Gå til innhold
Hundesonen.no

Jakthunder...


Guest Christine

Recommended Posts

Sukk, kanskje jeg bare skal gå etter basenjier med pillråttent gemytt, det kommer jo ofte av at de er mer primitive..

Hehe, artig tankegang Tonje!

Samtidig blir det litt det samme som man ofte kan slite med når det gjelder fuglhund. For før i tiden avlet man nesten utelukkende på jaktegenskapene. Idag skal en fuglhund fungere i tre måneder på rad i sofaen med småbarn, papegøyer og katter kravlende rundt seg. Jeg mener vi mister noen egenskaper, man får ikke alltid i pose og sekk. Familieegenskapene er nå nesten de viktigste egenskapene det avles på, og jeg mener man mister noe av råheten i forhold til "enmannshundene" fuglhundene var tidligere. Kanskje er det primitive fuglhunder jeg også er ute etter? Urfuglhunden..hehe?

mvh

HeliX

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 419
  • Created
  • Siste svar
Familieegenskapene er nå nesten de viktigste egenskapene det avles på, og jeg mener man mister noe av råheten i forhold til "enmannshundene" fuglhundene var tidligere. Kanskje er det primitive fuglhunder jeg også er ute etter? Urfuglhunden..hehe?

mvh

HeliX

Urfuglhund ! :P Det må jo være tingen! Urfuglhund med gode "people skills" :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, ikke for å være frekk men er ikke Mike en helt vanlig am.cocker av utstillingslinjer?

hihi,tror du har misforstått litt.Her blir det snakket om ei cocker tispe ved navn Mika,ikke Mike. Tror Mika er engelsk cocker :P

Jeg har forresten hatt am,cocker,og kan love deg at hun hadde et meget godt bevart jaktinstinkt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine
hihi,tror du har misforstått litt.Her blir det snakket om ei cocker tispe ved navn Mika,ikke Mike. Tror Mika er engelsk cocker :P

Jeg har forresten hatt am,cocker,og kan love deg at hun hadde et meget godt bevart jaktinstinkt :P

Hehe, er nok snakk om ei settertispe :P

Siterer:

"Er vennepar av meg og samboeren kjøpte seg setteren Mika for 3 år siden, og hun skulle hovedsakelig brukes til jakt."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hang meg opp i den "jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke bruker Mike til jakt selv om han er en cocker, jeg bruker han til mye annet og han er en ypperlig hund for meg og samboeren. Han får psykisk og fysisk arbeid og stortrives med det"

Har bare kjent en cocker godt personlig må jeg innrømme, men han kan ikke på noen måte sammenlignes med settere, pointere, vohrtsere etc. Og ihvertfall ikke jakt cocker. Han likte fugler selvfølgelig, men han var langt i fra en jakthund! Jeg tipper det er en grunn til at de som driver med cocker jakt bruker en egen variant stort sett?

Mulig det finnes noen som jakter med de, men jeg har aldri noensinne hørt om noen som driver med seriøs jakt med annet enn jakt cockere :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okej! Då är vi eniga! Sälj bara amerikansk cocker till jägare! Det blir skitbra...

Du har ikke kommet på tanken at det i rasens hjemland kan finnes jaktlinjer av am cockere, Fanny? Eller har du noensinne tenkt over at de cockerne som dannet rasen i sin tid har samme opphav som DIN fantastiske svenske jaktcocker?

Sorry hvis jeg kom i skade for å fortelle deg noe du ikke allerede visste. Jeg skal forsøke å ikke la det gjenta seg... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har ikke kommet på tanken at det i rasens hjemland kan finnes jaktlinjer av am cockere, Fanny? Eller har du noensinne tenkt over at de cockerne som dannet rasen i sin tid har samme opphav som DIN fantastiske svenske jaktcocker?

Sorry hvis jeg kom i skade for å fortelle deg noe du ikke allerede visste. Jeg skal forsøke å ikke la det gjenta seg... :P

http://www.asc-cockerspaniel.org/events/field.asp

Söta hundar. Jag fastnade särskilt för det här citatet: "The leaders of each training station were fellow Cocker owners who had all titled many dogs, including Trish Jackson, who bred, trained and handled the first Field Trial Champion in over 35 years, FCH Madison's Pride N Passion."

