MegaMarie

Jeg syns ikke det ser ut som samme rase/blanding. Hund nummer 2 ser større ut enn hund nummer 1. Enig i at den første ser ut som en tibetansk spaniel, eventuelt en blanding av tibetansk spaniel og noe annet. Den andre ser også ut som en blanding av noe.

Gratulerer med dagen som var

Hvem av de ble det?

Blondie har sluttet på de sterkeste smertestillende og går nå bare på milde smertestillende. Matlysten er litt opp og ned. Hun har ofte lite matlyst på morgenen, men hun spiser alltid middagen sin. Vi har prøvd å trappe opp turer veldig gradvis, men det ble plutselig en litt lang tur på henne en dag. Jeg hadde med ryggsekk så hun skulle få sitte oppi etter at vi hadde gått så langt som jeg hadde tenkt hun skulle å gå, men hun nektet å sitte oppi sekken. Jeg har fått henne til å sitte i sekk hjemme og før på lange turer, men denne gangen nektet hun. Så da fikk hun gå. Det gikk heldigvis veldig fint Det var en veldig flat tur, så den var nok ikke så krevende. På torsdag drog vi og trente litt rally-lydighet. Jeg var spent på hvordan hun ville være utendørs på trening, da hun forrige gang vi var ute å trente var helt uinteressert i å være med meg, noe som gjorde at jeg ble litt frustret og irritert, og da ville hun jo ihvertfall ikke være med meg. Men denne gangen var hun skikkelig med Hun hadde noen tidspunkt hvor hun falt litt ut, men jeg klarte å holde meg positiv, ventet henne stort sett ut og roste mye når hun tok opp kontakten med meg igjen. En liten film fra treningen

Første hund var ikke bare mitt valg. Tipper jeg ikke brukte lang tid på å bestemme meg hva jeg kunne tenke meg da, kanskje 10 sekunder ? Kjærlighet ved første blikk eller noe slikt. Jeg ønsker meg en papillon eller pomeranian. Ettersom jeg var 12 år gammel da, så bestemte foredrene mine rase, og det ble en papillon, en rase de kunne tenke å eventuelt også ha om jeg en dag ikke var like hunde interessert og de måtte ta ansvar for henne. Hund nummer 2 tenkte jeg vel på kort tid etter at jeg fikk henne, men bestemte meg ikke for rase før hun var kanskje 7 år gammel. Så jeg tenker jeg brukte 6 år på å bestemme meg. Men det var ikke bare fordi det tok så lang tid å bestemme seg, men også fordi jeg ikke kunne få hund nummer 2 før etter jeg hadde flyttet hjemmefra blant annet. Edit: Oy jeg leste visst feil på spørsmålet ditt ?. Vel, jeg ønsket meg papillon/pomeranian et år før jeg fikk henne. Valget om kelpie ble tatt ca 2 år før jeg fikk valpen i hus.

Så fine bursdagsbilder ☺️ Gratulerer med dagen som var! Hun ser veldig fin ut ?

Haha, ja, jeg fikk første hunden da jeg var 13 år gammel. Hun ble kjøpt av mine foreldre. Så de var med på den "gale" ideen. De var ikke så glad da jeg skulle kjøpe hund nummer 2, men de ble veldig glad i henne med tiden

Jeg fikk og hund nummer 2 når jeg var 21-22 år. Skjønner at du føler deg litt gal, men i øynene til de her inne er det nok ingen som vil si du er gal Så søte de er blitt nå da ?

Så flinke dere er Skikkelig gøy treningsvideo!

Vakre foreldre! Krysser fingrene ?

Gratulerer! Skikkelig fin farge! Er det italiensk mynde du skal skaffe deg?

Jeg trykket på "ler" reaksjonen før jeg leste den nest siste setningen ? Hva er dette for noe?

Enig med det siste avsnittet til @simira. I mitt hode er en familiehund en hund som ikke krever noe særlig mer enn tur, for det kan fort skje at det er all aktiviteten den får en periode pga andre ting som skjer i familien. En familiehund kan fint trenes i diverse hundesporter, men den klarer også seg fint uten trening. Ellers må det være en rimelig mentalt stabil hund som takler alt familielivet vil bringe. Ikke noe lydvar hund, ikke en hund som er skeptisk til mennesker blant annet.

