SFX

Nei, egentlig ikke, jeg er bare litt i forsvarsposisjon etter å ha fått en del pes for at jeg ikke fjernet ulveklørne da valpene ble født, og ønsket å kunne snakke om ulveklør uten å få høre at jeg er en dyremishandler Det er snakk om en valp på seks og en halv måned, så verken beinstamme, tær eller pels er ferdig enda - så jeg får jo bare se an hvordan det ser ut etter hvert, og teste med saksa hva som fungerer og ikke. Det er lettere å prøve seg fram når det faktisk har grodd ut pels, hehehe. Klørne klipper jeg dog jevnlig, der er jeg påpasselig, særlig siden de begynner å vokse i sirkel og selvfølgelig ikke slites på samme måte som øvrige klør.

Takk for svar - jeg ville gjerne ha svar fra folk med andre raser, siden det er så få i egen rase med ulveklørne intakt. Hos oss er det ikke så mye beinhår, bortsett fra fanene - men de starter jo gjerne litt lenger bak enn der ulveklørne sitter, og vi er noen som klipper de nederst også, så de starter over ulveklørne - da får en klippet fram litt mer vinkler og pote. Så jeg er usikker på hvordan jeg skal innlemme klørne i fanene - men jeg må vel bare prøve meg fram. Jeg vil at hundens poter skal se velstelte ut, og det virker litt rotete når pelsen gror rundt - samtidig som det kunne vært greit å kamuflere de litt, siden jeg regner med at noen dommere vil kicke på det, ukjent som det er. Takk for svar! Jeg er rimelig godt oppdatert på diskusjonen for og imot ulveklør, og vet det er en het potet. Jeg synes det er vanskelig å si at de vil være til problem for hundene, så lenge vi har fjernet de i alle år (på min rase, i det minste) og dermed ikke har noen god empiri å basere vår frykt på. Jeg er helt fortrolig med at hunden har ulveklørne, og legger ikke merke til dem, men har det jo i bakhodet at en eller annen utstillingsdommer kan gå i fistel over det. Jeg har hatt brukket ulveklo på frambeinet til en hund uten at jeg ble for å fjerne de ulveklørne av den grunn, så jeg er per i dag ganske avbalansert til ulveklør. Vi kan godt diskutere for og imot fjerning av ulveklør ytterligere, men da synes jeg det skal gå i en egen tråd med en mer beskrivende topic - og ikke en ren pelsstellstråd. Det er flere raser som har ulveklørne intakt og skal ha de intakt, så jeg tenkte noen av deres eiere hadde "groomingerfaring" å dele. Det du sier med pels som beskyttelse er for så vidt et godt poeng, det har jeg ikke tenkt på. Men jeg oppfatter at det er selve kloa - og ikke tåa - som kan være et problem i forhold til å henge seg fast i kvister, rives av, etc - og da vil jo kloklipp være viktigere preventivt enn pelsen. For øvrig har hunden doble klør på den ene siden, men jeg har foreløpig ikke sett at det kladder snø der - i dag svømte vi i snø. Det må vel kroppstyngde i stegene til for å kladde mellom tredeputene som settes i bakken, vil jeg tro.

