Gå til innhold
Hundesonen.no

Så fin hund du har!


Djervekvinnen

Recommended Posts

Ehh, det er selvsagt mulig at det er noe fundamentalt galt med meg (eller at jeg bare er en levning fra dinosaurtiden da alle visste at den eneste måten å svare på et kompliment var å TAKKE PENT!)...

Altså, for alle dere som ikke har hørt det før, ikke har lært det hjemmefra, eller som rett og slett er blitt så gamle at dere har glemt barnelærdommen, gjentar jeg:

Den eneste akseptable, høflige og veloppdragne måten å svare på når noen sier: "så pen hund du har" er:

"Takk, det var hyggelig å høre!" - helst også med et vennlig og imøtekommende smil.

(Hvem vet, det kunne kanskje bidra til et bedre totalbilde av hundeeiere som helhet også...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Det kommer an på hvilken hund folk kommenterer her, er jeg redd :P

Er det Dinersen som kommenteres, så takker jeg og sier at "ja, hun er pen".. Er det stakkars Zarten, så svarer jeg noe sånt som at "nei, han er egentlig ikke det" ;) Nå ER han ikke en veldig pen terv da, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg er nødt til å poengtere det? Jeg syns jo han er pen sjøl, lille raringen min :P

Han kan jo være en pen hun selv om han ikke er en pen terv da :P:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Han kan jo være en pen hun selv om han ikke er en pen terv da ;):P

Ehhh...... *fnis* - han er ikke det heller - pen hund altså :P

Bare se han for deg....... 10cm bred, 70 cm høy og med ett laaaaaaaaaangt maurslukertryne med ett noe tåpelig uttrykk.... :P

Men pen farge har han - det skal han ha for...... *flir*

Han er go'est inni seg han, når han får tenkt seg om......

Jeg har jo fått høre kommentaren om min gamle en masse ganger, og jeg smiler og sier Tusen takk - det var hyggelig at du synes det, for det synes jeg også........

Morsomste opplevelsen hadde jeg forøvrig for 3 år siden, gamlefar var da 8 og innvilget en tur på jobb sammen med meg. Vi gikk gjennom Oslo S - og siden ingen har fortalt den gamle at han er gammel så oppfører han seg som en ungdom, idet han får øye på en annen hund begynner han å sprette ende tilværs - sånn cirka 1 meter opp av gangen i beste Tigerguttstil mens halen går som en propell, øra peker rett forover og tunga henger ut......... jeg stopper for å se på tavlen (man må alltid sjekke at togene går fra plattformen de bruker å gå fra, for NSB er jo særdeles ustabile) og da kommer ei dame bort og sier "for en vakker hund, han kan ikke være gamle karen" ........ Jeg ser på henne og svarer helt automatisk: "Takk - han er 8" - og damen fortsetter "ja, jeg tenkte nok han var en 8-9 måneder - da først får hun min fulle oppmerksomhet og jeg sier "år" - "han er 8 år" - hvorpå damen ble helt sjokkert, før hun gikk over i imponertstadiet og sa "guri, han ser jo ut som og oppfører seg som en valp"..... Jeg måtte le litt da.........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehh, det er selvsagt mulig at det er noe fundamentalt galt med meg (eller at jeg bare er en levning fra dinosaurtiden da alle visste at den eneste måten å svare på et kompliment var å TAKKE PENT!)...

Altså, for alle dere som ikke har hørt det før, ikke har lært det hjemmefra, eller som rett og slett er blitt så gamle at dere har glemt barnelærdommen, gjentar jeg:

Den eneste akseptable, høflige og veloppdragne måten å svare på når noen sier: "så pen hund du har" er:

"Takk, det var hyggelig å høre!" - helst også med et vennlig og imøtekommende smil.

(Hvem vet, det kunne kanskje bidra til et bedre totalbilde av hundeeiere som helhet også...)

Tusen takk for dagens leksjon, Lotta! Neste gang skal jeg svare: "Tusen takk, det var hyggelig å høre, men han ER egentlig ikke det altså" :P

Han kan jo være en pen hun selv om han ikke er en pen terv da ;):P

Jeg syns han er pen jeg, på en snål og veldig sjarmerende måte.. Han er utrolig søt når han kikker opp med rampetrynet sitt, ser ut som en uskyldig liten pøbel, gjør han :P

Ehhh...... *fnis* - han er ikke det heller - pen hund altså :P

Bare se han for deg....... 10cm bred, 70 cm høy og med ett laaaaaaaaaangt maurslukertryne med ett noe tåpelig uttrykk.... :P

Men pen farge har han - det skal han ha for...... *flir*

Han er go'est inni seg han, når han får tenkt seg om...............

Også har han søte små ører :P

Jeg har jo fått høre kommentaren om min gamle en masse ganger, og jeg smiler og sier Tusen takk - det var hyggelig at du synes det, for det synes jeg også........

