Poter

Så kule i matchende gensre!

På grunn av Eines skade har vi ikke fått trent jakt på flere måneder. Først ble jeg demotivert, men nå har jeg begynt å savne treningen, så i dag fikk det holde og jeg la ut et pittelite feltsøk. Han skal jo ikke være eksplosiv, så ble noe nærsøk og et lite-lite feltsøk. Det var en hund som ble glad, kan jeg love! En eier også! Legger ved et gammelt treningsbilde, hans første møte med vilt: Angående skaden hans så er det en muskel på innsiden av låret hans som står helt i spenn. Om den er årsaken i seg selv for smertene eller om den kommer annen steds fra, f.eks i kneet, vet vi ikke. Men da har vi i det minste noe konkret å behandle. Dessverre ser nok prognosene sånn ut at han ikke kan brukes aktivt mer. Så får fokusere på at han skal få det så bra som mulig og leve et godt liv. Ikke helt det jeg hadde tenkt meg... men hva kan man gjøre?

Sannheten har vel en tendens til å komme frem uansett? Om ikke nødvendigvis i den første kontakten man har, men senere i løpet av hundens liv? Eller har de fleste ikke kontakt med oppdretter opp igjennom hundens liv? Det med stigma er virkelig noe herk, det kjenner jeg på mye selv og jeg må mange ganger tenke godt igjennom hva jeg ønsker å si sånn at jeg er ærlig, men ikke utleverende. Jeg vil ikke skremme noen vekk. Men for å snu på flisa, om noen lar seg skremme vekk av uførhet/AAP grunnet i ulike årsaker, er det da mennesker det er verdt å ha i livet sitt? Jeg synes ikke det. Liker ikke oppdretter at du er syk, da er det ikke en person det er verdt å kjøpe valp fra. Så fremst du ikke tenker at når du har kjøpt valpen, så skal du ikke ha noe kontakt mer med oppdretter, men de fleste av oss har vel et forhold til oppdretter ut hundens liv og det kan jo fort bli 15 år det? Jeg ville ikke støttet en oppdretter med flere tusenlapper om han/hun fremviste slike holdninger. Men ja, jeg sier ikke at det er lett.

Krysser fingrene for at det kommer et supert hjem for fine Frøya mor!

Ja, det skader jo ikke om de er pene i tillegg

Virker som de blir veldig vakre disse prosjekthundene!

De likte jeg! Særlig Ambassasør-utgaven ser ut for å være noe for Eine Takk for tips!

Hvilken størrelse er det på ham nå?

Jo, men jeg har andre dekken som er vindtette med fôr, så var mest på utkikk etter ett i rent ull han kan ha under bevegelse. Et som sitter enda bedre enn ull -og kamodekkenet han har fra før :)

Han er så fin! Tror jeg sier det hver gang du poster

Samme her! Sendte sms til FlinkBisk, men har ikke fått svar.

Så fine bilder!

Åååå Håper du får ha ham i maaange, mange år!!

Er det noen som har prøvd hundegensrene som selges hos NKK som er fra Lanullva? Vurderer om de hadde vært noe for Eine til bruk under bevegelse. Ser at en må være påpasselig med tråder som løsner, så spørs om det er gunstig å bruke den når han løper fritt, men i bånd etc. kunne det sikkert fungert. Får ikke sett på bildene hvor langt bak den går og hvor mye den dekker av ryggen, noen som vet?

Han hilser og sier takk

Aussie har omtrent samme aktiviseringsbehov som bc, så den kan dere styre unna De eurasierne jeg har møtt, har hatt veldig dårlig gemytt, så vil tro det er andre raser det er lettere å lykkes med. Ei lita berner sennen tispe hadde kanskje vært noe?

Det er kaldt her som i resten av landet og ekstra kaldt var det på innlandet i helga. Hadde med kameraet og fikk tatt noen bilder av finingen Ulldekken gjør susen, men han hadde nok trengt Katadhindekkenet i tillegg, frossenpinnen Vi har hatt et så utrolig lys de siste dagene. Har ikke fått tatt bilder av det, desverre. Frost i barten Det var ganske rosa ute Tulleeine lager ablegøyer

Det var jo en fin ide, da! Likte den Men, ja, det så litt merkelig ut!

Det er ikke lett å si farvel, nei

Jeg hadde også lest mye om hunder før jeg fikk min første

Skjønner at jeg skal ta vare på mailen med bekreftelse på avbestilling...

