Ia

Ønsker meg jo mer enn bare skolefri, da. Jeg ønsker meg å feire jul på Lillehammer, og gå på fjellet hver dag i romjulen og bare kose seg og være til og være glade. Jeg ønsker meg en nisselue i ull, som jeg kan bruke når jeg går på fjellet. Jeg ønsker meg en superstor ullgenser, sånn at jeg virkelig kan føle meg som en nisse når jeg går på fjellet. Jeg ønsker meg at naboene skal slutte å pusse opp gangen vår, sånn at det går an å sove i helgene igjen. Jeg ønsker meg teaterbilletter. Men ikke fra folk som ikke liker teater, jeg liker ikke å gå på teater med folk som ikke ser kunsten. Så hvis folk som ikke elsker det vil gi meg billetter, kan de gi meg en, så jeg får gå alene. Jeg tror kanskje jeg ønsker meg en pen utstillingsline til Tinka, som vi kan bruke til lineføring og slikt i konkurranser om det skulle bli aktuelt. Jeg ønsker meg en sparekonto, og en rik, fremmed slektning som fører over masse penger dit med jevne mellomrom, sånn at jeg slipper å bekymre meg for om jeg noen gang vil få råd til egen bolig. Jeg ønsker meg en tegning eller et maleri av Tinka, som jeg kan ramme inn og henge på veggen. Jeg ønsker meg fast jobb som skuespiller. Det synes jeg at jeg skal få til jul Jeg ønsker meg en termoskopp og masse, masse fruktte. Jeg ønsker å bli litt mer en sånn person som kun bekymrer seg for gutter, mote og sminke. Det hadde vært veldig deilig.

- Reise rundt i Norge sammen med Tinka. Har planer om Hardanger til sommeren, og så får vi se hvor det bærer. Synes det er helt flaut hvor lite jeg har sett av mitt eget land, når det er så mange vakre steder! - Opptre på egen initiativ. Klassekameratene mine prøver å få meg til å forberede en sang til juleavsluttningen, men vi skal nok se at jeg utsetter det litt lenger. Kanskje til sommeren. - Skaffe meg skolebøker. Det at jeg ikke bruker dem betyr ikke at det ikke er kjekt å ha. - Starte LP1. Iallefall begynne å trene igjen... Likte denne tråden, er fint å minne seg selv på litt ting. Kan hende det dukker opp mer etterhvert!

Er vel ingen hemmelighet at mennesker elsker slikt. Det kalles freakshow. Det er heller ingen hemmelighet at folk vil tjene penger. Så så lenge mennesker ser på slikt og finner det undeholdende, kommer det til å produseres. Se bare på Tangerudbakken som eksempel.

Synes det ser helt redigert ut, jeg, med det tydelige skillet midt på bildet. Sier ikke at det er det, ser bare slik ut.

Det kunne ikke falle meg inn å... ... Gå inn i et spøkelseshus. ... Ta en gymtime. Aldri mer! ... Gifte meg i Las Vegas. Fart og høyder derimot gjør meg ingen ting. Skal hoppe i fallskjerm en dag, jeg, for tenk.

Haha, herregud. Nå måtte jeg le litt, altså. Hvor er dokumentasjonen, kildene, statistikkene? Nei, dere, la oss skrive masse hunderaser på en lapp og putte i en hatt, også trekker vi!

Da BØR vi få to juler i året! Og tre sommerferier, minst.

Det er forskjell på tall og siffer, da!

Jeg sover stort sett alt for lite. Jeg sover mellom 3 og 7 timer om natten, og 7 timer er en sjelden glede. Men jeg trykket på 5-8, for at det ikke skulle se så galt ut Ligger nok på en sånn cirka 5 timer i døgnet. Og søvnen min er sjelden av god kvalitet. Det skal sies at når jeg jobber, rundt produksjonstider og sånt, så sover jeg veldig godt. Om det kun er fordi jeg blir sliten vet jeg ikke. Kan hende det har noe å gjøre med at da vet jeg hvor mye jeg trenger det. Jeg sover også helt sykt mye i helgen

Åå, Siri, nå sitter jeg og tuter! Har tenkt så mye på det selv. Bare det marerittet jeg hadde, som gjorde at jeg ikke ville dra fra mamma. Hvor kom det fra? Før det hadde jeg jo ingen planer om å være med til Rena. Jeg gledet meg til en dag alene, jeg, og helt ut av det blå snudde det helt. Første natten hennes her lå hun klemt inntil meg under dyna. Og jeg visste at sånn skulle det være hver natt i hver uke i hvert år i lang tid fremover, og jeg visste at det var en mening med det. Tinka har allerede gitt meg mye som jeg vil ta med meg for resten av livet, og jeg gleder meg sånn til alt hun kommer til å gi meg fremover. Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å føle og tenke alt dette noen uker før jeg møtte Tinka, hadde jeg ledd. Noen ting tror man bare ikke før man opplever det.

