SandyEyeCandy

Jeg kan ikke begripe hvorfor folk skal drive og kjøpe seg raser som overhodet ikke er avla fram for den bruken eier har tenkt seg! En ting er å få seg hund og oppleve at interessen for ulike sporter vokser med den, men hvis du alt nå veit at du vil drive med ag og lp, så er det vel ikke noe vits i å gå for noe hvor du er nødt til å få et unntak for å lykkes? Ja, det finnes shibaer som gjør det dritbra i både ag og lp, men vi anbefaler jo ikke folk å kjøpe rasen om de virkelig har lyst til å drive med de to sportene. Vi er alle glade for at Ane får til så mye med Ida og heier på dem, men Ane er jo den første til å innrømme at hunden hennes neppe er spesielt representativ for ah'er flest.

"Dytter dem i en haug og ser på"! Enig med @monica_n, det er jo bare helt dust søtt! Har også ei som er skrekkelig opptatt av gnagere, men ikke for å vaske øra og se beundrende på dem, kan jeg forsikre. Holder en knapp på galastop på frøkna om det ikke roer seg ned.

Nei, fader heller. Dette var himla kjipt å høre...

Jeg har ikke sibirsk husky, men har trent litt agility og lydighet med en annen rase med noe av de samme "lunene", og jeg vil tru at du helt fint kan trene agility med bikkja di, det er jo ikke noe i veien for det fysisk, men det er jo en trekkhund med masse jaktinstinkt. Årsaken til at en del med "utradisjonelle" raser er fornuftige og ikke har ambisjoner om å klatre i klassene, er feks det at fokus kan være ganske vanskelig å holde på dersom noe mer spennende skulle dukke opp. De lever jo ikke for å gjøre oss til lags, de lever for å skape egne, rike liv, og dersom en stor fugl lander på plenen ved siden av agilityringen, så er sannsynligheten stor for at hunden din vil velge å løpe etter den heller enn å følge deg.

Men det er jo ikke noe vanskelig å se hvor det er utstilling så lenge du finner fram til parkeringa. Først og fremst fordi det er dit alle går, og fordi du høyst sannsynlig ser skilting og diverse. De pleier også å være flinke til å skilte langs veien så det er lett å forstå hvor du skal kjøre inn.

Regner med det er det samme som med gresskar, og der har jeg fått noen hjemmelaga som jeg nå har sådd med stort hell. Du må vaske frøene helt fri for fruktslim, og kan deretter teste å så dem med en gang, eller gjøre som min kursholder: Å la dem ligge i dvale kaldt og mørk fram til neste år. Veldig kult når spira kommer opp med frøet på toppen. Jeg skal potte om min squash og gresskaret etterpå, og setter dem over i potter på ca 20 cm i diameter. Med lecakuler i bunnen.

Vi stiller på søndag kl 10 i ring 10. Litt lettere å svare om du er litt spesifikk. Lurer du på om det ER parkering? I så fall: Ja. Det koster 70 kr, tipper jeg. Hvis du vil stå nærme utstillingsplassen, er det helt avgjørende å komme tidlig.

Jeg har fått dekka MR av hel hund. Dette blei tatt i 2010, trur jeg, som et ledd i diagnostisering av årsak til rart bevegelsesmønster. Men dette er en rase uten rasespesifikke plager. Jeg skjønner jo godt at forsikringsselskaper ikke dekker MR på raser hvor cm og sm er utbredt, akkurat som de heller ikke dekker keisersnitt på en rekke raser.

Hva med søndag?!?

Så spennende! Det er få ting som er vakrere enn en siberan i trekk-sele med snø på alle kanter, så jeg er brått veldig fan av Pusher også!

Hm, jeg synes dette er vanskelig å vurdere, altså. Hun har jo ikke brått blitt annerledes enn hun pleier, sant, så det er ikke et klassisk eksempel hvor en naturligvis går til veterinæren med bikkja og får påvist noe eller i det minste får en bekreftelse på at magefølelsen er riktig, fordi noe ikke stemmer. Aiko er jo like blid, leken, spretten og rar som vanlig, hun. Det er bare det at hun er så innmari seig og treig. Men om det er smerter, latskap eller generell vranghet er ikke godt å si. Nå går hun jo i bånd, og da blir alt ekstra vanskelig, nemlig. Når hun går løs, så svimer hun jo også rundt i sin egen verden, men går ikke i linas lengde bak meg, og er mer full av sprut.

Men om en hund har en betennelse et sted, så vil det framkomme på en eller annen måte? Jeg trur feks ikke at Aiko er betent noe sted, da trur jeg allmenntilstanden hadde vært dårlig.

Dette står i Felleskatalogen: Til hund: For behandling av halthet og smerter av degenerative leddsykdommer/artrose (ikke-smittsom artrose) hos dyr med ferdig utviklet skjelett. Da leser jeg det som at det ganske riktig smører ledd.

Men de var kanskje pene nok til at du meldte dem på FØR det blei helt hinsides dyrt, eller?

