Sprettballen

Problemet er at jeg får ikke avbrutt når hun setter i gang skikkelig. De gangene Blitz ikke løper så fort, eller stopper fort, så får jeg avbrutt med stemmen, men når Blitz løper skikkelig, så får jeg ikke avbrutt. Jeg prøver å avskjære og huke tak i Nemi om jeg kan, men jeg vet ikke hvor mye hun egentlig lærer av det. Det å få jage stiller nok såpass høyt i kurs hos henne at hun hører ikke etter. Verken på brøling eller gode ord

Ettersom Blitz(whippet) har vokst til, har jeg fått et tiltagende problem med at Nemi(schäfer) går i jakt på Blitz når hun løper. Er det bare småløping, så greier jeg som regel å stoppe henne ved å be henne kutte ut, men begynner Blitz å løpe skikkelig, så lukker hun ørene totalt. Når hun tar igjen Blitz så "biter" hun over nakken på Blitz og noen ganger "denger" henne i bakken. Nemi går med munnkurv på tur pga. allergien, så hun får jo ikke bitt i den forstand, men jeg ser hun åpner munne og "biter" når hun får tak i Blitz. Blitz synes det er litt ekkelt, men hun sier ikke i fra på noe vis. Nå den siste uka har allergien på Nemi blitt verre, hun har blitt mer humørsyk(røket på Blitz to ganger, men ikke noe alvorlig) og har et høyere stressnivå samt er klengete på oss, så jeg tipper en løpetid er i anmarsj, og da har denne jaktinga blitt enda verre. Sist gang hun røk på Blitz var det fordi de løp og Nemi gikk i når hun fikk tatt Blitz igjen. Jeg har derfor hatt Nemi i bånd de siste turene for å at det ikke skal skje flere ganger. Det gjør jo også at hun ikke får jaktet på Blitz på samme måte, men begynner Blitz å løpe skikkelig(f.eks. med en annen hund) så blir Nemi helt gal, henger i båndet og bjeffer og hyler og prøver å ta Blitz så fort hun kommer i nærheten. Dette begynner å bli skikkelig plagsomt og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Hun blir skikkelig høy og stressa av det. Sånn ellers i hverdagen går de godt overens og har ikke hatt noen konflikter før inntil for en uke siden, selv om disse jaktgreiene har vart en stund. Jeg vet ikke om det egentlig finnes noen gode løsninger på dette egentlig, men jeg tenkte at det går nå an å høre om det er noen av dere som har noen tips jeg ikke har tenkt på

Møter jeg folk med schäfer, så prøver jeg å komme meg forbi så fort som mulig. De fleste schäfere jeg treffer er noen dustehunder ift. andre hunder, så jeg har ikke så lyst til at mine skal hilse på de Treffer jeg whippet, eller ofte andre mynder også, så slår jeg gjerne av en prat om det passer. Stort sett går jeg tur med mine løse, så da blir det litt mer naturlig å stoppe og snakke enn om man går tur i bånd.

Størrelse har en del å si, men jeg har en del kg. slingringsmonn likevel. Jeg foretrekker mellomstore hunder i det øverste sjiktet, evt. store hunder i de laveste kg. klassene. Sånn grovt mellom 45-60 cm manke og mellom ca 15 og 30 kg. Rundt 20 kg er vel det mest ideelle for min del.

Det er det som er snodig, det er ikke lite flått her

Jeg vet ikke hva det er med dyra mina, men vi går ofte i skogen, vi bor nærme kysten på vestlandet, men likevel har jeg ikke brukt flåttmiddel på noen av hundene på hvert fall 5 år. Har plukket en og annen flått i løpet av sesongen, men ikke særlig mange.

Jeg har ikke selv hatt en hund jeg har hatt dårlig kjemi med, men jeg har bodd med en hund jeg hadde null kjemi med. Nesten alt ved denne hunden irriterte meg og jeg har ikke savnet den et sekund etter at jeg flyttet fra den. Vi bodde sammen i to år og jeg passet den en del når eier var borte. Jeg likte rett og slett ikke personligheten hans og på toppen av det hele, så stjal han som en ravn, jukka og ødela ting og det gjorde at jeg bare mislikte han enda mer. Det kan jo tenkes at det hadde vært annerledes om det var min hund, men jeg har ikke opplevd å være så mye sammen med en hund og ikke ha noen som helst tilknytning med den. Heldigvis for hunden er han høyt elsket av eieren sin. Med egne hunder har jeg hatt varierende grad av kjemi, ikke dårlig kjemi, men noen har jeg hatt en tettere tilknytning til enn andre. Jeg trenger også litt tid til å få den dype tilknytningen. Jeg tror mye av kjemien for min del kommer an på hvor godt vi samarbeider sammen, om vi er på samme nett.

