Gå til innhold
Hundesonen.no

En sorgens dag...


Artemis

Recommended Posts

I går kveld var Timon litt slapp og ville ikke spise, men vi tenkte nå ikke så veldig mye over det, det virket jo ikke som noe særlig alvorlig. I morges fant vi Timon liggende slapp og med oppblåst mage mens han lå og pustet unormalt mye med magen og laget noen fæle gryntelyder. Han hadde noen rare sammentrekninger i magen og vi fant ut at dette kunne ikke vente, og ringte veterinæren. De sa ja til å slippe oss inn uten timebestilling, så vi kunne bare komme så fort som mulig.

Mens foreldrene mine dro av sted på jobb kjørte jeg til veterinæren med Timon hvor de undersøkte ham, og synes at han hadde vel oppblåst mage og fjern hjertelyd. Først tok de røntgenbilder hvor de så at det var en svikt på hjertet med mye vann i hjerteposen og i magen. Det kunne være pga. flåttbitt eller bare hjertesvikt, og de skulle prøve å behandle det. Da de skulle tømme ut vann fra magen og hjertet fant de dessverre ut at det var en svulst i det ene hjertekammeret. Den hadde vokst gjennom hjerteveggen og hindret hjertet i å pumpe blod. Det var dessverre ingen annen utvei enn å avlive Timon.

Sitter her utrolig trist og lei, mistet jo forrige hunden min 31. oktober, og hadde håpet at vi kunne ha Timon mye lengre. Trøster meg med at han var frisk og rask til det siste og fikk ikke noe lang tids sykeleie... :P

Er det noe jeg er utrolig glad for, så er det at vi kjøpte oss ny hund etter at vi mistet Tara i høst. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten å høre tassende labber rundt i huset! Noen nære venner av familien vår mistet hunden sin av kreft forrige torsdag, nesten 7 år gammel, og på søndag kom de hjem fra en snartur i Trondhjem med ny valp. Hund kan man ikke leve uten! :P

Nå skal jeg ut en tur med den gjenværende hunden i huset og lufte tankene mine litt! Tror egentlig ikke at det har gått helt opp for meg at Timon er borte. Han var jo ikke gammel nok til å dø! ;)

104_0494.jpg

Varangerviddas Timon

16.04.1996 - 07.06.2006

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Å nei.... Nå ble jeg virkelig trist. Dette var helt grusomt å høre. ;) Føler virkelig med deg. Men som du selv sier var det bra han hadde et fint liv hele veien.

Hvil i fred, Timon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forresten da det er godt å lese om regnbuebroen, og tenke på det.

Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der, som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet blir gjort hele og sterke igjen. Akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker, til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper hun bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære hun, fortere og fortere…

Hun har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes, klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker hun deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen….

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er godt Timon (vakre hunden!) slapp et langt sykeleie, men samtidig må det ha vært litt av et sjokk for dere. Frisk den ene dagen, borte den neste. Det kan det ikke være lett å få hodet og hjertet til å fatte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, trist å lese! Jeg vet hva du går gjennom nå, måtte selv avlive min hund for tre mnd siden.. Men gutten din slapp et langt sykeleie, og det gikk jo fort. Det er kanskje noe å trøste seg litt med i denne tunge stunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han fikk nok et godt hundeliv, og hva mer kan man forvente? Jeg forstår godt at det er en stor trøst at han slapp å være syk lenge! Utrolig trist når hunder dør, men de etterlater seg så mange gode minner som man kan trøste seg med. Klem til deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg personlig ville ikke kastet pinne/leker da det er en aktivitet som får opp stressnivået veldig og er en mindre smart måte å slite ut valpen på. Prøv å heller å gjemme en leke som hun må søke etter.  Pinner kan dessuten være skadelig.  Får hun mental trening i tillegg til fysisk mosjon?  Edit: får hun dekket behovet for tygging? 
    • Du sier ingenting om hvor mye aktivitet hun faktisk får. 12 uker gamle begynner de jo å bli ganske aktive. Har dere begynt på valpekurs? Jokkingen og gravingen sier for meg at det er for lite aktivitet, selv om det kan være reaksjon på for mye også. Uansett ville jeg avbrutt adferden og gjort noen øvelser eller avledet på annen måte. Det samme med biting. Ha tilgjengelig ting det er lov å bite i, og avled med dette. Kjefting, straff eller å holde over snuten vil ikke hjelpe. Hvis hun klør i tennene kan det hjelpe å vri opp en tauknute eller tøyfille i vann og legge i fryseren, og så gi den for å tygge på ,det lindrer kløe i tennene. Det viktigste er nok aktivisering, men at det er gode pauser mellom. Allerede tenker jeg at hun bør ha en ok tur i løpet av dagen, få oppdage verden litt, og litt hodearbeid i form av triks eller hverdagslydighet, både underveis på turen, og innimellom hjemme. Korte økter. Selv om det er "valpeoppførsel" betyr ikke det at vi skal godta det og ikke gjøre noe med det. Bruk avledning, leker, lær inn alternative kommandoer, og avbryt eller forebygge adferd du ikke vil ha. Har dere akkurat kommet inn fra en lang tur og du vet hun er sliten og hun begynner å styre, gjør noen rolige øvelser, og øv på å legge seg å slappe av.
    • Jeg har en golden retriever valp som er 12 uker gammel. Hun gjør meg litt bekymret. Jeg er redd for at ho er veldig over eller understimulert men jeg klarer ikke å finne ut om det er for mye eller for lite aktiviserende av ho. Den siste uka har ho begynt å bli mye mer urolig, hun klarer ikke å finne roen lenger og er derfor mye våken og får ikke den søvnen en valp skal ha. Ho har også begynt å Jokke veldig mye, noe vi prøver å ignore til hun er ferdig. Energien er også veldig høy og ho er veldig gira stort sett hele tiden. Ho har også begynt å bjeffe veldig mye og bjeffer egentlig på alt og ingenting. Sammen med dette er det jo også biting, men jeg syntes ikke det virker som vanlig valpebiting. Ho angriper oss nesten, og klarer ikke å stoppe om vi sier nei, om vi går eller om vi holder ho over munnen. Jeg har også lest noe om graving og det har det blitt litt mindre av hos ho men ho har ikke stoppet med det enda. I stad var vi ute for å prøve å få energien over på noe annet ved å kaste pinne, noe ho liker å gjøre. Jeg hadde også med godbiter men det eneste hun ville var å bite meg i beina. Grunnen til at jeg er usikker er fordi mye av dette er valpeoppførsel og jeg syntes det er vanskelig å skille hundeoppførsel og valpeoppførsel. Er det noen som vet om dette er normalt og som kan gi oss noen råd om hvordan vi skal håndtere det på best mulig måte? 
    • Takk for svar.
    • Tusen takk for veldige hjelpsomme og nyttige tilbakemeldinger  - Skal sjekke med advokat. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...