Jeg har fått en hopper! Jeg hater det! Foenix er snart syv måneder, og er en spretten, nysgjerrig, livlig og leken valp. For så vidt helt normalt, men hun er fæl til å hoppe opp i tide og utide. Jeg hadde aldri det problemet med mora, og er litt blank på hvordan jeg skal håndtere det. Hun hopper opp på fremmede for å hilse, det prøver jeg å korrigere, jeg forsøker å være litt foran for å forhindre, og jeg forsøker å instruere mennesker til å ikke gi henne oppmerksomhet, og heller stoppe når hun nærmer seg (så hun ikke når bort) eller ta et steg bak, kombinert med at vi stopper/går bakover om hun er i lenke. Hun er fæl til å hoppe og klatre når jeg åpner døra til bilburet - hun tar sats og hopper/klatrer opp på meg, og lander oppå skuldra mi. Det funker ikke, hun skal bli 50 kilo, hun må kunne gå normalt ut av bilburet uten å bruke meg som snuplass. For the record så mistrives hun ikke i bilburet og går inn frivillig, hun er bare så ivrig på å komme ut og se hva for noe moro vi skal gjøre nå. Her tenker jeg at en god vent-kommando, burdøra i fjeset når hun jumpstarter et par ganger og mer konsekvent konsekvens fra min side vil roe henne ned. Men hun er så innmari kvikk og kjapp. Og tung. Den største utfordringen er når vi trener eller hun av andre grunner skal ha belønning i form av godbiter - da hopper hun og hogger etter fingrene. Dette skulle jeg gjerne hatt innspill til hvordan jeg skal få bort. Hun er et matvrak, men lell, det der går ikke an. Strategi hittil er at når hun skal belønnes for innkallinger så sørger jeg for å bøye meg ned/sette meg på huk før hun er helt framme, slik at belønningen kommer nærme bakken - i håp om at det skal fjerne behovet for å hoppe godbiten i møte. Noen som har erfaring med det, vil det kunne fungere? Andre tips, så jeg har mer å spille på? Jeg vil jo belønne i situasjoner hvor hun ikke starter unna meg, slik at jeg ikke i like stor grad rekker å bøye meg før hun er i lufta. For eksempel belønne en fin utgangsposisjon eller at hun går fin "lineføring" - om hun mistenker at belønning er på vei hopper hun opp og snapper etter fingrene mine, og fordi hun allerede er så nærme meg vet jeg ikke hvordan jeg skal komme henne i forkjøpet. En annen strategi går på mer sansethet rundt mat - hun får ikke spise mat servert i matskål før jeg sier vær så god. Jeg jobber også med å holde godbit i hånda i nærheten av henne, uten at hun får ta den - for å lære inn nei. "Nei" når hun forsøker å ta, og godbiten fjernes/hånda lukkes. Når hun tar kontakt med meg - blikkontakt - får hun godbiten. Jeg forsøker å holde godbiten nærmere og nærmere snuta hennes, for å styrke konsentrasjon og kontakt, men også da for å lære henne at en ikke skal hive seg over enhver godbit som er innenfor synsrekkevidde som en annen pirayadille. Dette fungerer faktisk ganske bra når vi trener på oppstilling til utstillingsringen - da kan hun stå stramt og rolig, og stirre på godbiten foran seg. Men i andre situasjoner er hun ikke tilsvarende sanset. Flere innspill til strategier og øvelser jeg kan gjøre for å få bort hopping og snapping etter godbiter? Akkurat nå føles det litt ambivalent å trene med henne, fordi jeg vil korrigere hennes atferd mens jeg belønner. Jeg har sikkert fortrengt det, men jeg klarer ikke å huske at forrige valp var på den måten??? Og misforstå meg rett, for valpen er superblid, positiv, lærevillig og herlig - men det er på tide å ta tak i den hoppingen/godbitsnappingen og finne ut hvordan jeg kan belønne det hun gjør rett uten å få belønnet hoppingen samtidig.

Jeg har for første gang en hund med intakte ulveklør på bakbeina, og er litt usikker på hvordan jeg skal klippe pelsen der. Dere andre som har ulveklør på hundens bakbein - hva gjør dere? En del av meg tenker at jeg skal finklippe pelsen rundt de klørne/tredeputene, på samme måte som jeg gjør på øvrige tær på bakpotene. Mens en annen del av meg tenker at jeg bør la pelsen vokse og få "kamuflert" klørne blant fanene. Jeg er av de som klipper mest mulig pels mellom tredeputene på hundene, både for å gi de bedre grep på glatte gulv, for at de skal dra inn minst mulig skit, for å minimere snøklumper og av andre praktiske hensyn. Men ulveklørne er såpass høyt oppe at de ikke har samme problem. Og da blir jeg usikker. Det er særdeles unormalt i min rase å la ulveklørne være intakte, så jeg har ingen i utstillingsringen å sammenligne med. Derfor ser jeg utover eget rasemiljø, og spør hva andre gjør. Selve klørne klipper jeg selvfølgelig jevnlig for å holde korte, dusteklørne vokser jo i sirkel om en ikke passer på. Mitt spørsmål dreier seg altså om selve pelsen rundt.

