Pim

Jeg er med, forresten! Apport: Vi skal jobbe med kjeksing/kasting av apporten. Jeg har forsøkt en del ulike framgangsmåter for å få det vekk, men tror jeg har kommet nærmere svaret på hvorfor hun gjør det nå; det er noe som rett og slett er vanvittig gøy med å plukke opp ting fra bakken, og da må de kastes på - akkurat som leker Dustehund Selvfølgelig er det også mulig at det er noe sosialt, siden det er på vei inn på plass kasting/kjeksing kommer, så jeg skal ta høyde for det også. Hun kommer inn på plass helt uten kjeksing/kasting på korte avstander når hun settes igjen med apporten i munnen eller gis apporten av en medhjelper, så planen er å trene på en gradvis overgang fra sitte med apport/få apport fra medhjelper til plukke fra bakken (dvs, få levert apportbukken lengre og lengre ned mot bakken), og gradvis økning av avstand. Samtidig skal vi styrke hold-kommando og jeg kommer til å introdusere litt forsiktig korrigering etterhvert - men det blir helt egne økter som ikke blandes inn i resten av apporttreningen. Hun må lære at kasting ikke bare er et mindre attraktivt alternativ, men FEIL, siden det er så himla morsomt... Her er video av stasen; det blir aller tydeligst når hun er heit i fletta og vi har kjørt noen repetisjoner - her var det vanvittig tydelig FvF: Selvfølgelig er det mye å jobbe med her, men stort sett ting som ikke egner seg for en forumbasert utfordring Så vi jobber med forflytninger. Særlig skal vi ta tak i at holdtene blir rette (dette gjelder to steg bak og to steg til høyre), og jeg vil slippe å vri meg sånn i to steg til venstre. Fikk meg en god latter da jeg så disse filmene, jeg har blitt en gul badeball

Min lille jaktgoldenfrøken på 22 kg er en tipp topp snørekjøringshund, og jeg har inntrykk av at dette gjelder for stort sett alle fuglehunder av en viss størrelse. Hun simpelthen elsker å løpe, og er enkel å styre (det føles ærlig talt som å ha en fjernstyrt sak foran meg). Hun gir alt, og det går så fort jeg bare vil i opptil 3 mil - men da er hun så utslitt at hun sjangler, så vi holder oss stort sett til opp mot 2 mil. På lange fjellskiturer er hun ikke helt flink nok til å spare energi, og man må ta litt hensyn og passe på at hun hviler i pauser. Å snørekjøre med belger er også kult, forresten! For meg virker det å være litt mer variabelt hvorvidt de er ok eller fantastiske trekkhubder, men de funker - og kan være knallbra!

