Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva skal jeg gjøre


Kristina

Recommended Posts

De fleste her har sikkert lest om de problemene jeg har med Lunah, at hun er redd og nervøs osv.

De siste tre ukene har vi vært i Enebakk, her oppfører hun seg fint, hun er ikke redd uten de gangene hun har sett noen utenfor døren (vokting) og den ene dagen hun bjeffet på 3 voksne mennesker og en unge.

Vokting er vell forsåvidt ikke noe uvanlig, men det er det at hun slipper sånn illeluktende analkjertel-lukt, som hun også slipper når hun er redd.

Anyway.

Nå dro vi igjen til Oslo i går. Og da var hun helt tullete, hun var mye værre enn hun noen sinne har vært i byen. Hun var kjempe redd, til og med utenfor blokka der vi bor, der pleier hun til og med å være veldig rolig.

Det forbedra seg litt utover kvelden, men hun var fortsatt utenfor rekkevidde når det gjaldt kontakt.

Vi har sittet masse på benker nærmere sentrum, bare slappet av, og Lunah ligger under beina mine med halen mellom beina.

Så kontaktet jeg oppdretter, og hun sa hun kunne ha Lunah for å se hva hun fikk gjort med det. Men henne bor ute på landet, så da er det ikke sikkert at hun får gjort noe med det.

Hun tilba seg også å kjøpe tilbake Lunah.

Vi har ennå ikke vært hos atferdsterapaut, fordi det er dyrt, og det vil ta innmari lang tid å trene bort.

Jeg veit ikke om jeg er motivert/erfaren nok for det!?

Samtidig er det jo veldig vansklig og gi henne opp, og i det hele tatt kvitte seg av med henne.

Noen råd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uffda, det hørtes jo veldig vanskelig ut. Oppdretteren din høres veldig hjelpsom og seriøs ut. Jeg tror jeg ville latt henne ha Luna en stund, hun har vel den erfaringen med rasen som skal til for å vurdere situasjonen. Du sier at hun bor landlig, kanskje det rett og slett er det Luna trenger, å bo langt fra by og støy, hos en person med masse erfaring til å takle hunder med "spesielle behov"? Det kan jo tenkes at alle parter får det best med at du gir henne tilbake dit og får en ny hund som ikke er nervøs? Men jeg forstår godt at du kvier deg for en sånn løsning, det er ikke bare å bytte ut hunden sin med en annen! Da må du isåfall holde fast på tanken at du gjør det for at Luna også skal få det bra!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uffda, det hørtes jo veldig vanskelig ut. Oppdretteren din høres veldig hjelpsom og seriøs ut. Jeg tror jeg ville latt henne ha Luna en stund, hun har vel den erfaringen med rasen som skal til for å vurdere situasjonen. Du sier at hun bor landlig, kanskje det rett og slett er det Luna trenger, å bo langt fra by og støy, hos en person med masse erfaring til å takle hunder med "spesielle behov"? Det kan jo tenkes at alle parter får det best med at du gir henne tilbake dit og får en ny hund som ikke er nervøs? Men jeg forstår godt at du kvier deg for en sånn løsning, det er ikke bare å bytte ut hunden sin med en annen! Da må du isåfall holde fast på tanken at du gjør det for at Luna også skal få det bra!

Ja, det er det jeg også har tenkt, at Lunah kan umulig ha det bra når hun blir redd så ofte. Jeg har jo med henne overalt hvor jeg er, og har lite lyst til å ha en hund jeg må etterlate hjemme. Det har jeg heller ikke muligheter til.

Ingen av oss har det heller særlig bra når det blir så mye frustrasjon fra min side pga redselen hennes.

Men alikevell, det er ikke lett å bare gi henne fra seg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, høres ikke bra ut for noen av dere ;)

Nå tolket jeg det slik at det er byen og bylivet som skremmer Lunah. Korrekt? Hun var rolig på enebakk, der er det kanskje mer landlig enn i oslo? (jeg har aldri vært der, så jeg vet ikke..)