Shaping fra sofaen gjorde jeg mye med aussiene mine Har ikke fungert like bra på labradoren, så om flatten også er mer fysisk av seg, er det ikke sikkert det fungerer like bra. Verdt å ha i tankene

Så fin! Blir spennende å følge med :)

Er litt koselig også å tenke på ulike raser og vurdere frem og tilbake Aussien i hverdagen, tja, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har hatt tre og alle tre har vært ulike. Den første hadde mye stress i seg, noe som var vanskelig å håndtere som fersk hundeeier. Jeg vet det er flere aussier som plages med stress, mange forveksler det med motor, men egentlig er det stress og for mye lopper i kanotten. En får være nøye med passivitetstrening med valpen og unghunden. En god aussie skal ikke være stressa, men det er klart at den typen hund fort kan bli det om man ikke forvalter det rett (og da tenker jeg både på gener og oppdragelse). Nummer to hadde ikke stress i seg og var en enkel hund å ha med og gjøre. Han var balansert, men noe myk. På den typen hund må man være oppmerksom på redsler så som skuddredsel. En aussie skal ikke være redd av seg, de skal tross alt kunne gjete kyr, men noen er likevel det. Nummer tre var ikke helt rett skrudd sammen og hadde fryktagressjon -noe som kan skje i en hund med vokt og skarphet, men for lite mot. Det er vel kanskje det som er mest utfordrende med aussien, tenker jeg, at det er dårlig avel på dem og at det er flere som ikke har balanse i egenskapene sine. Sånn sett er en bc enklere for den har verken vokt eller skarphet. Når de egenskapene ikke balanseres godt opp med bla mot, kan det blir mye usikkerhet og en usikkerhet som er vanskelig og ha med å gjøre i hverdagen. Om du f.eks har en dårlig dag og er litt usikker på andre mennesker, vil aussien snappe det opp og den mer usikre aussien vil kunne ta frem pondusen sin og "forsvare" deg (egentlig seg selv, men det får være en annen diskusjon). En god aussie, som finnes, er rimelig enkel å ha med og gjøre i hverdagen. Siden de har vokt i seg, er det noe lyd i dem. Mye mer lyd enn i labradoren min som bare har bjeffet en gang i sitt liv. Det kan også komme noe pip. Men det er ikke mer lyd i en aussie enn i en hvilken som helst annen gjeterhund. De to første aussiene mine var ganske stille, bortsett fra at førstemann lett begynte å pipe. Om du vil ha en stille hund, bør du nok se på retrievere og spaniel. Og husk at gjeterhundfolk blir litt døve for hva som er mye lyd og lite De sier gjerne at hunden deres er en stille hund, men egentlig er de noen bråkebøtter om man sammenligner med hunder som virkelig er stille. Jeg gjorde det selv da jeg hadde aussier, så man kjenner lusa på gangen Ellers røyter aussien mye! Det er mange som har spurt meg om forskjellen på aussie og jaktlabrador. Jeg bruker å spøke og si at labradoren min er den mest uoppdragne av dem alle, og han er det, han er den som kan minst triks og atferder og som er oppdratt med mest løs hånd, men han er den som fremstår som den lydigste. Det tror jeg sier litt om typen hund. Så klart også at han er min fjerde hund, men likevel. Ellers er aussier veldig morsomme hunder. De er noen glade klovner som tuller og finner på sprell. Det er mye liv i dem! De er også veldig mobile og bevegelige. Skikkelig spretne og hilser på folk i hodehøyde. Ingen av mine aussier kunne hilse pent Jeg digga fysikken deres! Det er ikke tull at de kan snu "på en femøring". Om man ikke kjøper seg den tyngste utstillingsvarianten, får man en veldig god agilityhund! Også er de jo utrolig pene! Det finnes raser som er enklere enn aussien, ikke fordi aussien krever så masse eller at man må være supermenneske for å ha dem, men som jeg har nevnt med dårlig avl og vokt og skarphet. Da er det enklere med bc eller kelpie, vil jeg påstå. Det er noe takknemlig med en hund som er naturlig sosial av seg. Når det er sagt, må jeg si at det er få som slår en god aussie *litt raseblind* PS. En flat passer nok fint til ditt ag behov

På mange måter synes jeg aussiene var enklere å ha i dårlige perioder enn labradoren, for de var fornøyde med shaping innendørs og å få løpe litt på jordet, mens jaktlabradoren min må få løpt fra seg på ordentlige turer og blir ikke fornøyd med bare shaping og ag trening f.eks. Ikke for det, aussiene måtte jo ha turer de også, men de måtte ha hodetrim først, deretter tur. Mens labbisen er motsatt og må ha tur først og hodetrim etterpå. Men nå er labradoren roligere og mer sosial enn de var, så jeg ser absolutt poenget ditt med å ha en sosial og trygg rase. Det er godt å ha en som møter verden med et smil og logrende hale! Det smitter over Flatter er jo litt store til agility, men kanskje du finner ei lita tispe? Evt jaktgolden? Vær bare obs på helsa hos flatten, er visst mye kreft der og lav levealder (var det for noen år siden i allefall) og jaktgoldens kan ha allergi.