Ånei, så trist ? Det er nok en prosess, og det er nok ikke så enkelt som at det bare vil gå en vei å bli lettere etterhvert. Det går nok opp og ned og det er sikkert helt vanlig. Håper det snart går bedre for deg igjen ❤️ Forhåpentligvis hjelper det litt når du får valpen i hus. Jeg så nettopp en video av en valp og tenkte at jeg en dag helt klart kan glede meg over en ny valp, som ikke er Tidi. Jeg vil jo bli glad i den og, samtidig som jeg alltid vil savne og huske Tidi for den perfekte hunden hun var ❤️ Jeg har egentlig benektet det hele i noen dager nå. Ikke klart å se på bilder av henne eller noe. Men i dag kom fakturaen for avlivningen i posten. Der stod det svart på hvitt. Da var det ikke mulig å nekte for det lenger ? Hun er faktisk borte, for alltid.

Jeg har stort sett fått pass av folk jeg kjenner eller gjennom forumet her. Det har egentlig alltid gått bra. Mine hunder har klart å skille på at nå er de hos den personen, da fungerer det og det som kanskje ikke fungerer hjemme, sånn med tanke på draing i båndet, ikke lenger kan sitt osv. Men folk som driver med fysisk avstraffelse ville jeg ikke latt passe mine hunder. En idé kan jo være å treffe disse personene for en tur først om de har mulighet så kan du spørre de litt eller se hvordan de er med hunden?

Takk for omtanke ❤️ Det går veldig opp og ned for min del. Noen dager er gode og jeg klarer å tenke på tiden vi hadde sammen som fantastisk, og at jeg er heldig som fikk ha henne, selv den korte tiden. Andre dager er det skikkelig tungt og jeg føler enda på at hun er der ute et sted, og at jeg bare venter på å få henne tilbake igjen ? Det hele hadde nok også vært litt lettere hvis Blondie var frisk, men hun ble plutselig syk omtrent samtidig som Tidi. Hun begynte å drikke og tisse mye, samtidig som hun begynte å spise mindre, så jeg tenkte nyresvikt med en gang. Tur til dyrelegen viste derimot at det heldigvis bare var urinveisinfeksjon, og hun fikk antibiotika og ble bedre. Men matlysten var fremdeles ikke på plass. Jeg tenkte hun kanskje var lei seg pga Tidi, at hun forstod at hun var syk. Da Tidi ble avlivet tenkte jeg fremdeles at Blondie kanskje savnet henne og derfor ikke spiste. Men det ble bare verre med tiden, og tilslutt spiste hun nesten ingenting, så jeg drog en ny tur til veterinæren. Blondie er ganske redd veterinæren etter en vond opplevelse, så det er vanskelig å finne ut hva som er galt når hun hyler og spreller for alt. Men de mente hun hadde vondt i ryggen pga prolapsen igjen. Jeg fikk beskjed at om ting ikke ble bedre med smertelindring kunne jeg komme tilbake for å ta en blodprøve. Men hun er jo gammel, så jeg kunne ta en seniorsjekk hvis jeg ville det. Ja, det ville jeg. Blodprøvene viste forhøyede nyreverdier. Ikke nyresvikt, men tegn på at nyrene ikke fungerer som de skal. Ikke så unormalt for en gammel hund. Vi fikk anbefalt å begynne på nyrefor, noe jeg egentlig var litt skeptisk til etter en skrekkhistorie min mor har fortalt om sin gamle hund som gikk på nyrefor og det gjorde ingen nytte, tvert i mot. Men jeg tenkte vi kunne prøve. Etter noen dager med smertebehandling så jeg Blondie stod å knasket på noe på kjøkkenet. Jeg skjønte først ikke hva det var, før jeg kom på at det hadde lagt en rå pastaskrue på gulvet tidligere på dagen. Siden hun spiste den tenkte jeg at hun nok ville ha annen mat også, så jeg prøvde å gi henne nyreforet. Hun spiste det som bare det! Matlysten har bare blitt bedre og bedre siden, og nyreforet er ingen problem for henne ☺️ Så da fortsetter vi med det så lenge det fungerer for henne. Men godbiter skal hun få spise akkurat hva hun vil. Hun er en gammel dame, og hun har uansett ikke all verdens år igjen. Da har jeg ikke lyst til å gi henne "kjipe" godbiter de siste årene, bare for at hun skal få 1 år eller 2 mer. Her stemmer vi får kvalitet over kvantitet. Her er en video av Blondie som trener rallylydighet for litt siden.

Gratulerer med dagen som var

Herregud så søt Cira er ? Ingen tvil om at hun får ståører nei ?

Kjempe fine bilder ? Gleder meg til å følge dere fremover!