Innmari interessant spørsmål, og vanskelig å svare på. Til dels vil jeg kanskje si at ja, det handler om etikk og moral - og dette er jo størrelser som formes av den enkeltes temperament, erfaringer og miljøpåvirkninger. Jeg kan ta meg selv som et eksempel: jeg er konfliktsky men streng, det var elementer av straff i min oppvekst (selvfølgelig ingen fysisk avstraffelse eller psykisk terror, men vanlig konsekvens-straff utført av snikete pedagogiske lærer/spesialpedagogforeldre ), og jeg omgås og trener med folk som hovedsakelig trener positivt selv om de fleste er traddiser (noen klikkertrenere, og jeg har gått flere klikkerkurs). Resultat: min etikk og moral sier at (positiv) straff er en naturlig del av oppdragelsen (som en konsekvens av ikke ønsket oppførsel når individed har lært forskjellen på rett og galt, hvordan er det ulikt Susan Priors "I naturen finnes ingen straff, kun konsekvenser"?), men at en korrigering aldri skal være sterkere enn nødvendig og hunden (eller barnet) skal forstå beskjeden tydelig og bli ferdig med korreksjonen umiddelbart. Trening og konkurranse skal være det mest fantastiske som kan skje i hundens liv, samtidig kan jeg ikke "ta av meg" oppdragerrollen i trening, jeg er fortsatt lederen/foreldereren/oppdrageren/pick your choice til hunden under trening og konkurranse, og den skal ikke være i tvil om hvilke regler som gjelder. Så jeg kan straffe også i løpet av en treningsøkt, men jeg tror du må vite at jeg tenker at jeg straffer for å se forskjellen på meg og en som trener rent positivt, for jeg tror du verken kan se det på hva jeg gjør eller hvordan hunden reagerer. I tillegg tror jeg også det handler litt om definisjoner, for å være ærlig. Jeg har aldri gitt hunden min et fysisk ubehag for å straffe, jeg bruker kun stemme og kroppsholdning for å vise at hun har gjort noe galt; men jeg mener definitivt jeg bruker positiv straff. Og jeg er feks ganske sikker på at den verste korreksjonen jeg kunne gitt min hund i en treningsøkt (og jeg ser på dette som en positiv straff, hunden gjør i alle fall det!) ville vært å sende den i buret, eller på annen måte gi den time out. Så at det time out være negativ forsterkning, mens et kort nei er positiv straff, det gir ikke helt mening i min verden Dessuten tror jeg det handler en hel del om kunnskap og tolkning av informasjon (for meg henger det ikke heeelt sammen med etikk/moral). Feks, hvis man ser litt forbi boka Læringspsykologi av Svartdal og Flaten, og tråkler seg gjennom en del av de til tider veldig fascinerende artiklene skrevet av folk som Watson, Hull, Skinner, m.fl. som var med å forme behavorismen (som forresten bare er én av de store læringsteoriene, så jeg skjønner ikke helt hvordan den skal være fasiten, men det er vel en annen diskusjon), ser man at verden ikke er så enkel som det Canis-klikkerskolen ønsker Jeg husker ikke i farten om det var Skinner eller Watson (lurer på om det var Skinner, i en av artiklene hvor han beskriver en såkalt Skinners Box studie), men jeg leste en artikkel som beskrev responssystemer som kombinerte variabel ratio forsterkning med positiv straff - og hvordan det (i gitte studie) var mer effektivt over tid enn et rent forsterkningsskjema. Nå i våre dager blir det trukket noen spennende linjer mellom Skinners Box og MMORPG-spill, hvor positiv forsterkning som å finne skatter eller vinne bytte fra andre motspillere blir så sterke belønnere at spillerne blir avhengige av å spille. Men i slike spill er straff definitivt til stede (utstyret man har på karakteren kan skades eller ødelegges, man kan tape penger/poeng, karakteren kan dø, etc), så hvordan kan det da være så effektivt? Faktisk ser man at MMORPGs hvor det er dårlig balanse mellom belønning og straff ikke blir populære, folk blir ikke avhengige om det bare er kos og lykke og belønninger som regner fra himmelen, ei heller om straffen er for hard og/eller vanskelig å unngå. Det må være akkurat passe vanskelig å få belønning, og trusselen om straff må være akkurat så overhengende (og straffen akkurat så hard!) at spilleren føler verdi i å unngå straffen og oppnå belønningen. Det er der spenningen ligger! Det er jo litt som å stå på slalomski eller snowboard: du har falt noen ganger, og veit at det er skikkelig vondt, dermed er det også ekstra spennende når du kjører litt fort eller prøver en vanskelig rute. Det er rett og slett mer spennende når man står i fare for å bli straffa! Ettersom behavoristiske teorier fungerer så godt på hund tror jeg at, dersom man er skikkelig, skikkelig dreven på hundetrening, er det fullt mulig å få en mer motivert, gladere og mer initiativrik hund ved å bruke en blanding av positiv straff og positiv belønning i treningen. Utfordringen er å være stødig nok i læringspsykologi, og kjenne hunden sin godt nok, til at man balanserer straff og belønning akkurat riktig. For én hund kan det være straff nok i seg selv å ikke oppnå belønning fordi den tar det å ikke tilfredsstille fører svært tungt (og typisk fungerer det slik for veldig myke hunder slik som en del retrievere, min egen er litt der - derfor ser jeg nok ut som en klikkertrener ), mens andre hunder (typisk de med litt mer egenvilje og pondus, feks gjeterhunder som er litt hardere i hodet) trenger mer motstand og en tydeligere beskjed. Jeg vet om opptil flere hunder som er sånn, de syns det er kulere og får mer glød i øynene og driv i øvelsene når treneren er litt streng og slår ned på fjaseting - og som rett og slett virker demotiverte og likegyldige om det ikke stilles krav i treningen. Det er sikkert veldig lett å tenke at det er etisk forkastelig å si at straff i trening kan oppleves som positivt for hunden, men er det like lett å tenke at det er etisk forkastelig å gjøre treningen mer spennende for hunden? Er det helt umulig å se på positiv straff som et element som tilfører spenning? Og er det virkelig mulig å skille treningssituasjonen helt fra oppdragelsen/hverdagen? (nå er det skikkelig ikke meningen å lage enda en pro/con klikkertreningsdebatt ut av dette, men å åpne debatten mot å diskutere mer om hva straff kan være og evt oppnå). Edit: trykkleif

