Gå til innhold
Hundesonen.no

La henne jakte tulling i skogen?


Djervekvinnen

Recommended Posts

Idag gikk vi tur i skogen. Det var masse trost som fløy opp når vi gikk bortover stien, og dette syns Hera var topp. Hun har kraftig jaktinnstinkt og stikker med en gang hun ser noe. Og idag var det jo fugler som fløy opp i hytt og pine så bikkja stakk rett som det var. Hun jaget seg selv mye opp også. Jeg tenkte at dette må jo være stressende for hunden. Eller? Skal jeg la henne løpe løs eller ta holde henne i bånd på tur. Dette trigger jo uansett jaktinnstinktet hennes enda mer når hun får lov å løpe etter disse fuglene. ? jeg har langtau på henne, og til vanlig er hun innenfor god rekkevidde. Men idag var det full fart og hun løp alt hun orket nedover stien og ned i skogen etter fuglene. jeg fikk jo god tid til å løpe å gjemme meg i buskene da, men jeg tror nok ikke det har noe effekt, siden hun kobler ut uansett. Er dette noe å tenke på , eller skal jeg la henne styre med sitt?

En annen ting.. Hvis hun løper mange ganger etter fuglene og de flyr bort, vil hun ikke skjønne at det er umulig og så dabbe av med jakten tilslutt? en intelligent nok hund burde jo skjønne det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Idag gikk vi tur i skogen. Det var masse trost som fløy opp når vi gikk bortover stien, og dette syns Hera var topp. Hun har kraftig jaktinnstinkt og stikker med en gang hun ser noe. Og idag var det jo fugler som fløy opp i hytt og pine så bikkja stakk rett som det var. Hun jaget seg selv mye opp også. Jeg tenkte at dette må jo være stressende for hunden. Eller? Skal jeg la henne løpe løs eller ta holde henne i bånd på tur. Dette trigger jo uansett jaktinnstinktet hennes enda mer når hun får lov å løpe etter disse fuglene. ? jeg har langtau på henne, og til vanlig er hun innenfor god rekkevidde. Men idag var det full fart og hun løp alt hun orket nedover stien og ned i skogen etter fuglene. jeg fikk jo god tid til å løpe å gjemme meg i buskene da, men jeg tror nok ikke det har noe effekt, siden hun kobler ut uansett. Er dette noe å tenke på , eller skal jeg la henne styre med sitt?

En annen ting.. Hvis hun løper mange ganger etter fuglene og de flyr bort, vil hun ikke skjønne at det er umulig og så dabbe av med jakten tilslutt? en intelligent nok hund burde jo skjønne det :)

Nå har ikke jeg så veldig mye greie på jakt og sånt, men jeg vet at det er båndtvang nå, og at nettopp tiden vi er i nå er den mest kritiske i forhold til vilt og fugler som føder.

Jeg synes du skal holde henne i bånd!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja jeg tenker også på fuglene, at de blir skremt og sånn. Det som er også så dumt er at hvis jeg holder i langtauet og hun ser noe, løper hun, og hvis ikke jeg er oppmerksom kan jeg risikere å få ei arm ut av ledd. :) Derfor lar jeg langtauet bli liggende på bakken sånn at jeg kan fort ta det opp hvis jeg ser folk etc. men idag fant jeg ut at dette ble litt vrient pga alle fuglene..og hun plutselig la på sprang. kanskje jeg bare må holde meg unna skogen da.. :unsure: Å gå med kort kobbel i skogen, så kan jeg like godt bare gå i nærområdet hvor jeg pleier.