Hvil i fred, Casper ❤️ Stor klem til deg! Du har gitt han et fantastisk liv!

Så bra at du jobber med hvordan hun skal oppføre seg mot andre hunder ? Litt for mange der ute som mener hunder bare skal ordne opp selv. Litt av en hopp-stå ? Det var jo et skikkelig hopp og!

Det blir jo bare spekulasjoner. Jeg syns det er mest rart at hjertet så fint ut på ultralyd, hvis det faktisk "manglet" en hjerteklaff som lå utenfor. Men det er jo umulig å finne ut nå. Jeg skjønner utrolig godt at det var ekstra vanskelig for deg som er hjemme om dagen. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort da. Jeg syns det er så godt når jeg er ute og gjør ting som jeg vanligvis ikke gjorde med henne, som å være på skolen, på jobb, på dansetrening osv. For i de situasjonene er det som at hun ikke er borte likevel, hvis jeg bare ikke tenker hardt nok på at hun faktisk er borte. For hun var jo aldri med meg på de tingene i hverdagen. Det er verst når jeg er hjemme eller gjør ting hun vanligvis hadde vært med på.

Hvordan har hundene deres reagert når en av de andre hundene i husholdet har gått bort? Har dere merket noe på de, eller har de fortsatt som om ingenting har skjedd? Har dere hatt flere hunder eller dyr i huset, eller har dere på et tidspunkt hatt en hund som er vandt til å bo med en annen hund som plutselig nå må være alene? Jeg har nettopp måtte avlive den yngste hunden min. Igjen sitter Blondie på 13,5 år som alene hund. Hun har tidligere gått gjennom å miste en annen hund vi bodde med, da min mor avlivet sin hund da jeg bodde hjemme. Men da hadde vi en katt i hus også. Det eneste jeg husker fra dette var at Blondie og katten hadde en slosskamp en gang kort tid etter at mamma sin hund ble avlivet. Mamma sin hund var uten tvil lederen i flokken og holdt veldig god kontroll på de to andre, så jeg tror det var derfor de brøt ut i slosskamp da hun ikke var tilstede lenger. Både for at de to prøvde å finne ut hvem som er leder nå, og fordi de kanskje kunne havnet i slosskamp før og, men at min mor sin hund ville passet på at det at det aldri skjedde før. Blondie har i en periode på 1 år bodd helt alene da jeg flyttet for meg selv før jeg fikk hund nummer 2. Da merket jeg at hun var litt mer rolig og passiv inne, så hun var tydelig litt ensom. Men ellers ikke noe unormalt ved henne. Nå etter at jeg måtte avlive den andre hunden min er hun mye mer på meg. Dilter mye mer etter meg med en gang jeg flytter meg. Sover lettere enn før når hun er alene hjemme. Før kunne jeg komme inn uten at hun merket det og styre på rundt i huset før hun omsider våknet. Nå er hun våken og merker med en gang jeg kommer hjem. Hun har også spist litt dårlig i det siste. Ellers virker hun forøvrig glad og fornøyd. Men jeg lurer på om hun savner den andre hunden og om hun er litt ensom som alene hund.

Ja, jeg måtte inn å lese trådene dine du hadde da han var syk. Så fælt det må ha vært å bare kjenne seg enda mer forvirret etter obduksjonen da. Det hørtes veldig rart ut det med at de kanskje fant et hjertekammer utenfor hjerte. Hvis ultralyden viste et helt vellfungerende hjerte. Kanskje han alltid har hatt et ekstra hjertekammer utenfor? Ja, alle sier det med at tiden hjelper. Nå har det ikke gått noe lang tid, men jeg kjenner ikke på det enda Jeg tenker jo litt på ny hund eventuelt en dag, men jeg tenker hele tiden at det jeg egentlig vil er å ha Tidi tilbake ❤️ Gleder meg til den dagen jeg kan se tilbake og tenke på tiden med henne som noe jeg var heldig som fikk, selv om det var kort. Nå tenker jeg mest på hvor urettferdig det er at hun fikk så kort tid og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne fått henne tilbake og gjøre alt det vi skulle gjøre sammen ?

Åå, godt å høre at noen andre har følt det samme. Føler meg helt teit som er "urolig" pga det og ikke klarer å slå meg til ro med tanken på at hun faktisk er borte Da er det godt å vite at det blir bedre når hun er kommet hjem som du sier. Måtte du sende Midas til Veterinær instituttet for obduksjon? Hvor lang tid tok det før du fikk svar?