Jeg bruker også Groomers Edge Furst Aid, og er veldig fornøyd med den - den lukter ikke noe særlig, hunden kjennes ren i pelsen lenge etterpå, den skummer lett, den er lett å skylle ut, jeg får fin glans i pelsen på hundene, og de får virkelig rene og klare farger både i det sorte og det hvite. Flaska er drøy, og den er mild mot pels og hud. Men nå var flaska tom, og jeg forsøkte et annet merke jeg hadde liggende en vareprøve på - den var jeg ikke like fornøyd med, jeg synes hundene lukter litt rart, og de kjennes ikke like rene i pelsen lenger, enda det er under en uke siden de ble badet. På sist utstilling kjøpte jeg et testkit for Chris Christensen black on black, så skal jeg i hvert fall teste den siden så mange er fornøyd og jeg uansett trengte ny shampoo. Selger lovte godt med volum, hvilket jeg trenger - men samtidig virker det som ren hazzle å skulle måtte bruke fire ulike remedier for å få hundens pels bra nok, jeg kjenner at det ikke ligger til min groomingtålmodighet Furst Aid er én flaske, og pelsen blir flott. Mens pakken fra CC var shampoo, balsam for volum, så en rens for å få ut restene av de to andre, og deretter en finish-spray for når en føner og klipper. Det føles som unødvendig mye pes, men jeg skal gi det en fair sjanse.

Nope, Paris var i fjor - i år er det i Salzburg

Jeg tittet på dommerlista for årets verdensvinnerutstilling, og der er det faktisk satt opp gruppevis juniorfinaler - jeg kan ikke huske at det har vært det før, men mulig jeg husker feil.

Så trist! Håper alt går bra med mor og sønn, og at når oppdretter får hodet over vann kan hjelpe dere i retning av andre aktuelle kull.

Hvis oppdrettere av planlagte blandingsavler ble sittende lenge med sine valper, ville de kanskje ikke hatt et nytt kull igjen om kort tid.

Bare å si fra om du vil haike

Klubben for Større Selskapshundraser og Norsk Leonbergerklubb har pleid å arrangere dette på sin dobbeltutstilling i Drammen i august/september. Dette henger igjen som en tradisjon fra da KSS var en stor klubb på 1980-tallet for alle de store, hårete rasene i gruppe 2 som etter hvert har vokst seg store og dannet egne raseklubber. Da var det slike kåringer på den årlige KSS-utstillingen - som da bare var for medlemsrasene, om jeg ikke husker feil. Så det var som en rasespesial, hvor en jo av og til har ekstra kåringer. De har altså valgt å ta det med videre til sin store dobbeltutstilling. De gir faktisk egen rosett til "BIR" og "BIM" junior. Jeg setter det i anførselstegn, fordi i henhold til utstillingsregelverket er det ingenting som heter BIR junior eller BIM junior. Skal jeg være ærlig, synes jeg det er idiotisk på en utstilling for alle raser. Jeg har en slik grønn-hvit BIM junior-rosett, og den betyr ingenting for meg - det betyr mer at tispa ble 4 BTK, og det betyr MYE mer at jeg fikk en ekte BIM-rosett der to år etterpå, med cert til. Jeg viste ei bernertispe som ble beste junior i BIS-finalen et år, og det er håpløst - det er kanskje 50 hunder, fra alle gruppene, og det må være en frustrerende oppgave for dommer. Det er urettferdig, fordi de store rasene er kommet så innmari kort i utviklingen sammenlignet med smårasene. Det er ingen fair konkurranse. Jeg ville ikke meldt på junior fordi de var BIS junior - jeg ville meldt på fordi de satte opp en ok rasedommer eller jeg uansett ville stille der. BIS-finalen trekker ikke - men det er kanskje fordi jeg har en rase hvor det ratt kan være påmeldt ti juniorer, så det er ikke bare å melde på for å komme til finalen. Jeg synes dog det er helt greit med BIS Junior på store vinnerutstillinger - men der er det jo også tittel til de som vinner juniorklassen, og mer fokus på junior i det hele tatt. Men de kunne tatt det gruppevis - det er så mange raser med junior på slike utstillinger, og konkurransen er jo fremdeles urettferdig, selv om kvaliteten selvfølgelig er høyere på slike utstillinger enn i Letohallen.