En annen ting jeg glemte å si: hun vil nok fortsette slik i skogen også når fuglene er ferdige med sitt, også om høsten, så derfor lurer jeg litt på det jeg spurte om i første innlegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt tips: Belte, sele og strikk i skogen. Det sparer deg, hunden OG viltet for masse stress og ubehag :)

Og nei: hun kommer ikke til å gi opp jakte, den er nemlig det aller morsomste.Loke vet veldig godt at han aldri får tak i pus når han jager, han har nok sannsynligvis liten lyst til å fakke pus når han jager (han har dyp respekt for puser snute mot snute), men du og du hvor artig det er å jage allikevel! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går også an å tråkke på lina, slik at du ikke brenner deg i hånda, eller får armen ut av ledd i påvente av å få kjøpt strikk og belte! Det er en del fugl som hekker på skogbunnen. Bambi kan også fort bli morløs i disse tide! Bruk bånd nå og la henne fly løs til høsten!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fuglehunder (da) skal jage opp fuglen, så hvis hun har jaktinnstinkt, så er det det hun gjør og kommer nok ikke til å slutte med det... Men du skyter i hvert fall ikke etter fuglene hun jager opp, for da blir det værre!

Synes du skal være forsiktig med det på denne tiden av året når det er båndtvang, for det er jo en grunn til det.

Jeg ser ikke at det skulle være noe i veien for at hun skal få lov å "leke" når det ikke er båndtvang, hun skader jo ikke fuglene. Bare får dem til å lette og fly :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann!

Vil anbefale deg å holde hunden i bånd. Det er båndtvang nå og det er en grunn til det. Ikke bare med tanke på fuglene som ligger på egg, men også med tanke på rådyr, elg osv som kalver i disse dager.

Og hvis du skulle bli "tatt" med hunden løs nå vil risikere å få en bot på 3000,-...

Oppfordrer alle til å ikke la hundene løpe løs nå i båntvangsperioden, det er som sagt en grunn til det!

Hmm, det var dagens moralpreken.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja idag stod det i avisa at en liten elgkalv som nylig har blitt født, ble jaget fra moren av en løshund og endte opp i havet. Der ble den reddet av noen folk som hadde sett alt. Stakkars liten. Iskald og totalt utslitt.. Er ikke sikkert moren vil ta den til seg igjen. :)

EDIT: her er link som står om elgkalven: LINK TIL AN

Klart, viktig tid nå for båndtvang. Etter i går, ser jeg at dette kan jeg ikke la henne gjøre. Får heller vente til senere.

Men så dere mener at det er greit (altså senere) å la henne bare styre som hun selv vil i skogen, løpe etter fugler som en tulling? Å få kontroll på jaktinnstinkt har jeg null tro på, men jeg mister jo samtidig litt kontroll, og hunden blir litt ulydig, siden hun stikker avsted uten å høre på meg. Det liker jeg ikke så godt. Men får bare fortsette å løpe å gjemme meg når hun får innfall. (for hun er rimelig kjapp tilake igjen :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Idag gikk vi tur i skogen. Det var masse trost som fløy opp når vi gikk bortover stien, og dette syns Hera var topp. Hun har kraftig jaktinnstinkt og stikker med en gang hun ser noe. Og idag var det jo fugler som fløy opp i hytt og pine så bikkja stakk rett som det var. Hun jaget seg selv mye opp også. Jeg tenkte at dette må jo være stressende for hunden. Eller? Skal jeg la henne løpe løs eller ta holde henne i bånd på tur. Dette trigger jo uansett jaktinnstinktet hennes enda mer når hun får lov å løpe etter disse fuglene. ? jeg har langtau på henne, og til vanlig er hun innenfor god rekkevidde. Men idag var det full fart og hun løp alt hun orket nedover stien og ned i skogen etter fuglene. jeg fikk jo god tid til å løpe å gjemme meg i buskene da, men jeg tror nok ikke det har noe effekt, siden hun kobler ut uansett. Er dette noe å tenke på , eller skal jeg la henne styre med sitt?

En annen ting.. Hvis hun løper mange ganger etter fuglene og de flyr bort, vil hun ikke skjønne at det er umulig og så dabbe av med jakten tilslutt? en intelligent nok hund burde jo skjønne det :)

Jeg syns du skal overholde båndtvanget!

Jeg blir som biolog/økolog faktisk ganske fortvilet når jeg leser om folk som ikke opprettholder båndtvangen.... Og jeg bekymrer meg ikke så mye om det stresser hunden !!

