SFX

Jeg valgte en finsk hannhund jeg ikke hadde sett før, så jeg dro på besøk for å hilse på ham - for å vurdere ham live og ikke bare på bilder, og for å få vurdert gemyttet hans selv. Jeg hadde andre hanner på blokka, men ville helst bruke ham, så da tok jeg en ekstra flytur for å finne ut om jeg skulle parre med ham eller en annen. Hannhunden fant jeg ved at jeg så ei finsk tispe på en norsk utstilling som jeg likte veldig, veldig godt. Da hadde jeg ikke noen avlstispe, så da jeg fikk det gikk jeg tilbake til denne tispa i KoiraNet. Hun var enebarn, så ingen brødre jeg kunne bruke. Hun hadde et kull med en lekker sønn, hvor jeg elsket faren - men det ville bli for tett i slekt med min egen tispe, så jeg sjekket hva denne sønnen hadde gitt av valper. Slik fant jeg et barnebarn av den tispa jeg så på utstilling - en hannhund som da innebar svak linjeavl, men med noe helt nytt, og også en del "gode, gamle" linjer som ikke lå bak min egen tispe. Jeg brukte lang tid på å gjøre research - snakket med oppdrettere i Finland og andre land i Europa for å sjekke halvsøsken, tanter og onkler, også videre. Men jeg tok den utgiften det var å fly til hannhunden for å hilse på ham. Nå bodde han faktisk i Kirkenes, fordi eierne jobbet en stund i Norge, så jeg slapp en utenlandstur - men det er ikke gratis å fly innenlands heller, og det ble en hotellovernatting for å få sett mest mulig av hannhunden. Det falt meg ikke inn å spørre hannhundeier om å bo hos dem - det var ikke venner av meg, og da skal de få slippe den belastningen, de gjorde nok annet for å hjelpe meg den helga, ved å hente meg på flyplassen, varte opp med middag, hente meg på hotellet, sette av en helg til meg, også videre. Da jeg dro opp igjen for parring ble det også tre netter på hotell, og en kombinasjon av taxi og deres sjåførvirksomhet avhengig av om de jobbet eller ei når flyet landet/tok av. De gjorde mye for meg, og jeg håper sprangavgiften dekket noe av brydderiet de hadde. Tispa gikk forresten tom, så det der var cirka 10.000 rett ut. Neste gang brukte jeg en svensk hannhund som bor i Sverige, og da dro jeg bort på en utstilling han var påmeldt for å hilse på og ta på og vurdere ham. Jeg hadde fulgt ham siden han var syv uker, og kjenner eierne godt, så jeg kjente hunden ut og inn "på papiret", men ville gjerne hilse på ham lell. Da det ble parring, kjørte jeg bort, mye enklere enn å fly tross alt, selv om de bor nesten i Stockholm. Det er jo egentlig ikke langt. Jeg bodde på motell i fire netter. Det er nok belastning for hannhundeier at de må være hjemme og ikke kan dra på påskeferie, og enda disker opp med middag etter parring, om jeg ikke skulle bo der i fire-fem dager også. Jeg tenker at det kan være greit for tispe og hannhund å være litt fra hverandre også. Siste kullforsøk på eldstetispa var en dansk hannhund. Også her traff jeg ei tispe først, som jeg falt pladask for, og jaggu hadde hun et par brødre. Disse ble vurdert opp mot hverandre, men det var egentlig ingen reell vurdering, for den ene skilte seg ut som en soleklar kandidat. Masse research, googling, snakke med folk, samle informasjon - det finnes mye å finne om en er god på google og har tålmodighet. Jeg var på vei til Danmark for å hilse på hannhunden, men så slo tispeskinnet til med løpetid seks uker før tida, så da dro jeg ned - han var den eneste hannhunden jeg ville bruke på henne, så det var han eller ingen. Hadde jeg ikke likt ham, hadde jeg snudd. Men jeg falt pladask for gemyttet hans, og han var enda bedre live enn på bilder. Så vi var der i seks dager, jeg bodde på motell, og vi gjorde alt for at det skulle bli valper, men den gang ei. Jeg håper dog å bruke ham igjen senere, på en annen tispe. Bakgrunnsinformasjonen har jeg jo, så jeg fortsetter å holde meg oppdatert på hans avkom, søsken og andre levende slektninger. Jeg regner ikke på hvor mye penger som går med og hvor mye tid en bruker på research - men jeg forsøker å være til minst mulig belastning for hannhundeier når jeg har kommet dit for parring, og de skal ikke ha mer utgifter på meg enn den kaka de velger å sette fram etter parring - jeg forventer ingenting, utover en parringsklar hannhund. På siste parringsferd nå endte jeg med å overnatte hos hannhundeier - men dette er mennesker jeg kjenner godt, jeg skulle egentlig kjøre fram og tilbake fordi det var så kort avstand (bare fire og en halv timer en vei), men så ble vi så sent ferdig og skravlet bort tiden på første dagen, så da overnattet jeg til dag to for ny parring, før jeg dro hjem. Men det var ikke planlagt, og ikke noe jeg forventer neste gang jeg skal bruke den hannhunden.

Da har vi fått inn en beskjed på øret om at ordinær frist for påmelding på web er utsatt til 17. mars, og utvidet frist med forhøyet betaling er utsatt til 20. mars.

