Sprettballen

Vi har forhandler i området også, så du kan få kjøpt fysisk i stedet for å handle på nett Brukte lam og ris på min allergihund. Funka greit. Prøvde hjort også, men da måtte jeg øke mengden for at hun skulle greie holde vekta, og da ble hun så bæsjetrengt at hun ikke greide å vente til hun kom ut om morgenen Aldri opplevd lignende. Jeg måtte jo gi henne halvannet beger morgen og kveld med det fôret, kan være det ikke blir samme problem med en liten hund Ellers er det jo andre av disse veterinærfôrene som har allergifôr. Jeg har skjønt at mange er fornøyd med RC anallergenic, det skal visst være hakket mer allergivennlig enn de andre vanlige allergifôrene. I tillegg selger jo flere allergifôr også våtfôr i samme serie som du kanskje kan blande i for å øke smakeligheten? Med matvrak av en allergihund som i tillegg fikk prednisolon, så var det ikke snakk om å ikke spise. Hun spiste ALT hun fikk Mi tålte masse grønnsaker godt. Hadde jeg visst om det litt før, så hadde jeg prøvd veganfôr som siste løsning. For det virka som om mi reagerte på alt av kjøttproteiner i mer eller mindre grad, hun ble aldri symptomfri uten medisiner. Det kom meg ikke for øret av det var mulig å få tak i før hun ble avlivet. Men det hadde jeg testa ut om ingenting annet funker.

Kult! Men hvorfor sitter ungene så stille? Er det en slags forsvarsmekanisme fra å ikke bli spist eller noe sånt?

Whippet: Nei, per i dag, har de ikke alt jeg ønsker meg. De er kjempefine maskothunder, men jeg ønsker mer treningsvilje og motor. Ellers er de jo veldig enkle og greie hunder. Lette å oppdra og som voksne så er de jo utrolig enkle. Ganske perfekte som familie og turhund. Trives med å bare være sammen, får sjeldent dårlig samvittighet for "jeg burde ha gjort mer med de i dag". Så ja, som ekstrahund til en mer brukshund er de supre, og det var jo det første var kjøpt til. Nr. to ble valgt fordi jeg ville prøve å ha to av samme rase sammen som er litt mer like, og fordi jeg ikke så syn på å oppdra en mer krevende rase på det tidspunktet. Schäfer: Har det jeg ønsker meg i en hund. De har treningsviljen, utholdenheten, lojaliteten, førerorientertheten og også et utseende jeg liker. De har sider som jeg liker mindre, men som med riktig trening kan dempes slik at det ikke er noe problem i hverdagen. Valg av linjer og type mer viktig for meg enn rasen som helhet. Det er stor variasjon innen rasen ift. hva man får. Samlet gir begge rasene det jeg ønsker meg i et hundehold

Det gjør vel igrunnen de fleste hunderaser, når det kommer til stykket. Da alle har noe i større eller mindre grad.

Vel, det virket som du egentlig hadde litt sansen for schäfer i den forrige tråden, så kanskje det er en rase å kikke litt nøyere på? Utstillingslinjer, that is. De kan man helt fint bare aktivisere fysisk, det er jo det de fleste gjør likevel. Man må jo være obs på helse og gemytt, men det finnes definitivt oppdrettere som har fokus på begge deler. Flere utstillingsoppdrettere har levert hunder både til tjeneste og familiehunder. Ellers er jo en del av dine "kriterier" noe jeg tenker går på oppdragelse. Schäfer vil nok i så måte kreve litt tettere oppfølging i valpe/unghundperioden enn en del andre raser. Med tanke på hva som bor i de og hvordan de fort kan oppføre seg om de får lov til å bestemme selv og følge sine impulser. Det er likevel ikke noe rakettforskning å oppdra en schäfer til å bli en fin familiehund, du må bare være klar over det og heller fokusere på forebygging fra valpeben av. I så måte er mine hovedpunkter: grundig sosialisering med mange forskjellige(greie) hunder og folk, trene passering fra dag 1 for å unngå hund som prater i bånd og strikte regler om at bølling i lek med andre hunder er no-go. Det er jo en smart rase. De lærer fort når de bare skjønner hvordan verden skal fungere. Ellers er det jo en veldig lojal hund. Holder seg som oftes i nærheten og har kort radius. De er såpass lettlærte at du kan hjernevaske de på innkalling og kalle de inne fra hva som helst. Min schäfer er den eneste hunden jeg har hatt hvor jeg ikke var redd for at hun skulle jage sau(hadde henne i bånd rundt sauer, men jeg visste at kom hun seg løs ville jeg med 99,9% sikkerhet greid å kalle henne inn). Schäfer er også en rase som mage har flere av, og det går som regel veldig fint uten at man kan garantere noe som helst, fordi det er dyr.