Morsomste opplevelsen hadde jeg forøvrig for 3 år siden, gamlefar var da 8 og innvilget en tur på jobb sammen med meg. Vi gikk gjennom Oslo S - og siden ingen har fortalt den gamle at han er gammel så oppfører han seg som en ungdom, idet han får øye på en annen hund begynner han å sprette ende tilværs - sånn cirka 1 meter opp av gangen i beste Tigerguttstil mens halen går som en propell, øra peker rett forover og tunga henger ut......... jeg stopper for å se på tavlen (man må alltid sjekke at togene går fra plattformen de bruker å gå fra, for NSB er jo særdeles ustabile) og da kommer ei dame bort og sier "for en vakker hund, han kan ikke være gamle karen" ........ Jeg ser på henne og svarer helt automatisk: "Takk - han er 8" - og damen fortsetter "ja, jeg tenkte nok han var en 8-9 måneder - da først får hun min fulle oppmerksomhet og jeg sier "år" - "han er 8 år" - hvorpå damen ble helt sjokkert, før hun gikk over i imponertstadiet og sa "guri, han ser jo ut som og oppfører seg som en valp"..... Jeg måtte le litt da

Gamlefar veit ikke at han er gammel far han, søtingen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bimbo bedlington som virkelig var en pen blå herremann, fikk all verdens kommentarer etter seg. Det var rimelig sårende noen ganger, ja. Selvom det var verst for minstebarnet når store unger brekte og slang med leppa :blush: . Han var jo også en elskelig hund som solte seg i oppmerksomhet. Han kunne hatt fast jobb som barnehagehund hvis det hadde eksistert en sånn jobb!

Disse tollerdamene våre er nok ikke fullt så "vakre" etter rasestandar, men har et ytre som tydligvis tiltaler folk flest. Det er jo koselig at jeg får høre hvor pen Fibi er, men det varmer myyye mer når naboene sier "å så fin hun er blitt", med tanke på hennes problemer med å oppføre seg! Det gjør godt å få kreditt for innsatsen.

Mine hunder (og barn ;) ) har alltid vært verdens vakreste uansett hva andre synes!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehhh...... *fnis* - han er ikke det heller - pen hund altså :P

Bare se han for deg....... 10cm bred, 70 cm høy og med ett laaaaaaaaaangt maurslukertryne med ett noe tåpelig uttrykk.... ;)

Men pen farge har han - det skal han ha for...... *flir*

Han er go'est inni seg han, når han får tenkt seg om......

Jeg må få protestere! <_< Han var nydelig! Og han hadde et snillt og sjarmerende utrykk. Zarten var en sånn type hund jeg umidddelbart får lyst til å kose og klemme på og ta med meg hjem.Uten at det trenger være så positivt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hører jo av og til at jeg har en vakker/nydelig hund. Og til det parerer jeg med å nevne alle de negative tingene ved min hund ;) Er egentlig ikke så flink på å ta imot komplimenter, ikke på egne vegne -ei heller på hundens vegne. Får jeg komplimenter, føler jeg alltid for å gi en motvekt til rosen på en måte...

Jeg VET selvfølgelig at hunden min er vakker (hun er spesielt ansiktspen), kan også si meg enig i det om noen nevner det. Jeg får ofte høre noe slikt "så nydelig, hun der er vel ikke gamle jenta?". Hun er jo straks tre år, men hun er på størrelse med en hund av samme rase på 7-8 mnd. Og da kan jeg svare noe slikt som: "hun er altfor liten for rasen. og er ingen utsillingshund ihvertfall! Se så spinkel hun er! ". "En god brukshund kunne hun kanskje blitt, med sin lille, spretne kropp. -Men hun er jo ikke av brukshundlinjer da..." og bla, bla,bla... Og sånn kan jeg drive på, liksom :P

Det ER hyggelig å høre at man har nydelig hund, og jeg tror folk mener det også når de først sier noe om ens hund.

Selv er jeg veldig raus med å komplimentere andres hunder. Og det er ikke for å gjøre eier til lags, jeg mener faktisk at en hund er nydelig når jeg sier det. Mange hunder er virkelig herlige, altså! :P Det trenger ikke være utseendemessig, men like gjerne noe ved vesenet dens som tiltaler meg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må få protestere! <_< Han var nydelig! Og han hadde et snillt og sjarmerende utrykk. Zarten var en sånn type hund jeg umidddelbart får lyst til å kose og klemme på og ta med meg hjem.Uten at det trenger være så positivt :P

;) Jeg liker deg jeg, Anette! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for dagens leksjon, Lotta! Neste gang skal jeg svare: "Tusen takk, det var hyggelig å høre, men han ER egentlig ikke det altså" ;)

Dagens repetisjon: "Tusen takk, det var hyggelig å høre."

Gjenta etter meg: "Tusen takk, det var hyggelig å høre."

Fint - og så alle sammen samtidig, høyt og tydelig:

"Tusen takk, det var hyggelig å høre."

Brrrrrrrrraaaaa!

