Som bp var innom. Når Issi kom hit var hun et rart vrak, men hun lente seg på Amiga fordi hun var trygg og god. Amiga ledet hun gjennom alle hindringer og passerer hunder og gå tur med de to var en drøm. Kunne bare si frem når det kom folk og begge tuslet fremover. Men så døde Amiga og plutselig ble Issi alene uten noen å støtte seg på, resultatet ble en hund som hylte av skrekkblandet fryd, hun prøvde hvorvidt alt kunne gå bananas og leke med eller å bli redd og bjeffe. Tok jeg doffen og Issi sammen ble det dobbel usikkerhet fordi de begge var vant til å følge Amiga og sålenge hun var der var begge engler. Samme effekten testet jeg med å få en sonis med trygg og stødig hund på tur, plutselig var mine to engler igjen. Doffen er ikke hos oss lengre, men Issi er og det har tatt tid å lære hun at verden biter ikke igjen, vi behøver ikke klikke i vinkel fordi vi ser noen osv. Her vi bor nå må vi passere masse barn for å komme til bilen, det beste har vært gå kommandoen hun hadde inne, da skyter ørene bak og hun må jobbe, også glemmer hun litt alt rundt seg. Men i perioder var jeg nødt til å ha sele og lempe han ut i grøftekanten for å la folk og hunder passere. Så poenget mitt var vel mer at det har vært store omveltninger og at litt mer usikre hunder slapper av når en annen er der og tar ledelse, når den forsvinner kan man bli sånt lite monster som utagerer på alt til de lærer seg at verden ikke spiser deg opp. Lykke til Mari