SFX

Bare å si fra om du vil haike

Klubben for Større Selskapshundraser og Norsk Leonbergerklubb har pleid å arrangere dette på sin dobbeltutstilling i Drammen i august/september. Dette henger igjen som en tradisjon fra da KSS var en stor klubb på 1980-tallet for alle de store, hårete rasene i gruppe 2 som etter hvert har vokst seg store og dannet egne raseklubber. Da var det slike kåringer på den årlige KSS-utstillingen - som da bare var for medlemsrasene, om jeg ikke husker feil. Så det var som en rasespesial, hvor en jo av og til har ekstra kåringer. De har altså valgt å ta det med videre til sin store dobbeltutstilling. De gir faktisk egen rosett til "BIR" og "BIM" junior. Jeg setter det i anførselstegn, fordi i henhold til utstillingsregelverket er det ingenting som heter BIR junior eller BIM junior. Skal jeg være ærlig, synes jeg det er idiotisk på en utstilling for alle raser. Jeg har en slik grønn-hvit BIM junior-rosett, og den betyr ingenting for meg - det betyr mer at tispa ble 4 BTK, og det betyr MYE mer at jeg fikk en ekte BIM-rosett der to år etterpå, med cert til. Jeg viste ei bernertispe som ble beste junior i BIS-finalen et år, og det er håpløst - det er kanskje 50 hunder, fra alle gruppene, og det må være en frustrerende oppgave for dommer. Det er urettferdig, fordi de store rasene er kommet så innmari kort i utviklingen sammenlignet med smårasene. Det er ingen fair konkurranse. Jeg ville ikke meldt på junior fordi de var BIS junior - jeg ville meldt på fordi de satte opp en ok rasedommer eller jeg uansett ville stille der. BIS-finalen trekker ikke - men det er kanskje fordi jeg har en rase hvor det ratt kan være påmeldt ti juniorer, så det er ikke bare å melde på for å komme til finalen. Jeg synes dog det er helt greit med BIS Junior på store vinnerutstillinger - men der er det jo også tittel til de som vinner juniorklassen, og mer fokus på junior i det hele tatt. Men de kunne tatt det gruppevis - det er så mange raser med junior på slike utstillinger, og konkurransen er jo fremdeles urettferdig, selv om kvaliteten selvfølgelig er høyere på slike utstillinger enn i Letohallen.

Lommeboka har innført strenge rasjoneringsregimer i heimen, og da blir en brått mer kresen i prioriteringstvangen sin - gidder ikke stille bare for å stille, blir mer nøye på hvem som dømmer, og får noen uvanlige frihelger Altså, med fare for misforståelser: Aud Fossum og Steinar Balken dømmer valper begge dager. Aud Fossum dømmer halvparten av rasene på lørdag, og den andre halvparten på søndag. Steinar Balken dømmer de Aud Fossum ikke dømmer. Med unntak av det ene dommernavnet, hvor det sto at vedkommende dømte valper OG voksne på rasene h*n var satt opp på. Det er altså ikke sagt noe om hvilken dommer du får på søndag. I fall du trodde jeg sa noe om det

Snill arrangør! De har lovet å plassere den dommeren jeg helst vil stille for på den dagen jeg helst vil stille, så da melder jeg på Foenix en dag. Begge valpedommerne skal dømme alle rasene, men fordelt på to dager, så det spilte ingen rolle for dem hvem som dømte hva når. Me likes! Nå må jeg bare huske å sende dem en påminnelse om det når fristen har gått ut, så skulle de fikse det når PM settes opp.

Jeg har sendt mail for å få mer avklaring i valpeshowdommerne. Jeg skal på fest lørdag kveld, og tenker derfor at utstilling søndag kanskje ikke er så lurt. Begge valpedommerne er veldig hyggelige, men Steinar Balken dømmer et annet valpeshow helga før, så da kan jeg jo få en bedømmelse av ham da om han dømmer på Rottweilerklubben på søndag når jeg er trøtt og har dagen derpå. Jeg vil veldig gjerne ha en bedømmelse av Aud Fossum, så vurderer sterkt å melde på om hun dømmer lørdagen. Det er fire valpeshow på to helger etter hverandre, og jeg får lov til å melde på to av dem, men da må jeg jo vite hvem som dømmer hva når! Og valpedommer den andre dagen helga før er ikke avklart... Det er ikke lett...