Siden tråden handler om hunder som er utenfor sin rasestandard, altså har diskvalifiserende feil, er det kanskje ikke så heldig å vise en hund som er innenfor bernerstandarden? Det er mange personlige preferanser på tegninger på berner - men rasestandarden er klar på hva som er diskvalifiserende feil, hva som er grove feil, hva som er mindre feil, hva som er ønsket, hva som er uønsket. Denne bernerens tegninger er langt fra diskvalifiserende.

Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor folk trekker fram innavlsgraden som noe relevant i forhold til resultatet - dommer vet faktisk ikke hvem hunden er og hva slags stamtavle den har, og det er ikke en faktor i bedømmelsen. Dommer dømmer resultatet av avlsarbeidet som gjøres, men dommer dømmer objektivt, det den kan se der og da i ringen. På samme måte som at HD-status ikke har noe å si for utstilling med mindre det påvirker hundens bevegelser, eller PL-status, eller liten hjertefeil. En hund som er klinisk frisk i ringen, beveger seg og er uanfektet kan vinne fair and square. Hundens innavlsgrad som faktor i resultatet blir omtrent like relevant som hvem som holder i lenka, slik jeg ser det. Om en ønsker å gjøre noe med innavl, så er det et kennelklubb- og raseklubbanliggende - for eksempel med anbefalt innavlsgrad, maksgrense for å få registrert avkom (som både britisk og norsk kennelklubb har, for eksempel, men med ulike prosentsatser). En kan ikke nekte hunder som er født å få stille, og en kan ikke nekte de å vinne fordi stamtavla er sånn eller slik. Det er ikke så sort-hvitt at hunder med for høy innavlsgrad alltid er usunne og stygge, og at innavlsgrad på 0.5 eller lavere gir utelukkende utmerket resultat. Det er også mye bildebedømmelse på sonen, mens en hund kan se annerledes ut om en faktisk tar på den eller en får se den nærmere enn et bilde noen gang kan gi rom for. Jeg ser det er noen kommentarer på hvordan en kan bedømme hund med mye pels, for eksempel, men dommere tar jo på hunden og kjenner det som er under pelsen - du kjenner om skuldra er steil og forbrystet innhult, og en vet hvordan pelsen skal bevege seg om hunden beveger seg korrekt når en kan rasen. Jeg har med vilje ikke uttalt meg om rasevinner i min rase - selv om jeg har sett ham live på tre utstillinger, vet jeg ikke noe om hvordan han løp og sto i England, jeg så ikke konkurrentene, jeg har ikke tatt på ham, og jeg har strengt tatt ikke lov heller.

Southcourt Quebranto. Han ble også BIR på Europavinneren i Sveits i fjor, da jeg var der. Han er spanjol, og det er hyggelig at flere europeiske land melder seg på i høy bernerkvalitet-klassen - på den annen side så er hans foreldre halvsøsken med finsk pappa, og farmor er belgisk, så spansk og spansk, hehehe. Oppdretter har relokalisert til USA med nytt kennelnavn.

Det er det enkelte utstillere som gjør i Norge også. Det er for eksempel en fordel når en skal løpe to og to fram og tilbake, for eksempel i BIR og BOM - da kan en stille hundene nærmest mulig hverandre, så det er lettere for dommeren å sammenligne hundene, uten å bli forstyrret av menneskebein. Det er også de som foretrekker å gjøre det selv om hunden løper alene. En forklaring jeg har blitt gitt, er todelt: For det første må ikke hunden like "ut" av rytmen sin, når den snur på flekken og fortsetter tilbake igjen, i stedet for å måtte ta en bue/stor sving og deretter finne tilbake til rytmen. Det er lettere å få til med en liten hund som kan snu rundt seg selv, enn en irsk ulvehund som trenger en liten busslomme for å snu rundt seg selv på det viset og hvor føreren vil stå i veien. For det andre er du da sikker på at hunden vil løpe til og fra på samme strekke - som du selvfølgelig beregner at er er dommeren står, så dommer får sett bevegelsene uten å måtte hoppe fram og tilbake. Det er overraskende mange som ikke tenker på hvor de løper når de skal fram og tilbake - de løper kanskje skrått bort fra dommer, snur der det passer seg, og løper tilbake uten å orientere seg, slik at de kanskje lander fem meter til siden for dommeren - og dommer får enten ikke sett bevegelsene, eller må løpe fram og tilbake langs siden for å få sett hunden som om vedkommende er med i et flipperspill. Selv om du løper på rett linje, snur ved å ta hunden en runde rundt deg, og løper tilbake - så vil du mest sannsynlig løpe slik at DU nå løper rett mot dommeren, og hunden litt til siden. Så ved å ha hunden på høyre side, sikrer du at hunden løper fram og tilbake på det samme "tracket". For meg som er keivhendt og ikke får til en dritt med høyrehånda, er det lettere å løfte øynene og sikte hundesnuta inn mot dommeren når jeg har snudd.