Lommeboka har innført strenge rasjoneringsregimer i heimen, og da blir en brått mer kresen i prioriteringstvangen sin - gidder ikke stille bare for å stille, blir mer nøye på hvem som dømmer, og får noen uvanlige frihelger Altså, med fare for misforståelser: Aud Fossum og Steinar Balken dømmer valper begge dager. Aud Fossum dømmer halvparten av rasene på lørdag, og den andre halvparten på søndag. Steinar Balken dømmer de Aud Fossum ikke dømmer. Med unntak av det ene dommernavnet, hvor det sto at vedkommende dømte valper OG voksne på rasene h*n var satt opp på. Det er altså ikke sagt noe om hvilken dommer du får på søndag. I fall du trodde jeg sa noe om det

Snill arrangør! De har lovet å plassere den dommeren jeg helst vil stille for på den dagen jeg helst vil stille, så da melder jeg på Foenix en dag. Begge valpedommerne skal dømme alle rasene, men fordelt på to dager, så det spilte ingen rolle for dem hvem som dømte hva når. Me likes! Nå må jeg bare huske å sende dem en påminnelse om det når fristen har gått ut, så skulle de fikse det når PM settes opp.

Jeg har sendt mail for å få mer avklaring i valpeshowdommerne. Jeg skal på fest lørdag kveld, og tenker derfor at utstilling søndag kanskje ikke er så lurt. Begge valpedommerne er veldig hyggelige, men Steinar Balken dømmer et annet valpeshow helga før, så da kan jeg jo få en bedømmelse av ham da om han dømmer på Rottweilerklubben på søndag når jeg er trøtt og har dagen derpå. Jeg vil veldig gjerne ha en bedømmelse av Aud Fossum, så vurderer sterkt å melde på om hun dømmer lørdagen. Det er fire valpeshow på to helger etter hverandre, og jeg får lov til å melde på to av dem, men da må jeg jo vite hvem som dømmer hva når! Og valpedommer den andre dagen helga før er ikke avklart... Det er ikke lett...

Jeg har plass på lørdagen, men skal ikke oppover på søndag.

Jeg kan se for meg at jeg har hatt pondus i slike diskusjoner, ja... Men jeg står for det enda, og ville sagt det samme igjen - voldtektsdebatten må ALDRI handle om skyld hos jentene. Godt du er her enda *klem* ! Jeg har fått flere veldig gode venner, og en drøss med koselige bekjentskap, gjennom å henge på Sonen. Som Siri sier, så føler jeg at jeg henger med folk når jeg henger her, og Sonen er god å ty til på mange måter og områder. Jeg har lært mye av diskusjoner og folk, og har nok fått nyansert noen av mine meninger gjennom diskusjoner på tema jeg "kunne". Dette er for øvrig det eneste forumet jeg henger på, men jeg legger så mye tid i det at jeg ser ikke at jeg skulle hatt tid til flere fora Det ironiske er at jeg har ingen tro på nettdating, men har altså nett-befriended folk her!

