Gå til innhold
Hundesonen.no

Møkk er ikke alltid like godt..


Djervekvinnen

Recommended Posts

Må bare fortelle dere noe ******.. idag var typen ute med hunden, og hunden var løs i skogen. Plutselig ser han at hunden spiser på noe, og han går bort til henne. Hun pleier å kaste seg over møkk som hun finner i skogen. Enten elgbæsj eller hestebæsj. Så han skulle ta henne bort fort. Men hun tok liksom bare ett jafs, og så lagde hun masse grimaser og sånn. Tunget ut av munnen, prøvde å spytte ut på en måte.. Så han gikk nærmere for å se hva det var, og der lå det en klump bæsj med litt dopapir ved siden av. :) Hjelp! Menneskebæsj er tydeligvis ikke noe delikattesse... Det luktet dritt av hunden. Fysj . for er utrolig hærslig hund! Dette tok kaka.. Hunden har ikke fått være i nærheten av oss med tungen sin i hele dag...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjedd her også, joggerne er ikke alltid like nøye når de løper i terrenget... Den lånte setteren til naboen hadde en brun rend på nesen når hun kom tilbake, min egen hadde bare en ekstremt dårlig ånde. Tror jeg puttet i dem appelsiner når jeg kom hjem, var det jeg kom på som luktet mest, ellers var en grønnsåpeskyll veldig fristende... *pjuk*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

;) Åhhh...jeg ler så tårene triller.

Eddie har spist menneskebæsj han også.Bare det at han synes det er godt. :) Det er så ille at jeg brekker meg.Er vi heldige å være i nærheten av vann,komanderer jeg "DRIKK VANN,DRIKK VANN!"

Jeg skal la være å komme med flere møkka historier,selv om jeg har et par på lager. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akk og ve...

Tro meg, man finner ikke ut hvor mange som faktisk gjør fra seg i Oslo sentrum før man får ikke en men to menneskebæsjspisende hunder. Det er en sjelden delikatesse må vite. :)

Den verste historien må være da jeg lå som figurant for Bacon under rundering.

Det varte og det rakk gitt, noe som egentlig er litt uvanlig for en mammadalt med god nese for overvær.

Men endelig kom hun i fullt firsprang, blir überhappy for å finne meg der jeg lå, hopper på meg og står i slik kun en ivrig terrier kan. Og jeg er selvsagt med på moroa. Her skal det forsterkes!

Helt til jeg hører litt sånn fortvilet roping fra de som hadde sendt henne ut: "For Guds skyld, IKKE LA HENNE SLIKKE DEG I ANSIKTET!!"

For de hadde stått og sett på at Bacon løp ut, jobber godt og konsentrert. Helt til hun fikk ferten av noe mer spennende enn matmor. Ikke bare det, men hun tok til og med seiersrunden tilbake til observatørene! Med en remse dopapir hengende i munnviken...

Det må også nevnes at jeg skulle sove ut i skogen denne helgen, så det ble en kald dusj på både meg og Bacon i den lille elva i nærheten den dagen... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres bra ekkelt ut!

Venus synes alt som heter dritt er godt; katteskit=delikatesse. Det eneste som ikke går ned er hundedritt, uff, det synes hun er ekkelt. Tar gjerne en runde utenfor fortauet for å slippe å komme for nærmt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehehe, så bra at fler har opplevd det samme! ;) Må jo være fælt hvis hunden faktiskt liker det. huff. :) Tror ikke Hera gjorde det. kanskje hun tenker seg om to ganger neste gang hun kommer over møkk.. Glad hun ikke spiser hundedritt heller. eller kattedritt. Hestepærer er ekkelt, men ikke såå ekkelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...