@LinL, du må slutte å legge ut sånne bilder

Ja, det virket unektelig bevisst! Også så fornøyd han ble Oi, kanskje jokking, bjeffing og annen dusteadferd mot mennesker kan være forsøk på å oppnå det samme? Hmmm!

Nansen ble (er ) en herlig fyr, og faktisk en temmelig enkel hund! Selv om jeg generelt syns kastrering er en uting, kan jeg ikke skyve under en stol at det ga ham betydelig bedring, og tid og alder spilte nok også inn etterhvert antar jeg. Vi endte uansett med å omplassere ham da han var 4 år (og en velfungerende hund), da tilpasningene vi måtte gjøre for at han skulle slippe stresset passet vår hverdag dårlig. Så da fant vi et hjem til ham hvor han fungerte godt akkurat slik som han var, uten at noen måtte tilpasse hverdagen sin Jeg tror forresten ikke hunden du beskriver egentlig reagerte så ulikt Nansen, slik jeg ser det For samojeder og andre veldig lite førerorienterte hunder skaper det nok en viss konflikt å skulle være lydig, dvs trene, gjøre triks og annet som er aktivitet rettet mot fører, og slik konflikt ser ut til å forverre stresset. Å la dem bruke stressenergien på en aktivitet som ikke skaper konflikt (for en førerorientert hund blir jo det å rette oppmerksomhet mot fører og gjøre lystbetonte, enkle ting - for en trekkhund er det å trekke/jobbe hardt fysisk) ser ut til å løse en del og hjelpe dem å lande. Ga det mening? Jeg tror man bare må, som du sier, minne seg selv på at man har en samojed når det blir slik; jeg har en følelse av at du (som jeg) egentlig så for deg et annet hundehold enn det en samojed kan innfri. Polarhunder er sin egen herre, de, og selv om de er tidenes mest trofaste familiemedlemmer så er de ikke der, liksom. De gjør sin egen greie, og syns bare det er innmari trivelig at du er med Selvfølgelig kan han ikke jage katter og bompe folk av egen fri vilje, men du hjelper deg selv og Ico med å gi ham en svart-hvitt verden hvor han enten får følge instinktene sine eller er fullstendig under din kontroll (uten lydighet ). Forutsigbart, tydelig, og helt uten at han må ta stilling til hva som skal skje og hvordan han skal reagere. For Nansen fungerte det også bra å få bruke andre instinkter i stressende situasjoner, som feks å få trekke hardt framover når andre hunder utagerte på ham. Håper dere finner fram til hverdagsrutiner som fungerer for dere alle Edit: hvis Ico fungerer som Nansen på dette området også, vil det kanskje fungere bedre å la ham gå (men helt fastlåst med et godt grep i halsbåndet/nakkeskinnet) enn å legge ham ned i bakken. Bevegelse er alltid best, hilsen Nansen