Det er MASSE hunder i dette landet, og mange av de ville dyrene vi har i dag er i utgangspunktet dårlig stilt fordi vi tar fra dem habitater og klemmer dem inn på mindre og mindre områder. Dette er en sårbar tid for mange dyr. Jeg sakser fra mitt svar i en annen tråd:

Men hvorfor er det en periode i året hvor det ikke er båndtvang?!

Som kommende økolog må jeg si at jeg er veldig glad for båndtvangen i sommerhalvåret!

De ville dyrene har stadig mindre områder å bevege seg på grunnet menneskelig utbygging og aktivitet. Det er nesten ikke det dyresamfunn som ikke på en eller annen måte er påvirket av oss, det være i form av lys, lyd, møter, inngripen i habitet, osv.

Sommerhalvåret er en enormt sårbar tid for mange dyr. Vi kan like det eller ikke, men dyr har adferd som er et produkt av evolusjonen (og her er bananfluene litt missvisende, for det går ikke så fort å forandre og tilpasse seg, den har uvanlig kort livssyklus og møter et enormt seleksjonspress og en unormal overlevelsesrate grunnet tilgang på ressurser som du sjeldent ser i naturen!). Det er ikke bare å forandre denne adferden.

For noen dyr vil selv den minste forstyrrelse føre til at det ikke reproduserer seg, at det forlater ungene eller at suksessraten for avkommet blir dårligere. En valsende og hoppende glad hund kan stresse et dyr enormt i en sårbar tid. En del fugler har redene sine på bakken, og en fuktig hundesnute vil for noen avlegge nok lukt for fuglen til at den slutter å ta vare på dem. Det er ikke sikkert at hunden gjorde deg som eier oppmerksom på hva den har "gjort".

Jeg sier ikke at alle dyr er skjøre og vil "dø" som følge av vår tilstedeværelse, men vi skal huske at disse dyrene har utviklet sin adferd over ubeskrivelig mange generasjoner! Det er ikke normalt at andre ville dyr går rundt og stikker nesa si borti og "undersøker" alt mulig på den måten hunden gjør. Naturen er ikke så ny og spennende for elgen som tilbringer et helt liv ute som for en hund som strengt tatt har fjernet seg like langt fra naturen som vi mennesker.

Som sagt er denne tiden med reproduksjon og ungenes første uker/måneder en sårbar tid for mange dyr. De er lette å stresse og de har sine adferdsmessige responser til forskjellige ting. Resten av året er de langt mindre sårbare og vil tåle stress mye bedre.

Jeg syns ikke det skal være båndtvang bare for å være båndtvang, men for meg er det langt mer enn sau og kyr vi er ansvarlige for å skåne fra hunden vår. Jeg syns derfor det er riktig med generell båndtvang i utmark, og syns denne er viktig.

Sånn jeg ser det har de aller fleste hunder et forholdsvis godt liv. Jeg trenger ikke å bekymre meg nevneverdig om hunders behov, ikke fordi jeg ikke bryr meg (det gjør jeg!) men fordi jeg er trygg på at det er mange som nettopp ønsker å ivareta disse. Masse arbeid kan og bør gjøres for å sikre hunders liv, trivsel og helse men det er mange som er opptatt av dette.

Men hvem er det som kjemper for at det vi har igjen av natur skal få de vilkårene de trenger for å overleve? Hvem jobber for å ivareta de ville og ofte truede dyrenes interesse? Det er faktisk ikke så mange, og arter dør hver eneste dag også i Norge. Jeg syns jeg kan tillate meg å tale "naturens sak" i ny og ne.

Man kan selvsagt spørre seg hva vi skal med et biologisk mangfold, og jeg kan nok ikke gå inn på det her. Vi er bekymret for innavl på rasehunder, men vi har i det minste mulighet til å utgjøre et seleksjonspress på hundene. Vi sørger for at de parrer seg "riktig" til det beste for arten. Dette er ikke tilfelle i naturen, og konsekvensene av små populasjoner kan derfor være dramatiske, og beklageligvis ofte utryddende.

I tillegg til alle disse problemene sørger manglende overholdelse av båndtvangen til at mange individer ikke en gang får avkom.

