SFX

Her er starttråden.

Jada, da har vi gjort unna den første måneden av året - hvordan går det med nyttårsforsettene deres? Jeg hadde tre nyttårsforsett i år: Gå ned ti kilo - jeg har gått ned 400 gram, hurra *sarkastisk* Redusere mastercardgjelden - den er økt med cirka 5.000 for jeg hadde så mange regninger i januar jeg ikke klarte Trene to ganger i uka - jeg har sagt opp abbonementet på treningssenteret. Kom igjen, ikke la meg tro jeg er den eneste som suger på nyttårsforsett 32 dager etter at rakettene smalt!

77: Jeg vil gjerne se nummer 18.

Jeg vet om en valp som satt i baksetet ved siden av sin nye eier på vei hjem fra oppdretter. Det ble bråstopp, og valpen fløy tvers gjennom bilen og ut gjennom frontvinduet. Den omkom selvfølgelig. INGEN som skal kjøpe valp av meg får med seg valpen før de har et korrekt bilbur den kan få sitte trygt i. To og en halv time er ikke kjempelenge - det kan hende valpen sover det meste av tiden, hvis dere er heldig med timingen så den er mett, har lekt og ellers fordøyer dagens inntrykk.

UK bekrefter at det kun er for valper for deltagende raser.

Jeg synes JeanetteHs quote forklarer det greit - i hvert fall virker det som at den framstillingen gjør det mindre "skummelt" for oppdrettere enn det virket i første post, det påvirker ikke framtidige kull, men kun tispa som bærer resterende celler i blodomløpet.

Jeg er ganske sikker på at valper kun er for deltagende raser, og i gruppe 7 har kun stabyhoun sagt ja til å være med, ser det ut som. Men jeg skal dobbeltsjekke med UK.

Som jeg sa på facebook, så får innavl en ny hodepine. Det ville vært interessant å vite om dette kan være en forklaring til noen av de tilfelle hvor det dukker opp genetisk umulige ting i et valpekull, og en avfeier det med tjuvparring eller feilaktig oppførte forfedre bakover. Når det for eksempel dukker opp recessive egenskaper hvor en vet at far ikke er bærer - hvis forrige hannhund var bærer, kan han da sørge for at det ble stumphale likevel også på kull to? (Retorisk spørsmål, jeg forventer ikke svar.)

Hehehe, neida, Foenix har bare hatt to løpetider, den første da hun var nesten 19 måneder, så den er ikke akkurat overparret enda. Jeg synes jo hun kan legge inn ei løpetid hver sjette måned, framfor denne syklusen, men jeg kommer ikke akkurat til å holde pusten mens jeg venter på ny løpetid. Jeg foretrekker at de har fått bli nærmere tre år før jeg parrer - men jeg valgte å bare henne når hun "bare" var to og et halvt år både på grunn av løpetidssyklusen og fordi hun har bevist for meg at hun er en veldig fin og moden tispe med mye lek og moro i seg, som blir rolig og fornuftig når situasjonen tilsier det. Det skader neppe at hun blir enda eldre før hun får valper, men det hadde gått bra nå også. Og tusen takk, jeg satser på at 2014 er et bedre år å parre tispe for meg enn 2013 - jeg hadde tre parringsrunder i 2013, og samtlige gikk tomme. Er det rart jeg stadig mener at jeg får forsterket min overtro?