Jeg synes det høres ut som om du gjør og tenker veldig fornuftig rundt valpen, jeg. Som Bones sa, er AD albueleddsdysplasi, altså en tilsvarende lidelse for albuene som en kan finne i hoftene. Det er for øvrig sjelden at HD eller AD reduserer levealderen på rasen - det er kreft og nyresvikt som er vår største utfordring. I perioden fem til syv år dukker det opp en del sykdommer som har dødelig utfall. Og det er ulike krefttyper, nyresvikt og tilsvarende. De fleste lever et uproblematisk liv selv om de blir avlest med HD eller AD. Ja, de er naturlige varslere - de skulle jo varskue bonden om at noen kom inn på gården. Men så snart en åpner døra, logrer de jo fra halsbåndet og bak, og ønsker hjertelig velkommen. Treningen en gjør før tenårstiden er ikke bortkastet, langt derifra. Hunden blir bare midlertidig døv, dement og blind - så en glemmer det en kunne. I den alderen er det like greit å legge nytrening på hylla, en behøver ikke satse så hardt på lydighetschampionatet da, og fokusere på å mestre hverdagen. Men bare en kommer seg gjennom trasstiden, husker plutselig hunden det den lærte som valp, så en må bare lide seg gjennom Det er jo også forskjell på hundene - noen er supervanskelige, andre merker en lite til. Min eldste var en håndfull med mange sta og egne meninger, som stadig skulle teste grenser, ble selektiv død og jeg måtte jobbe med. Mens hennes datter har egentlig ikke hatt så veldig til trass. Hun er også stas og har egne meninger, men det er jevnt over hennes personlighet. Hun er to og et halvt år, så jeg regner med at hun ikke får noen trasstid nå, hehehehe. Her er artikkelen. Åpnes i PDF, advarsel om bilde av hoggorm i artikkelen. Pelsskiftet starter som regel i fire-fem-månedersalderen. Det starter gjerne bakpå halen, litt høyt oppe, hvor de har en egen kjertel, og du ser de får skikkelig glansfull pels som virker superstri når en sammenligner med valpepelsen, men som er myk og fin når hele kroppen er dekket med det. Det sprer seg langs ryggraden, og deretter nedover kroppen, som regel. Så lenge børsten eller kammen kommer gjennom hele pelsen, spiller det ingen rolle hva du bruker. Han så ut som om han hadde fin og lang valpepels, så det er viktig at taggene når helt ned og at det ikke blir liggende knuter innerst mot huden. Nå har berneren en veldig lettstelt pels, men når de skifter er det jo løs pels som skal av. Og når de røyter, er det MYE pels som skal av, hehehe. Jeg tenker aldri på om valpene kan bli redd for blåseren, jeg bare blåser dem. Er de redd for noe, finner jeg ut av det og tar det derfra. Jeg blåser de allerede i valpekassa, så de er vant til det. Er ikke Cooper vant til det, kan du jo starte bak på kroppen, det er gjerne mest ekkelt å få luft i ansiktsregionen. Hold ham rolig, så han ikke kan løpe unna og overbevise seg selv om at det kan bli skummelt, og gi ham en godbit når du er ferdig og han var flink. Angående bading - bad etter behov. Du merker hvis pelsen er ekkel å ta på. Men om du vil ta en runde i badekaret/dusjen for å vende ham til det, er det bare å kjøre på. Bruker du en mild shampoo, irriterer det ikke huden om du er redd for å bade ham for ofte. Mine er så mye på utstilling, at de bades som regel ofte nok for det - og jeg stiller dem på valpeshow fra de er fire måneder gamle så de skal lære seg at det er gøy og moro.

Det kan jo være forskjell, de jeg har sett skrive om det i sine blogger har bodd i London. Trude Mostue har vært veldig negativ til berner når hun har hatt spalter i diverse magasin, og uttalt at det ikke er en rase en skal kjøpe om en ønsker å gå tur mer enn et par kilometer, at den ikke egner seg til jogging da den bare vil bli hengende igjen bak, den er tjukk og slapp i fisken, du må sette fram bøtter når den skal ha vann, og at du må ha med bærepose for å plukke opp bæsjen dens. Så vi lurer jo veldig på hva slags bernere hun så mens hun jobbet i England... Men om de ikke får tur i det hele tatt, kan vi jo forstå om de blir kvapsete og utmattet av å passere venteværelset... Hun har ikke akseptert invitasjoner til å komme på norske bernerspesialer eller bernertreff, dog...

Jeg stilte X'en på Crufts i 2009, og da var det mye ståhei over dette, jeg ble pushet på så mye brosjyrer og informasjonsmateriale. Tingen er at jeg tror ikke de har den turkulturen vi har i Norden, så dette er nok en strategi for å få i gang aktivisering av hundene. Jeg har hørt nordmenn som har bodd midlertidig i England snakke om hvor kulturkræsj det er, når en ønsker å gå en langtur, og ikke bare slippe hunden i parken for å få ut litt steam og møljelek. Så om en gjør det til en konkurranseform, selger litt spesialutstyr (sele og sko), og lager sirkus rundt det, så kanskje noen hunder får mer tur enn de ellers ville gjort.