Jeg synes det kom ganske klart fram for min del at jeg ikke støtter bevisst blandingsavl, jeg svarte dog ikke helt uenig, fordi det er noe blandingsavl jeg støtter. Som f.eks. alaska husky og lundehundprosjektet o.l. Men på spørsmål om hvor mye man verdsetter en blandingshund, så har jeg svart det samme som jeg ville svart for rasehunder. Man kan være i mot avlen, men når hunden først er født, så er det livet like mye verdt som hvilket som helst annet hundeliv.

Schäfertrollet: - Legge seg i veien. Det er hun ekspert på. Står jeg og lager mat, legger hun seg mellom beina mine og kjøkkenbenken. Sitter jeg på do, legger hun seg rundt beina mine. - Hun elsker å ligge på sofaen og å ligge på fanget. Hun vil ikke gå ned selv om hun synes det blir for varmt og blir liggende å pese til jeg hiver henne ned. Da legger hun seg på parketten for å kjøle seg ned. - Hvis hun ligger et sted og du ser på henne mer enn noen sekunder og hun legger merke til det, så begynner hun først og logre, trekker du ikke til deg blikket da, så får du en schäfer på fanget. - Hun slenger seg ned når hun legger seg og bare regner med at det er noe bak. Hun kan f.eks. sitte i sofaen og bare falle bakover på rygg når hun skal legge seg. Stort sett treffer hun sofaryggen eller oss, noen ganger havner hun på gulvet og da blir hun endten fryktelig fornærma, eller om det gjør en lite tanke vondt, så lager hun tidenes dramakonsert med hyling og skriking inntil hun får sitte på fanget og få trøst. - Hun er skattesamler og har en lang liste over skatter hun har funnet på tur, spesielt på stranda der mye drivgods kommer inn. En svær balje, en mengde sko og støvler, en sofapute(!?) og masse annet. Morsomt å se på og hun bærer dette helt til bilen, uavhengig hvor lenge det måtte være. På slutten løper hun gjerne 10 meter foran oss, slipper skatten og venter til vi tar henne igjen før hun gjentar det samme. Da begynner hun nok å bli sliten i nakke og kjeve Pinnedyret: - Hun lager en slags kurre-lyd når hun ser hunder og folk hun vil hilse på. Det er vanskelig å forklare, det er en blanding mellom kurring og knurring. Veldig søtt, men folk har en tendens til å bli skeptisk, selv om hun ligger i lekestilling og halen går som ei trommestikke. Jeg har ikke trent dette bort, for jeg synes det er så utrolig sjarmerende - Når sambo ligger med beina på bordet, så bruker hun han som kløpinne. Aker seg fram og tilbake under beina hans for å klø seg på ryggen. - Hun klaprer med tennene som en hannhund som lukter løpetid om hun får slikke på noe hun selv synes er godt. Sure føtter etter en arbeidsdag innstengt i svette, varme joggesko(urk!), etter å ha slikka en unge i ansiktet, etter at denne ungen hadde spist godteri og andre sånne spesielle ting. - Hun er en slikker. Til det punktet at det er irriterende. Hender er hun spesielt fæl til å slikke på og hun fortsetter helt til hun blir stoppet.

Det er det jeg også mener. Derfor synes jeg det er snodig at schäfer, malle og rottweiler f.eks. blir mer regnet som vakthunder heller enn vokterhunder. Det er jo klart store individuelle forskjeller innad i rasen, linjer osv. men om man tenker på rasen som helhet og hva den er ment til å brukes som.

@Siri Hva mener du er definisjonen på en vakthund vs. vokterhund da?