Du må ha lest litt fort, for Foenix var to og et halvt år gammel i jula, og ble parret for første gang nå - men hennes mor har gått tom flere ganger. Jeg skal selvfølgelig prøve igjen - som jeg gjorde med X'en, hun ble forsøkt parret fem ganger, men nå har jeg gitt henne opp, også på grunn av alderen. Selvfølgelig skal Foenix parres igjen på neste løpetid, men hittil har hun løpt med 11 måneders mellomrom, så det blir ikke med det første. Med mindre en mistenker sykdom på tispa, har det ikke noe for seg å vente et år eller halvannet, og med tanke på at hun løper så sjeldent vil jeg heller ikke sløse bort løpetidene og stå over neste. Hun vil da være tre og et halvt år som førstegangsfødende om hun tar seg neste gang, mens om jeg står over en løpetid er hun fire og et halvt år som førstegangsfødende, og det begynner å bli voksent. Så hun skal parres på neste løpetid. Men om hun da får et normalt kull, står jeg selvfølgelig over en løpetid, selv om hun bare løper en gang i året. Etter å ha diskutert litt med folk, mistenker vi at jeg kan ha vært litt for sent ute, selv om vi fikk to enkle parringer fra meget villig tispe og hannhund. Progesteronet var på 42 på mandag morgen, og det var perfekt parringstidspunkt da, mente NVH. Men, hun har hatt en veldig kjapp stigning, og parringen skjedde 12 timer etter at blodprøven ble tatt, så hun kan faktisk ha vært forbi eggløsningen da, og hatt et mye høyere progesteron enn da blodprøven ble tatt. I en annen tråd her sier Belgerpia at optimalt parringstidspunkt er mellom 20 og 40. Vi vet at de cirka dobler progesteronet annenhver dag. Fredag var Foenix på 7, altså forventet 14 på søndag og 28 på tirsdag - og på fredag sa også NVH at de så for seg parring på tirsdag eller onsdag. Men så tar vi ny progesteronprøve på mandag for å sjekke at hun ikke stiger saktere enn anslått, som noen tisper gjør - og da er hun allerede som sagt på 42, og jeg hiver meg i bilen sørover. Så da vet jeg til neste gang, at det er en sjanse for at hun stiger veldig kjapt, hun lå jo et par dager foran estimeringen og "normalkurven", og det er mye i en parringssituasjon. Så neste gang drar jeg ned tidligere, og blir heller noen dager for mye for tidlig.

Med de ørene må hun jo hete Kelly! Som i R. Kelly - I Believe I Can Fly.

Bading i møkkete tjern 25. oktober: Jeg vil se bilde 27.

Jeg har bare 224 bilder på mobilen...

Som JeanetteH sier, er det få spesialdommere - vår rase har to i landet, og de dømmer jo ikke rasen i landet hvert år en gang. Det gjenstår da cirka 70 utstillinger i året hvor andre dommere dømmer. Og selv om det er en norsk dommer, har jeg tiltro til at dommerne dømmer hunden selvstendig og på nytt hver gang og setter opp den beste. Det er for det første strenge krav for å bli norsk eksteriørdommer, også i forhold til egnethet og personlige egenskaper. Og hvis en dommer får rykte på seg for å trynebedømme (som er det du sier, med andre ord) vil det både føre til reduserte påmeldingstall og sanksjoner fra NKK. Jeg sier ikke at uheldige avgjørelser aldri skjer i utstillingsringen, men det er ikke de som gjør at en hund vinner over flere år. Så må en også huske på at vi som stiller en del og vet hva slags hunder vi har og hva dommerne trekker for ikke gidder kaste bort penger der vi vet vi ikke har noen sjanser - så de beste hundene "taper aldri" fordi de ikke stilles for dommere som ikke vil sette dem opp. Begge mine jenter trenger storcertet, men jeg meldte bare på den ene til NKK Bø, fordi tradisjonelt liker ikke irske dommere den andres type. Jeg gidder ikke samle på dårlige plasseringer, og stiller ikke den hunden om jeg ikke tror hun har noe å hente, kun for moro. Så er det også noen hunder som er velsignet med å ha en mainstream type og få outrerte feil, slik at de kan stilles for det meste av dommere. Jeg har en som er mer ekstrem i type, og dermed ikke når opp hos de som vil ha de mer mainstream. Den andre er mer mainstream, og jeg kan forsøke henne for flere typer dommere. Men det skal også sies at den eldste, mer ekstreme er et realt blikkfang i ringen og derfor har vunnet mye på det. Min mer moderate og mainstream tispe mangler per i dag det lille ekstra som hever henne helt til topps. Derfor kan jeg ikke si hva jeg foretrekker - utover et realt blikkfang uten store feil som alle dommere vil sette opp

