 'gått i sjul'? Kjempa til jeg døde eller ble arrestert, om det forbudte jeg mente eller trodde på var så sterkt for meg.

Er det feigt å ikke stå for det en mener for en hver pris? Det kommer an på hvor sterk meningen din er om det. Jeg ville ikke dødd for å få bussprisene billigere, selv om jeg mener at det burde vært billigere (og det er jo faktisk politikk). Derimot kunne jeg ha dødd for å prøve å f.eks. få slutt på vold mot kvinner.

Skrevet

Jeg er ganske enig med wesminster.

Det skal være noe alvorlig for at jeg skulle dø for det.

Men eks: 2.verdenskrig. Jeg hadde ikke latt meg kue av tyskerene da de okuperte Norge. Jeg hadde kjempet. Jeg er veldig nasjonalistisk og ville kjempet til døden for Norge.

Men min tro er også viktig.... Om en annen religion ble norsk statsreligion og min egen kristendom ble forbudt, ville jeg gått under jorden og kjempet for min religionsfrihet.

Skrevet

hmm jeg ville så absolutt ikke død for noe :angry: det er helt sikkert og visst. Men jeg vet at mannen min han ville ha dødd for sin tro om det var noe han virkelig levde og ondet for

Skrevet

I dag (ikke under 2. verdenskrig), og mine meninger i dag ville jeg ikke dødd før. Jeg har ikke så sterke meninger om ting som debateres rundt omkring. Jeg er lett å "vende om".

Skrevet

jeg ville aldri dødd for noe jeg virkelig trodde på, eller for noe jeg er imot. For jeg har såpass med vett at jeg skjønner at det ikke løser noe som helst :D

Skrevet

jeg ville aldri dødd for noe jeg virkelig trodde på, eller for noe jeg er imot. For jeg har såpass med vett at jeg skjønner at det ikke løser noe som helst :D

Jeg tror ikke vi snakker om samme måte å dø på. Jeg ville ikke ha spidda meg sjæl for å få bort nazisme, i håp om at de skulle tenke "oi, nå begynner uskyldige mennesker å drepe seg selv, så da skal vi kanskje slutte med det her?" eller noe sånt, men jeg ville ha kjempet for det jeg trodde på eller for å få bort det jeg var imot - om jeg mente det sterkt nok selvsagt - selv om det var stor risiko for at jeg ville endt livet mitt på den måten. Og med kjempet mener jeg - for å ta eksempler med hva som ble gjort under 2. verdenskrig, å f.eks. hjelpe jøder over grensa fra Norge til Sverige osv. Det ville jeg ha gjort, til tross for at det hadde vært stor sannsynlighet for at jeg ble arrestert eller drept.

Skrevet

Ang hjelpe jøder så er ikke det å bli arrestert eller drept som skremmer meg, men det at en kunne risikere å bli torturet til døde...Sorry jeg er ego, men jeg hadde ikke maktet tanken på å bli torturert........

Skrevet
Jeg tror ikke vi snakker om samme måte å dø på. Jeg ville ikke ha spidda meg sjæl for å få bort nazisme, i håp om at de skulle tenke "oi, nå begynner uskyldige mennesker å drepe seg selv, så da skal vi kanskje slutte med det her?" eller noe sånt, men jeg ville ha kjempet for det jeg trodde på eller for å få bort det jeg var imot - om jeg mente det sterkt nok selvsagt - selv om det var stor risiko for at jeg ville endt livet mitt på den måten. Og med kjempet mener jeg - for å ta eksempler med hva som ble gjort under 2. verdenskrig, å f.eks. hjelpe jøder over grensa fra Norge til Sverige osv. Det ville jeg ha gjort, til tross for at det hadde vært stor sannsynlighet for at jeg ble arrestert eller drept.

skjønte det da, men nå var det snakk om ting man ville kjempet for, og ting som kan gjøre det bedre for andr,jeg tok dette som et eksempel, men kan lese rett under her hva jeg mener.

Ang hjelpe jøder så er ikke det å bli arrestert eller drept som skremmer meg, men det at en kunne risikere å bli torturet til døde...Sorry jeg er ego, men jeg hadde ikke maktet tanken på å bli torturert........

Signerer den. Virker egoistisk. men pytt pytt :D

men kan si at jeg tenker ikke over ting fra fortiden eller fremtiden, jeg setter meg hvertfall ikke inn i det, og i nåtiden så er det ikke noe jeg ville risikert livet mitt for :D (ego*)

Skrevet

Trur det er veldig vanskelig å sitte i gode gamle Norge, og vurdere om en sak man trur på er verdt å dø for eller ikke. Busspriser, bensinpriser, håpløse politikere og dårlige veier er liksom ikke kampsaker man akkurat ofrer liv og lemmer for (men et par blåmerker for bomringene, ofrer jeg gjerne... :D ).