Jeg har plass på lørdagen, men skal ikke oppover på søndag.

Jeg kan se for meg at jeg har hatt pondus i slike diskusjoner, ja... Men jeg står for det enda, og ville sagt det samme igjen - voldtektsdebatten må ALDRI handle om skyld hos jentene. Godt du er her enda *klem* ! Jeg har fått flere veldig gode venner, og en drøss med koselige bekjentskap, gjennom å henge på Sonen. Som Siri sier, så føler jeg at jeg henger med folk når jeg henger her, og Sonen er god å ty til på mange måter og områder. Jeg har lært mye av diskusjoner og folk, og har nok fått nyansert noen av mine meninger gjennom diskusjoner på tema jeg "kunne". Dette er for øvrig det eneste forumet jeg henger på, men jeg legger så mye tid i det at jeg ser ikke at jeg skulle hatt tid til flere fora Det ironiske er at jeg har ingen tro på nettdating, men har altså nett-befriended folk her!

En artikkel som gir mange tanker, helt klart. Jeg har en rase med flere typer - og da snakker jeg ikke bare om en amerikansk, en nordisk og en østeuropeisk type - vi har store variasjoner på rasen bare i en norsk utstillingsring, det kan være markante forskjeller mellom ytterpunktene av linjer vi har. Det gjør det til en vanskelig rase å dømme - det sier veldig mange dommere, rasen er så lite homogen og en må gjøre nitidige prioriteringer gjennom hele dagen. Ingen hunder er perfekt i henhold til rasestandarden, men hva skal vike for hva? Det er også en rase flere sier er vanskelig å drive oppdrett av - de oppdager det når de går over til eller legger til en ny rase i sin oppdrettergjerning. Fordi vår rase er så heterogen, er det mer uforutsigbart hva en får i valpekassa også. Og da er det ikke så lett som oppdretter å jobbe mot et mål. Jeg synes artikkelforfatteren toucher innom, uten å fordype seg i, et punkt jeg synes er viktig: Den som vinner mest, er ikke nødvendigvis den som avler best. Det er mang en "multichampion" som har vært storprodusent, men fem år etterpå klarer du ikke å huske en eneste sønn eller datter - ingen sto seg ut i mengden, ingen gjorde det noe særlig, ingen var i nærheten av fars fotspor. Han ga ikke seg selv videre. Så har du tispa mi, med sine feil og mangler, som er av en lite mainstream type, og som blir gitt både blått og cert, virrer opp og ned på resultatskalaen. Men flere har sagt til meg at hun vil være spennende å bruke i avl, fordi med rett hannhund vil det som er "ekstremt" hos henne bli mer normalt hos valpene. Nå er hennes valper drøye halvåret, så det er for tidlig å dra konklusjoner - men foreløpig ser i hvert fall datteren jeg behold ut til å bli bedre enn sin mor på de punkt jeg prioriterte i denne kombinasjonen. Poenget mitt er at mye dårlig avl gjøres fordi oppdrettere ikke vet hva de holder på med, og parrer sine dårlige tisper med storvinneren og tenker at de vil få kremvalper. Og dermed får en mye rart i utstillingsringen også. Det blir en utfordring for dommerne da. Kanskje er det hannhunden på femteplass som vil stå best til tispa di. Folk vil alltid la seg blende av titler, og det er ikke dommernes feil eller ansvar - så vi trenger også bedre skolering av oppdrettere. Pendelen svinger begge veier - dommerne må ikke premiere dårlige hunder, men oppdretterne må lære hvordan de kan sette sammen lovende kombinasjoner og lage hunder som ser ut som standarden de er registrert som. Hvor streng skal en dommer egentlig være? Skal en alltid følge rasestandarden og premieskalaen slavisk? Ideelt sett - ja. Men i realiteten justerer dommerne seg etter hvor de er og hva de dømmer. De setter strengere krav til rasen i et land hvor kvaliteten allerede er høy, mens en slipper gjennom med mer i et geografisk område