Dere kan nå pakke ranselen og ta sommerferie! (Og huske at "beauty is in the eyes of the beholder." - så hvis noen sier at hunden din er pen, så mener de antagelig at hunden din er pen. OK?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her kommer janteloven litt inn syns jeg ;) For det er rart med det men man føler at man er "høy på pæra" som djervekvinnen sier hvis man sier "ja jeg vet det" .....Hvorfor? Ikke vet jeg ;)

Men jeg sier enten "takk" eller "ja hun er fin" ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER jo bare, som flere har nevnt, bare å si "takk"!

Verre er det ikke... og så får man ta det neste som det kommer. Når noen blir helt fra seg fordi den ene hunden min er "sååå søt" og den andre er "sååå pen", så takker jeg pent.

Begynner så folk å spørre om hvilken rase det er, og hvordan de er å ha, ja - DA kommer forbeholdene, om at en "søt" hund kan være riktig så tøff i gemyttet, og at den "pene" er et arbeidsjern som aldri har vært stilt, fordi utseende ikke betyr noe, bare det de utretter. For da begynner jeg å "mistenke" dem for å ville ha maken, og dét blir noe helt annet - da først kommer forbeholdene mine.

Jeg er bare glad til, jeg, for at også andre synes de er pene - og gidder å si det. Har hatt "rarere" raser før, og blitt ganske sint over hvor frittalende hvem som helst synes de kan være - når det gjelder negative ting. Jeg synes det er en fin ting å finne NOE pent å si om en annens hund, om så bare at den har vakre øyne (hvis resten ser ut som en tomsekk), fordi vi er alle myrsniper og det egentlig betyr niks og ingenting hva andre synes. Men hyggelig å høre noe pent.

Fordi jeg kjente en nydelig bedlington selv, så irriterte det meg grenseløst når andre HUNDEEIERE - der de står kanskje med sin overfeite eller ustelte eller siklende eller ekle (i adferd) hund - insisterer på å si hvor "rare" de ser ut.... så det var kanskje det som gjorde utslaget?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi jeg kjente en nydelig bedlington selv, så irriterte det meg grenseløst når andre HUNDEEIERE - der de står kanskje med sin overfeite eller ustelte eller siklende eller ekle (i adferd) hund - insisterer på å si hvor "rare" de ser ut.... så det var kanskje det som gjorde utslaget?

:) Vår bedlington var vakker, slank og muskuløs hele sitt liv. Han døde nyklippet og velstelt! Tusen takk på vegne av oss som har hatt hunder med litt "spesiellt" utseende. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må jo også bare legge til at bedlington'ene ER jo bare kule da :D. Men jeg husker i sin tid ganske mange sånne "breke-kommentarer" der jeg kom med min alltid nybørsta venn (man kunne jo ikke gå på tur uten å ha dratt over ham med børsten må vite).

Jeg må vel innrømme at jeg får langt flere positive kommentarer nå, når jeg kommer med mine briarder, enn jeg kan huske jeg fikk da jeg slepte rundt på min bedlington... stakkars lille søte :D. Men den verste kommentaren var vel "Er det en puddel eller..:?"... hehehehehe.. jeg ville selvsagt ha meg frabedt at jeg hadde puddel - den gang var det liksom ikke så kult å ha puddel :).

Forøvrig har jeg også fulgt Lottas anbefaling og sier "Tusen takk - det var hyggelig å høre"... jeg legger av og til til at jeg OGSÅ er veldig fornøyd med de to damene :P.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er utrolig koselig når folk sier noe pent om hunden min og svarer alltid hyggelig tilbake. Min hund er ingen "rase skjønnhet" men hun har en litt spesiell farge samt at hun er veldig rolig og grei og alltid koselig når andre kommer med hyggelig ord :imrgreen:

Opplevde det samme som Belgerpia i fjor, var ute med gamlefar på 13 år og Toya på 4 år. Kommer en dame forbi og kommenterer at det er en usedvanlig flott golden jeg har :)

Og spør om han er 3-4 år ........ Hun ble ganske paff da jeg sier at han er 13 år.

Har en hunderase som ikke er så kjent, så har fått mye rare kommentarer oppgjennom årene, men tar det meste med et smil B)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svarer som regel "takk", "tusen takk" eller lignende. Men noen ganger MÅ jeg bare tøyse litt og kan si ting som "ja, selvsagt er han det", "takk, men det må vi ikke si så høyt for da blir han så innbilsk skjønner du" eller "japp, jeg vet det". Men når jeg tøyser så har jeg samtidig et hyggelig smil i ansiktet, så folk skal skjønne at jeg er takknemlig for den hyggelige kommentaren.

Har også opplevd at folk stopper oss på gata og spør om å få ta bilde av skjønnheten min. DET er smigrende det. :)

Jeg er en myrsnipe! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier som regel bare "tusentakk:)" eller noe i den dur. Mye kosligere når folk sier det sånn, enn å oppleve at litt mindre barn kommer springene etter oss på tur og roper "åååå en lassie"!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...