Du legger et fantastisk premiss til bunnen for din argumentasjon - at enhver dommer i hele verden har stålkontroll på hvilke hunder som er stjerner i sin rase i sine land. En hund kan være uovertruffen stjerne i sin rase, uten noen gang å hevde seg i gruppa, for eksempel. En hund kan få BIR etter BIR etter BIR på alt av norske utstillingen den er på, men aldri bli reist med utenfor landet fordi eier blir bilsyk eller whatever. Når det da kommer dommere fra Slovenia, USA, Japan, Filippinene, Portugal, New Zealand, Italia, Wales og Finland til Letohallen og Leangen travbane som setter opp denne hunden - tror du helt oppriktig at de vet at den hunden vanligvis vinner i Norge og har gjort det de siste åtte årene? Hundeverdenen er faktisk kjempestort, selv om det tidvis er lite, og det er fordomsfullt og naivt å tro at dommerne vanligvis setter opp en vinner fordi det er et "safe card". Jeg synes å se en tendens til at noen dommere dømmer veteraner mildere - at en aksepterer mer av hunden etter fylte åtte år enn før, mens den enda er i åpen klasse. Men vi har aldersklasser, og de skal få bli bedømt i den klassen de er påmeldt - kommer det en hund inn i championklasse forventer en at den oppfyller et minimumskrav til eksteriør, komme det inn en junior forventer en at denne er uferdig, og kommer det inn en veteran forventer en at den begynner å vise alder. Så ja, noen hunder får en mildere bedømmelse i veteran enn de ville fått i champion, på samme måte som at noen juniorer får mer enn de strengt tatt fortjener fordi de er meget lovende juniorer - men likevel ikke ferdig utviklede, og strengt tatt ikke et championat verdig der og da. Vi har hatt flere veteraner de siste årene som har hevdet seg både i rasen og i BIS-ringen, og jeg ser ikke det som problematisk. Tvert imot, det er så mange som bruker rasens helse og alder mot oss, og det fryder meg grasalt når vi på spesialer har 15 veteraner påmeldt, når vi i Letohallen kan ha fire av tredve påmeldte i veteran (hvilke raser kan vise til så mange veteraner utstilt? Helt ærlig - hvilke raser kan bevise og dokumentere at de kan samle store skarer i veteranklasen? Og likevel får berneren på pukkelen for sin levealder, bare fordi vi har dokumentert at vi har en utfordring der - en rekke raser det ville vært naturlig å sammenligne med tørr rett og slett ikke gjøre de samme levealdersundersøkelsene). X'ens mamma ble BIR i Herning få uker før hun fylte ti år. Flott, jeg håper hennes datter er like vital og mobil på samme alder. For oss er det et sunnhetstegn å se mange veteraner, og at de hevder seg. Før NKK Lillestrøm i fjor hadde jeg peilet meg ut en fem-seks veteraner som lett kunne stått som plassert i BHK og BTK, også helt på toppen. Vi har rundt 100 påmeldte på Lillestrøm, så det kreves litt for å hevde seg. Men vi har bra veteraner. Berner er også en rase som kan utvikles sent, noen er ikke ferdig før de er over fem år, og det ville være trist om de ikke skulle få lov til å hevde seg fra veteran bare fordi de er "slow risers", og dermed får en kort karriere på topp.