Atte hæ!? Spaniels er avlet for å jakte forholdsvis nær eier (de skal jo feks apportere like mye som noe annet), noe som fører til at de ikke går så langt ut som feks settere - og de er myke og enkle å trene til å holde seg nær og komme på innkalling. Jeg har selv en fuglehund, av jaktlinjer, med sterke jaktinstinkter. Jeg har forsåvidt en apporterende fuglehund, men det vet visst ikke hun for hun vil gjerne både ta stand og støkke, og har en fascinerende viltinteresse (eller, fugleinteresse, alle andre dyr er uviktige ). Vi har måttet jobbe litt med hvor langt fra meg det er lov å løpe, men hun er vanvittig enkel å ha løs, stikker aldri av og drar ikke på jakt etter dyr - selv om hun er vanvittig interessert i fugl så er det heldigvis slik at egenskapene som gjør henne til en god jakthund også sørger for at hun er ekstremt lydig rundt fugl. Sier jeg sitt når hun ser fugl, så sitter hun. Til jeg sier noe annet. TS kan trygt velge en spaniel eller retriever, selv om det er jaktraser.

Jeg syns springer spaniel, eller en annen spanielrase, høres veldig fornuftig ut! De elsker å løpe, er forholdsvis enkle å ha løse, og er ellers trivelige hunder! Men som med alle raser er det viktig å ta seg god tid til å finne rett oppdretter og et kull etter sunne, trygge hunder. Du får helt sikkert hjelp til det her inne om du starter en ny tråd om det