Självklart finns det amerikanska cockrar med massor av jaktlust, det finns många raser och individer med mycket jaktlust, men enbart jaktlust gör ingen god jakthund, speciellt inte när det gäller spaniel. Visst har raserna samma ursprung, men det innebär ju inte på något sätt att de har samma jaktliga egenskaper. Border collie och collie har också samma ursprung, jag hade velat se en collie på vallhundsprov... Jag vill gärna veta mer om jaktlinjerna av am cocker, så skicka gärna länkar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, ikke for å være frekk men er ikke Mike en helt vanlig am.cocker av utstillingslinjer? HAR de i det hele tatt noe jaktinstinkt?For meg er ikke det lenger en jakthund men nok et eksempel på hva som skejr med en jakthundrase når utstillingsfolket oppdager den.. Har aldri noensinne hørt om en eneste en som jakter jeg? Shejpa til Fanny her inne kan jeg gå med på at bør brukes til jakt, men jeg har selv hatt en am.cocker boende hos meg i over et år og i mine øyne er ikke am.cocker og jakt cocker samme rase! Jeg har belgiske fårehunder men jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke gjeter med de liksom. Hadde jeg hatt border collies derimot...

Vel... Mike er en engelsk cocker, det vil si en fuglehund! og de er veldig gode til småviltjakt!

Han er IKKE en am. cocker!

Hehe, er nok snakk om ei settertispe :P

Siterer:

"Er vennepar av meg og samboeren kjøpte seg setteren Mika for 3 år siden, og hun skulle hovedsakelig brukes til jakt."

nÅ misforstår dere igjen! Mika er en setter og er ikke min, et vennepar av meg og samboeren sin!

Mike er en engelsk cocker som er MIN.

Og Am Cockere er også glimrende jakthunder! Har faktisk sett endel av de, og hvertfall eng cockere, de blir brukt mye til småviljakt og er ypperlige jakthunder, men jeg bruker ikke min Mike til jakt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel... Mike er en engelsk cocker, det vil si en fuglehund! og de er veldig gode til småviltjakt!

Han er IKKE en am. cocker!

Jeg tror ikke jeg har hørt om mange cockere, hverken amerikanske eller engelske, som har vært brukt til jakt.. Hverken på fugl eller småvilt.. Tror jeg bare har hørt om to som har vært brukt til noe annet enn evt. agility og utstilling jeg, og da var det snakk om blodspor med den ene og bruks spor med den andre..

Det er en med storpuddel og, som har jaktet med sin hund (kan lese om den her..) Det gjør neppe storpuddelen til en reel erstatning til f.eks setterene av den grunn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda..sikkert mange som bruker dem til litt jakt.. Storebroren til Lyra her blir brukt til gjeting han..av kalkuner av alle ting.. Det er faktisk flere og flere som gjeter med laekenois visstnok. Men det betyr ikke at jeg kan sammenligne henne med en border collie eller bruke henne som et eksempel når det er snakk om gjeterhunder som ikke blir brukt...Jeg har sett en b.c jobbe og vet at ingen av mine "gjeterhunder" kan sammenlignes på noen måte..ikke bare pga forskjellig gjeterstil men også pga instinktene og de helt rendyrkede egenskapene. Og ikke minst kapasiteten...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du setter deg litt mer inn i rasen, og vi som har cockere gjør somregel det.

Er ikke nok å ikke ha "hørt" om det, jeg har sett så utrolig mange cockere som blir brukt til jakt, og vært med også, glimrende jakthunder.

Les litt om cockeren, så får du kanskje vite litt mer!

Jasså? Så de 6-7 årene jeg jobbet for en cocker-oppdretter holder ikke altså? :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du setter deg litt mer inn i rasen, og vi som har cockere gjør somregel det.

Er ikke nok å ikke ha "hørt" om det, jeg har sett så utrolig mange cockere som blir brukt til jakt, og vært med også, glimrende jakthunder.

Les litt om cockeren, så får du kanskje vite litt mer!

Var finns alla de här fantastiska cockrarna? Var ska man läsa på? Varför gör de inga resultat på jaktprov?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere kan begynne med å gå inn på www.spaniels.org, så går dere inn på jakt under aktviteter.

Der ser der litt også bevisende bilder.