En artikkel som gir mange tanker, helt klart. Jeg har en rase med flere typer - og da snakker jeg ikke bare om en amerikansk, en nordisk og en østeuropeisk type - vi har store variasjoner på rasen bare i en norsk utstillingsring, det kan være markante forskjeller mellom ytterpunktene av linjer vi har. Det gjør det til en vanskelig rase å dømme - det sier veldig mange dommere, rasen er så lite homogen og en må gjøre nitidige prioriteringer gjennom hele dagen. Ingen hunder er perfekt i henhold til rasestandarden, men hva skal vike for hva? Det er også en rase flere sier er vanskelig å drive oppdrett av - de oppdager det når de går over til eller legger til en ny rase i sin oppdrettergjerning. Fordi vår rase er så heterogen, er det mer uforutsigbart hva en får i valpekassa også. Og da er det ikke så lett som oppdretter å jobbe mot et mål. Jeg synes artikkelforfatteren toucher innom, uten å fordype seg i, et punkt jeg synes er viktig: Den som vinner mest, er ikke nødvendigvis den som avler best. Det er mang en "multichampion" som har vært storprodusent, men fem år etterpå klarer du ikke å huske en eneste sønn eller datter - ingen sto seg ut i mengden, ingen gjorde det noe særlig, ingen var i nærheten av fars fotspor. Han ga ikke seg selv videre. Så har du tispa mi, med sine feil og mangler, som er av en lite mainstream type, og som blir gitt både blått og cert, virrer opp og ned på resultatskalaen. Men flere har sagt til meg at hun vil være spennende å bruke i avl, fordi med rett hannhund vil det som er "ekstremt" hos henne bli mer normalt hos valpene. Nå er hennes valper drøye halvåret, så det er for tidlig å dra konklusjoner - men foreløpig ser i hvert fall datteren jeg behold ut til å bli bedre enn sin mor på de punkt jeg prioriterte i denne kombinasjonen. Poenget mitt er at mye dårlig avl gjøres fordi oppdrettere ikke vet hva de holder på med, og parrer sine dårlige tisper med storvinneren og tenker at de vil få kremvalper. Og dermed får en mye rart i utstillingsringen også. Det blir en utfordring for dommerne da. Kanskje er det hannhunden på femteplass som vil stå best til tispa di. Folk vil alltid la seg blende av titler, og det er ikke dommernes feil eller ansvar - så vi trenger også bedre skolering av oppdrettere. Pendelen svinger begge veier - dommerne må ikke premiere dårlige hunder, men oppdretterne må lære hvordan de kan sette sammen lovende kombinasjoner og lage hunder som ser ut som standarden de er registrert som. Hvor streng skal en dommer egentlig være? Skal en alltid følge rasestandarden og premieskalaen slavisk? Ideelt sett - ja. Men i realiteten justerer dommerne seg etter hvor de er og hva de dømmer. De setter strengere krav til rasen i et land hvor kvaliteten allerede er høy, mens en slipper gjennom med mer i et geografisk område eller i et land hvor rasen er tallfattig og har lav kvalitet. Jeg tror ikke det bare er fordi sammenligningsgrunnlaget er annerledes, jeg tror det også handler om at en som dommer ikke kan kaste ut alt av ringen, en føler en må beholde i det minste noe. Så da vil den minst dårlige bli satt opp. Dommer skal ikke premiere hunder som ikke følger standarden, men en standard er et fire siders dokument bestående av mange, mange ord som skal tolkes subjektivt av hver enkelt dommer. På min rase kan det være 40-50-60 påmeldte hunder, og mange av disse vil følge standarden i tilsvarende grad - alle har sine feil, ingen er perfekt, hva skal en prioritere? Joda, noe kan en sile bort med en gang fordi det har svak konstruksjon eller åpenbare feil. Men det er ikke gitt hvem som skal være vinneren med store påmeldingstall. Det norske utstillingssystemet - i motsetning til systemet hvor artikkelforfatteren er fra - er todelt. Det har en innledende kvalitetsvurdering, og deretter et konkurranseaspekt. De som har høy nok invididuell kvalitet målt opp mot rasestandarden går videre til konkurransedelen. Og i konkurransedelen legges rasestandarden litt til side, for disse hundene har allerede nådd gjennom nåløyet. De er ansett som meget gode representanter for sin rase - de har jo fått excellent i kvalitetsvurdering. Så står dommer igjen med kanskje 10 hannhunder som kjemper om palltoppen. Det er forståelig at en litt mer flashy og ekstrem variant vil fange dommerens blikk og ta steget helt til topps, framfor en mer middels, mainstream, gjennomsnittlig hannhund som ikke har noen utpregede feil, men heller ikke det som gjør at den står seg ut i mengden. Det lille ekstra. En del av meg tenker at det gjør ikke noe, så lenge vi har den innledende kvalitetsrunden OG at vi i Norge fremdeles er så heldig å få skriftlige kritikker på samtlige påmeldte hunder. Det er der avlsverktøyene våre ligger, så er det prestisje, heder og ære igjen for de som er med i siste runde. Det er showet, ikke eksteriørvurderingen. Kan det gå an å se på utstilling som så todelt? For igjen - det er ikke sikkert at beste hannhund er beste avlshannhund. Kjenn din tispe, kjenn dens feil, vit hva den trenger, finn det, bruk det - uansett om hannen kom først eller sist, bare den er god nok. For øvrig er jeg glad for at vi - bank i bordet - per i dag ikke har et utbredt proffhandlersystem i Norge, eller en utstrakt annonseringsvirksomhet. Ja, en god handler kan få en middelmådig hund til å skinne, og en dårlig handler kan ødelegge for en flott hund. Men jeg ønsker ikke at utstilling skal bli en sport for de med penger - de som kan annonsere mest, betale de beste handlerne, booke de mest erfarne groomerne, etc. Jeg ønsker at norsk hundesport skal ha en viss amatørstatus, og være åpen for alle. På den måten blir utstilling også et bedre avlsevalueringsverktøy, fordi vi får flere hunder ut i ringene på den måten, og får dermed sett flere avkom og flere individ fra de ulike linjene/alvshundene. Om utstilling blir en elitesport, mister vi mye. Og om vi fjerner kvalitetsvurderingen og de skriftlige kritikkene, mister vi vel så mye. På en svimlende måte må vi se utstilling og avl som to forskjellige saker, og som to sider av samme sak. Dommerne påvirker hva vi avler på, men utstilling er ikke en avlsklarering. Oppdrettere gir dommerne alternativ å sette opp som vinnere, men dommerne forteller også hva de ønsker å se som vinnere neste gang. Dommerne har mye makt, men vi trenger ikke å gi de talerett i alle saker - vi oppdrettere må evne å tenke selv også, og ikke tro at kun den som vant er en god avlshund. Den som vant kan være totalt uegnet for avl!