Her har vi ikke så veldig mange regler egentlig. Jeg er oppvokst med et dyrehold der dyra får gjøre mye som de vil igrunnen, og har kjørt samme linja selv. De får lov til å tigge, og får gjerne en matbit ved bordet også. De blir dytta ned om de legger labbene på bordet mens vi spiser og får ikke ta mat fra tallerken/hånda. Yngste har litt vanskelig for å forstå at mor har sånn ressursforsvar for mat, må da være mye hyggeligere å dele? De yngste får ikke leke inne, rett og slett fordi de eskalerer så veldig. Går tydeligvis ikke an å leke rolig, så da får de som regel ikke leke. Greier de å leke rolig, så får de holde på, men stopper det med en gang det blir for voldsomt. De får ligge i sofa, men blir bedt om å flytte seg om de tar plassen min(whipsene er rame på det, fordi det er varmt der jeg har sittet). Senga får de ligge i når bare en av oss sover der. De sover der om natta når jeg er på jobb og om morgenen når sambo har dratt på jobb. Sover vi begge to i senga blir de bedt om å gå ned og ligge i senger på gulvet, fordi det blir så himla trangt med 3 hunder som alle skal ligge under dyna. Ute på tur får de ikke hilse på andre hunder. De får som regel hilse på folk hvis folk spør om å få hilse. Da får hilsende beskjed om at hundene hopper, så får de velge selv. Begrenser de litt der, fordi det fort kan bli litt mye med tre som skal gi kyss på truten på en gang. De får dra i båndet, men får belønning når de velger å gå pent, så de eldste gjør stort sett det. Yngste har ca. null impulskontroll, så hun glemmer seg bort. "Ikke lov" å bjeffe eller bli bananas når vi treffer andre hunder, så der får de belønning for å oppføre seg pent. Det må de nesten, når de er så mange. Blir så veldig båndsurr hvis ikke. Ellers har vi ikke så mye "får ikke lov til", men mer belønning for å velge riktig. Egentlig skulle vi ha forebygget mer, men når vi ikke har gjort det, så er jo ikke det hundene sin feil. Får vi besøk av andre enn mor til samboer, så får hundene noe å tygge på når folk kommer, sånn at de ikke overfaller de DSGen er bjeffemonster, så han får beskjed om å slutte når han setter i gang alarmberedskapen for "ingenting". Hunder som skal gå løse må komme på innkalling og de må oppføre seg pent mot andre, ellers så må de i bånd. Spesielt minsten det gjelder på, fordi hun kan bli...ehm...litt vel entusiastisk.