Mange av dagens spaniels brukes først og fremst som familiehunder, men det er viktig å ikke glemme at alle spanielrasene er støtende jakthunder med gamle aner. Det er spanielens typiske jaktegenskaper - det at de kombinerer stor jaktlyst med å være lettdresserte og meget avhengige av sin fører, som har gjort rasene så populære til andre formål en bare jakt.

En støtende fuglehund skal finne viltet innefor skuddhold og hurtig skremme det på vingene eller slik at det løper ut av skjul og kan skytes av jegeren. Hunden tar ikke stand når den lukter viltet - men løper hurtig slik at viltet ikke får gjemt seg på nytt, men velger å flykte. Går hunden for stort og blir for selvstendig, skremmes viltet utenfor skuddhold og hunden gjør større skade enn nytte. Går hunden for sakte og for kort vil den ikke finne viltet. Springer spaniel har fått sitt navn fra at den "springer" (springing) viltet opp - i motsetning til setteren som tar stand (setting) og pointeren som peker (to point). Cockeren har fått sitt navn fra fuglen rugde som på engelsk heter woodcock - med andre ord en hund for rugdejakt.

En veldressert spaniel kan brukes både på alle typer av småvilt - fra hare til rype, fra and til skogsfugl. I tillegg brukes mange spaniels som ettersøkshunder på jakt på hjortevilt. Dersom du ønsker å lese mer om dette - se siden som omhandler Spor. Enkelte spaniels brukes også som kortdrivende under jakt på rådyr og hjort.

I tillegg til å støte skal en spaniel kunne finne igjen og apportere (bære) viltet til sin førerer - uansett om viltet faller på land eller i vann.

(Hentet fra norsk spaniel klubb)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol:

På den linken så jeg to (upremierte) am.cockere som satt å holdt hver sin fugl og eller så var det da visserlig jakt cockere? Jeg kjenner både working springere og vanlige springere, jeg har kjent vanlige cockere (har som sagt "hatt" en selv) og har fått æren av å bli kjent med Shejpa til Fanny og det er bare å beklage: det er ikke samme raser annet enn på papiret. Som tidligere nevnt: det blir som å sammenligne border collie med vanlig collie...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Skal hive meg inn her jeg også..

Jeg bor på landet jeg, og det har jeg gjort i hele mitt liv - på landet der jeg har vokst opp og bor nå så er det nesten ikke en gård som ikke har en eller annen jakthund gående eller stående, for det meste i omegn der jeg bor nå er det Norsk Elghund Grå som dominerer, med en og annen Dachs (strihårs standard dachs) og Drever - i min barndoms bygd florerte imidlertid Dunker, Halden Støver, Hygen hund og Drever - og de som ellers hadde hund hadde enten salige blandiger eller retrievere. (blandingshundene var veldig veldig ofte blanding av Dunker og retriever eller noe sånt - naturlig nok)

Felles for alle disse "harabikkjene" (som det så fint heter ute på bøgda) var at de var eid av jegere, og bare jegere - folk kjøpte ikke harabikkje for kosens skyld, og de som var uheldig å få en gratis blanding av saligheten var vel ikke så veldig imponert over individenes egenskaper som hjemmekjær familiehund - det var mye lausbikkjer rundt om av disse blandingene........

Den dag i dag er det fortsatt sånn at "harabikkjer" særdeles skjelden bor hos folk bare for kosens skyld - de er jakthunder og brukes aktivt til jakt når det er sesong for slikt. Ellers er de jo vanlige hunder..

La oss pense det over på settere........... og da gå tilbake til tidspunktet FØR settere fikk tilnavnet "kollenpuddel" (dvs. før fuglejakt eller imaget om å være fuglejeger ble veldig veldig in). Da var settere stort sett eiet av folk som jaktet fugl - som hvert år reiste til fjells å jaget fugl, som ellers i året trente og ordnet (uten elekstrisk halsbånd for å få inn avstandskommando osv. fordi det rett og slett ikke fantes). Men "føgglehundene" som generelt sett var settere - med en og annen vorsteh innimellom - var nettopp det "føgglehunder" - selvsagt familiehunder utenom sesongen, men dog "jakthunder" som ble aktivt brukt til jakt.