Men, jeg er ganske sikker på at mange av oss hadde stått på vollene om landet vårt ble invadert, og at det var friheten vår vi hadde kjempet for.

Skrevet

*kremt*

Det er litt vanskelig å sette seg inn i slikt, når vi lever i norge og det ikke er så mye å kjempe for her av den alvorlige graden...

Jeg må rett og slett si at jeg ikke vet hva jeg vill gjort *tenke* :unsure:

Skrevet

Trur det er veldig vanskelig å sitte i gode gamle Norge, og vurdere om en sak man trur på er verdt å dø for eller ikke. Busspriser, bensinpriser, håpløse politikere og dårlige veier er liksom ikke kampsaker man akkurat ofrer liv og lemmer for (men et par blåmerker for bomringene, ofrer jeg gjerne... :) ).

Men, jeg er ganske sikker på at mange av oss hadde stått på vollene om landet vårt ble invadert, og at det var friheten vår vi hadde kjempet for.

Enig.

Det er umulig for meg å si om jeg ville gått i døden for noe eller ikke, siden jeg aldri har vært i en situasjon som kan minne om noe slikt.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så dette skjer sammen med andre hunder i huset? Det høres jo ut som hun kan trenger litt tydeligere rammer og trening på ro rundt de andre hundene generelt. Alt dette er jo ting som bør jobbes med, og ikke bare avbrytes og unngåes der og da. Hvis dette allerede har vært sånn i snart to år så vil jeg anbefale å få hjelp av en hundetrener som komme hjem til dere og se på rutinene og hjelpe med et treningsopplegg som kan gjøre henne både tryggere og roligere.
    • Hundene er løse inne så de er ikke i bånd. Har merka at hunden er stresset og ikke helt hva hun skal gjøre med all stresset inne i seg så hopper hun på ryggen. Også eskalerer det. Det samme er i bilen og hundene er i bur. Hunden kan ikke se de andre sitter i bur fordi da bjeffer hun og stresser. Hunden har da eget bur med teppe rundt og det fungerte bedre. Hun må dog hentes ut av bilen sist fordi hun kan ikke se at de andre hundene hopper ut av bilen etter hun er på bakken. Da hopper hun opp på ryggen igjen. Hun er alltid sist ut men noen ganger går heller ikke det og hun blir frustrert. Jeg merka at det var noe med valpen da hunden kom hit og har hatt utfordringer med det senere. Men vi fortsetter å jobbe med dette. Prøver å la hun verken bli overstimulert eller understimulert men med akkurat passe aktivitet. Også det mentale og mentaltrening.
    • Generelt sett ville jeg forøvrig kuttet ut all hilsing i bånd. Sosialisering foregår enten med båndtur sammen uten hilsing, eller løs med maks to andre hunder om gangen, helst med en båndtur uten hilsing før de slippes sammen. Økt frustrasjon på grunn av forventning til hilsing er sannsynligvis en av de vanligste årsakene til passeringsproblemer og aggresjon mot andre hunder. 
    • Simira har rett – det er stress, ikke rang. Det du beskriver høres ut som en hund som blir overstimulert i møte med andre hunder, og når du tar henne ned, eskalerer frustrasjonen fordi hun ikke fikk gjort det hun ville. Det viktigste nå er å gi henne mindre mulighet til å øve inn adferden. For hver gang hun ypper og hopper på en annen hund, vil hun gjøre mer av det i fremtiden. Så dere må holde større avstand og starte med møter hvor hun kan være rolig. Lang avstand, korte møter(muligens ingen møter), pause FØR hun når det frustrasjonspunktet hvor hun "mister hodet". Jeg skriver mer konkret om å bygge ro her, om dere vil ha en plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/ At den ikke reagerer på ALLE hunder er faktisk greit – det betyr at hun ikke er generelt aggresiv, men at det noen møter trigges frustrasjonen særlig mye. Fokuser på hvilke møter som går bra, og bygg derfra.
    • Dette har absolutt ingenting med rang å gjøre, det er en ren stressfunksjon. Det handler om situasjonen der og da, hva hunden har gjort rett før og tidligere på dagen, hvem som holder i båndet og hvordan de reagerer, den andre hunden og hvordan den reagerer, og sikkert mange andre ting. Igjen, her må hilsing og lek med andre hunder begrenses. Og hvis dette likevel skjer må hunden såklart uansett fjernes fra situasjonen umiddelbart. Jeg ville fått hjelp av en instruktør til å se på og jobbe med dette, så det ikke utvikler seg. Jo flere ganger dette skjer, jo mer øker sjansen for at det vil fortsette, og for at det før eller senere vil bli en konflikt der noen blir skadet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...