Ja det var det, jeg skulle skrive noe om mine erfaringer med stresset samojedhannhund Det høres ut som om vi hadde mye de samme utfordringene med Nansen som dere opplever med Ico. Når Nansen ble stressa, var han helt umulig å få kontakt med, rødsprengt i øynene og helt klart "lyset på men ingen hjemme"; så han hadde det nok ikke særlig godt med det. Stresset ble utløst av lek og jakt (altså, å se eller lukte et ekorn eller pip-pip eller rådyr - som det kryr av her oppe ), og det enorme behovet for å være sosial, som i passeringer og hilsing på mennesker. Som Ico, er Nansen verdens snilleste og lydigste dersom man virkelig er sint/lei seg. Jeg ble etterhvert ganske flink til å framstå som myndig og bestemt, men det gir aldri samme effekt som når man VIRKELIG er utafor. Da blir han bare god og vil kose, gå nært og bryr seg knapt om omgivelsene. Vanligvis er omgivelsene det viktigste i hele verden Jeg syns egentlig du fikk veldig fine råd av Margrete tidligere i tråden, men jeg tolker også rådene hennes i lys av egne erfaringer om hvordan vi utøvde den kontrollen, så jeg tenkte å si litt om det. Det er jo ikke sikkert Ico er like "polarhund" som Nansen, men du ser jo sikkert selv hva som kan fungere for dere For Nansen er det stressende å skulle være lydig, særlig når han i utgangspunktet er stressa; det gjør ham bare enda mer stressa og det tar lengre tid før han roer seg ned. Men! Han er et vanvittig vanedyr. Det som fungerte, var fysisk kontroll og å skape vaner. I passeringer: ta tak i halsbåndet/nakkeskinnet og lede ham forbi den andre hunden, ikke la ham få så mye som tenke på å skape seg. Rose, og belønne etter passering, akkurat som om han var flink og lydig. Jo mer innarbeidet denne vanen ble, jo flinkere ble han til å "hjelpe til": bremset for at jeg skulle få tak i halsbåndet, og lot seg lede forbi, var veldig klar for godbit etterpå Noen ganger kom han til og med inn i fot dersom jeg ikke var tidlig nok ute og han syns situasjonen ble trykkende. Det fungerer, men tar tid. Akkurat det samme gjorde vi med jakt (Nansen hadde et eksepsjonelt jaktinstinkt, da, forhåpentligvis har ikke Ico det ); med en gang vi så han været etter vilt var det bare å stoppe ham med en gang, ta ham i halsbåndet og lede ham fram til han ga opp jakta. Eventuelt la ham gå sporet dersom det var et ferskspor, da fikk han utløp for instinktene og kunne tas ut av sporet etterhvert (selv om han gladelig gikk konsentrert flere kilometer ferskspor etter vilt). Når det skjedde for mye på tur (feks når vi gikk tur i sentrum, hvor det er mye folk/dyr/biler å følge med på), hadde han en tendens til å klikke på et visst tidspunkt pga stress. Da var det bare å lese kroppspråket og snevre inn friheten hans med kortere bånd og større kontroll. Vi gikk noen sånne byturer sammen med @Therese og terven hennes Ekko, som er en forholdsvis bestemt mann som Nansen har stor respekt for. Dersom jeg ikke var rask nok ute med å øke kontrollen på Nansen når han ble stressa, ville han bompe inn i Ekko og egle seg på ham - hvorpå Ekko satte ham kontant på plass. Etter det gikk Nansen videre med øra godt dratt bakover og var lykkelig i hele seg Så det var ikke tvil om at det å bli kontrollert og slik få hjelp til å håndtere stresset var noe han syns var positivt Hilsing syns jeg bare ble verre jo mer krav og regler vi satte på det. Enten sto jeg med Nansen i halsbåndet (sånn at han satte seg) mens jeg snakket med noen, eller så fikk han hilse med en gang uten noen krav eller lydighetsøvelser - det bare økte intensiteten hans. Dersom det var barn eller noen som var uvant med hund som skulle hilse, holdt jeg ham i halsbåndet og førte ham bort til vedkommende så han ikke fikk anledning til å bli for voldsom; dersom det var noen som var vant med hund ba jeg dem ignorere alt som var voldsom oppførsel og gi oppmerksomhet på rolig hilsing. Han ble veldig flink til det! Noen utvalgte mennesker fikk alltid samojedbomping, da, men de la opp til det selv og jeg antar de satte pris på det Ellers gjorde vi noen grep som fungerte godt på å senke det generelle stressnivået. Samojeder er ekstremt sosiale, og mangelen på sosial kontakt gjør Nansen frustrert - og frustrasjonen gir stress. Så vi gikk turer med andre hunder så ofte vi kunne! Båndturer eller leketurer, det var egentlig ikke så farlig så lenge han fikk være med andre hunder ofte nok. Når vi fikk nr 2 selv, fikk vi enda bedre effekt på dette, da kunne han fint gå foran i sele på turer uten å reagere i passeringer, var ikke så opptatt av å finne noe å jakte på, etc. Dessuten gikk vi flest mulig turer med sele eller kløv, så han fikk brukt seg ordentlig; også sluttet vi helt å trene lydighet og triks med ham, og sluttet også å leke med ham. Etter et år med dette regimet forsøkte jeg å ta opp treningen litt igjen, og det ga en enorm forverring av stressnivået hans! (han var da knapt 4 år og kastrert…). For ja, vi kastrerte ham. Først ble han chippet, med god effekt, deretter kastrerte vi ham (da var han tre år gammel). Det hjalp på å senke det generelle stressnivået hans. Det var en del jobb å få Nansen til å fungere med det stressnivået, men regimet med "kontroll uten lydighet" og tiltak for å senke det generelle stressnivået ga en mye bedre hverdag. Samtidig satt jeg med følelsen av at en del av dette problemet lå i våre forventninger til hundehold; som med hva slags situasjoner han skulle takle og hvordan, hvor lydig han skulle være etc. For mange av de stressutløsende situasjonene var jo situasjoner hvor hans behov/instinkter og våre krav til oppførsel kræsjet; fikk han jakte var det ikke negativt stress - bare enorm arbeidskapasitet, fikk han hilse på mennesker/hunder som passerte ble det ikke stress men glede, etc; og det forhøyede stressnivået kom av å drive med aktiviteter og et type hundehold (ikke flokk) samojeder ikke er skapt for… Hm. Shit, det her ble veldig langt.