Nå - etter at begrepet "kollenpuddel" (veldig negativt ladet og jeg mener det virkelig negativt også) ble innført så har også rasen fått andre tilhengere. Det er en kjensgjerning at hvermansen gjerne vil leke at de er litt på "fiffen" også - og når man støtt og stadig ser en eller annen wannabekjendis som poserer med sin setter i armkroken så blir det uvesentlig om den er til jaktbruk eller ikke - da må man ha en sånn fordi den er pen og fordi det er jo litt stas å ha samme hund som den og den.... Og så tusler man ut da og kjøper seg en setter til tross for at man aldri har satt sin fot i ett gevær eller har intensjoner om det. Man har egentlig ikke intensjoner om annet enn å gå en times tur hver dag egentlig - og ellers så bør hunden ligge i ro......

Og når populariteten øker så øker også produksjonen, oppdrettere som snakker fagert om at man bare selger til jegere må fire på krava fordi det er for mye valper og man begynner å lage hunder til Hvermansen ....

Så fortsetter utviklingen i negtiv retning, det blir lettere å lettere å selge setter til "wannabes" (les Hvermansen) - men man innser at det kanskje er litt mye jaktinnstinkt så da forsøker man å avle det litt vekk - og fortsetter det sånn - ja, så ender man rett og slett opp med at også settere (og andre fuglehundraser) blir delt i to - en ordentlig "kollenpuddel" for Hvermansen som er totalt ubrukelig til jakt, og en jakthundvariant for de som faktisk jakter.

Trist, men den utviklingen ser man jo mer og mer hos de fleste raser.......

Det er godt å vite at harajakt ikke appelerer så veldig til "fiffen" (man må jo ikke skyte playboybunnies må vite) - samt at utseendet til Dunker, Støver og Drever ikke er av typen som tiltaler Hvermansen - så får man i alle fall en stund til beholde dem som de er - jakthunder liksom - Beaglen stakkar er i ferd med å fade ut å bli en liten labrador fordi den er søt.......... (og har blitt brukt som filmstjerne)........ Og elghunden, vel - den skal være glad for at den har ett dårlig rykte mentalt (ja, elgbikkjer er sinna - det har jo alle hørt) så varer vel de som jakthund en stund lenger de også).

Ad dette med at cockere er jakthunder og enestående i så måte..... blææææææh

Ja - man kan hvis man vil - forsøke seg og trene litt og sånn - men noen fremragende jeger er ikke dagens showcockere...........

Det er da vel ingen som med hue på rett plass ville påstå at en Samojed er en fremragende gjeterhund - tross det faktum at de i USA deltar i gjeterhundkonkurranser med de (på sau faktisk)........ For nemlig, det står ett eller annet sted i historikken til rasen at de var brukt til gjeting (av rein tror jeg) og da er de gjeterhunder pr. definisjon i USA...........

Og det blir litt sånn med showcockeren også (engelsk eller amerikansk spiller ingen rolle) - det står at de er jakthunder så da er de sikkert det........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke nok å ikke ha "hørt" om det, jeg har sett så utrolig mange cockere som blir brukt til jakt, og vært med også, glimrende jakthunder.

Jeg lurte på om du kunne fortelle litt mer om dette.

Hva legger du/dere i begrepet glimrende jakthunder ?????

- ser at du allerede har svart på dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har stor søkelyst, veldig stort samarbeidsvilje, stor dresserbarhet,. det er spanielens rasetypiske egenskaper!

men jeg bruker ikke min cocker til jakt, pga jeg har ikke interessen der, men de er gode familie hunder hvis de får nok trim og hodearbeid!

Ikke noe Blæææææ her til cockeren...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har stor søkelyst, veldig stort samarbeidsvilje, stor dresserbarhet,. det er spanielens rasetypiske egenskaper!

Jepp. Tyvärr finns det dock väldigt få rastypiska exemplar av showcocker :lol:

Har DU sett en cocker användas i jakt (vilken typ av jakt?) har du sett en showcocker på jaktprov? (hur gick det?) Har du sett en jaktcocker i arbete?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer nå, som i hver eneste debatt av denne typen, det være seg på norske eller internasjonale fora, "spesialistene" på "bruksvariantene" av ulike raser fordømmer showtypen, de har intet godt å si om foredlingen av rasene eller de egenskapene de besitter - og jeg lurer på hvor mye VET disse ekspertene om rasens OPPRINNELIGE jaktegenskaper, OPPRINNELIGE bruksområder og ønskede måte å være på. Hvor imponert ville en engelsk godseier fra 1800-tallet bli over å se en av de norske, små, anorektiske setterne frese over det norske høyfjellet? Hvor stum av beundring ville en ditto engelskman bli av å se en løpshund springe som en tulling på rundbane i Irland?