Du har jo også et barn, og det er ikke milevis fra hverandre å oppdra barn og valper, vil jeg tro. Jeg har ikke selv barn, men erfaringsmessig har de valpekjøperne som har veloppdragne barn ingen problem med å fikse en valp - men det blir gjerne problemhunder hos de som har "drittunger"... Jeg vet om noen andre som kjøpte bernervalp, og hadde lært å være så himla positive i sin trening. Det var ingen på det valpekurset som kunne fortelle dem hvordan de skulle håndtere at valpen hadde løsnet et hjørne på gulvbelegget i gangen, og nå bet av bit for bit. De ignorerte så godt de kunne for å vente ut valpen så de kunne belønne ham når han sluttet - men i mellomtiden røk gulvet. Dette er selvfølgelig satt på spissen, men en må korrigere og avlede. Men det er graden det gjøres, og en må huske på forskjellen av hva hunden VET ikke er lov og hva den ikke har lært at ikke er lov enda. En setter krav når hunden vet, og en lærer den inntil den vet. Det er som når jeg trener lydighet - jeg kan si nei til den eldste når hun ikke utfører apportøvelsen riktig, for hun vet så innmari godt hva jeg forventer - så hun kan jeg fortelle tydelig at hun bare troller og tuller. Men datteren har ikke lært øvelsen enda, så jeg kan ikke kjefte på henne for å gjøre feil innlæringen. Med mindre du vet noe konkret du har gjort, så trenger du ikke å skylde på deg selv - og om det er noe konkret du tenker du vil få skyldfølelse for, så lar du bare være å gjøre det HD og AD har så kompleks arvegang, vi aner ikke presist hvor mye som er arv og miljø, forskning oppgir ulike prosentandeler. Men vi vet det er en kombinasjon, og vi vet at det er vanskelig å forutsi. I mitt forrige kull var det hundre prosent fritt fram og bak hos både mor og far og deres kullsøsken, og likevel fikk en av valpene AD. Det kunne ikke falle meg inn å skylde på valpekjøper for at de har gjort noe feil. Det er cirka 20 prosent HD og 20 prosent AD på rasen, det er noe en må ha i bakhodet - men femti prosent av de som har HD eller AD har bare svak grad. Og middels eller sterk grad er heller ikke en dødsdom - det er en avlesning, ikke en diagnose før hunden viser kliniske tegn. En gjør så godt en kan som oppdretter for å lage gode kombinasjoner med et optimalt utgangspunkt, men en kan aldri garantere noe. Berneren kan være en varsler, den har litt vakttendenser, så det er greit å slå ned på fra første stund - avlede eller på andre måter få avbrutt det - om en ikke ønsker å ha det. Mine får bjeffe når det ringer på døra, for eksempel - fantastisk innbruddsalarm, og greit for meg som bor alene å ha den tryggheten. Men jeg bor i et rekkehus i et boligfelt, så de kan ikke stå og bjeffe på alt de ønsker å si fra om. Så jeg skiller på når de kan og ikke kan bjeffe. Og for å bevise mitt poeng, bjeffet eldstetispa akkurat nå på TV'en, for der var det en frenetisk bruk av ringeklokke! Det er for øvrig ikke lov... Jeg trenger masse innkalling med valpene, og honorerer det alltid med godbiter - det skal lønne seg å komme til meg. Jeg fortsetter i grunnen med det når de er voksne også - det er godbiter i lomma når vi er på tur, og kanskje de får og kanskje de ikke får godbit - de skal komme på innkalling om jeg går tom for godbiter, så det skal ikke være garantert at de får noe, men det skal være en FORVENTNING til belønning som gjør at de velger å komme for sikkerhets skyld. Hvis valpen ikke har skjønt poenget med innkalling enda, pleier jeg også å gi godbit hvis den svinser innom meg på eget initiativ, for å minne den på at jeg har godbiter, også sier jeg gjerne "kom" når de får godbiten, for å bygge opp en assosiasjon. Det er mye uenighet om hva en skal gjøre mot hoggormbitt. Jeg skrev en artikkel for NKKs medlemsblad Hundesport som var et intervju med en forsker ved veterinærhøyskolen, som egentlig ønsket å advare mot å bruke disse tablettene, fordi veldig mange unnlot å dra til veterinær og dermed mistet hunden. Tablettene er ikke medisin - de er smertestillende, og dermed merker ikke hunden så mye til ubehag og smerte, den kan lettere bevege seg, og hoggormgiften spres lettere i kroppen med blodomløpet. Så pillene er ikke pepp-piller i seg selv, men om hunden fortsetter å løpe rundt med høy puls, vil giften spres fortere i kroppen. Mens om en bærer hunden, har den kanskje lavere puls, er passivisert, og en kan håpe at giften ikke sprer seg. Du og jeg har hunder som ikke blir veldig gamle før vi ikke klarer å bære dem. Så om hunden får veldig vondt, kan kanskje hoggormtabletter være en idé om det roer hunden ned, og en kan gå rolig tilbake til bil og deretter til veterinær fort som fy. Det er noe du må avgjøre hva du føler deg komfortabel med. Jeg er livredd hoggormen, og det er litt av den i noen områder hos meg. På sommeren går jeg ALDRI tur når det er varmt og sola steker - fordi jeg er så hysterisk livredd, det er min store skrekk, og jeg får seriøst hysteriske anfall bare jeg ser den (jeg har vitner her inne på det...), selv om den ligger død i ei grøft. Så jeg klarer ikke å gå tur i typisk ut og steke seg i sola-tider. Jeg venter heller til kvelden når sola har gått ned, i håp om at hoggormen da har lagt seg... Jeg unngår også de områdene hvor de er oftest observert, og finner alternative aktiviserings- og mosjonsformer til hundene. Men dette er fordi JEG har et så stort problem med hoggormen, uavhengig av hundene. For flått finnes det dusinvis av ulike midler. Halsbånd med gift, giftampuller en sprøyter i nakken, naturmidler, ravhalsbånd, også videre. Hør med veterinær hva de anbefaler og hør med andre hundeeiere i nærheten hva de bruker, for å finne ut hva som trengs. Jeg har heldigvis ikke flått her jeg bor, så jeg bruker ingenting. Hvis du blir med i bernergruppa i Bergen, er jo det en måte å få sosialisert med jevnstore hunder og opprette flere kontakter i din nye hundeverden Nei, jeg lufttørker ikke - jeg forsøker å få de tørrest mulig, både for at det er hyggeligere å ha de i sofaen da, det blir mindre gulvvask, og fordi jeg mener det er sunnere for hud og pels. Om de går våte lenge - og med tykk pels kan det ta tid å tørke fullstendig - kan det skape irritasjon i huden, og i verste fall våteksem. Jeg brukte en vanlig menneskeføner på min yngste da hun var valp, inntil den begynte å lukte røyk - den fikset ikke så mye hund og pels og langvarig arbeid. Men det kan hende det finnes bedre menneskefønere enn den jeg hadde. To produkt jeg vil anbefale, som hjelper meg i hverdagen: Plutoduken. Det er et stort håndkle med en veldig god oppsugingsevne. Når det er vått av vann, kan du vri opp, og fortsette å trekke vann ut av pelsen. De får hunden mye tørrere enn vanlige håndklær klarer. De koster 70-100 kroner stykket (ofte tilbud på stands på utstillinger, men finnes også i nettbutikker og i noen zoobutikker), og er vel 70x100 cm store. Jeg har mange slike. De blir jo utvasket og slitt etter hvert, men er fantastiske. Hundeblåser. Jeg har investert i en stor blåser, beregnet for å få hunder tørre. De blir ikke varme som en føner blir, fordi de bruker av lufta som er i rommet. Så dermed blir det ikke en like het og ubehagelig opplevelse for hunden heller. Disse koster fra 2000 og oppover, avhengig av hvor sterk motor du vil ha, og om du vil ha en eller to motor, også videre. Den står fast i gangen nå som vi har skikkelig vårløsning her, så jeg kan blåse over hundene på trappa før vi går inn. Den gjør ikke bare hundene tørre, men blåser ut en del sand og bøss og kvist og skrot fra pelsen - så en får renset opp huden også. Den kraftige luftstrømmen gjør pelsen litt mer åpen, så en får ventilert og sirkulert. I møkkavær blir jo hundene skitne, og å gå skitne over lang tid kan irritere huden. Også blir sengetøyet renere om de sover i senga og er nyblåst Slike blåsere finner en av og til solgt brukt, når oppdrettere skal oppgradere til noe større og bedre. Jeg kjøpte min da den eldste var valp i 2007, den kostet vel 3.500 kroner i butikken da, og fungerer like fint enda. Jeg skjønner at ikke alle hundeeiere tar seg råd til en, men jeg anbefaler den lell. En stor, voksen hannhund med rik pels kan dra inn MYE vann og sand og shit i pelsen om et år eller to.