Takk for råd Ser ut til at det sannsynligvis blir Olympus OM-D E-M5; det vant i hard konkurranse over Fujifilm X-Pro1 og Sony Nex-7 fordi det rett og slett tåler mer vær enn de andre to

Det er ikke lenge siden jeg hørte på radioen en representant fra Bondelaget (tror jeg) advare folk mot kyr på beite. Mjølkekyr sa hun at stort sett var bare nysgjerrige og vennlige, men kjøttfe er langt mindre håndtert av mennesker og kan være hissige; de skal man ha all mulig respekt for og unngå konfrontasjoner med. Hvordan man vet hva som er kjøttfe og hva som er mjølkekyr da damen ingenting om

Den heter sleep cycle, tror det er den "originale", og jeg har iPhone lastet ned appen for tre år siden, så husker ikke om den kostet noe og evt hva.

Min tvinger meg ikke til å legge meg til noen spesifikk tid den bare vekker meg når jeg er i lett søvn, i stedet for når jeg sover på det tyngste, innenfor et intervall jeg selv velger (jeg har 30 min, så om jeg skal opp kl 6 vekker den meg en gang mellom 5.30 og 6.00). Det hjelper overraskende mye på formen utover dagen

Hihi jeg ser nå at jeg har vært litt for uklar på hva jeg lurer på og/eller for forsiktig med å skryte på meg fotokompetanse har brukt speilreflekskamera i flere år, og enda til hatt fotografi som fag, så det grunnleggende om innstillinger og hvordan få mest mulig ut av kameraet har jeg inne men det er lenge siden jeg orka å bruke speilrefleksen (altfor stor og tung å dra på), og jeg er veldig lite oppdatert på hva som finnes av teknologi nå - og hvordan jeg skal velge! Altså trenger jeg hjelp til å finne rett kamerahus; at det er lyssterkt er et absolutt kriterium (men når er det lyssterkt "nok"??!), og så tenker jeg at jeg i første omgang skaffer meg et godt fastobjektiv til å starte med. Er det noen som kan gi meg konkrete råd om hvilke modeller jeg bør se på? Er det mulig å få det jeg ønsker meg til ca 5.000, eller må jeg opp i pris?

Mannen min reagerer allergisk på korthårshunder, spesielt de med mye fett i pelsen. Han reagerer også på golden retriever, men knapt på jaktgolden - merker ingenting med vår men det er uansett noe du bare må prøve ut selv. Jaktgolden kan være et godt alternativ, de er tilpasningsdyktige og har ingen sterke drifter som er krevende å håndtere. De som har sterkt jaktinstinkt (som vår) er likevel vanvittig håndterbare fordi jaktformen de er spesialisert for krever at de holder seg nær fører og forholder seg passive før de får annen beskjed. Enkle hunder som ikke krever allverdens, men det står likevel som oftest på fører hvor langt man når i lp/bruks o.l. Jeg anbefaler likevel ikke jaktgolden uten forbehold. Dette fordrer en god jaktgolden; ulempen med jaktgoldens er at det finnes en del som ikke er så gode... Altfor høyt stress er dessverre et utbredt problem (det kan bli et kjempeproblem både i hverdagen og i trening). Jeg opplever i tillegg at jaktgoldens jevnt over har dårligere medfødt evne til å veksle mellom høyt stress (som ved trening/lek/herjing) og ro enn gjeterhunder; de må lære hva som er rett stressnivå før man kan begynne å dra dem opp i trening. Det kan kreve at man tar det veldig med ro mtp trening, herjelek og ball-/pinnekasting etc det første leveåret til valpen. Gode turer, miljøtrening, hverdagslydighet og rolig trening på grunnferdigheter til unghunden har vennet seg til at å være rolig og behersket er standarden er noe man får mye igjen for senere Ser du til Sverige og Danmark finnes det mye bra, og det har begynt å dukke opp ett og annet lovende kull i Norge også. Som med gjeterhunder: kjøper du valp etter foteldre som gjør det godt i det de er laget for, er sjansene for en god hund større. Jeg ville altså sett etter en oppdretter som satser på jakt, og hvor foreldrene har resultater på jaktprøver å vise til. Forøvrig ser jeg ingen grunn til at du ikke skal kjøpe deg border collie om du ønsker deg det