Jeg vet jeg setter ting på spissen. Det er ikke alle arter som har problemer med å jages litt, men det er en sårbar tid vi er inne i og konsekvensene er ofte større enn det vi ser, som er at dyret flykter og kommer seg (uskadet) unna.

Så vær så snill å tenke dere om når det gjelder båndtvangen! En hund har ikke en iboende rett til å få jage som den vil selv om den har et instinkt akkurat som vi ikke bare kan følge våre drifter når det passer oss. Det er hundeeier som er ansvarlig for dyret.

Jeg tror mye av problemet rett og slett er at man ikke er flinke nok til folkeopplysning. Lover tres tilsynelatende nedover ørene på hundeeiere (og andre) uten at man får en grundig innføring i hvorfor. Det er tydelig at de korte ordene i lovteksten ikke sier folk så mye. Og det er på en måte forståelig. Jeg tror at om folk flest visste litt mer om dyregruppers status og behov så ville man kunne vurdere hvor man bør og ikke bør slippe hund, men det kan man jo ikke kreve at folk skal sette seg inn i. Da blir et generelt forbud gjeldende.

Jeg står på liste til en stående fuglehund. Jeg er nødt til å forholde meg til det faktum at den har et jaktinnstinkt. Akkurat hvordan det blir og hva utfallet blir vet jeg ikke, så jeg kan ikke si at jeg kan sette meg inn i hvor vanskelig det er å forsøke å temme/stresse ned en gira hund.

Jeg ønsker egentlig ikke å angripe noen her, men jeg ønsker å gi uttrykk for min fortvilelse, og hvorfor jeg blir fortvilet, og kanskje å gi litt informasjon om hvorfor jeg syns båndtvangen er viktig, selv om jeg gjerne skulle sett at skogen var for alle, også frittløpende hunder. Vi har beklageligvis spist så mye av naturen at det ikke kan være sånn lenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men så dere mener at det er greit (altså senere) å la henne bare styre som hun selv vil i skogen, løpe etter fugler som en tulling? Å få kontroll på jaktinnstinkt har jeg null tro på, men jeg mister jo samtidig litt kontroll, og hunden blir litt ulydig, siden hun stikker avsted uten å høre på meg. Det liker jeg ikke så godt. Men får bare fortsette å løpe å gjemme meg når hun får innfall. (for hun er rimelig kjapp tilake igjen :P )

Nei, jeg mener at du må trene innkalling med hunden og bare ha henne løs under absolutt trygge forhold.

Poenget med at det ikke er så farlig om hun jager opp noen fugler om høsten, er at de har spist seg opp og sånn sett er sterkere enn om våren, ungene er flyvedyktig så hunden jager ikke en mor fra redet, osv. En hund som har funnet "gleden" ved å jage fugl eller katt, eller sykler :) , vil ikke slutte med det av seg selv. Det ligger en masse forstrekere i jakten, uavhengig om hunden får tak i byttet, eller ikke. Klarer ikke du ved trening og utspekulerte forsterkere å utkonkurrere disse, må du ha hunden under fysisk kontroll!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja inkallingen sitter godt, bortsett fra når hun ser noe som beveger seg i skogen, Katt, større fugler, måker etc. Da kobler hun helt ut. Vel da sier sikkert noen at da jeg jeg ikke god inkalling på hunden alikvel, men da spør jeg: Hvordan kan man få et jaktinnstinnkt under kontroll? Jeg har spurt om dette tidligere, og fikk ikke så mange konkrete svar, borstett fra at man må prøve å trene fra de er små. Når jeg har en så jaktlysten hund, da må jeg holde henne i bånd for ever? Du sier absolutt trygge forhold? Hva tenker du da? Man vet jo aldri når en fugel flyr opp feks.. Jeg har alltid brukt langtau til henne. På en 10-12 meter omtrent, og skal skaffe et lengere ett. Ofte slipper jeg ikke hunden overhodet, men er jeg i ødemarke slipper jeg langtauet og lar det henge etter. Jeg bare lurer, for jeg syns det er ganske plagsomt med en sånn jaktfiksert hund. Hadde vært kjekt å hatt noe måte å prøvd å fått dette litt mer under kontroll. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg holder på å lære frøken Dobermann at det er forbudt å jakte fugler. Det går veldig bra så langt. Men vi har foreløpig kun trent på det når hun er i bånd. Hun hadde det med å storme avgårde etter fuglene og jeg endte nesten med å få skulderen ut av ledd så jeg var nødt for å gjøre noe. Det var utvilsomt mer stressende for henne også å få lov til å jage fugler. Det var en ond sirkel for oss: Hun stresset seg opp over ett eller annet, begynte å jage, ble mer stressa, jaktet mer febrilsk osv, samtidig som det blei vanskeligere for meg å få kontakt med henne. Men med litt forbudt-trening går det som sagt mye bedre. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, der må jeg nok melde pass! Jeg har også en rimelig solid innkalling, men tviler på om den ville sitte under katte- eller fuglejakt! Så jeg spør også: Hvordan trene inn "ikke lov å jakte". Her er det ikke snakk om avledning, etc, men utkonkurrering av forsterkere! Eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden det var jeg som sa noe om forbudt-trening så spør du kanskje meg? Svarer uansett jeg. :P