Jeg ser det samme på whipsene mine. De har et utrolig tyggebehov. Tar ikke vegger, lister osv, men løsøre man har glemt å gjemme bort. Og kun i ren kjedsomhet. Selv den eldste min kan finne på å gjøre det selv når vi er hjemme. Ikke så ofte nå da, men. Yngste stjeler som en ravn, og det trenger på ingen måte å være mat. Ser det samme ute også. Elsker å finne noe langs veien hun kan knaske på mens vi går

Jeg har kjøpt disse! Falt i god smak hos dyra her. De er delt opp i veldig små terninger https://www.hooks.no/hund-katt/sove-matplass/tyggebein-godis/hundegodis/hundegodis-chicken-cube-fourfriends-1

Min makulerte en hel del som valp og ung, og senere lette hun etter mat, men ødela ikke noe i letingen. Hun var ikke i nærheten av så ille som whipsene har vært/er

Jeg hadde syk hund, som blant annet hadde veldig vondt i ørene sine. Og ble hun bitt i lek et sted som var sårt og ømt, kunne hun reagere med å fly på. Noe jeg igrunnen ikke synes er så rart når det kommer til stykket. Hadde hun ikke hatt vondt, så tror jeg ikke det hadde vært noe problem å ha hun løs sammen med andre hunder hjemme. Grunnen til at jeg ikke turte det, var som nevnt at hun kunne bli sint om hun fikk skikkelig vondt. Likevel er hun den beste hunden jeg har hatt sammen med valp hjemme. Makan til tålmodighet! Hadde hun ikke slitt med hudplagene sine, hadde jeg ikke hatt noe problem med å la henne være løs sammen med whipsen alene hjemme. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg har hvert fall som plan at neste skal få gå løs med resten når den er stor nok til å ikke være plagsom

Jeg tenker som så at alle kan være uheldig. Du har jo hatt en uheldig opplevelse med din hund når den var ung og sårbar. Min schäfer begynte å bjeffe på hunder, joggere, syklister, mørkhuda folk, rare folk, folk når det var mørkt ute etc. når hun var rundt 3-4 måneder gammel. Fordi jeg fra før av hadde jobbet masse med utageringsproblematikk med min andre hund som var fryktaggressiv, så visste jeg hvordan jeg skulle begynne å trene med valpen som gjorde det samme. Aller helst skulle jeg jobbet forebyggende fra dag 1, men det gjorde jeg ikke. Gjennom alt av kjønnsmodning, mental modning og alt det en hund skal gjennom før hun ble voksen, så ble utageringen bedre og verre litt ettersom. Som voksen var hun veldig grei, og kunne passere det meste, men likevel falt hun noen ganger tilbake til gamle vaner. Helt 100% kvitt problemet ble jeg ikke(nå ble ikke hun så gammel da, pga. sykdom). Utfordringen er når hunden har fått "lov til" å holde på å skremme vekk gud og hvermann en stund, så setter atferden seg dypere og er vanskeligere å jobbe bort. Nå vet jeg ikke hvor gammel din hund er, men det er ikke gjort i en helomvending å jobbe med slik problematikk. Du må snu hunden din sine assosiasjoner til det den synes er skummelt (google gjerne counter conditioning og motbetinging). Bjeffingen er et symptom på en følelse hunden har. Det er følelsen du må jobbe med. Og det er ikke gjort over natta. Samtidig som du hele tiden må prøve å tilrettelegge turene i den grad at du lykkes med treningen. Det er kjempelett å sitte her og si det, for jeg vet det er veldig vanskelig og det tar tid.

Samme her. De kommer som regel når jeg roper og de er så og si alltid i nærheten, hvert fall innenfor synsvidde. Men så er det jo de gangene de ikke kommer da Det gjør at jeg ikke tørr å ha de løs i typisk lysløyper der vi gjerne treffer flere hunder i bånd eller folk uten hund, som jeg ikke regner med setter pris på to overlykkelige whipser, selv om de er forholdsvis små og "bare er snille!", men med en imponerende spenst, i det minste. Så folk får smellkyss på truten enten de vil eller ikke Husker når Blitz var valp og jeg måtte følge med på henne hele tiden når hun var løs, fordi hun plutselig tok seg en tur. Selv om Nemi var med, trengte jeg ikke tenke på henne. Jeg visste hun var innen en 10 meter radius uansett. Èn gang mista jeg henne bort til en annen hund. En samojed i bånd som hun bare elska. Jeg aner ikke hvorfor akkurat den hunden skulle være hennes bestevenn. Det ble med denne ene hunden riktignok og akkurat den gangen syntes eieren det bare var stas. Andre hunder var som regel totalt uinteressante.

