Gå til innhold
Hundesonen.no

En sorgens dag...


Artemis

Recommended Posts

I går kveld var Timon litt slapp og ville ikke spise, men vi tenkte nå ikke så veldig mye over det, det virket jo ikke som noe særlig alvorlig. I morges fant vi Timon liggende slapp og med oppblåst mage mens han lå og pustet unormalt mye med magen og laget noen fæle gryntelyder. Han hadde noen rare sammentrekninger i magen og vi fant ut at dette kunne ikke vente, og ringte veterinæren. De sa ja til å slippe oss inn uten timebestilling, så vi kunne bare komme så fort som mulig.

Mens foreldrene mine dro av sted på jobb kjørte jeg til veterinæren med Timon hvor de undersøkte ham, og synes at han hadde vel oppblåst mage og fjern hjertelyd. Først tok de røntgenbilder hvor de så at det var en svikt på hjertet med mye vann i hjerteposen og i magen. Det kunne være pga. flåttbitt eller bare hjertesvikt, og de skulle prøve å behandle det. Da de skulle tømme ut vann fra magen og hjertet fant de dessverre ut at det var en svulst i det ene hjertekammeret. Den hadde vokst gjennom hjerteveggen og hindret hjertet i å pumpe blod. Det var dessverre ingen annen utvei enn å avlive Timon.

Sitter her utrolig trist og lei, mistet jo forrige hunden min 31. oktober, og hadde håpet at vi kunne ha Timon mye lengre. Trøster meg med at han var frisk og rask til det siste og fikk ikke noe lang tids sykeleie... :P

Er det noe jeg er utrolig glad for, så er det at vi kjøpte oss ny hund etter at vi mistet Tara i høst. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten å høre tassende labber rundt i huset! Noen nære venner av familien vår mistet hunden sin av kreft forrige torsdag, nesten 7 år gammel, og på søndag kom de hjem fra en snartur i Trondhjem med ny valp. Hund kan man ikke leve uten! :P

Nå skal jeg ut en tur med den gjenværende hunden i huset og lufte tankene mine litt! Tror egentlig ikke at det har gått helt opp for meg at Timon er borte. Han var jo ikke gammel nok til å dø! ;)

104_0494.jpg

Varangerviddas Timon

16.04.1996 - 07.06.2006

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Å nei.... Nå ble jeg virkelig trist. Dette var helt grusomt å høre. ;) Føler virkelig med deg. Men som du selv sier var det bra han hadde et fint liv hele veien.

Hvil i fred, Timon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forresten da det er godt å lese om regnbuebroen, og tenke på det.

Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der, som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet blir gjort hele og sterke igjen. Akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker, til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper hun bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære hun, fortere og fortere…

Hun har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes, klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker hun deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen….

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er godt Timon (vakre hunden!) slapp et langt sykeleie, men samtidig må det ha vært litt av et sjokk for dere. Frisk den ene dagen, borte den neste. Det kan det ikke være lett å få hodet og hjertet til å fatte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, trist å lese! Jeg vet hva du går gjennom nå, måtte selv avlive min hund for tre mnd siden.. Men gutten din slapp et langt sykeleie, og det gikk jo fort. Det er kanskje noe å trøste seg litt med i denne tunge stunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han fikk nok et godt hundeliv, og hva mer kan man forvente? Jeg forstår godt at det er en stor trøst at han slapp å være syk lenge! Utrolig trist når hunder dør, men de etterlater seg så mange gode minner som man kan trøste seg med. Klem til deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...