Nei, nei, nei! Det skjer en gang hvert hundrede år at alle sifrene er like! Synes det er dritkult, jeg

Åå, fantastiske menneskene! Jeg kan fortsatt ikke helt tro det når jeg leser de gode ordene deres. De siste månedene har jeg fått føle så mange ganger at dere virkelig bryr dere, alle som en. Og det er en veldig god følelse. Jeg har ikke lyst til å innrømme dette, men det kommer alltid noen tårer når jeg leser sånne fine ord. Ikke si det til noen! Siri.. jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si til deg. Ordet "takk" har nesten blitt oppbrukt. Men jeg håper du vet hvor mye det betyr for meg, alt du skriver. Det at du er så glad for oss, og ser hvor riktig det er, det er helt fantastisk å vite. Jeg er nå en gang slik at jeg tror at alt skjer for en grunn. Og Tinka og jeg var bare meningen. Tusen, tusen takk for at du også ser det. Vi har deg å takke for alt, vet du

Nå tenkte jeg det var på tide at den lille divaen min fikk sin egen tråd her inne! Hun har jo en fra gamledager, men jeg synes vi skal få starte en ny, en egen. En om livet vårt Historien vår innebærer en haug med følelser. Det går ikke an å sette ord på alt den jenta har gitt meg. Den innebærer også en del sonenfolk. Er bare et fåtall av de som var innvolvert som er nevnt i historien. Rop ut om dere føler dere glemt, så skal jeg skrive en liste! Jeg har byttet ut navn med nick, og de står uthevet. Som dere sikkert vet har historier en tendens til å forandre seg litt med tiden. Jeg merker allerede nå at små detaljer har blitt glemt. Så istedenfor å prøve å gjenfortelle det hele, gir jeg dere det jeg skrev i min private dagbok, 18. juli 2011. Dette er en lang tekst, men så er den nå her til de av dere som skulle være interessert 18/7-11 Endelig har vi kommet litt til ro på hytta. Larkollen er akkurat det samme som det var for noen år siden. Tror dette kommer til å bli noen flotte uker, jeg koser meg stort allerede! Det siste jeg vil nå er å sitte inne og skrive, men dette er noe jeg gjerne vil huske så riktig som mulig. Hvis jeg leser dette om om noen år og husker alle følelsene jeg sitter med i dag, vil det være verdt det. La oss starte med begynnelsen. For noen uker siden fortalte Kaja-T&C på hundesonen at hun var blitt syk, og lurte på om noen kunne passe Grand Danoisen hennes, Tesh. Fordi sonenfolk er nydelige, tilbød Raksha seg å passe henne hvis noen kunne kjøre henne til Rena. Marianne&Java kunne kjøre, og moren min, ida, tilbød seg å være med som selskap i bilen. Hva som skjedde den dagen, kan jeg fortsatt ikke sette ord på. Jeg har alltid trodd at det finnes mer mellom himmel og jord, men frem til den dagen har jeg aldri fått føle det på kroppen. Natt til 11. juli hadde jeg mareritt. Hva det var er uvesentlig, men det dreide seg om mamma. Jeg har mareritt relativt ofte, og det pleier ikke å påvirke meg i stor grad. Men akkurat denne gangen fikk jeg en sånn ekkel klump i magen. Jeg følte meg liten, sårbar og alene, som om jeg gikk helt tilbake til å være den mammadalte fireåringen jeg var en gang. Den dagen ville jeg ikke dra fra mamma. Eller rettere sagt: jeg ville ikke at hun skulle dra fra meg. For å utsette “avskjeden” ble jeg derfor med henne til byen, hvor Marianne&Java skulle plukke henne opp. Jeg skulle jo være alene hele dagen, og trengte uansett å handle litt. Jeg hadde ikke fortalt mamma om marerittet. Derfor var det enda rarere da hun fortalte at hun ikke ville dra uten meg, at hun hadde en sånn ekkel følelse på det. Det var nok meningen at jeg skulle bli med, for plutselig ble det plass til meg i bilen. Kaja-T&C, skulle ikke være med allikevel, og jeg var så heldig å få sitte bak med den store blå. I bagasjerommet satt lille Tinka. Jeg ble betatt med en gang. Det oppstod liksom en kjemi ved første øyekast. Jeg som trodde “love at first sight” skulle oppstå mennesker imellom. Det tok ikke mange øyeblikkene før jeg var totalt forelsket. Å dra fra Tinka den dagen var uventet vanskelig. Jeg hadde kjent henne i noen timer, men allikevel var det som å ta farvel med en gammel venn. De følgende dagene innebar mye tenking, tårer og mareritt. De fleste timene i døgnet gikk med på å ligge på sengen og se for seg hvordan det kunne blitt. Jeg fant en sang som jeg ble litt glad i, som jeg spilte på repeat stort sett hele døgnet. Jeg googlet navnet hennes, og lagret hvert bilde jeg fant. Jeg følte meg som en gal fan! Jeg hadde en egen mappe på PC'en med kun bilder av Tinka. Jeg ser jo nå som jeg skriver det hvor rart det virker, men jeg klarte virkelig ikke å tenke på noe annet. Jeg jogget også en god del med Fibi, for å prøve å tenke på andre ting. Fibi var jo hovedgrunnen til at tre hunder ikke var aktuelt. Vi gikk liksom