Jeg er oppmerksom, og første gang hun kaster blikket på en fugl sier jeg "a-a" (som er et forbudtsignal som jeg har lært inn tidligere). Dersom det i seg selv ikke er nok, plasserer jeg håndflaten mellom så hun mister øyekontakt, og endrer retning bort fra fuglen. Da blir hun villig med meg, og etter et par meter i en annen retning snur vi og går i fuglens retning igjen. Dersom hun igjen ser ut til å ville jakte (det ser man jo tydelig på blikket og kroppsspråket) så gjentar vi prosedyren. Det har fungert veldig bra for oss. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden det var jeg som sa noe om forbudt-trening så spør du kanskje meg? Svarer uansett jeg. :P

Jeg er oppmerksom, og første gang hun kaster blikket på en fugl sier jeg "a-a" (som er et forbudtsignal som jeg har lært inn tidligere). Dersom det i seg selv ikke er nok, plasserer jeg håndflaten mellom så hun mister øyekontakt, og endrer retning bort fra fuglen. Da blir hun villig med meg, og etter et par meter i en annen retning snur vi og går i fuglens retning igjen. Dersom hun igjen ser ut til å ville jakte (det ser man jo tydelig på blikket og kroppsspråket) så gjentar vi prosedyren. Det har fungert veldig bra for oss. :)

Unnskyld, glemte "quote", jeg. Joda, det var deg! Det blir nærmest passeringstrening på fugl. Hm, skal prøve! Må nok være litt kjappere i avtrekkern, skjønner jeg. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

takk for innspill dere! Ja dette fungerer godt i vanlig kobbel. Kaa passere ei katt ganske nært uten at hun drar. Jeg sier GÅ FOT, og NEI strengt og da fokuserer hun noenlunde. Men er hun i langtau, så inntar hun jaktposisjon, lister seg imot, jeg sier DU... NEI slik at hun hører at hun skal følge med, men hun små tasser med bøyd nakke mot feks.fuglen og øker tempoet tilslutt er hun i galopp, jeg roper HERA NEI! og vips så er lina stram og jeg får et nykk i armen. Så det må være motstand i båndet for at hun skal være noenlunde kontrollert. Dette er jo hvis jeg ser dyret da. Noen ganger kommer det som en overraskelse. Må jo ærlig innrømme at jeg ikke har vært veldig flink til å forebygge jaktinnstinkt da opp gjennom tiden. Med tiden har dette blitt værre. Og nå har det gått så langt at hun har fått smaken på det. Jeg får bare holde i tauet og så evnt bråsnu kanskje hvis hun ser noe. Så bare være ekstra forberedt i disse tider når fuglene er så aktive..