Imponert over grønnisen - kjempeung tispe som vant ALLE klassene, og deretter BIR. Ganske dristig av eierne også, for om du vinner tre klasser, men blir nummer to i den fjerde kan du åpenbart ikke bli BIR. Så mange briter er forsiktig med å melde på unge tisper i for høye klasser, så de kan komme til beste tispe-kåring med minst mulig konkurranse (færre andre klassevinnere), men ikke risikere å bli slått ut selv. Det er faktisk mye strategi i å melde på til britiske utstillinger. Jeg ser på st. bernhardshund at plassering i en klasse er "withheld" - det hadde vært interessant å vite begrunnelsen, da st. bernhardshund vel er en av de rasene som har vært i spotlighten i forhold til helse. Fikk de ikke plassering på grunn av eksempelvis dårlige øyne, eller var de generelt av så dårlig kvalitet at dommer ikke ville honorere med plassering? Det er ikke så ofte en ser "withheld" i resultatservicen, så jeg ble nysgjerrig nå...

Berneren er ikke den rasen med mest jaktinstinkt, men jeg har venner hvis bernere driver elgen tilbake til dem om de ser den i skogen. Å drive kveget for bonden var jo også en av oppgavene berneren hadde opprinnelig. Mine, derimot, har omtrent ikke-eksisterende jakt, og de få gangene vi har truffet vilt har de stoppet for å titte, og deretter snudd seg mot meg som om de skal fortelle meg om det skikkelig rare dyret med den stramme lukten de så. De kan følge spor om de får ferten av det, derimot, det er nesten mer interessant enn dyret i seg selv. Men - jeg har også relativt kort radius på hva de får lov til - mine får ikke lov til å forsvinne ut av synet i skogen, de skal være så nærme meg at jeg ser hva de gjør. Ikke fordi det så ofte kan skje noe der vi bor, men jeg skal være ansvarlig hundeeier for den ene gangen i måneden noen andre også går tur her, og jeg vil vite OM de blir bitt av huggorm eller sparket av elg eller spiser noe de ikke skal spise. Så en god innkalling er alfa og omega for et lykkelig hundehold hvor hunden kan kose seg løs på tur. Så tren innkalling fra første stund, mens valpen synes du er kulest i verden, det har du igjen for de neste ti årene. Det finnes ingen dumme spørsmål - og det finnes ingen fasitsvar. Men jeg er forsiktig med hvilke hunder mine valper får hilse på, fordi det finnes hunder som ikke liker valper, og jeg vil ikke at mine valper skal ha dårlige opplevelser. Nå er jeg jo såpass overaktiv i hundemiljøet at jeg alltid har kjentfolk med gode hunder som mine valper kan henge med for å lære seg mer hundespråk og mainstreame at hund er kult. Men de kan godt få hilse på fremmede hunder også, etter at jeg har avklart at hunden faktisk er okay med valper. I forhold til vilter lek så kan størrelsesforskjellen være urettferdig, og det er lettere å bli skadet. En valp 12 kilo som ikke har tilstrekkelig kroppskoordinasjon og mye løse bein i alle retninger skal ikke leke med en en halvannet år gammel rottweiler på 35 kilo, for eksempel - det blir lett mer knøvling enn fornuftig lek. Det er ikke alltid at den store hunden er klar over hvor stor og voldsom den blir. Men igjen - om du kjenner hunden, kan det gå finfint. Eldstetispa mi har lekt med chihuahuaer, fordi hun tilpasset seg dem fullstendig. Men da var hun voksen, moden og fornuftig. Når det er sagt, så får ikke mine voksne hunder heller hilse på absolutt alt av hunder - primært for å lære at noen ganger skal vi bare passere, så de ikke bygger opp en forventing om at alt av hunder er potensielle lekekamerater.. Det er mange gode tørrfôr på markedet, og hunder reagerer forskjellig på ulike merker. Jeg gir vom og hundemat fordi jeg synes de får mindre avføring, bedre pels (som er viktig for utstilling, men jeg liker generelt at de ser pene ut i pelsen med glans, god kvalitet og mindre røyting), de har penere tenner, og de synes det er kjempegodt (men mine er så matvrak at de synes ALT smaker godt). Jeg bruker mindre penger på vom enn på tørrfôr, forresten - men jeg kjøper 20 kilospakning med vom. Den betaler jeg 179 kroner for, og den varer i ti dager på mine to voksne tisper. Så jeg bruker under 900 kroner i måneden på mat. Jeg trengte cirka to og en halv tørrfôrsekker i måneden da jeg brukte det, og det kostet betydelig mer. Så du kan jo sjekke om vom finnes i større format om det er noe du ønsker å bruke. Jeg tiner blokka på 20 kilo nok i kjøkkenvasken til at jeg kan bruke en skarp kniv og lage kilospakker i brødposer som fryses igjen - jeg bruker et kilo til begge per måltid. Du kan fint gjøre det samme med pølser. Det trenger jo ikke å være gjennomtint for å få delt opp. Jeg sender deg en PM med kontaktinformasjon En berner liker å jobbe og bruke seg selv, og de er allsidige og fleksible - de lever godt som rene turkompiser, men du SER berneren får en stolthet og arbeidslyst når du tar på en kløv eller spenner den for ei vogn. Aktivisering for variasjon i hverdagen er alltid positivt, og det er så mye forskjellig en kan gjøre. En berner blir aldri den raskeste konkurransehunden, men konkurranser er heller ikke det eneste saliggjørende i verden. Jeg konkurrerer fordi jeg synes det er gøy og fordi jeg blir mer motivert og strukturert i treningen, så det gjør at jentene får brukt seg mer. Men vi gjør også mye som vi ikke konkurrerer i, og hundene gir jo blaffen i om vi er på stevne eller trening, bare de får ha moro. Hehehe, ja, eddik lukter ikke så godt - men det trengs ikke store mengder, og mange valper skjønner etter et forsøk at FYSJ det smakte vondt, og forsøker ikke igjen.

Det er noe spesielt med bernervalper, og din ser ut som en skikkelig herlig plugg! Han vil nok bare bli mer og mer våken nå, både fordi han er varm i trøya etter å ha blitt godt kjent med dere, og fordi han vokser og får mer energi. De kan føles helt grusomme når de når syv-åtte måneder, når de får både høy energi OG trass, så det er bra du skal på valpekurs allerede nå, og kan ligge litt i forkant med grensesetting og konsekvent oppdragelse, og nå bygge et godt forhold til valpen med innkalling og kontakt - som i hvert fall jeg mener er to viktige faktorer i et godt hundehold. Du merker om han blir for tykk og du merker om han blir for tynn ved å følge med på at ribbeina kjennes godt nok - de har ulik forbrenning, etter aktivitetsnivå, og anbefalt fôrmengde på sekkene er alltid veiledende. Jeg bruker et våtfôr som heter Vom og hundemat - det er vitaminisert kjøtt og slakteavfall, som selges frossent i zoobutikkene. Jeg gir alltid det på kvelden når jeg har valper, for da drikker de veldig lite, og kan holde seg lenger gjennom natta. Jeg liker å gi de tørrfôr også, når de er valper, så de er vant til begge deler når de kommer til sine nye eiere, men de som bor fast hos meg får kun vom og hundemat (med mindre jeg vinner tørrfôr på utstilling en sjelden gang). Det finnes mange ulike fôr på markedet, så det er ingen fasit, det er mye som fungerer bra. Norsk Berner Sennenhundklubb er for alle som har berner, uansett interesser, og forsøker å ha et variert spekter av tilbud. Vi har nesten 1000 medlemmer, og for de aller, aller fleste er berneren en familiehund, en turkompis, en sofavarmer og en bestevenn. Det er kanskje bare 200 av dem som noen gang drar på utstilling. Jeg er en aktiv utstiller, men jeg trener også lydighet og spor, og andre former for aktivisering, og vi har en brukshundkomité i klubben som tilbyr ulike aktiviteter - i fjor var det fellestur til Galdhøpiggen, for eksempel. Som medlem i NBSK får du medlemsblad fire ganger i året, og du blir også medlem av NKK og får deres medlemsblad ti ganger i året. Det gir også diverse rabatter og medlemsfordeler. Avdelingene fokuserer primært på turer, hverdagsdressur, sosiale treff, temakvelder og andre generelle tilbud. Avdeling Bergen arrangerer spesialutstilling (altså utstilling kun for berner) annet hvert år, men det er bare en liten del av deres aktivitet, og det er overhode ikke nødvendig å være interessert i utstilling for å være med i avdelingen. De har søndagsturer, valpetrening, hverdagsdressur, ukentlige samlinger, byvandring og skogsturer, temakvelder - jeg vet de i fjor hadde en veterinær som snakket om kjerringråd og førstehjelp for ting som ikke nødvendigvis krever dyre veterinærbesøk. De har et medlemsblad, hvor jeg vet de i fjor hadde en artikkel hvor de sammenlignet priser hos ti ulike veterinærklinikker i et utvidet Bergensområde, for eksempel. De favner hele Hordaland fylke, og har til og med tilreisende fra Sogn og Fjordane. Jeg setter deg gjerne i kontakt med avdelingslederen, som kan fortelle deg mye mer om hva de gjør, jeg har ikke fullstendig detaljoversikt over samtlige avdelinger i landet. Edit: Og eddik er genialt! Jeg smører det med en tannbørste eller pensel på alle ting som valper forsøker å gnage på av møbler og stæsj - de liker virkelig ikke den smaken, og gir seg fort da. Det er uskadelig, men uspiselig.