eller i et land hvor rasen er tallfattig og har lav kvalitet. Jeg tror ikke det bare er fordi sammenligningsgrunnlaget er annerledes, jeg tror det også handler om at en som dommer ikke kan kaste ut alt av ringen, en føler en må beholde i det minste noe. Så da vil den minst dårlige bli satt opp. Dommer skal ikke premiere hunder som ikke følger standarden, men en standard er et fire siders dokument bestående av mange, mange ord som skal tolkes subjektivt av hver enkelt dommer. På min rase kan det være 40-50-60 påmeldte hunder, og mange av disse vil følge standarden i tilsvarende grad - alle har sine feil, ingen er perfekt, hva skal en prioritere? Joda, noe kan en sile bort med en gang fordi det har svak konstruksjon eller åpenbare feil. Men det er ikke gitt hvem som skal være vinneren med store påmeldingstall. Det norske utstillingssystemet - i motsetning til systemet hvor artikkelforfatteren er fra - er todelt. Det har en innledende kvalitetsvurdering, og deretter et konkurranseaspekt. De som har høy nok invididuell kvalitet målt opp mot rasestandarden går videre til konkurransedelen. Og i konkurransedelen legges rasestandarden litt til side, for disse hundene har allerede nådd gjennom nåløyet. De er ansett som meget gode representanter for sin rase - de har jo fått excellent i kvalitetsvurdering. Så står dommer igjen med kanskje 10 hannhunder som kjemper om palltoppen. Det er forståelig at en litt mer flashy og ekstrem variant vil fange dommerens blikk og ta steget helt til topps, framfor en mer middels, mainstream, gjennomsnittlig hannhund som ikke har noen utpregede feil, men heller ikke det som gjør at den står seg ut i mengden. Det lille ekstra. En del av meg tenker at det gjør ikke noe, så lenge vi har den innledende kvalitetsrunden OG at vi i Norge fremdeles er så heldig å få skriftlige kritikker på samtlige påmeldte hunder. Det er der avlsverktøyene våre ligger, så er det prestisje, heder og ære igjen for de som er med i siste runde. Det er showet, ikke eksteriørvurderingen. Kan det gå an å se på utstilling som så todelt? For igjen - det er ikke sikkert at beste hannhund er beste avlshannhund. Kjenn din tispe, kjenn dens feil, vit hva den trenger, finn det, bruk det - uansett om hannen kom først eller sist, bare den er god nok. For øvrig er jeg glad for at vi - bank i bordet - per i dag ikke har et utbredt proffhandlersystem i Norge, eller en utstrakt annonseringsvirksomhet. Ja, en god handler kan få en middelmådig hund til å skinne, og en dårlig handler kan ødelegge for en flott hund. Men jeg ønsker ikke at utstilling skal bli en sport for de med penger - de som kan annonsere mest, betale de beste handlerne, booke de mest erfarne groomerne, etc. Jeg ønsker at norsk hundesport skal ha en viss amatørstatus, og være åpen for alle. På den måten blir utstilling også et bedre avlsevalueringsverktøy, fordi vi får flere hunder ut i ringene på den måten, og får dermed sett flere avkom og flere individ fra de ulike linjene/alvshundene. Om utstilling blir en elitesport, mister vi mye. Og om vi fjerner kvalitetsvurderingen og de skriftlige kritikkene, mister vi vel så mye. På en svimlende måte må vi se utstilling og avl som to forskjellige saker, og som to sider av samme sak. Dommerne påvirker hva vi avler på, men utstilling er ikke en avlsklarering. Oppdrettere gir dommerne alternativ å sette opp som vinnere, men dommerne forteller også hva de ønsker å se som vinnere neste gang. Dommerne har mye makt, men vi trenger ikke å gi de talerett i alle saker - vi oppdrettere må evne å tenke selv også, og ikke tro at kun den som vant er en god avlshund. Den som vant kan være totalt uegnet for avl!