Hva med alle dachsene som går på rådyrjakt i Norge, langbeinte og digre - hvor lett er det for dem å ta seg inn i et revehi, skal man bry seg om det? De er jo glimrende jakthunder, da? Er de like glimrende dachser?

Hvis det utelukkende er optimale egenskaper til et ønsket (og gjerne nytt, eller nydefinert) arbeidsområde dere ønsker, hvorfor er det da så viktig å late som om det er rasene dere er opptatt av, når dere, sant å si - egentlig ikke vet stort om dem annet enn at de skal gjøre en valgt ting godt? Hvis "jaktcockeren" viste seg å være glatthåret, ville den da fortsatt være en så strålende "cocker"?

Og BP - de som bor høyt oppe i Åsen har setterne sine på jaktkennel for trening de vet du - og drar til fjells med helt glimrende jakthunder - hvor vidt de er gode settere i ordets rette og opprinnelige forstand vet jeg ingenting om, gjør du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart- en schæfer eller en belger har fremdeles gjeterinstinker i behold. En am. utstillingscocker har jaktinstinkter. En blanding av elghund og labrador kan fint brukes på elgjakt, som regel, instinkene til en jaktbikkje lar seg ikke SÅ lett vanne ut. MEN det er en grunn til at gjetere bruker BC og ikke belger (selv om enkelte individer skiller seg ut), det er en grunn til at jegere bruker jaktcockere og ikke først og fremst utstillingscockere, og det er klart- man avler ikke labbis/elghund for å få en god jakthund. Pyntesetterne i asker, bærum og vestkantoslo er en uting. Jeg har selv bodd i Asker og hatt setter (til og med hatt henne i jaktkennel for trening, jeg- hehe), men det var ikke en hund som ble kjøpt inn som valp fordi den var så "pen og fin". Det er kjempeflott at vi har rene familiehunder og selvskapshunder, som man har hatt til alle tider omtrent, men det er i mine øyne både viktig og ønskelig å bevare visse rasers egenskaper, raser som faktisk fremdeles HAR et bruksområde. Derfor blir jeg litt grinete når settereiere fra det gamle nabolaget klager over at bikkja ikke bryr seg om annet enn måker, når folk som har kjøpt BC for å vinne VM i Ag klager over at hunden gjeter biler og sykler, eller når folk syter fordi elghunden stikker på tur. Jeg synes og endel oppdrettere bør være mer selektive med valpekjøpere, selv om alle kan bli lurt og løyet for. Ting kan skje, og forhold kan forandre seg. Men å avle bordere som ikke har gjeterprøve, men derimot har gode resultater i agility eller bruks- det liker jeg IKKE, og kommer jeg aldri til å like heller. Mange raser har mistet sitt opprinnelige bruksområde, og det er flott at de kan få eksistere og ikke forsvinne i glemselen, men de rasene som faktisk fremdeles HAR et bruksområde bør fortsette å bli renavlet for det. Synes jeg.

(Var dette litt OT mon tro?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det utelukkende er optimale egenskaper til et ønsket (og gjerne nytt, eller nydefinert) arbeidsområde dere ønsker, hvorfor er det da så viktig å late som om det er rasene dere er opptatt av, når dere, sant å si - egentlig ikke vet stort om dem annet enn at de skal gjøre en valgt ting godt? Hvis "jaktcockeren" viste seg å være glatthåret, ville den da fortsatt være en så strålende "cocker"?

För mig är det arbetsegenskaperna som i första hand definierar en strålande hund av en arbetande ras. Om jaktcockern visade sig vara släthårig men jagade (klassisk spanieljakt) som en gud, så är den fortfarande en mer strålande cocker än utställningsstjärnan som inte kan jaga (och som dessutom utseendemässigt ligger längre bort från ursprunget...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...