Too bad at Lill har kjøpeforbud fra eBay...

Solgt!

Jeg har mine diller og greier, og jeg VILLE ha rosa kjegler i min lydighetstrening. Og det fant jeg endelig, men bare i pakninger på åtte og åtte. Så om noen ønsker fire rosa ubrukte kjegler, selger jeg det for en hundrelapp. Kjøper dekker porto, eller så kan de overleveres ved passende anledning.

Jeg ser du bor i Meland, og i Bergen er det en aktiv berneravdeling som treffes jevnlig, med mange flinke oppdrettere og bernerentusiaster som kan hjelpe deg med mange nye utfordringer når en har fått ny valp - noen ting er enklere å svare på om en ser situasjonen, og noen ting er lettere å forklare ved å demonstrere eller å skrive. Jeg sitter i styret i Norsk Berner Sennenhundklubb, så om du ønsker hjelp til å melde deg inn og komme i kontakt med Bergensavdelingen, kan jeg bistå. Selvfølgelig er det lov til å røntgenfotografere av kliniske årsaker, men for å få offisiell avlesning uten forutgående symptom må hunden ha fylt året. Angående tur, så mener jeg at en bernervalp skal aktiviseres, men den skal ikke mosjoneres. Jeg tror både jeg og mine valper ville blitt gale om de ikke fikk gå mer enn fem minutter - men jeg tenker på hvor vi går tur og hvordan vi legger opp turen. Det er mye energi i en valp som trenger utløp, og om den ikke får fysisk stimuli, vil den trenge enda mer mental stimuli - valper som gnager på all verdens inventar er gjerne valper som kjeder seg ekstra mye. En valp som sover er en valp vi liker Med mosjonering mener jeg kondisjonstrening som pulk og kløv, eller sykling, eller å sette lenka på hunden og gå ei mil i hurtig tempo. Mine valper får allerede i valpekassa gå tur - på sine premisser. Vi kunne være over en time i skogen - men vi gikk kanskje ikke mer enn 500 meter til sammen, i valpenes tempo, hvor målet ikke var å komme fram og tilbake, men at de skal få oppleve, utforske og leve. De trenger å lære seg å bruke sanser og bevegelsesapparat, de trenger å utvikle muskulatur og koordinasjon, og de trenger aktivisering. Det er direkte usunt om en ung berner ikke har muskler, og det er farlig om du holder den i ro så lenge, og deretter begynner å gå lange turer. Her er den yngste tispa mi 41 dager (nesten seks uker), og vi er på "skogstur": Brødrene hennes koste seg også på tur: Spennende med alt nytt, og verden er veldig stor når en er så liten, så en trenger ikke lang tur selv om en er lenge ute: Selv om det er godt med innlagt nistepause: Her har de blitt 11 uker gamle, og er med på en runde som skal være 3 km. Vi brukte to timer, for det var SÅ mye å utforske, mennesker å hilse på, de plumpet for første gang i sitt liv, og storkoste seg. Halvveis var det en benk, hvor jeg satte meg ned for å være passiv og gi de en sjanse til å slappe av og hvile, men de lurte bare på hvorfor vi ikke gikk videre når de var ferdig å utforske stedet: Til opplysning så er begge disse to røntget fri fram og bak, selv om de fikk en slik tur og tilsvarende så unge. Jevn aktivisering er sunt, og det er mye energi og krutt i en bernervalp som skal ut. Jeg ville holdt meg unna asfalt, for det er hardere belastning på et skjelett i vekst - men å gå i skog hvor de lærer seg å løfte beina, koordinere kroppen, kroppsbeherskelse og har mye mer å snuse på og leke med er bare sunt. Hvis en skal vente til valpens skjelett er ferdig, kan du vente til den er fire år gammel, for det tar lang tid før en berner er ferdig. Men den skal bli stor og tung, og trenger god muskulatur til kroppen sin. Så jeg anbefaler jevn aktivisering, turer hvor valpen får velge tempo, og hvor en heller bærer den hjem om den blir sliten. Det jeg derimot er forsiktig med, er for mye vilter lek og herjing, særlig mellom to hunder av ulik størrelse. Jeg passer også på å varme opp hunden før den løper bananas idiotica i skogen, så om det er fem minutter å gå til turområdet deres, kan det gjøres i bånd for å få i gang muskulaturen før den skal eksplodere i gang, i hvert fall. Jeg synes det høres ut som du gjør fine ting - la han oppleve livet og kose seg ute, lytt når han er sliten - og om han plutselig blir hyperaktiv og helt tussete, er han sikkert oversliten, og da kan en ta ham hjem og hjelpe ham til å sove. Angående mat, så ville jeg vært forsiktig med å la hunden regulere selv - mange bernere er glupske matvrak som egentlig ikke blir mett/slutter å spise, så jeg ville nok hatt mer kontroll på hvor mye han spiser. Nå er gjerne hannhunder litt mer kresne og småspiste enn tisper, men det er greit å vite hvor mye han får i seg så han ikke blir tykk. Valpene her fôres fifty/fifty tørrfôr og våtfôr, og jeg gir vom og hundemat på kvelden fordi det gir mindre tisse- og bæsjebehov enn tørrfôr. Valpene har små blærer og må oftere på do, så det vil nok gå seg til etter hvert som han blir større. Vet du hvorfor han biter på lenka? Er det for å leke eller er det fordi han ikke er vant til å gå i bånd? Er det en protest, eller er det nysgjerrighet? Jeg brukte sele på sist valp, simpelthen fordi da kommer lenka lenger bak på ryggen, og blir dermed ikke så fristende når den henger ved halsen mens de vender seg til å gå med halsbånd og lenke - ikke så lett tilgjengelig å bite i. Men om han egentlig er vant til lenke og halsbånd, ville jeg avbrutt det ved å si "nei" og ta lenka ut av munnen hans, og fortsette å gå vanlig. Eventuelt om han ikke gir seg, så står du rolig og avbryter bitingen til han gir seg - stillestående er kjedelig, han vil helt sikkert heller gå tur, og han får kun tur om han oppfører seg. Og er du helt desperat, sprayer du eddik på lenka så den smaker så vondt at han ikke vil tygge på den mer enn en gang.

