Ia

Eg fekk vere med!

Jeg dør på meg her!

Men du! Hvis jeg har de i bur hele dagen så kan jo ikke Tinka drepe dem. Kan jeg få kjøpe de da??????

Åh, jeg blir så rørt! For en vakker historie, og ikke minst for noen vakre valper! Jeg håper du finner gode hjem til dem alle. Hadde det ikke vært for at Tinka var aggressiv, skulle jeg gjerne tatt dem alle sammen.

Djerveee!!

Tinka flørter, koser og sover. Stort sett Fibi og Scilos sover. Scilos maser en gang i blandt hvis mamma har noe på fanget som gjør at det ikke er plass til han.

Mennesker gjør feil. Sånn er det bare. Det er så forferdelig lett å sitte på et forum og skrive at det "ikke skulle ha skjedd". Nei, men det skjedde, okei? Tro det eller ei - noe lignende kunne skjedd deg. Selv om du kanskje aldri ville bundet hunden til bilen, så gjør du sikkert en haug av andre små ting som kan stå i fare for å lede til noe annet. Alt er enkelt å se i ettertid, spesielt fra et slikt perspektiv vi ser det. Alt som skulle vært gjort annerledes. Men slik ble det ikke. Jeg kan ikke forestille meg hvordan de stakkars eierne har det nå. Tenk den skyldfølelsen, tenk hvordan det er å leve med det. Jeg velger å tro at det ikke var med vilje fra eiernes side. Den dagen jeg tenker så vondt om folk er mye tapt. Etterpåklokskap er en kjent ting. Men av og til blir jeg overrasket over hvordan folk lar den ta over. Feil skjer, dette var en av dem. Godta det.

Jeg må bare si at jeg er veldig glad for at du presiserte dette.

Musikken fra "Finding Neverland", kanskje?

Da jeg var liten, var jeg superredd for at dolokket skulle dette ned når jeg hadde trukket ned. Det hadde skjedd et par ganger, og da var jeg sikker på at det var monsteret i do som var sinna på meg og slo det igjen. Jeg ble så redd for dette at mamma i perioder måtte trekke ned for meg. Helt til jeg fant ut at hvis det lukket lokket før jeg trakk ned, da kunne ikke domonsteret komme etter meg! Problemet løst! Etter det har jeg alltid tatt ned lokket.

Synes du skal ha en ulv, jeg. Det er så... deg

Nå lo jeg godt! "Hvordan ser hundene dine ut?" "Det skal du få se! Jeg skal bare kle av meg på overkroppen! "

Haha, IW, jeg liker at du stjal et bilde fra bloggen min! Nå skal det sies at jeg knapt smakte på den sjokoladen - godteri om morgenen er ikke greia mi. Og det er bare lov med godteri i helgene. Ellers vil jeg takke for tips! Jeg vet at jeg er dårlig på dette med oppnåelige mål. Jeg ser heller på bilder av "perfekte kropper", og tenker: "SÅNN SKAL JEG BLI!! " Så er jeg supermotivert i en uke, helt til jeg oppdager at kroppen min fortsatt ikke ser sånn ut. Jeg hadde aldri trodd jeg klarte å trene med noen andre. Trodde det ville være superflaut, i og med at formen min ikke er på topp og jeg har litt å bære på. Men for en uke siden jogget jeg med en av mine nærmeste venninner - og det gikk superfint! Problemet mitt nå er at jeg bor i Ytre Enebakk. Og det tar en-to timer å komme seg til venninnene mine. Men av og til - absolutt! Tusen takk, dere! Keep 'em coming!

Har du noen gode motivasjonstips? Jeg er veldig glad i å være i fysisk aktivitet, og jeg er veldig glad i å ha vært i fysisk aktivitet. Men av og til siter jeg med å ta på meg joggeskoene og komme meg ut, liksom. Nå har jeg for første gang på lenge gått ned i vekt helt naturlig, på grunn av hardt arbeid i forbinnelse med skole. Sånn vil jeg gjerne fortsette, og nå som den "tøffe perioden" er over, trenger jeg å ta noen grep selv! Jeg er ikke overvektig, men jeg sliter veldig med å gå ned i vekt. Jeg har lav forbrenning, og synes det er superumotiverende å ikke se resultater. Men det er jo bare en måte å gå ned på. Jeg trenger bare motivasjonen til å begynne. Hva motiverer deg? Har du noen skjulte triks, noen spesielle tanker du tenker? Kanskje blir du motivert av en spesiell type musikk? Let me know!