ut ifra at Fibi ville hate Tinka, uten at vi så noen andre alternativer. Men på en av disse turene våre, onsdag 13. juli, dro vi innom et vann så Fibi skulle få bade. Det er jo midt på sommeren, og jeg kunne ikke jogge uten å la henne kjøle seg ned med jevne mellomrom, enda det akkurat denne dagen regnet. Regnet gjorde at vi var helt alene ved vannet, så jeg lot Fibi gå løs og leke i vannkanten. Plutselig hører jeg noe bak meg, og løpene kommer en liten Papillontispe. Hun løper rett bort til Fibi, og etter en liten snuserunde begynner de å leke. De løp rundt og rundt hverandre, hadde drakamp med leker, og avsluttet meg å leke med samme ball. De var så nydelige sammen, og det fikk meg til å innse at vi kanskje er litt for opptatt av hvordan Fibi var til å se klart hvordan hun er. Da jeg kom hjem fra den turen, rakk jeg ikke en gang å fortelle hva som hadde skjedd før mamma sa at vi måtte snakke sammen. Jeg og mamma setter oss aldri ned for å snakke – vi snakker bare om dype ting når vi går på tur og ser rett frem. Men denne gangen satte vi oss ned. Mamma hadde hele veien vært fast bestemt på at to hunder var nok, og vi skulle ikke ha en tredje. Men hun var jo der hun og, da vi møttes, og på en måte visste hun hele tiden at dette ikke var noe vi bare kunne glemme. Hun sa at hvis jeg virkelig ville at dette skulle skje, måtte jeg ordne det selv. Å, det har jeg glemt å skrive! På vei til Rena fikk jeg vite at Tinka skulle omplasseres. Så jeg sendte Marianne&Java PM samme kveld, og fortalte hvordan det var og at mamma var villig til å prøve. Jeg var så utrolig nervøs etter å ha sendt den meldingen. Men heldigvis fikk jeg et veldig positivt svar fra en rørt og glad Marianne. Når jeg leste gjennom svaret hennes kjente jeg tårene presse på. Det var faktisk en sjanse! Nå var det bare to ting i veien. Tinkas gamle eier, og Fibi. I første rekke var det eieren jeg tenkte på. Jeg hadde ikke vært så mye på sonen, så jeg kjente ikke noe særlig til henne. Marianne sendte henne en PM, hvor hun visstnok sa masse positiv om meg, men allikevel var jeg usikker på hvordan hun ville reagere. Jeg er ung, jeg er fremmed for henne, og det sonenfolket kjenner best ved oss er problemhunden vår. Hadde jeg vært i hennes situasjon hadde jeg vært svært skeptisk. Men jeg hadde ingen ting å frykte. Lørdag 16. juli flyttet Tinka Tequila inn hos oss. Marianne, som hadde sett kjemien og var kjempeglad og rørt over at jeg virkelig ville ha henne, tok henne med seg til sentrum og møtte oss. Da vi kom hjem til Enebakk, tok jeg Tinka med meg ut i skogen, og avtalte et sted hvor vi skulle vente på mamma. Mamma hentet Scilos og Fibi, og lot Fibi følge sporene mine. Slik tenkte vi at hun kom til å lukte Tinka, og være forberedt på at hun var der. Det stemte. Hun virket absolutt ikke overrasket over å finne meg sammen med en annen hund, snarere tvert imot. Det var som om hun var forberedt på at Tinka ville være der, og etter å ha snust litt og logret litt, gikk de hver sin vei. Hun var litt stresset resten av turen, men det var alt. Jeg er veldig stolt over hvordan hun har prøvd sitt aller beste disse dagene å bli venn med Tinka. Det blir mindre anspent for hver time som går. Jeg tror de kommer til å bli fine venner etter hvert, jeg! Det hadde jeg helt rett i. Tinka ble fort en naturlig del av flokken vår, og siden da har hun vært med meg stort sett hvor en jeg går. Hun har til og med stått på scenen med meg I midten av september gikk vi vårt første kurs. Jeg har alltid ønsket å drive med agility, men så endte vi nå opp på lydighetskurs hos Maren Teien (borderen) istedenfor. Vet ikke helt hvordan det skjedde, men sånn ble det nå! En uke etter kurset deltok vi i rekruttklassen på sonenmesterskapet, og tok 1. premie (delt, riktignok, men jeg har rosetten ), og vi fikk en premie for beste samarbeid mellom hund og fører. Helt til slutt i dette alt for lange førsteinnlegget må jeg bare takke SiriEveline, Tinkas tidligere eier. Du ble dessverre ikke med i historien, så da får du en egen takk her! Du vet jo hvorfor. Må også få sende litt credits til Margrete, som var en av de flinkeste til å overtale moren min. Tror faktisk ikke Tink hadde ligget på fanget mitt akkurat nå om det ikke var for deg. Også må jeg selvfølgelig takke alle som er nevnt i historien, og Tulip som var på Rena med oss. Og alle andre fantastiske, herlige soniser som hjalp og støttet oss på veien. Vi er veldig, veldig lykkelige sammen. Og jeg har lovet henne at hun skal være hos meg livet ut. Hun er min beste venn, og det spiller egentlig ingen rolle hva vi driver med. Om det blir lydighet eller agility, eller om hun ender opp som sofahund. Det betyr ingen ting, så lenge vi er sammen.