Jeg trenger et ordentlig kamera. Jeg er ingen ekspert på å fotografere, og det er ikke min største hobby; men jeg fikler gjerne med innstillinger for å få gode bilder, og er dessverre skikkelig kresen på bildekvalitet Jeg har prøvd noen forskjellige speilløse systemkameraer (sony, panasonic, olympus, i prisklasse ca 3-5000 kr). Har stort sett likt kameraene og syns bildene man får ut av dem er ok, men syns de faller gjennom når man gjør ting vanskelig for dem, feks med bevegelse innendørs. Husker dessverre ikke modellnavnet på noen av dem på stående fot. Akkurat nå sikler jeg på Sony A7, Olympus OM-D E-M1 og Fujifilm X-E2. Er sikker på at alle disse tre vil gjort meg lykkelig; problemet er bare at de alle koster 10.000 kr + Jeg hadde vært langt mer komfortabel med å betale ca halvparten, for å være helt ærlig. Samtidig er det litt greit å slippe å angre på at jeg ikke la på noen flere tusenlapper da jeg først var ute og handlet kamera... Når det er sagt, kjøper jeg gjerne brukt - og har ikke noe imot å kjøpe en eldre modell (feks Fujifilm X-Pro1) dersom det fortsatt er et kamera som vil gjøre meg glad og fornøyd Ja, og så er det et lite poeng at det er forholdsvis enkelt å få tak i gode objektiver til kameraet, og selvfølgelig et pluss om prisen på objektivene ikke er altfor stive; det kan vel variere litt?

Bruk SleepCycle e.l. for å våkne de dagene (nettene ) du skal på jobb. Den hjelper deg med å våkne på et bedre tidspunkt i forhold til kroppens egen søvnrytme, så du føler deg ikke så føkka når du har våkna

@Puttiva Bror & svigerinne ønsket seg "noe som har verdi når barnet blir voksen" eller noe i den dur. Søsteren min og jeg har spleiset på kunst, det var også ting som smykker, ulltepper, eventyrbøker m.m.

Syns Manhattan var litt kjedelig jeg Med mindre du liker merkevareshopping og ordinær sightseeing. Marked i central park, filmfestival i bryant park og en gåtur langs the high line var høydepunkt syns jeg, da ellers kan jeg anbefale å komme seg litt ut av Manhattan; mange morsomme butikker og trivelige kafeer/kaffebarer i Williamsburg, og om du er i NY på rett dag er Brooklyn Fleamarket et must! Barcade (også i Brooklyn) er noe av det mest fantastiske jeg har opplevd av utesteder. Meget blandet klientell

Så bra! Da er dere nesten i mål med tissinga. Det er ikke uvanlig at valpene bruker lengre tid på å bli husrene på besøk enn hjemme; det er så mye mer spennende å være borte på besøk at de lett glemmer seg og tisser inne likevel. Jeg tipper det ordner seg veldig snart!

