Gå til innhold
Hundesonen.no

Tinka's sterilisering


Recommended Posts

Skrevet

Da er Tinka sterilisert. Jeg har vært så redd så lenge. Vi mistet jo en ulvehund som følge av att keisersnitt i -05, og jeg har jo hatt dette i bakhodet. I tillegg har jo Tinka epilepsi (som jo er grunnen til at jeg på tross av store betenkeligheter valgte å sterilisere) og dette gjør jo både narkosen, oppvåkningen og de første dagene noe mere kritiske enn vanlig.

Vi kom på veterinærkontoret i går klokken ni. Pga epilepsien skulle hun ha en langsom innsovning, og han ville ikke dope henne så hun sovnet helt før de har klare til å åpne henne. Derfor ble hun kun sløvet ned på valium. Hun var midt mellom i søvne og våken når vi måte forlate henne der. Hun liker ikke dyrleger og var så sårbar stakkar. ;) Så med en gang vi var utenfor gråt jeg som en liten unge, og endte opp med veldig røde og hovne øyne. For å se det komiske i det tragiske så følte jeg ett behov for å låne mammas store mørk Gucci briller, som jeg jo kan tenke meg passet ypperlig med den stygge slitte joggedressen min... :P

Dyrlegen ringte når han var ferdig, og sa at operasjonen hadde gått fint. Da gren jeg igjen, og mamma ble så forfjapset at hun kjørte på rødt.

Vi kom tilbake til kontoret for å være hos henne mens hun våknet. når hun begynte å våkne sutret hun så fælt og sårt, og det var forferdelig å høre på. Dyrlegen sa jeg så så blek ut og ba mamma ta meg med ut så jeg fikk litt frisk luft, mens han satt hos Tinka. Jeg ville at mamma skulle bli hos henne, så jeg gikk ut alene. Ett par minutter etter kommer dyrlegen etter meg for å sjekke at jeg ikke hadde besvimt eller noe. :)

Inne igjen ligger jeg på golvet og trøster Tinka, mens dyrlegenhenter sjokolade for å få opp blodsukkeret mit. Stakkar mann... Prøvde å være min doktor og psykolog, i tillegg til Tinkas veterinær...

Tinka sutret hele veien hjem, men roet seg da hun fikk høre de andre hundene. Vi hgadde laget seng til henne på golvet i stuen så der byttet jeg og mamma på å ligge slik at en av oss hele tiden strøk på henne, ellers sutret hun... Den siste valiumen fikk hun i går halv tre, og var naturlig nok sløv i hele går. Oppe og sjanglet litt innimellom, for så å ligge litt igjen.

Natten har vært rolig. jeg har hatt på klokke hver time for å være sikker på at jeg fikk sett til henne. Så når mamma våknet i ni tiden i dag morges, la jeg og Tinka oss etterhvert til å sove. Vi sov i hvertfall tre timer. Når vi da våknet, synes nok Tinka at hun var ferdig å være syk...

Selvfølgelig er hun enda trøtt og slapp. Men hun har vært ute og ruslet i hagen, logret og svinsa rundt, gnaget på bein, kommet med det gule pinnsvinet sitt for å leke, stjelt Pia's mat og ikke minst gjort det klart at selvom Pia er drektig og Tinka ikke har livmor er hun fortsatt sjefen...

Så nå håper jeg virkelig det bare gåtr fremover. Er forbredt på ett par anfall som følge av operasjonen. Men håper det går fint. Hjertet har ikke helt kommet ned fra halsen enda, men jeg har roet meg litt...

Her er forresten ett par bilder fra tidligere i dag:

1nyoperert002.jpg

1nyoperert005.jpg

*dobbelpost*

Skrevet

Det går nok bra skal du se!

Så nydelig hun er, forresten ;-) Kledde kragen sin til og med!

Skrevet

Jeg blir helt rørt av bare å lese det, jeg. Vet hvordan det er å levere en hund og måtte dra - og så risikere livet på hunden.

Du får holde oss videre oppdatert :)

Skrevet

1nyoperert008.jpg

To dager etter operasjonen.

"Jeg får vel ligge her og kose litt med Carina, selvom jeg synes jeg er ferdig med å være syk. Hun er jo så trøtt etter operasjonen" (tror jeg Tinka tenker) :(

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...