Mulig jeg misforstår, men vil du være fôrvert for en oppdretter som bor i Tyskland? Jeg er på utkikk etter fôrvert for en mulig kommende valp, og jeg kan jo si litt om hva som vil veie tungt hos meg og hvordan jeg går fram/tenker. Når jeg vet mer om kullet, vil jeg bruke min hjemmeside og blogg for å markedsføre at jeg er på utkikk etter fôrvert, også vil jeg gå gjennom lista over valpeinteresserte fra sist kull som ikke fikk valp, for å se om det er noen som kan passe der og ta kontakt for å høre om det er noe de er interessert i. Jeg vil også spre ordet blant andre oppdrettere. Det er nødvendig for meg, fordi jeg enda er en fersk og uetablert oppdretter i rasen, og har ikke hatt så mange kull eller har en stor portefølje av valpeinteresserte. Jeg vil sette pris på og svare oppriktig enhver som tar kontakt for å bli fôrvert, så får en bli kjent og finne ut om en kan samarbeide. En viktig forutsetning for meg er geografisk nærhet - det er mye enklere å samarbeide om en bor i nærheten av hverandre. Når jeg har fôrvert, tar jeg som en selvfølge at jeg passer hunden når de trenger det - det er min hund, jeg trenger å bli kjent med den, og ferier er ypperlige anledninger til det. Det er også praktisk at de bor i nærheten for å kunne hente hunden til utstilling, MH, etc - det er hazzle å måtte kjøre titalls mil en vei for å hente en hund fredag kveld og returnere søndag ettermiddag for å få stilt den. Muligheten til å følge hundens utvikling, vite når den er noe å stille, se selv hvordan den er sosialt/mentalt, også videre, er også mye enklere om fôrvert bor i nærheten. Avlsarbeidet vil selvfølgelig også bli mer praktisk - kort avstand til hund gjør alt enklere, både i forhold til parring, følge tispas drektighet, hente henne hjem til fødsel, også videre. Fordi hunden er et verktøy i utstillings- og avlsarbeidet mitt, er det veldig viktig å følge hunden tett. Jeg vil altså ha mer påvirkning, innblanding og kontakt med en fôrvert enn en valpekjøper. Jeg vil også ha en veldig tydelig kontrakt, hvor flest mulig eventualiteter er spesifisert - så slipper en diskusjonene om noe oppstår. Hva skjer om hunden ikke kan brukes i avl? Blir den ført over til fôrvert med en gang, eller beholder jeg hunden en stund for å stille den? Når må jeg senest skrive over hunden, selv om den ikke har hatt valper? Hva skjer om fôrvert vil bruke hunden i avl, men jeg ikke gjorde det? Er det antall kull eller antall valper som skal føre til at hunden blir fôrverts hund? Hvor mange utstillinger er det rimelig at eier tar med hunden på i året? Hvem skal stå for hvilke utgifter, for eksempel røntgenfotografering, MH, vaksiner, rabiesvaksine? Har eier noe å si på hva hunden fôres med? Hvor mye pelsstell kan en forvente av fôrvert? Hva har fôrvert råderett over, hva kan de uttale seg om? Også videre. De fleste dårlige historiene om fôrvert handler om dårlig kommunikasjon i forkant, tror jeg. En hadde ikke uttalt sine forventninger og antagelser, det blir misforståelser og uenighet. Selvfølgelig finnes det drittsekker blant både oppdrettere og fôrverter, og det hadde vært fint om de kunne finne hverandre, også kunne vi andre få ha gjensidig positive samarbeid. Men så enkelt er det ikke. Det er viktig å ha en god tone, kunne snakke lett sammen, føle at en har en viss kjemi - geografisk nærhet er ikke alt. En skal bruke litt tid på å finne en god fôrvert, og fôrvertkandidater må forvente å gi litt av seg selv. Det er også lov for en fôrvertkandidat å si at dette blir ikke riktig for meg, jeg går et annet sted.