I dag har vi vært på utstilling og debutert i junior. Detter er andre gang jeg stiller hund, og vi har trent litt på forhånd, men ikke så mye som vi burde kanskje. Likevel gikk det over all forventning. Blitz både løp og sto veldig bra! Det var fire tisper i Blitz' klasse pluss Blitz og vi slo til med Excellent, CK, CERT og til slutt BIR junior fordi Blitz var den eneste i klassen av tisper og hanner som fikk CK om jeg forstå det riktig Kritikk: Feminin tispe med god type. Fint hode + uttrykk. God hals og overlinje stående + gående. Noe steil overarm. God kropp. Flotte vinkler og bakbeinsbevegelser. Fin silhuett. Det er rart hvordan vår første utstilling og valpeshow gikk så totalt i dass, og så, noen måneder senere går det så bra! Vi stilte også i BIS, men de fikk plutselig så dårlig tid at de droppa hele gruppebedømmingen, så etter en halv runde i BIS ringen, hvor jeg knapt rakk å stoppe og stille opp, kom dommer og tok meg i hånda og sa "takk for i dag". De hundene som sto igjen var bare hunder med masse pels. Jeg er likevel superfornøyd med dagen

Jeg synes det er morsomt med denne dobbeltmoralen. Under parsplit var det jo flere som vurderte å bytte ut partneren sin. Og på denne daten så bytta jo Carl Axel ut sin, men da de kom til parseremonien så ville det være veldig dårlig gjort ovenfor Carl Axel om nyejenta valgte nyegutten foran han

Skulle jeg valgt å få mine hunder sauereine, så hadde jeg valgt strøm, selv om jeg ellers i hverdagen tilstreber å trene positivt. En ting er aversjonstrening mot sau og lignende dyr for f.eks. jakthunder etc. Her snakker man om instinkter hos hundene. Jeg kan ikke se for meg at man kan trene en hund til å ikke jage sau etc, man kan evt. lære hunden å avbryte jakta om man starter fra den er ung. Jeg er f.eks. rimelig sikker på at jeg hadde greid å avbryte schäferen i jakt etter sau. Jeg har avbrutt henne i jakt etter kanin og hare. Whippeten tviler jeg sterkt på at jeg hadde greid å avbryte, der tror jeg et reelt jaktinstinkt ligger mye sterkere, enn det gjør hos schäferen. Men, jeg mener likevel at det meste av det jeg har sett av CM kan trenes med vennligere metoder. Mange av casene hans baserer seg på at hunden er redd for noe, og reagerer på redsel/frykt, med de responsene en hund har for å vise at den ønsker avstand. Bruk av positiv straff og tidvis sterke aversiver gjør gjerne atferden tilsynelatende bedre, men jeg tror ikke hundene har blitt mindre redd det den reagerer på, jeg tror heller den lærer seg å la vær å reagere, fordi konsekvensene er enda mer skremmende og tett på. Konsekvenser den ikke greier å rømme fra. Man får gjerne tilsynelatende raske resultater enn ved positive metoder, men ved riktig bruk av positive metoder så tror jeg at hele hundens tankesett endrer seg. Fra å være redd og reagere, til å ikke være like redd lenger. Jeg mener også helt ærlig at enkelte hunder i disse episodene helt klart hadde fått det bedre om de fikk ei sprøyte hos dyrlegen heller enn at de skal gjennom et massivt stress, frykt og påkjenninger ved rehabilitering.

Nei, enig. Vi tar det litt som det kommer. Jeg vet hvert fall at Nemi ikke hadde noen problem med å bli alene etter å ha vokst opp med en annen hund. Satser på at det ikke er noe jeg må ta stilling til før om lenge

Jeg er klar over det. Jeg har ikke jobbet noe med det og det er kanskje dumt, det vil tiden vise. Resultatet av at jeg hadde dratt med Nemi tipper jeg hadde blitt lyd. Ikke fordi hun må være alene, men fordi JEG VIL OGSÅ VÆRE MED! De har veldig høye forventninger til hva som skal skje når jeg begynner å kle på meg og dem, så jeg tror begge to ville bråka om jeg dro med bare en av de. Sambo sier at hun er mer urolig når jeg drar sammen med Nemi, selv om han er hjemme. Slik jeg ser ting for meg, er det lite sannsynlig at det vil være mindre enn to hunder om gangen i hus, så de blir liksom aldri helt alene. Skal jeg ut på noe med Nemi, så er Blitz som regel med i bilen om ikke sambo er hjemme, og omvendt, fordi jeg synes det er dumt å gå mer i fra dem enn jeg må.

Det er i leiligheten hun er alene Men jeg har ikke prøvd å ha henne helt helt alene. Hun er sammen med Nemi når hun er alene. Det er igrunnen ikke så ofte en av de trenger å være alene uten den andre.