Tusen takk, Tatti! X'ens mor fikk fem kull og 39 valper - og så vidt jeg vet gikk hun tom en eneste gang, og da mente oppdretter at hun var for sen også. X'ens mormor fikk tre kull med 1, 12 og 5 valper - rimelig grei fertilitet der også. X'ens oldemor gikk tom flere ganger, uten at jeg husker hvor mange, kanskje tre? Så fikk hun to kull på to og tre valper. På tippoldemora vet jeg ikke annet enn det som står på DogWeb, da det er så langt tilbake at jeg ikke har sjekket fertilitet - for ja, jeg har tenkt på det når jeg har hatt så trøbbel med X'en. X'en har en rekke halvsøsken på morssiden som er brukt i avl, og har fått normal kullstørrelse. X'en har to kullsøstre i Finland, begge er brukt i avl og har fått normal kullstørrelse. På den ene tispa ble bare et par valper registrert fordi resten døde av parvo veldig tidlig, men det har jo ikke med fertilitet å gjøre. Trøsten får være at Hudson - broren til Foenix - har fått fem kull i Australia med normal eller stor kullstørrelse. Nå har de første valpene blitt røntget, og er fri. Kanskje jeg må ha en tispe etter Winter en dag? Winter er en sønn av Hudson, og når jeg ser bilde av ham er det som å se en mer maskulin versjon av X'en - det er nesten litt vondt, at hun kan ha barnebarn så lik seg selv, når det er åpenbart en meget utavlet kombinasjon. Mens jeg fikk aldri noe mer etter henne med de eksteriøre trekkene... Ikke for å disse Foenix, men hun er ikke akkurat veldig lik sin mor At hun er bedre eksteriørt er bare bra, men det er detaljer fra X'en jeg savner i henne, kanskje mer av emosjonelle enn rasjonelle årsaker...

Jeg har ventet lenge, men jeg tenker også at OM det er fertilitetsproblem på "linjene" mine, og det er arvelig, da får jeg heller starte på nytt med nye linjer. Så må jeg skynde meg og legge til at jeg ikke anser Foenix som infertil av å gå tom en gang. Jeg er bare generelt en worst case-scenariotenker. Bortsett fra da jeg dro på UL i går, for da var jeg skråsikker på positivt resultat... Jada, flere parringer er mulig - og det fikk hun også. Noen tisper står i et kvarter og andre tisper står i ei uke. Hun ble parret mandag og tirsdag. Siden sæden kan leve 48 timer eller mer i tispa, hoppet vi over onsdag. Og fordi hun hadde 42 i progesteron på mandag, som er ansett som perfekt parringstidspunkt, forsøkte vi ikke på torsdag fordi det da ut fra blodprøven ville være altfor sent. X'en ble parret fire ganger da hun fikk tre valper, og de gangene hun gikk tom ble hun parret tre ganger på fire dager, parret tre ganger på tre dager og inseminert to ganger på tre dager. Om en har perfekt timing, holder det lenge med en parring, men jeg synes det er greit å dobbeltsikre seg i fall eggløsningen skjer senere enn forventet - og derfor tar jeg også progesteronprøve for å vite cirka optimalt parringstidspunkt. Hun er ung, så vi kan prøve i hvert fall to ganger til om hun løper en gang i året, uten at hun blir for gammel førstegangsfødende. Om hun bestemmer seg for å legge inn en halvårsløpetid skal ikke jeg protestere på det heller... Jeg synes 2.5 år er litt tidlig å parre, jeg synes de kan ha blitt tre år for å være litt mer voksne i hodet - men når hun har løpt kun årlig ville jeg ikke sløse bort denne løpetiden, og hun er åpenbart bra innbilt, for hun har blitt mer voksen og moden etter parringen - en av grunnen til at jeg var sikker på at hun var drektig. Fordelen er at jeg vet hun er enkel å parre, så jeg kan tørre å reise med henne. Jeg vet ikke om jeg skal forsøke Arax igjen eller gå for en annen hannhund - jeg har ikke så himla mange kandidater på blokka, kresen som jeg er, og jeg vil fremdeles gjerne ha Foenix-Arax-valper. Men noen mener en ikke skal parre med samme hannhund andre gang om de går tom i fall det er kombinasjonen som ikke passer, at eggcellene ikke aksepterer sædcellene. Jeg har en hannhund i Danmark som X'en gikk tom med, som jeg også vil ha valp etter. Men jeg vil se an hvordan valpene han har i Danmark utvikler seg, for de var unge da X'en datet ham. Kanskje går jeg for en tredje hannhund. Kanskje kjøper jeg valp fra det kullet jeg nettopp oppdaget er unnfanget og sikler på. Kanskje jeg begynner å dyrke gulrøtter i vinduskarmen i stedet. Kanskje jeg bare må få unna 4. mars, som var terminen, før jeg kan tenke klart igjen. Vi får se, jeg har antagelig god tid på å planlegge, og i mellomtiden kan jeg rydde bort alle bøkene om fødselskomplikasjoner fra nattbordet, lukke alle tab'ene med ting jeg skulle kjøpe online til valpekassa, informere potensielle valpekjøpere at hun gikk tom, fjerne henne fra valpeformidlingen for å slippe flere henvendelser, og finne ut hva pokker jeg skal gjøre med alle de ledige dagene jeg brått fikk i mars og april... Interessant, men ikke for meg personlig, om du ser forskjellen. Problemet, tror jeg, er jo at Foenix ble parret i ulykkesåret 2013. Jeg ville ha 2014-parring, men hun sto for tidlig, så det ble parring 30. og 31. desember. Det er fremdeles 2013 da.