Det er sikkert like mange begrunnelser som praksiser. Noen vil være deleier i en hund for å kunne legge den til på skrytelista - en er deleier i en hund som markerer seg i utstillingsringen eller på konkurransebanen, og har "aksjer" i den statusen og berømmelsen det gir, selv om en ikke har bidratt til det selv. Noen er deleier for å dele utgiftene. Noen er deleier for å dele inntektene (gjelder primært avlshanner, vil jeg tro). Noen er deleier for å ha mulighet til å låne hunden for avl. Noen er deleier for at en kan få rabatt for tredje påmeldte hund med samme eier. Noen er deleier for å få en fot innenfor - om en har eid hund X sammen med den anerkjente oppdretteren Y, er det kanskje lettere å få kjøpe valp av Z og W etterpå. Noen er deleier på grunn av regelverk - for eksempel dommere som ikke får lov til å stille andre hunder enn de de selv eier eller har oppdrettet. Personlig ville avl vært hovedmotivasjonen min for å være deleier på en hund - slik at jeg hadde råderett over hunden i avl og disposisjonsmulighet. Men i og med at NKK har endret reglene til at det kun er én person som signerer per hund (før måtte alle fem eierne av en hund signere alle papirer, om en hund hadde fem eiere), vil et deleierskap i dag være lite hensiktsmessig offisielt - da kan en like gjerne ha en gjensidig forpliktende avtale seg i mellom, og heller foreta et eierskifte etter hvert om en ønsker å dele hunden på den måten. Alle nyregistreringer per i dag gir bare én eier per hund, dermed vil for eksempel sole seg i glansen-faktoren forsvinne, siden eier nummer tos navn aldri kommer i resultatlistene. Deleierskap vil altså fra nå av kun være en sak mellom eierne, i den forstand at de må stole på hverandre og hverandres kontrakter. Men den ene som har navnet på stamtavla har et overtak. Skulle jeg vært deleier på en hund, ville jeg jo gjerne hatt mitt navn knyttet til hunden - og det ville sikkert den andre parten også, det være seg om det var en felles import eller en valp kjøpt i fellesskap i Norge. I så måte tenker jeg at leasing i forbindelse med avl vil bli mer og mer vanlig, framfor deleie. Fôrverter er jo allerede en mye benyttet praksis, hvor altså mange hunder formelt eies av en person, men den daglige "driften" av hunden skjer hos andre personer.

Jeg ville vært mer interessert i å se dokumentasjon av foreldredyrenes helsestatus (øyelysning og PL-undersøkelse) enn å ha kopi av stamtavlene deres. Strengt tatt har du ikke noe bevis for at stamtavlene er for de to dyrene heller, og hvilken nytte skal det gi deg å få de lenge etter at du har kjøpt valpen? Hva gjør du om du da ser noe i stamtavlene du ikke liker? Hvilke garantier har du for å få pengene tilbake om oppdretter ikke gir deg papirene? Jeg ville som de andre lagt i litt mer penger, og kjøpt valp fra en oppdretter hvor det går an å sjekke mer bakgrunn gjennom rasens statistikk og helseregister, en kan høre med raseklubb og andre oppdrettere om denne personen har et rykte, en kan dra på utstilling og treffe familie og slekt til valpen din for å se hvordan de er, også videre. De aller, aller fleste her inne har hunden som et familiemedlem, som en kosehund og som en turkompis - om vi trener og konkurrerer, stiller og avler kommer det i tillegg. Hunden er rundt oss hver dag hele året, og da må den fungere som en familiehund - det vil si være sunn og frisk, både psykisk og fysisk. Har en bakgrunnsinformasjon, helsestatus og andre mer objektiv fakta med seg, er det lettere å skjalte ut hvor en skal og ikke skal kjøpe valp fra. Renraset avl vil også kunne være mer forutsigbart enn blandingsavl, i forhold til hva slags genetiske utslag en ser i valpekassa. Nå er ikke DP og chi det verste å blande, men det er likevel raser med ulike trekk på mange måter.

Alle tingene som valpen tygger på, gnir du inn med eddik - bruk en tannbørste eller lignende. Gjør det uten at valpen ser for ikke å lage ekstra interesse for tingene, samt at da forbinder ikke valpen eddiken med dere - og vet derfor ikke om smaken er der uavhengig av dere eller ei. Kosebiting ville jeg slått ned på nå - det er ikke alle som slutter bare fordi tennene er ute. Og gi ham alternativ, stakkaren klør i gummene og trenger å få tilfredsstilt det mens tennene faller ut. Kjøp margbein, kjøttbein og ting som varer en stund. En leke smaker ikke godt og er kjedelig å tygge på i lengden, mens et bein eller griseøre fanger interessen lenger. Avledning i kraft av mental stimuli eller basing i snøen er også et alternativ, for å få valpens tanker over på noe annet.