Kom gjerne med fler tips! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

takk for innspill dere! Ja dette fungerer godt i vanlig kobbel. Kaa passere ei katt ganske nært uten at hun drar. Jeg sier GÅ FOT, og NEI strengt og da fokuserer hun noenlunde. Men er hun i langtau, så inntar hun jaktposisjon, lister seg imot, jeg sier DU... NEI slik at hun hører at hun skal følge med, men hun små tasser med bøyd nakke mot feks.fuglen og øker tempoet tilslutt er hun i galopp, jeg roper HERA NEI! og vips så er lina stram og jeg får et nykk i armen. Kom gjerne med fler tips! :P

Det kan nesten høres ut som bikkja tror at du roper "Hera hei(a)". Ville nok droppet slike stopp-kommandoer som ikke virker, likavel!

Det sier jeg, som seinest i går brølte behersket :) "Hva f...er det du driver med", da hun hadde utfall mot en hund på andre siden av en bred vei, bare fordi jeg kom til å snakke litt i mobilen akkurat da. Ops. :unsure:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde det vært snakk om en fuglehund eller en mynde, som hadde fått etablert en slik jaktadferd grundig, har fått endel erfaringer og begynner å bli voksen, kunne det nok blitt tøft.

(selv om de dyktige jegerne som faktisk lufter litt i parken har dønn kustus på fuglehundene sine i forhold til småfugl, de har både innkalling og nei som funker - mens de mer slepphendte som ikke følger med og er føre var, de får hunder som løper etter alt av smått og stort av fugl i parken og ødelegger jakthundene sine)

Men siden dette tross alt er en slags brukshund - for vi snakker dobermann, right? - så hadde jeg da DEFINITIVT trent hardt på dette :)

Første bud: NULL jaging slik på egenhånd. Det fremmer hennes egetinitiativ i forhold til jakt, altså at dette er noe hun kan finne på med alene, og der du betyr null - hun glemmer deg jo.

Punkt to: Finn en forsterker av noe slag, enten det er godis eller en ball/kong med snor eller hva det måtte være, og jobb inn den så hun blir VELDIG gal etter den.

Punkt tre: Lær henne at det DU gjør, er veldig interessant; får du hunder som blir veldig oppmerksomme på å følge med DEG, så tar det fokus bort fra andre ting som lokker.

Punkt fire: Jobb med henne i bånd, nær fugler - det er "bra" og lek vekk fra fuglen når hun bare stopper, altså ikke kaster seg etter den, og så er det.... FAKTISK.... et realt NEI! når hun prøver å sette etter. Røsk tilbake, og når hun kommer mot deg - slutter adferden - så er det full lek og du er blid.

Det handler om å sette grenser, og å styre det, som i så mange situasjoner. Vi har noen halvtamme kråker i nærheten, som vi har et perfekt "samarbeid" med: De tigger mat av meg, de får hundemat - og så "bruker" jeg dem i treningen - noen ganger sier jeg "ja" og lar hundene sette etter dem, andre ganger, rett etterpå, dekker jeg hundene og lar kråkene og skjærene komme nærme. Da jeg begynte med det, så var jeg kjapp - lå hundene stille et øyeblikk, kastet jeg godis/ball BAK dem - vekk fra fuglene - så de løp den veien.

Jeg gjør det like mye for å jobbe med dekk og bli, og kråkene og skjærene synes - til eventuelle bløthjertede dyrevenner som synes dette er slemt - at det er helt strålende, de ser etter oss, følger etter og ser på det som en grei form for matauk, noen ganger flyr de bare såvidt det er opp. Smarte fugler :P

Men altså... hvor FÆLT er det forøvrig for en fugl å måtte fly? Sånn apropos? Eh... det er det de er laget for, det er det som er naturlig adferd, akkurat som det er naturlig adferd å bli jaget. Nei, det bør ikke ta overhånd - men det er ikke det "dyreplageriet" som jeg synes det fremstilles som her. Dyr tilpasser seg det å leve nær mennesker, og det har alltid vært et press på dem - i dag går hundene antagelig mer i bånd enn i gamle dager. Og det er knapt med rovdyr igjen.