Nå føler jeg meg nesten slem, for dette er jo en ganske umulig situasjon, men om det var meg og min hund, og det stemmer at det er bylivet som er problemet, ville jeg omplasert. Det er jo et kjempevansklig steg og ta, men det er det jeg ville gjort. Med mindre jeg da hadde hatt muligheten til å flytte selv. Om oppdretter vil kjøpe tilbake hunden for å beholde den selv, ville jeg også gått med på det. At hunden er redd i byen er jo nermest umulig å gjøre noe med.. :o For lunahs del ville jeg gjort dette..

men huff, det er jo kjempevansklig. Håper virkelig det årdner seg for dere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Kristina.

Jeg har ikke fått med meg hva du har skrevet om Lunah's redsel, så litt vanskelig å uttale seg.

Men har det skjedd noe spesielt ettersom hun er blitt så engstelig?

Kan liksom ikke huske henne som annet enn veldig sosial og glad i mennesker når jeg traff dere på kurs hos Nina i fjor...

Kan du ikke fortelle litt mer om dette, evt linke til det du tidligere har skrevet?

mvh Jane.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, ikke så trivelig å høre at det ikke går noe bedre..

Det jeg ser som alternativ er, enten så får du flytte mer landling for hunden sin del, eller så må du gi slipp på hunden for at hun skal komme seg unna bystøyet. Det siste alternativet er jo fryktelig, men så er det ikke bare for deg å flytte på landet heller da ;)

Som du sier, så spørs det hvor mye du og oppdretteren greier å få ut av det at hun skal ha henne en periode, siden du sier at hun oppfører seg flott når du er i Enebakk (mer landlig enn Oslo) For problemet blir jo trolig det samme når hun kommer tilbake til Oslo, fra oppdretteren.

Dette var trist å høre :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Kristina.

Jeg har ikke fått med meg hva du har skrevet om Lunah's redsel, så litt vanskelig å uttale seg.

Men har det skjedd noe spesielt ettersom hun er blitt så engstelig?

Kan liksom ikke huske henne som annet enn veldig sosial og glad i mennesker når jeg traff dere på kurs hos Nina i fjor...

Kan du ikke fortelle litt mer om dette, evt linke til det du tidligere har skrevet?

mvh Jane.

Hei du! Jeg har ikke fått med meg at det er deg jeg. ;) Det var koslig!

Ja, hun har alltid vært veldig (over)sosial og glad. Når jeg var på kurs så hadde vi bodd i Oslo et par mnd, så hun hadde roet seg litt. Men nærmere inn mot sentrum er hun helt håpløs. Husker du ikke hvor mye vi sleit med båndtreninga den gangen vi gikk oppover karl johan? :o

http://oesinorge.proboards25.com/index.cgi...read=1136730177

http://forum.hundesonen.no/index.php?showt...9562&hl=usikker

http://forum.hundesonen.no/index.php?showt...5509&hl=usikker

http://forum.hundesonen.no/index.php?showt...3973&hl=usikker

Det var noen av emnene jeg har lagt om temaet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til neste år skal du flytte til Dingle, sant. Og der er det jo langt mer landlig enn Grønland/Tøyen. Altså er det noen måneder fram til sommerferien hvor du må bo i byen, før du kan dra ut til Enebakk fram til du flytter til Sverige. Det kan jo hende det vil bli bedre når hun blir litt eldre og har modnet litt mer (altså når hun har passert to år - man tror gjerne at det ikke er så stor forskjell, men jeg har merket stor forskjell på Tinka og hennes problem etter at hun ble to år og noen måneder). Og siden skolen i Sverige er tre-årig, vil hun altså være ca 4 år når du er ferdig der. Da har hun hatt lang tid på å modne seg og har kanskje blitt bedre og mer klar for å bo i byen? Jeg veit ikke, jeg altså. Det er et utrolig vanskelig valg. Man vil jo det beste for hunden, men man har slettes ikke lyst til å gi opp heller! (var selv inne på tanken om omplassering..)