Gratulerer med parring, så krysser vi alle poter for at resten også går som det skal! Husk forskjellen på invisible og invincible bare, om du går for et slikt navn. Ellers foreslår jeg Indigo - da ser jeg for meg den koselige, smårare, sprø, originale, seg selv nok skjeggemannen fra Gullars.

Angående det første så vet jeg ikke - med mindre de har lest korrektur etterpå, og gjort endringer. Om hunden er markert som Ikke Møtt i DogWeb, har de jo fremdeles premielisten - papirene som ringsekretær fyller ut - med resultatene.

Biter han for å få oppmerksomhet og kødde, eller biter han fordi han er i tannfelling? Om han biter på ting - og ikke mennesker - kan det hjelpe å smøre eddik, tabasco og annet med sterk lukt. Da pleier de fleste å kutte ut bitingen kjapt. Men spørsmålet om hvorfor han biter gjenstår.

Strengt tatt spiller det ikke noen rolle hva som står på kritikkskjemaet - en kan jo ha krysset i hytt og pine selv. Det er premielistene som er offisielle og rådende. Men si fra til NKK, så endrer de det om feilen er logisk (for eksempel at certet er gitt til en som ble plassert etter Mackenzie i BTK, selv om det sto ikke-championer foran), eventuelt venter på premielistene fra arrangør. At resultat mangler, er sikkert fordi arrangør har markert hunden som IM i vanvare.

Da gjør vi sikkert det - og det er jo viktig å få definert slike ting for å vite hva den andre snakker om. Men jeg må få lov til å synes at det er rart at du ikke bare en gang, men to ganger, nevner berner i innlegg hvor du snakker om ekstremavl, raser med deformiteter, avl på syke dyr og slikt. Jeg kjenner meg ikke igjen. Ja, rasen har sine helseissues, og vi jobber med dem. Men for eksempel eksteriøret så SKAL det være harmonisk, balansert og ikke "outrert" på noe som helst måte. Det skal ikke være noen ekstreme deler ved rasen, selv om vi begynner å få noen hoder som blir litt too much (og jeg eier altså et slikt hode selv). Jeg mener altså at min rase ikke har et eksteriør som fører til plager, skader eller sykdommer - men ja, vi har helsespørsmål vi jobber med, og i løpet av 2012 skal det være et stort avlsseminar hvor oppdrettere, hannhundeiere og andre interesserte skal diskutere og komme fram til noen retningssnorer for videre prioritering og fokus. Slike seminar avholdes årlig på rundgang i verden, med et internasjonalt publikum og dyktige forskere som jobber spesifikt med våre issues. Slik kan en få et internasjonalt samarbeid i tillegg - men det i Norge er for den norske populasjonen, for å se om vi har noe spesifikt eller særskilt å jobbe med utover det som det rettes oppmerksomhet mot sett internasjonalt. For øvrig er shih tzu-gutta vi har hatt de jeg har syntes var minst "appetittelig" å kose med, tidvis, med matrester i barter&skjegg, og stadig våte etter at de hadde drukket vann. Altså, jeg koste gjerne med dem, og det var jo bare å tørke av - men det føltes som mer hazzle med dem enn med noen av bernerne våre.

