Gå til innhold
Hundesonen.no

En sorgens dag...


Artemis

Recommended Posts

I går kveld var Timon litt slapp og ville ikke spise, men vi tenkte nå ikke så veldig mye over det, det virket jo ikke som noe særlig alvorlig. I morges fant vi Timon liggende slapp og med oppblåst mage mens han lå og pustet unormalt mye med magen og laget noen fæle gryntelyder. Han hadde noen rare sammentrekninger i magen og vi fant ut at dette kunne ikke vente, og ringte veterinæren. De sa ja til å slippe oss inn uten timebestilling, så vi kunne bare komme så fort som mulig.

Mens foreldrene mine dro av sted på jobb kjørte jeg til veterinæren med Timon hvor de undersøkte ham, og synes at han hadde vel oppblåst mage og fjern hjertelyd. Først tok de røntgenbilder hvor de så at det var en svikt på hjertet med mye vann i hjerteposen og i magen. Det kunne være pga. flåttbitt eller bare hjertesvikt, og de skulle prøve å behandle det. Da de skulle tømme ut vann fra magen og hjertet fant de dessverre ut at det var en svulst i det ene hjertekammeret. Den hadde vokst gjennom hjerteveggen og hindret hjertet i å pumpe blod. Det var dessverre ingen annen utvei enn å avlive Timon.

Sitter her utrolig trist og lei, mistet jo forrige hunden min 31. oktober, og hadde håpet at vi kunne ha Timon mye lengre. Trøster meg med at han var frisk og rask til det siste og fikk ikke noe lang tids sykeleie... :P

Er det noe jeg er utrolig glad for, så er det at vi kjøpte oss ny hund etter at vi mistet Tara i høst. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten å høre tassende labber rundt i huset! Noen nære venner av familien vår mistet hunden sin av kreft forrige torsdag, nesten 7 år gammel, og på søndag kom de hjem fra en snartur i Trondhjem med ny valp. Hund kan man ikke leve uten! :P

Nå skal jeg ut en tur med den gjenværende hunden i huset og lufte tankene mine litt! Tror egentlig ikke at det har gått helt opp for meg at Timon er borte. Han var jo ikke gammel nok til å dø! ;)

104_0494.jpg

Varangerviddas Timon

16.04.1996 - 07.06.2006

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Å nei.... Nå ble jeg virkelig trist. Dette var helt grusomt å høre. ;) Føler virkelig med deg. Men som du selv sier var det bra han hadde et fint liv hele veien.

Hvil i fred, Timon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forresten da det er godt å lese om regnbuebroen, og tenke på det.

Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der, som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet blir gjort hele og sterke igjen. Akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker, til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper hun bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære hun, fortere og fortere…

Hun har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes, klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker hun deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen….

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er godt Timon (vakre hunden!) slapp et langt sykeleie, men samtidig må det ha vært litt av et sjokk for dere. Frisk den ene dagen, borte den neste. Det kan det ikke være lett å få hodet og hjertet til å fatte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, trist å lese! Jeg vet hva du går gjennom nå, måtte selv avlive min hund for tre mnd siden.. Men gutten din slapp et langt sykeleie, og det gikk jo fort. Det er kanskje noe å trøste seg litt med i denne tunge stunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han fikk nok et godt hundeliv, og hva mer kan man forvente? Jeg forstår godt at det er en stor trøst at han slapp å være syk lenge! Utrolig trist når hunder dør, men de etterlater seg så mange gode minner som man kan trøste seg med. Klem til deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...