Mulig jeg misforstår, men vil du være fôrvert for en oppdretter som bor i Tyskland? Jeg er på utkikk etter fôrvert for en mulig kommende valp, og jeg kan jo si litt om hva som vil veie tungt hos meg og hvordan jeg går fram/tenker. Når jeg vet mer om kullet, vil jeg bruke min hjemmeside og blogg for å markedsføre at jeg er på utkikk etter fôrvert, også vil jeg gå gjennom lista over valpeinteresserte fra sist kull som ikke fikk valp, for å se om det er noen som kan passe der og ta kontakt for å høre om det er noe de er interessert i. Jeg vil også spre ordet blant andre oppdrettere. Det er nødvendig for meg, fordi jeg enda er en fersk og uetablert oppdretter i rasen, og har ikke hatt så mange kull eller har en stor portefølje av valpeinteresserte. Jeg vil sette pris på og svare oppriktig enhver som tar kontakt for å bli fôrvert, så får en bli kjent og finne ut om en kan samarbeide. En viktig forutsetning for meg er geografisk nærhet - det er mye enklere å samarbeide om en bor i nærheten av hverandre. Når jeg har fôrvert, tar jeg som en selvfølge at jeg passer hunden når de trenger det - det er min hund, jeg trenger å bli kjent med den, og ferier er ypperlige anledninger til det. Det er også praktisk at de bor i nærheten for å kunne hente hunden til utstilling, MH, etc - det er hazzle å måtte kjøre titalls mil en vei for å hente en hund fredag kveld og returnere søndag ettermiddag for å få stilt den. Muligheten til å følge hundens utvikling, vite når den er noe å stille, se selv hvordan den er sosialt/mentalt, også videre, er også mye enklere om fôrvert bor i nærheten. Avlsarbeidet vil selvfølgelig også bli mer praktisk - kort avstand til hund gjør alt enklere, både i forhold til parring, følge tispas drektighet, hente henne hjem til fødsel, også videre. Fordi hunden er et verktøy i utstillings- og avlsarbeidet mitt, er det veldig viktig å følge hunden tett. Jeg vil altså ha mer påvirkning, innblanding og kontakt med en fôrvert enn en valpekjøper. Jeg vil også ha en veldig tydelig kontrakt, hvor flest mulig eventualiteter er spesifisert - så slipper en diskusjonene om noe oppstår. Hva skjer om hunden ikke kan brukes i avl? Blir den ført over til fôrvert med en gang, eller beholder jeg hunden en stund for å stille den? Når må jeg senest skrive over hunden, selv om den ikke har hatt valper? Hva skjer om fôrvert vil bruke hunden i avl, men jeg ikke gjorde det? Er det antall kull eller antall valper som skal føre til at hunden blir fôrverts hund? Hvor mange utstillinger er det rimelig at eier tar med hunden på i året? Hvem skal stå for hvilke utgifter, for eksempel røntgenfotografering, MH, vaksiner, rabiesvaksine? Har eier noe å si på hva hunden fôres med? Hvor mye pelsstell kan en forvente av fôrvert? Hva har fôrvert råderett over, hva kan de uttale seg om? Også videre. De fleste dårlige historiene om fôrvert handler om dårlig kommunikasjon i forkant, tror jeg. En hadde ikke uttalt sine forventninger og antagelser, det blir misforståelser og uenighet. Selvfølgelig finnes det drittsekker blant både oppdrettere og fôrverter, og det hadde vært fint om de kunne finne hverandre, også kunne vi andre få ha gjensidig positive samarbeid. Men så enkelt er det ikke. Det er viktig å ha en god tone, kunne snakke lett sammen, føle at en har en viss kjemi - geografisk nærhet er ikke alt. En skal bruke litt tid på å finne en god fôrvert, og fôrvertkandidater må forvente å gi litt av seg selv. Det er også lov for en fôrvertkandidat å si at dette blir ikke riktig for meg, jeg går et annet sted.

