Gå til innhold
Hundesonen.no

En sorgens dag...


Artemis

Recommended Posts

I går kveld var Timon litt slapp og ville ikke spise, men vi tenkte nå ikke så veldig mye over det, det virket jo ikke som noe særlig alvorlig. I morges fant vi Timon liggende slapp og med oppblåst mage mens han lå og pustet unormalt mye med magen og laget noen fæle gryntelyder. Han hadde noen rare sammentrekninger i magen og vi fant ut at dette kunne ikke vente, og ringte veterinæren. De sa ja til å slippe oss inn uten timebestilling, så vi kunne bare komme så fort som mulig.

Mens foreldrene mine dro av sted på jobb kjørte jeg til veterinæren med Timon hvor de undersøkte ham, og synes at han hadde vel oppblåst mage og fjern hjertelyd. Først tok de røntgenbilder hvor de så at det var en svikt på hjertet med mye vann i hjerteposen og i magen. Det kunne være pga. flåttbitt eller bare hjertesvikt, og de skulle prøve å behandle det. Da de skulle tømme ut vann fra magen og hjertet fant de dessverre ut at det var en svulst i det ene hjertekammeret. Den hadde vokst gjennom hjerteveggen og hindret hjertet i å pumpe blod. Det var dessverre ingen annen utvei enn å avlive Timon.

Sitter her utrolig trist og lei, mistet jo forrige hunden min 31. oktober, og hadde håpet at vi kunne ha Timon mye lengre. Trøster meg med at han var frisk og rask til det siste og fikk ikke noe lang tids sykeleie... :P

Er det noe jeg er utrolig glad for, så er det at vi kjøpte oss ny hund etter at vi mistet Tara i høst. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten å høre tassende labber rundt i huset! Noen nære venner av familien vår mistet hunden sin av kreft forrige torsdag, nesten 7 år gammel, og på søndag kom de hjem fra en snartur i Trondhjem med ny valp. Hund kan man ikke leve uten! :P

Nå skal jeg ut en tur med den gjenværende hunden i huset og lufte tankene mine litt! Tror egentlig ikke at det har gått helt opp for meg at Timon er borte. Han var jo ikke gammel nok til å dø! ;)

104_0494.jpg

Varangerviddas Timon

16.04.1996 - 07.06.2006

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Å nei.... Nå ble jeg virkelig trist. Dette var helt grusomt å høre. ;) Føler virkelig med deg. Men som du selv sier var det bra han hadde et fint liv hele veien.

Hvil i fred, Timon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forresten da det er godt å lese om regnbuebroen, og tenke på det.

Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der, som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet blir gjort hele og sterke igjen. Akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker, til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper hun bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære hun, fortere og fortere…

Hun har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes, klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker hun deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen….

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er godt Timon (vakre hunden!) slapp et langt sykeleie, men samtidig må det ha vært litt av et sjokk for dere. Frisk den ene dagen, borte den neste. Det kan det ikke være lett å få hodet og hjertet til å fatte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, trist å lese! Jeg vet hva du går gjennom nå, måtte selv avlive min hund for tre mnd siden.. Men gutten din slapp et langt sykeleie, og det gikk jo fort. Det er kanskje noe å trøste seg litt med i denne tunge stunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han fikk nok et godt hundeliv, og hva mer kan man forvente? Jeg forstår godt at det er en stor trøst at han slapp å være syk lenge! Utrolig trist når hunder dør, men de etterlater seg så mange gode minner som man kan trøste seg med. Klem til deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...