Hei, og gratulerer med bernervalp! Jeg har hatt berner hele mitt liv, og akkurat nå har jeg mor og datter. Begge de to hadde navlebrokk som valp. Den eldste har det enda, og jeg har aldri gjort noe med det - det er lite, og ikke til noe som helst problem for henne - selv da hun var drektig ble det ikke nevneverdig større, så jeg har ikke tenkt til å gjøre noe med det heller. Hun er seks og et halvt år gammel. Jeg masserte det jevnlig da hun var valp, uten endring, det er fortsatt der, et lite et. Den yngste hadde også et lite navlebrokk. Da hun var ni måneder gammel måtte hun opereres på grunn av fremmedobjekt som satt fast i tarmen, og da fjernet kirurgen navlebrokket samtidig uten å spørre - ikke at det gjør noe, men jeg hadde ikke en gang tenkt på det fordi det ikke er noe problem. Jeg opererer ikke på hunder som ikke trenger det. I Danmark vet jeg mange rutinemessig fjerner navlebrokk på valper - og altså opererer mens de er valper. Men jeg har aldri hørt noen god begrunnelse for det. Jeg vet ikke om noen norske oppdrettere som fjerner det på sine valper, og så lenge brokket holder seg jevnt i størrelse i proporsjon til hunden ville jeg ikke bekymret meg for det - det er jo forskjell på om det er en eller fem centimeter, selvfølgelig, men jeg får inntrykk av at dette er lite? Røntgenfotografering er ikke lov til å gjøre før de har fylt ett år. Husk også å ta med albuene, da det er like viktig å vite status på. Det er mye av hundens vekt som ligger på albuene.

Ta med Pampers i beredskap?

Altså, ting kan skje - men oversikten over gruppedommere er satt med omtanke, ut fra hvilke raser de bedømmer den dagen, at de skal rekke å dømme i store ringen uten å miste fly, også videre. Dette er fordelingen vi tenker å kjøre, men plutselig får en dommer akutt omgangssyke eller må ta et tidligere fly fordi det opprinnelige blir innstilt. Ferdig tenkt, tenker jeg.

Valper bedømmes samme dag som voksne bedømmes.

Nå ligger oversikten over gruppedommere på NBSKs hjemmeside, samt på Facebookgruppa for arrangementet. Hjertelig velkommen til vår utstilling!

Var det svensk eller finsk? Jeg dømte for så vidt valper av begge rasene.

Joda, syv-ti dager før utstillingen kommer det som heter PM - påmeldingsfristen må nesten få gå ut først, samt deretter organisering av ringfordeling, dommerbytter, også videre PM ligger nå på NKKs forside.

Jeg ville vært helt åpen med oppdretter om at du vil avvente en hannhund i første kullet for å se hva som kommer i de to andre kullene, og finne ut om oppdretter 1 er villig til en slik løsning. Har du takket ja til valpen, er det dårlig gjort overfor oppdretter å si at du ikke vil ha den likevel. De kan jo da ha sagt til andre valpeinteresserte at de ikke har valp i mellomtiden. Når jeg venter valper, lager jeg valpeliste i den forstand at jeg noterer meg de som tar kontakt og virker interessante som valpekjøpere - men ingen får løfte om valp før de faktisk er født og jeg ser at det ble valper og kjønnsfordeling, og jeg vil også finne rett valp til rett eier. Så selv om en står på liste et sted, betyr ikke det at en får valp - det er en rettighet oppdretter har, og som i hvert fall jeg informerer potensielle valpekjøpere om når jeg venter valper. På samme måte forstår jeg at valpekjøpere er på liste hos flere oppdrettere, for å øke sjansene for å få den valpen de vil ha. Kommunikasjon og åpenhet er alfa og omega.