Savner det der. Nå kunne nok ikke jeg hatt mi løs på Oslo S, men hun gikk løs over alt som regel. Hun holdt seg i nærheten, gikk ikke bort til folk og holdt seg som regel unna hunder også, hvert fall hvis hun fikk beskjed om det. Jeg har ikke i nærheten av samme kontroll på whipsene, som jeg hadde på schäferen, på tross av mye mer trening og mer kunnskap om hverdagslydighet på hund nå enn jeg hadde da schäferen var ung. Eldste whippeten er ikke så langt unna, men førerorientertheten kan ikke sammenlignes likevel.

Jeg tror heller ikke det er utseende eller helsa som er grunnen til at folk ikke velger schäfer lenger. Jeg tror schäfer hadde litt samme grunnen til popularitet som dalmatineren. Vi hadde jo Rex og diverse andre filmer/serier med Disney-versjon schäfer. Det er jo ikke et ukjent fenomen at hunderaser blir mer populære pga. film/serier. I tillegg har jo internettet skutt fart og vi kan i dag både tilegne oss kunnskap og finne flere forskjellige hunderaser enn vi hadde muligheten til før. Det spiller kanskje også en rolle? At man ser flere forskjellige raser fordi de har blitt mer tilgjengelige. Og hvor de gjemmer seg? Vel, med tanke på at det er en og annen schäfer som liker lyden av sin egen stemme, kan det godt tenkes at de går tur når "ingen andre går tur" eller på steder hvor det er lite folk.

Nå har ikke jeg så god peiling på utstillingslinjet schäfer, men svarer likevel. Jeg tror de er rimelig enkle å aktivisere. Det her med "krever mental trening" synes jeg er litt oppskrytt. Selv min brukslinjet var mer enn fornøyd med gode turer i perioder der jeg ikke har treningsmotivasjon. Nå legger jeg jo gjerne inn litt mental trening på tur uansett, men det gjør jeg uavhengig av hvilken rase jeg går med. Vi trener litt innkallng, hiver ut noen godbitsøk, trener passering, trener hilse pent når noen vil hilse(ikke at man vasser i de med schäfer, men overraskende mange vil hilse på whipsene). Min schäfer ble mer urolig om vi hadde flere dager med bare trening, uten tur. Hun måtte bruke seg fysisk. Forskjellen er hva som bor i hundene rent egenskapsmessig og at du gjerne får litt ekstra driv og motor på treningsfronten med en bruksschäfer kontra utstillingslinjer. Men, som innen alle raser og linjer, så er det individuelle forskjeller også her. Det lureste er å fortelle aktuelle oppdrettere hva du kan tilby hunden, så får de vurdere om de tror de har hunder som passer til det formålet Nevnte oppdretter burde ikke skrike så høyt, for vedkommende har nå noen svin på skogen den også.

Her har, riktig nok en oppdretter på bruksschäfer, skrevet noe om schäferens rygg og dens utvikling. Europeiske hunder altså. England f.eks. er en annen historie http://www.bruksschafer.no/schaferhundens-rygg/

Ja, tenk, hele to sider med en grei og saklig diskusjon om schäfer! Det er ikke ofte.

Det handler nok mest om at svarte og grå hunder ofte er brukslinjer, og de gjør det ikke veldig bra på utstilling som regel. Oppdrettere av brukslinjer stiller hundene for å få de avlsgodkjente, evt. for å få championater i andre sporter. Derfor ser man de ikke så ofte. Det finnes grå og svarte utstillingslinjer også, men de er ikke så vanlige. Det vanlige er brune og sorte.

Hva blir riktig betegnelse da egentlig? Noen sier AD, andre AA?