Sommerfuglen er iallefall superstygg. Gi meg en nål og litt blekk, og jeg kunne fått til noe penere. (Det var du som lærte meg at ærlighet varer lengst.) Ellers synes jeg du skal tatovere et svært portrett av meg, jeg, da. Kanskje som baby. Hvis du vil ha inspirasjon, er det bare å se på bilder av meg på sonen. Det finnes nok av dem.

Skole man-fre. Kan vel ikke akkurat kalle det en jobb, men jeg "jobber" på bårdar fast to dager i uken - pluss de dagene det trengs. Jeg er også ofte igjen på skolen til sent i forbinnelse med produksjoner og slik. Nå i det siste har det vært revyen. Jeg går også mye på teater og jobber for meg selv med karakterer eller monologer. Så, ja, jeg jobber mye. Slik har livet mitt sett ut om kveldene i det siste:

Hva skal man si. Jeg kjenner jeg blir litt trist når folk ordlegger seg slik rundt denne hendelsen. Jeg kan ikke fatte hvordan 22. juli på noen måte kan irritere folk. Hvordan man kan bli lei. Tanken om dagen er fylt av uendelig sorg, blandet med stolthet over hvordan det lille landet vårt reiste seg. Det er noen vanvittig sterke følelser, og det er mange av dem. Men irritasjon? Det finnes ikke. Folk sier de er lei av å se bilder av han, og lei av å gi han oppmerksomhet. Vel, jeg vet ikke med dem, men personlig har jeg ikke sluttet å tenke på det som skjedde. Jeg ville ikke sluttet å tenke på det bare fordi hans ansikt sluttet å dukke opp. Jeg ville hatet det om jeg ikke fikk oppdateringer, om jeg ikke fikk vite hva som skjedde med han. Naturligvis er han et kjent fjes - eller en "kjendis", som du sier - men det trenger ikke være noe negativt. Jeg er glad for oppdateringer, for at folket opplyses, for at vi får vite hvem han er. Jeg ønsker han ikke død. Jeg forstår ikke den tankegangen, selv ikke etter all verdens ugjerning. Han er hatet av en hel nasjon, ja, en hel verden - men jeg ønsker han ikke død. Jeg kjente selv folk på Utøya. Folk fra min omgangskrets. Venner av venner kom aldri tilbake fra øya, og de som kom tilbake kom ikke tilbake som seg selv. Utøyatrageden er et merke som sitter i oss alle, for alltid. Vi vil for alltid være 22/7-generasjonen. Det er ikke noe man kan bli lei av, det er bare sånn det er. Det kommer ikke til å gå over. Jeg er lei for at det var bursdagen din.

Gratulerer så mye, Kaja!

Den merkelige hendelsen med hunden den natten, som den heter på norsk, var den første skikkelige voksen-boken jeg leste. Tror jeg var ni år gammel. Den skal jeg lese igjen, så snart jeg får tid! Helt nydelig.

Som dere andre, snakker jeg masse med hundene. Det er egentlig bare kult å snakke med Tink, for hun er den eneste som lytter til meg. Hun ser alltid på meg med et skikkelig våkent blikk, og hvis jeg sier et morsomt ord slakket hun på hodet. Fibi og Scilos liker jeg bare å snakke med når de allerede ser på meg. Jeg føler meg så sykt oversett når de ikke gidder å "svare"

Jeg synes tegningen var enda et hakk finere enn modellen

Herregud, jeg er betatt av en tegnet mann. Ta det som et stort kompliment

Jeg forelsket meg akkurat i dette bildet!

Fine hundene!

Åå, elsker barnebilder! Første bildet som ble tatt av meg (etter at jeg kom ut av magen, riktignok): Og slik så jeg ut noen år senere: Haha, har vanvittig mange barnebilder av meg selv! Men jeg skal spare dere for dem