For fuglenes vedkommende er det nok heller de søte pusekattene som burde være skurken, heller enn hunder. At hunder bør hindres fra å jage elg og rådyr er jo i alles interesse, men det var vel ikke fremst det som ble tatt opp her.

Pussig at naturvernere er så lite glad i hunder. Husker Viggo Ree, arrig rovdyrforkjemper - som uttalte at han syntes det var helt greit at ulvene utraderte hunder i skogen, hundene "hørte ikke hjemme der likevel". Vel, det er et syn jeg personlig ikke helt kan være med på, og som gjorde at jeg mistet sympatien for de argeste rovdyrforkjemperne. Vi kan ikke skru tiden tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pussig at naturvernere er så lite glad i hunder.

Først og fremst vil jeg si at her var det noen gode råd fra Akela som jeg skal tenke på når vi får fuglehunden vår, da vi veldig gjerne ønsker å bruke den aktivt under jakta. Ønsker ikke å "avtrene" han når han ikke er på jakt...

Jeg kan også se noen poeng i ditt syn på "naturvern". Det er noen dilemmaer der må jeg innrømme, når det kommer til "naturvern" og behovet for å fritt kunne slippe hunden i "fri natur". Må jo innrømme at enkelte naturtyper er MYE mer utsatt enn andre (visse tider på året).

Jeg vil bare legge til at jeg har gått ut fra utmark, og har derfor kanskje feiltolket problemstillingen noe..?

Jeg kan ikke ta stilling til om utsagnet ditt om at naturvernere generelt er så lite glad i hunder, for det vet jeg faktisk ikke noe om. Det er interessant at du har den oppfatningen for jeg har ikke hørt den forbindelsen mellom naturvernere og generell (negativ) bevissthet på hunder før.

Det er også interessant å bli satt i naturverner-båsen, og jeg ser jo hvorfor! <_< En tankevekker for hvordan jeg står fram i dette forumet, hvor jeg inntil nå har skrevet litt ubalansert i forhold til tema og gitt et veldig ensidig bilde av meg og mine holdninger. Den tilbakmeldingen tar jeg! :) :wallbash:

Det blir spennede å skaffe seg mer praktisk erfaring når det kommer til hund, og ikke minst innspillene fra det etablerte miljøet både innen hund og jakt. Men jeg vil nok fortsatt være glad for en viss båndtvang må jeg innrømme...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan vel også si at det er store rasevariasjoner? Kjente noen som i årevis hadde hatt en rase, hatt dem løs, aldri hatt noen dumme episoder i forhold til vilt, og så skaffet seg en tysk fuglehund... da skjønte de at det var noen som MÅTTE gå i bånd sommerstid; den oppsøkte spor aktivt, var knapt sammen med eier, bare ute i terrenget og lette aktivt etter "noe", og var ganske skarp i forhold til eventuelle funn. De ble litt forskrekket, dette var en annen side av hundeholdet enn de kanskje HELT hadde forestilt seg.

Andre raser går hos eier, de må nærmest få viltet foran seg på stien for å reagere. Har man litt samarbeidsinteresserte hunder, og jobber for å få dem til å ha fokus hos eier som har styring, blir det også bra. Derimot hvis en hund erfarer at det å fly ut, lete, søke er mer spennende, ja, da har man et problem. Har hatt flere hunder som ser fuglunger på bakken og bare gått rett forbi, andre av samme rase har vært mer intense, selv om de ikke har fått lov å FÅ erfaringer med å ta dem.

Men det er jo en grei regel da: Klarer man ikke kalle hunden inn fra å løpe bort til andre HUNDER, bør den vel heller ikke gå løs - det heter selv utenfor båndtvangstiden "i bånd eller under kontroll".

Med fuglehunder som aktivt skal brukes på jakt, så blir det jo en balansegang... en ting er å kreve full lydighet når de er i steder de IKKE skal jakte, som i en park. Men ute i naturen... det er et godt spørsmål, om man kan skille så? Det kommer jo an på rase og individ, men dette med at de slipper seg ut i et stort nok søk på jakt KAN jo komme i konflikt med en knallhard dressur i samme terreng? Den biten kan jeg ikke nok om :wub:

Joda, natur er forskjellig, og mye kommer jo an på HVOR. Og så om hvor langt man skal gå i å definere natur og dyr som styrende; det har vært hundeeiere på et annet nettforum som nærmest mener hunder må gå i bånd i byen "fordi det dukker opp rådyr der og der". Vel, de samme rådyrene blir gjerne skutt av politiet, de hører ikke hjemme i byen. Så man bør nok skille.