Jeg skal ikke uttale meg om annet enn egen rase, for det er den jeg kjenner. Og jeg synes jeg kjenner rasen godt. Vi er nå på tolvte og trettende berner, så vi har vært gjennom noen på nå 30 år. Sikkel definerer jeg som seigt slim, som henger i lange snorer - for meg er ikke flytende drypp sikling. Bare for å avklare det. Og med den definisjonen til grunn, så er det kun EN enkelt av de 13 bernerne vi har hatt som har siklet. Den siklingen skjer for øvrig ikke når som helst og hvor som helst, det er ofte knyttet til mat, godbiter, forventninger om dette, eller situasjoner med litt stress. Om du for eksempel satt deg ned ved en bernerring og studerte de som stilte, vil du se at 299 av 300 hunder stilles uten håndkle - mens i st. bernhardshundringen og newfoundlandshundringen - for eksempel, jeg kunne nevnt andre molossere også - er det mer vanlig at handler har et håndkle på baklomma så de kan tørke hunden innimellom i ringen, og hunden går med håndkle rundt halsen før den skal inn for ikke å søle til pelsen sin. I helga var jeg på MyDog og det var én berner som fikk tørket lepper og munn mens den var inne i ringen. Og det er et unntak, og det er en hund som da ikke har et fullstendig korrekt hode. Jeg innrømmer lett at jeg også tørker leppene på min hund før jeg går inn i ringen, siden hun kan sikle litt og bli våt når hun drikker og når hun ser jeg finner fram godbitene - men hun står ikke med langt sikkel inni ringen av den grunn, og hun har et altfor "skinny" hode for min og mange andres smak, det er en av hennes feil. Men det er ikke et rasetrekk, det er ikke noe som beskriver rasen. Og det er noe jeg jobber med å forbedre i mitt oppdrett - foreløpig ser datter ut til å få et tørrere hode, og det setter jeg stor pris på. Så nei, en korrekt berner sikler ikke mye om en er enig om hvordan en definerer sikkel og setter i kontekst med andre molossere. Veldig mange tror at det eneste som skiller de ulike molosserne er fargene, og derfor er det viktig for meg å framheve forskjellene. Berner skal ha tørt hode, og skal ikke være så løs i leppa at den sikler. Jeg vil tro en terv eller chi er enda tørrere i hodet - så ja, det kommer sikkert mer fukt ut av et bernerhode. Men det er forskjell på det, og at det er en rase som sikler MYE. Om dette er et fysisk problem som medfører smerte, gidder jeg ikke gå innpå en gang.

Han er en trivelig mann som virker litt småsjenert og alvorlig, men er fin med hunder og eiere. Han dømmer min rase veldig bra ut fra hva jeg liker, han har satt opp kompakte og typete hunder. Men min rase er ikke basenji, så da vet jeg ikke hvor mye lurere du ble av det, i grunnen? Har du sjekket Hunddata? Har du googlet navnet hans + basenji for å se om noe kommer opp?

Joda, men det blir ganske mange flere bytter enn å dra rett til DK, så jeg anså det ikke som et reelt alternativ.

Så vidt jeg vet er det eneste alternativ om flybur er uønsket og biltur er umulig. Da er det DFDS eller en gummibåt igjen. Dette ble sjekket ganske grundig av noen som skulle til Crufts, og jeg sjekket det veldig godt da jeg dro til Crufts noe før det igjen, det suger med land som er øyer og har mye kyst, liksom...

Det går ferge mellom Esbjerg i Danmark og Harwich i England hvor en får lov til å ha med hund. Jeg vet enkelte tar den strekningen for å stille på Crufts/i England. Ferga tar en tyve timers tid, men om tid ikke er et spørsmål, kan det jo være et alternativ.

Jupp, det ble for mye for meg, da måtte jeg ut og skryte! C'est moi!

Nå ble jeg veldig nysgjerrig også! Og lei meg Jeg ble medlem for ørten år siden, og jeg husker at det var live sending fra BIS-finalen på Crufts og en tråd om det her da, hvor vi snakket og ventet på å høre om den norske flat'en Simon skulle bli plassert. Men hvordan jeg havnet her, aner jeg ikke. Jeg var såvidt innom Canis og svarte litt på utstillingsspørsmål for å få poeng til litt rabatter, men da snakker vi om et besøk i uka eller så. Hvordan jeg ble medlem av Sonen vet da fuglane Jeg var veldig anonym i halvannet år, også braste jeg ut av skapet som meg selv.

Jeg har brukt relativt tynne lenker på mine bernere - ikke like tynt som vi brukte på shih tzu'ene, men mye tynnere enn turlenka. Halsbåndet jeg bruker er helstrup, eventuelt halvstrup på valp. Jeg har brukt ordinære stofflenker til utstilling, inntil jeg i sommer kjøpte meg en fiiiin utstillingslenke av flettet kenguruskinn i tre ulike farger og med blingbling på - men det er overhode ikke nødvendig, det er bare fordi jeg fortjente en fin gave og ville ha noe fancy stæsj.