Ingen hagle her Jeg har ikke hørt om kick-starting av løpetid - jeg har hørt om tilskudd for å øke fertiliteten, og jeg har hørt om fertilitetsutredninger. Men ikke noe som trigger syklusen. Jeg er heller ikke spesielt fristet til å tukle med ei tispe som bare er to og et halvt år og aldri har vist noe som helst problem på det området - ingen infeksjoner, livmorbetennelse, unormale løpetider, etc. Selv om hun har løpt med lang avstand, anser jeg ikke det som unormalt.

Foenix hadde løpetid i januar for første gang, og nå i desember, så jeg har ikke håp om parring før i november igjen, kanskje... Tusen takk for alle klemmer, gode ord og omtanke - jeg har lest alle sammen, og en stor klem tilbake til hver og en av dere. Jeg er så inderlig skuffet, og var ikke forberedt i det hele tatt, fordi jeg var 107 prosent sikker på at hun er drektig. Og jeg orker ikke tviholde på håp om feilaktig ultralyd, jeg må bare komme over dette. Det er vondt nok å bli skuffet én gang per kullforsøk, jeg kan ikke legge opp til nye skuffelser helt enda. Jeg har grått så sinnsykt mye i dag, det gjør så vondt og jeg klarer nesten ikke puste. Det føles som om jeg har mistet en hund, for jeg var så veldig klar for dette kullet og så trygg på at det ville komme.

Nope, det er på dag 27 etter siste parring, perfekt tid å sjekke på. De brukte en time, og to ulike veterinærer palperte grundig og brukte god tid med ultralyden for å dobbeltsjekke. Vi ville så gjerne finne noe. Og jeg var skråsikker på at hun var drektig... Herregud, jeg har brannsår rundt øynene og på øyelokkene fordi jeg har grini så mye i dag...

Vi var på ultralyd i dag...

Det er helt greit å ikke vinne, men vi skal da holde seieren innenfor sonenfamilien!

Ja, det er jo faktisk en sonenutfordring - og det må være demotiverende for de som har konkurranseinstinkt å slite med noen mafialakeier som sykler rundt og trener til Giro d'Italia. De tok fra meg 27.-plassen min!

Hvem er disse italienerne på de to første plassene?

Deal - jeg sender deg en PM for adresse og betaling og sånn.