Det at hunden er våt og vannet fordamper vil kjøle ned hunden, så hyppige bad vil holde den kjølig (sikkert bra for hud og sånt at den rekker å tørke mellom hvert bad). Skygge hjelper også på, og den bør slippe å ligge på sand eller steiner for det kan bli veldig varmt. Heller gress evt et teppe. Ville unngått telt, med mindre det er ekstremt god gjennomtrekk i det. Dersom hunden ligger i teltet og er fuktig, vil vannet som fordamper fra hunden magasineres i teltet og det blir varmt og ekstremt høy luftfuktighet. Det er dårlig deal heller en parasoll e.l. som kun gir skygge.

Du kan jo kombinere mint med varmere toner og naturmaterialer også. Tenk karibisk strand og kombiner med sand-/bruntoner, gull/kobber evt varme gultoner hvis du vil unngå metall, samt toner av mint som er dypere og går mer mot grønt; gjerne petroleum. Heller naturhvitt enn kritthvitt. Paletten kan friskes opp med elementer av ferskenrosa eller oransje, men i forsiktige doser (med mindre du vil ha tutti frutti-effekt ) Det er alfa omega å bruke litt tid med fargeprøver for å få paletten til å harmonere, og du bør begrense deg til 5-6 farger

Har samme erfaring som Bikipile mtp aktiv HD-hund Vi (dvs familien) hadde en 60-kgs mastiff med E-hofter. Jeg jogget turer på opptil en time med ham, og jeg hadde ham med på klatreturer i skog og på fjellet; han var med på toppturer iblant også. Jeg dro ham aldri etter meg, og lot ham stoppe når han ville (og jogget på stedet imens, feks). Man måtte ta noe hensyn; jeg hjalp ham med å finne gode ruter på fjellet, unngikk klatring i steinrøyser hvor han hadde vanskelig for å finne trygt fotfeste, sørget for at han holdt varmen når han lå i ro og passet på at han fikk varmet opp og kjølt ned før og etter tur - og vi masserte ofte lår-/hofteregionen. Tross HD-diagnosen var han en aktiv hund som trivdes med forholdsvis krevende aktivitet; elsket snørekjøring og lange turer i fjellet, løp lykkelig i myr og hoppet over gjerdet om han hadde fått ferten av en løpetispe Første gangen jeg var hjemme på ferie etter å ha flyttet hjemmefra var det helt grusomt å se ham igjen. Ingen hadde jogget med ham eller gått i skogen med ham siden jeg dro hjemmefra, og nå haltet han og slepte på bakbeina, og var skeptisk til å bli tatt på hofte/lår. Jeg er ikke i tvil om at all aktiviteten jeg hadde gitt ham hadde bidratt til at han plagdes mindre med HD-en. Hver gang jeg var hjemme, ble han alltid gradvis bedre utover ferien ettersom han fikk bevegd seg mer; men det holder jo ikke i lengden. Et år etter at jeg flyttet ble han avlivd pga hoftene

Ha med deg en bok eller telefonen med noe spill på (eller hundesonen ) hver gang du skal noe med hunden. Med én gang han begynner å stresse fordi han skjønner hva som skal skje, avbryter du all aktivitet og begynner å lese/spille i stedet (dette med å ha noe annet å gjøre selv er bare for at du ikke skal gå på veggen av kjedsomhet og for at du skal klare å være tålmodig nok til å vente ut hunden). Når han er i rett modus igjen, kan du fortsette. Jeg har sittet noen timer ulike steder i gangen og oppgangen vår og spilt sudoku på telefonen, fordi en viss valp ble litt for glad fordi vi skulle ut på tur/trening

Jeg syns du skal prøve, i det minste hadde selv en samojed som høres ganske lik ut som din Ico, stress og passeringsproblematikl: og han ble enklere på alle måter av å få en hund nr to i hus. Han fikk en helt annen ro når de var to - det var faktisk enklere å gå tur med de to, enn med samojeden alene Nå endte vi med å omplassere vår samojed etter et års tid med to hunder, men det er strengt talt en annen historie