Bildeblogget litt. Denne bloggedilla'n går visst i perioder

Lola da!

Åå, tuusen takk! Helt perfekt

Åå, så flink!

Jeg kan si meg enig i at annonsen fremstiller henne litt galt. Det er som om de vil lure folk til å tro at hun er en frisk og fin hund. De lyver ikke, men de forteller ikke sannheten. Og det er ikke store forskjellen mellom de to tingene. Men en ting, Therese: Soelvd har sagt flere ganger nå at de som nå trener Fanta vil skaffe en skriftlig avtale på at hunden ikke skal omplasseres videre, at om noe går galt skal hun tilbake til dem. Hvor mye mer kan man gjøre?

Denne tråden har vært lite brukt, synes jeg! Jeg har et bilde jeg hadde blitt veldig glad om noen vil prøve seg på. Jeg liker dette bildet så utrolig godt av Tinka. Det jeg ikke liker er bakgrunnen. Det er så mye rot! Noen som har lyst til å fjerne det? Det kan godt være gresset, liksom, bare uten alle tingene på. Jeg skulle også gjerne hatt vekk det lille man ser av bånden hennes under øret. Liten bonusgreie, hvis dere er så flinke og kjeder dere litt: Jeg er veldig glad i brune/beige toner. Jeg har tenkt litt på at jeg tror dette bildet ville blitt penere om gresset var sånn høst beige/gult/gylden/sandfarget? Dere skjønner hva jeg mener. Hadde vært litt gøy å se, iallefall! Men det jeg ønsker mest er å få vekk de stygge tingene. Noen som vil? EDIT: Her er linken til bildet i større format.

Absolutt! Tre dager etter at jeg fikk Tinka begynte hun å skakke på hodet hver gang jeg sa ordet "mamma". Det søteste jeg vet i hele verden er dyr som skakker på hodet. Heldigvis har hun fortsatt med det, og nå bruker jeg "mamma" hele tiden, fordi hun er så nydelig. Det er så søtt at moren min rammet inn et bilde av det som jeg fikk i bursdagspresang. Klart jeg er mamma'n hennes!

Hei, underviser du tilfeldigvis 2. klasse på videregående? Er det vi har om nå, nemlig

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit!

Å, nei! Glemte det! Jaja, vi får se alle mine "Du skal være hos mamma alltid, vet du det?" som ønsker, da.

Gjorde du noe spesielt? Jeg har tenkt masse på hva jeg ville gjøre. Egentlig skulle jeg jo være forelsket, og vi skulle se på stjernene sammen. Men så er jeg jo ikke det, og det er dårlig med synlige stjerner klokken elleve om formiddagen. I dag har jeg ligget rett ut i sengen og ventet på at skulderen min skal bli blid på meg så jeg kan leve litt igjen. I halv elleve tiden kom det en liten Tink snikende og la seg på overkroppen min, med hodet på den vonde skulderen Vi lå og snakket om alt mulig. Ok, da, jeg snakket og hun skakket på hodet. Får da være makan til menneskeliggjøring Nesten gang jeg tittet på klokken var den 11:10. Vi hadde ligget sånn i 40 minutter. Jeg hadde akkurat brukt et kvarter på å fortelle henne hvor glad jeg er i henne og at hun skal være hos meg for alltid. Så jeg åpnet macen, og skyndet meg å ta et bilde av oss. Da var klokken blitt 11:11. Det var en veldig koselig stund, selv om det verken var stjerner eller fyrverkeri. Jeg er også gledelig overrasket over at jorden ikke gikk under Hva gjorde du? Noe spesielt?

Meeg, soppen! Fører over 50,- i ettermiddag, er det greit? Og hjelpsomt?