Jeg hadde et trekkmonster av en schäfer som trakk godt både på sykkel og rollerblades. Venninna mi kjører en del kickbike med mallene sine, det er godt trøkk i de også. Spesielt tispa. Dog ikke noen av rasene jeg vil anbefale til folk som primært vil ha en hund som trekker og som ellers er en enkel hund

Så kjedelig at du har en hund som oppfører seg slik! Jeg har troen på grundig og inngående sosialisering når man har schäfer. Fordi det er en vakthundrase, så vil usikkerheten mot det som er fremmed ligge ganske latent i rasen, og det kan fort slå uheldig ut. Derfor bør man være flink til å la hunden treffe alle slags hunder når den er liten(greie hunder, så klart), for jo flere erfaringer hunden har med at hunder er greie, jo mer tåler den av ubehagelige opplevelser før det setter seg og blir et problem. Jeg tror ikke på at å bare ha faste lekekamerater er nok. Sosialisering handler om å møte på fremmede individer og bli trygg på disse. Det er ikke sosialisering per. def. å leke med hunder som de kjenner. Så mens de er unge, så fokuserer jeg mye på dette. Når de blir voksne er jeg ikke like nøye på det, da går vi mye sammen med kjente, og så treffer vi en ukjent nå og da. Jeg tenker at din hund nok ikke ble tilstrekkelig sosialisert som liten, og når man da er i en sårbar alder i tillegg(hunder er generelt sårbare før de blir voksne for dårlige opplevelser) og da attpåtil blir angrepet, så sitter man litt i klisteret. Det er veldig vanskelig å få en hund som har blitt skikkelig redd, ordentlig trygg igjen dessverre. Jo mer gode erfaringer hunden har, jo lettere vil det være. Har hunden truffet 10 fremmede og greie hunder, så vil en dårlig opplevelse være mye, men har hunden truffet 100 greie hunder, så vil en dårlig opplevelse være mye mindre. Klart, blir hunden skikkelig skremt, så er det ikke sikkert det nytter uansett, men du vil ha et bedre utgangspunkt. Mine to siste har jeg vært nøye på det(de er en annen rase dog), og da min eldste ble skikkelig angrepet av en boxer på tur da hun var rundt 2 år, så ble hun redd der og da, litt usikker på boxere en tid etterpå og så gikk det over, fordi hun hadde masse gode erfaringer i bunn fra hun var valp. Schäfer er jo også en rase som lett tyr til lyd. Så blir de litt usikre, er det fort at de blir skikkelige bråkebøtter. Der andre hunder kikker litt usikker bort på det som er ekkelt, går schäferen fram med bust og blir brøleape. Det trenger ikke stikke særlig dypt en gang. For din egen bekvemmelighet ville jeg nok jobbet med passeringstrening med hunden, for å få slutt på utageringen. Trene masse kontakt i alle slags situasjoner og jobbet med kindereggmetoden og sladretrening på tur. Begynn med gooood avstand. Så god avstand at hunden ikke reagerer med å bli brøleape. Gjerne meld deg på et kurs hos noen som er flinke til passeringstrening på en positiv måte. Schäferen er en lettlært og treningsmotivert rase(skal være, that is), så med litt intens jobbing bør det være mulig å komme i mål. Klart, det hunder gjør mye, blir de gode på. Både positive og negative ting, så har den fått være brøleape en stund, vil det ta lenger tid å bli kvitt. Lykke til!

Takk for svar Skjønner godt du har de adskilt da!

Så flotte bilder du tar! Det er ikke barebare å lære disse store og sterke unggutta hvordan reglene funker på trening, hehe. Men knekker du koden så er det utrolig hva man kan få til Verre med den som er mer treig, det er vanskelig å hente fram noe som ikke er der fra før av. Ser på bildene at du har de hver for seg, er det noen grunn til det? Bare nysgjerrig

Høres fint ut. Går det greit å sende?

Hvor mye skal du ha for det?