En siste oppdatering fra oss. Nå anser jeg igrunnen hele problemet for løst. Hun har vært alene i opp til 6-7 timer flere ganger, selv om jeg prøver å ikke la det bli så lenge. Nå er jeg ferdig med praksis, så hun blir ikke værende så lenge alene før på senhøsten igjen, når jeg skal inn i min siste praksisperiode Det vi har hatt utfordringer med nå, er at jeg har vært nødt til å lære meg å valpesikre. Hun ble rene pøbelen en stund! Lista over ødelagte ting begynte å bli ganske lang, men den siste mnd. har jeg fått kontroll over det og nå får hun ikke tak på noe hun ikke skal ha tak i hvert fall

Det høres ut som dere allerede er på god vei og gjør mye riktig

Ja, det er fordi de vil ha urin som har ligget lengst mulig i blæren, slik at urinen er konsentrert Om hunden til TS tisser sjeldent, kommer jo an på hva man regner som sjeldent da, så spiller det ingen rolle om urinen har ligget 8 timer i blæren over natten eller om den har ligget 8 timer i blæren på dagen. Stort sett skal man jo til veterinæren i løpet av formiddagen, så da er morgenurinen greiest å ta med, men skal man ikke før i kveldinga, så er det ikke sikkert urinen er fersk nok. Men dette er uansett noe man får beskjed om fra veterinæren

Det er viktig at urinen er så fersk som mulig. Grunnen til at man helst sier morgenurin, er at man vil ha urin som har ligget en stund i blæra, men om hun generelt tisser sjeldent, så trenger det ikke være morgenurinen Er det skikkelig UVI så merker du det. Det er hvert fall min erfaring. Det kan være det er en begynnende UVI, men symptomene virker veldig like som på venninna mi sin hund som hadde krystaller i urinen. Jeg tror jeg ville holdt en knapp på sistnevnte

Blod i urinen kan være veldig mye. Alt i fra noe uskyldig og lett å behandle, til symptom for noe alvorlig. Jeg ville tatt en urinprøve til dyrlegen. Venninna mi sin hannhund hadde nettopp blod i urinen, det viste seg at han hadde urinstein.

Jeg synes ikke man kan kreve erstatning om det er fra en seriøs oppdretter som rett og slett har vært uheldig med valgt kombinasjon. Det er det som er risikoen med å kjøpe hund. Det er et levende individ, og så lenge oppdretter har gjort sitt beste og hatt de beste intensjoner med valpekullet, så synes jeg ikke de skal holdes ansvarlig om det likevel går galt. Jeg har en hund med allergi, og hele valpekullet ble dessverre en katastrofe, der kun min hund er den eneste gjenlevende nå. De to andre(var bare 3 valper) ble avlivet før fylt 3 år. Oppdretter har uttrykk fortvilelse over at det gikk så galt med valpene og det kunne aldri falle meg inn å be om erstatning(nå er jo ikke min avlivet, men hadde hun ikke reagert rimelig kjapt på medikamentell behandling så hadde hun vært avlivet før fylte 6 mnd.).

Hva med å ha en døgnpris på 200-300 kr. og så kan dere evt. bli enige om pris når det er snakk om langtidspass? Du kan jo også høre litt om hva vedkommende synes er en grei pris for pass, alt etter hvor lenge det er snakk om.

Se om du kan finne deg et godt passeringskurs i nærheten av der du bor, hos noen som er flinke og som trener positivt. På den måten kan du få hjelp til å komme i gang og verktøy å jobbe med som du kan bruke når du er ferdig med kurset. Slike kurs gir gjerne en god kickstart. Det er ganske typisk at usikre hunder ikke tar godbiter. Det betyr bare at avstanden til det han er redd er for kort. Jeg ville bare dratt han med forbi fort som mulig i de situasjonene du ikke greier å oppnå kontakt med han. Begynner folk å slippe sin hund bort til din, ville jeg igrunnen bare løftet han opp og gått forbi og satt han ned når dere har passert. Så lenge du løfter han på en rolig måte og ikke er redd selv, er det et bedre alternativ enn at han får utagert og får en dårlig opplevelse når han "må" hilse. Dette så klart om han tillater dere å løfte han opp i denne settingen uten å bli sint på dere. Jeg synes ikke din hund hører det gran dominant ut. Han er usikker, og det forteller han verden i store bokstaver. Han er jo en omplasseringshund, og denne problematikken har jo vedvart siden dere fikk han. Jeg ville ikke irettesatt han i spesielt stor grad når han er usikker, fordi han da også blir usikker på dere. Noe som det virker som han er i utgangspunktet når det kommer til korreksjoner.