Det er sikkert like mange begrunnelser som praksiser. Noen vil være deleier i en hund for å kunne legge den til på skrytelista - en er deleier i en hund som markerer seg i utstillingsringen eller på konkurransebanen, og har "aksjer" i den statusen og berømmelsen det gir, selv om en ikke har bidratt til det selv. Noen er deleier for å dele utgiftene. Noen er deleier for å dele inntektene (gjelder primært avlshanner, vil jeg tro). Noen er deleier for å ha mulighet til å låne hunden for avl. Noen er deleier for at en kan få rabatt for tredje påmeldte hund med samme eier. Noen er deleier for å få en fot innenfor - om en har eid hund X sammen med den anerkjente oppdretteren Y, er det kanskje lettere å få kjøpe valp av Z og W etterpå. Noen er deleier på grunn av regelverk - for eksempel dommere som ikke får lov til å stille andre hunder enn de de selv eier eller har oppdrettet. Personlig ville avl vært hovedmotivasjonen min for å være deleier på en hund - slik at jeg hadde råderett over hunden i avl og disposisjonsmulighet. Men i og med at NKK har endret reglene til at det kun er én person som signerer per hund (før måtte alle fem eierne av en hund signere alle papirer, om en hund hadde fem eiere), vil et deleierskap i dag være lite hensiktsmessig offisielt - da kan en like gjerne ha en gjensidig forpliktende avtale seg i mellom, og heller foreta et eierskifte etter hvert om en ønsker å dele hunden på den måten. Alle nyregistreringer per i dag gir bare én eier per hund, dermed vil for eksempel sole seg i glansen-faktoren forsvinne, siden eier nummer tos navn aldri kommer i resultatlistene. Deleierskap vil altså fra nå av kun være en sak mellom eierne, i den forstand at de må stole på hverandre og hverandres kontrakter. Men den ene som har navnet på stamtavla har et overtak. Skulle jeg vært deleier på en hund, ville jeg jo gjerne hatt mitt navn knyttet til hunden - og det ville sikkert den andre parten også, det være seg om det var en felles import eller en valp kjøpt i fellesskap i Norge. I så måte tenker jeg at leasing i forbindelse med avl vil bli mer og mer vanlig, framfor deleie. Fôrverter er jo allerede en mye benyttet praksis, hvor altså mange hunder formelt eies av en person, men den daglige "driften" av hunden skjer hos andre personer.