Men det er interessant å se hvem som snakker opp for hva :)

Småviltjegere som raser mot kråker, for eksempel... er de "naturvernere", eller ikke? Særlig når de i samme slengen drar på mot løshunder. Eller skal vi regne dem som lobbyister for egne interesser, og ikke dyrenes/naturens? Og hvor mye skal naturen brukes, og av hvem? Effekten av orienteringsløpere er ganske sterk, men er det "galt" - vil ikke dyrene venne seg til det?

Ellers tror jeg det betyr mye at man faktisk er vant til naturen og til å ferdes der. Jeg går mine veier, der jeg vet hvordan dyretråkk etc er., passer på i skumringen, vet hvor det er mye dyr og hvor det er lite. Slike ting hjelper. Og det å holde øye med hundene hele tiden, litt sånn automatisk; passe på rundt en sving, når man kommer ut på åpen mark, kanskje et gammelt jorde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mye fornuftig, akela !! :P

Jeg kjøper dette med ulikheter på hunderaser, og ser ikke så stort biologisk "problem" med hunder som ikke er aktivt søkende, som du nevner.

Det eneste som er problemet når det kommer til det er i så fall eierens dømmekraft. De med de mest utagerende rasene vil som du sier ikke unngå å se og innrømme hundens adferd, men jeg tror det er mye fornektelse og ikke alltid så objektiv vurdering av egen hund.

Dessuten så har du problematikken med de som ikke har kontroll men har en formening om at de har det, selv om de kun har det når hunden selv vil, eller som syns det er en "hunderett" å la en hund med jaktinnstinkt få jage. En slags kompensasjon og dårlig samvittighet for at den ikke brukes til jakt når man føler den burde det?? (jeg sier ikke at det ikke er riktig å ikke bruke jakthund til jakt med dette!!)

Jeg tror også at noen mennesker "kjenner" og "leser" naturen bedre enn andre. Noen mennesker er ute et helt liv uten å få med seg noe av det som foregår rundt en...

Mye interessant i denne tråden! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg så veldig mye greie på jakt og sånt, men jeg vet at det er båndtvang nå, og at nettopp tiden vi er i nå er den mest kritiske i forhold til vilt og fugler som føder.

Jeg synes du skal holde henne i bånd!

Vet ikke om noen har kommentert det før meg, men...

Fugler føder ikke, de klekker og ruger! :icon_redface:

Måtte bare si det :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Her var det mye bra å lese.

Er veldig enig med Akela.

En må trene på dette, så sant man ikke ønsker å ha en hund som ruser etter fugl/annet vilt.

Må trene masse dressur, og ta et skritt av gangen slik Akela beskriver.

Om hunden ikke hører uten provokasjoner så hører den ihvertfall ikke med provokasjoner.

Når det gjelder fuglehunder så er det mye forskjellig ......Min hund bryr seg ikke om småfugl. Om hun er ute og løper og de flakser opp rett foran henne så bryr hun seg ikke. Kaster såvidt et blikk på dem. Hun vet at de ikke er intr, de er ikke "jaktbare".

Mens andre igjen henger seg helt opp i disse. Uten at jeg er 100% sikker så tror jeg dette er litt erfarings messig. En voksen hund som har vært jaktet med er ikke så intr i trost og spurv som en unghund som "oppdager" verden.

Det samme gjelder jo her. En må trene masse grunndressur før man i det hele tatt kan tenke på å ha kontroll på hunden i fugl/søk. Det er utrolig viktig at jakthunden og fører samarbeider, ellers er det meningsløst å gå på jakt. Å jakte med en hund som jakter på egenhånd er håpløst. Så en må kontakt og samarbeid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...