Hvor lang periode er det snakk om at oppdretteren din kan ha henne?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oj har ikke vist at du har hatt disse problemene med Lunah

Ei venninne av meg har en hund som stresser mye og hun bruker et naturmiddel for å coole hun ned litt og det fungerer bra, jeg husker ikke hva det heter, men jeg kan spørre hun for deg??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei du! Jeg har ikke fått med meg at det er deg jeg. ;) Det var koslig!

Ja, hun har alltid vært veldig (over)sosial og glad. Når jeg var på kurs så hadde vi bodd i Oslo et par mnd, så hun hadde roet seg litt. Men nærmere inn mot sentrum er hun helt håpløs. Husker du ikke hvor mye vi sleit med båndtreninga den gangen vi gikk oppover karl johan? ;)

Hei igjen.

Nå har jeg lest igjennom alle trådene, og jeg kjente godt igjen Lunah helt til jeg kom til tråden der hun knurret i oppgangen.

Joda, jeg husker godt turen oppover Karl Johan, og også turen på Ekeberg. :o Og jeg er ennå imponert over roen og tålmodigheten din ;)

Og jeg husker henne også på hundelivsmessa.

Jeg har alle disse gangene oppfattet henne som lett-stresset og vanskelig å nå inn til, men ikke engstelig. Jeg husker og at hun overhodet ikke var mottakelig for godbiter, og skjønner da at trening blir vanskelig.

Men jeg følte både når vi var på Ekeberg og i karl johan, at vi hadde gått litt for fort frem, og stilte for store krav til henne. Ikke lett å gå med slakt bånd i Karl Johan når man ikke har fått det helt til på sletta på Valle Hovin uten forstyrrelser liksom. Og enda verre blir det når forbipasserende bare synes hunden er såååå kul at de bare må smatte, lokke, klappe den på hodet osv. ;)

Men har dette utviklet seg til engstelse og frykt skjønner jeg at du er litt bekymret. Særlig når du er nødt til å bo slik at du utsetter henne for dette.

Å bo i oppgang er det mange hunder som takler dårlig. Jeg har hørt om flere hunder som har hatt en noe atypisk adferd i oppganger, som har blitt helt borte etter at de har flyttet. Men jeg skjønner jo at det ikke bare er å flytte...

En venninne slet med det samme problemet med sin hund. Det gikk så langt at hun hoppet opp på en dame i oppgangen og tok tak i armen hennes. Min venninne flyttet da hjem til sin mor for en periode, og kartla situasjonen. Hun fant ut at dette problemet var verre rundt løpetid, og spesielt når det innbildte svangerskapet sto for tur. Hun valgte å sterilisere tispa, og problemet ble mye mindre.

Nå vet jeg jo ikke om dette har noen sammenheng hos dere, men Lunah er ikke særlig gammel, er hun? Rundt 1,5 år hvis jeg husker riktig??

Da ville jeg gitt det litt tid, hun er ung og hormonene herjer. Men viktig å oppsøke hjelp og helst så fort som mulig. Adferden blir fort lært og befestet ettersom hun ofte får respons ved at folk forsvinner o.l og jo mer befestet den er, jo vanskeligere er det å trene den bort.

Mitt tips er å kontakte Lundqvist hundeskole. De har masse kompetanse å kan sikkert hjelpe deg.

Ellers er du hjertelig velkommen på treningsgruppa en onsdag på Valle. Masse folk med ulike erfaringer. Særlig en jeg har i tankene som kanskje kan hjelpe deg med noen tips. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, de fellestreningene har jeg helt glemt :oops: Får se om vi tar turen en dag.

Hun er 15 mnd nå ja, så du husker rett.

Vanklig å nå inn til har hun alltid vært, om hun har sett noe kult eller er på nye steder.

Men redd...

Jeg ringer Lunqvist og Alternativet til uken jeg. Takk for tips ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...