Jeg ville vært mer interessert i å se dokumentasjon av foreldredyrenes helsestatus (øyelysning og PL-undersøkelse) enn å ha kopi av stamtavlene deres. Strengt tatt har du ikke noe bevis for at stamtavlene er for de to dyrene heller, og hvilken nytte skal det gi deg å få de lenge etter at du har kjøpt valpen? Hva gjør du om du da ser noe i stamtavlene du ikke liker? Hvilke garantier har du for å få pengene tilbake om oppdretter ikke gir deg papirene? Jeg ville som de andre lagt i litt mer penger, og kjøpt valp fra en oppdretter hvor det går an å sjekke mer bakgrunn gjennom rasens statistikk og helseregister, en kan høre med raseklubb og andre oppdrettere om denne personen har et rykte, en kan dra på utstilling og treffe familie og slekt til valpen din for å se hvordan de er, også videre. De aller, aller fleste her inne har hunden som et familiemedlem, som en kosehund og som en turkompis - om vi trener og konkurrerer, stiller og avler kommer det i tillegg. Hunden er rundt oss hver dag hele året, og da må den fungere som en familiehund - det vil si være sunn og frisk, både psykisk og fysisk. Har en bakgrunnsinformasjon, helsestatus og andre mer objektiv fakta med seg, er det lettere å skjalte ut hvor en skal og ikke skal kjøpe valp fra. Renraset avl vil også kunne være mer forutsigbart enn blandingsavl, i forhold til hva slags genetiske utslag en ser i valpekassa. Nå er ikke DP og chi det verste å blande, men det er likevel raser med ulike trekk på mange måter.

Alle tingene som valpen tygger på, gnir du inn med eddik - bruk en tannbørste eller lignende. Gjør det uten at valpen ser for ikke å lage ekstra interesse for tingene, samt at da forbinder ikke valpen eddiken med dere - og vet derfor ikke om smaken er der uavhengig av dere eller ei. Kosebiting ville jeg slått ned på nå - det er ikke alle som slutter bare fordi tennene er ute. Og gi ham alternativ, stakkaren klør i gummene og trenger å få tilfredsstilt det mens tennene faller ut. Kjøp margbein, kjøttbein og ting som varer en stund. En leke smaker ikke godt og er kjedelig å tygge på i lengden, mens et bein eller griseøre fanger interessen lenger. Avledning i kraft av mental stimuli eller basing i snøen er også et alternativ, for å få valpens tanker over på noe annet.

Gratulerer med parring, så krysser vi alle poter for at resten også går som det skal! Husk forskjellen på invisible og invincible bare, om du går for et slikt navn. Ellers foreslår jeg Indigo - da ser jeg for meg den koselige, smårare, sprø, originale, seg selv nok skjeggemannen fra Gullars.

Angående det første så vet jeg ikke - med mindre de har lest korrektur etterpå, og gjort endringer. Om hunden er markert som Ikke Møtt i DogWeb, har de jo fremdeles premielisten - papirene som ringsekretær fyller ut - med resultatene.

Biter han for å få oppmerksomhet og kødde, eller biter han fordi han er i tannfelling? Om han biter på ting - og ikke mennesker - kan det hjelpe å smøre eddik, tabasco og annet med sterk lukt. Da pleier de fleste å kutte ut bitingen kjapt. Men spørsmålet om hvorfor han biter gjenstår.

Strengt tatt spiller det ikke noen rolle hva som står på kritikkskjemaet - en kan jo ha krysset i hytt og pine selv. Det er premielistene som er offisielle og rådende. Men si fra til NKK, så endrer de det om feilen er logisk (for eksempel at certet er gitt til en som ble plassert etter Mackenzie i BTK, selv om det sto ikke-championer foran), eventuelt venter på premielistene fra arrangør. At resultat mangler, er sikkert fordi arrangør har markert hunden som IM i vanvare.