Ja, jeg tenkte jeg skulle sjekke dette med påmelding da, iogm at hunden har blitt så pen nå som hun snart er 5 år. Og så begynte jeg registreringa, og så kom det på 820 kroner! SÅ pen er hun ikke!

Iogm at Aiko fikk tommelen opp på vetsjekk på tirsdag og har fått Rimadyl utskrevet fra før pga disse plagene, gidder jeg ikke gå til veterinær for å fortelle dem at jeg har tenkt til å gi henne pillene hun har fått utskrevet, så i går og i dag har hun fått piller. Jeg merker selvsagt ingen forskjell på henne (enda), men vi kosa oss litt ekstra i går med hvile på sofaen etter en ganske aktiv tur hvor vi fant en ball vi lekte med oppå en fotballbane midt i skauen. Hun løper og leker og er så blid, og fortsetter sin litt merkelige (på en positiv måte!) atferd overfor andre hunder, for i går traff vi på "badenymfa", en flat-tispe vi pleier å møte på som jentene synes er veldig stilig, for hun bader i elva, så da må vi sette oss og se litt på det. I går kom Aiko med en rekke henrykte bjeff da hun så flat'en, og logra med halen og inviterte til lek. Den bikkja slutter aldri å overraske.

Her finner du programmet. Haha, den er så kjip!

@MaritaS, en gang vi var på kurs ute på gården hans, kom han bort og kommenterte at Aiko var sånn en kjekk og nett "agilitytype" og han synes Yari er superflott, så her bør sjansene være gode, ja. For knertis, en korrekt størrelse tispe, så får vi vel se.

Tja, noen er mer værbestandige mellom øra enn andre. Jeg håper på lett duskregn, for om det er sol, så er det så TUNGT å være knertis. Hun digger forøvrig plaskregn. Handleren not so much.

Jeg synes ikke du skal være redd for å heller avlede enn å ignorere, altså. Min erfaring (og dette sier jeg som eier av to "lydløse" spisshunder) er at det å ignorere ikke bare gjør at menneskene går fra vettet i forsøket, men også at hunden egentlig ikke skjønner så mye av det.

Ok, det høres smart ut. Det er noe dævelskap at de ikke bare kan si fra hvis de har vondt...

Hm, kanskje jeg skal teste det, rett og slett. Det er jo absolutt verdt forsøket.

Jeg prøvde å begrense det litt, så jeg har ikke nevnt hva vi faktisk gjør, men ja, alle de tingene dere nevner av behandlinger, tilleggsfôr og trening er forsøkt og gjentas jevnlig (med unntak av de tingene som ikke funker og som hun ikke liker). Og jeg trur altså ikke at hun har smerter i ordets rett forstant, til det er hun altfor leken, spretten og tullete (så jeg er ikke redd for noen dramatisk forskjell dersom hun får Rimadyl, @Renate A), for om jeg hadde opplevd at hun var hemma av smerter, så hadde hun selvsagt ikke bare måttet gå rundt sånn. Jeg føler hun er seig, har blitt gammel, liksom... Cartrophen har jeg ikke engang tenkt på, for hun har jo ikke vondt i ledd, denne stivheten kommer av feilbelastning muskulært, det er jeg temmelig sikker på.

Kort bakgrunn: Aiko, min eldste tispe som blir 6 år i juni, har en litt merkelig skjelettdefekt. L7 (nederste lendevirvel) er delvis sammenvokst med bekkenet. Det påvirker bevegelsesmønsteret hennes sånn at det alltid ser ut som hun går med bleie, og foretrukken gangart er enten sniletempo skritting eller passgang. Hun er også ganske treig motorisk, sånn at hun trenger litt hjelp opp veldig bratte heng og detter rett ut med alle beina (tenk dere Bambi på glattisen) når hun rister seg, uavhengig av underlag. Vi har tatt MR, som ikke avdekka noe avvikende, men i hverdagen ser jeg jo at noe ikke er som det skal. Jeg har røntga ryggens hennes med ujevne mellomrom siden vi fant ut hva det var når hun var ett år gammel, og hun har ingen forkalkninger eller andre avvik (har forøvrig også A på både hofter og albuer). For å gjøre historien bittelitt kortere (dere skal slippe å lide dere gjennom hele livsjournalen hennes), så opplever vi nå at hun er på sin all-time-stiv. Hun er ekstremt treig på tur (men vi er så vant med at hun alltid går i båndets lengde bak oss at det å måtte heie litt ekstra på henne sniker seg på nærmest umerkelig), og når hun rister seg detter hun over på sida i stedet for å skli ut med beina sånn hun pleier. Hun er skikkelig blid og glad, vil ofte kose og leke, men oppleves som veldig i sin egen verden på tur. Hun er fin med andre hunder (dvs ikke noe verre enn vanlig mot tisper hun ikke kjenner, lykkelig når hun ser sine "egne", legger seg på rygg for hannhunder hun føler fortjener det, helt uavhengig av alder og størrelse, og leker mer enn gjerne med dem), og fantastisk med lillesøster, men jeg må bare innse at hun er skikkelig, merkbart stiv. Hun er veldig skjønn og viser med hele seg når hun trenger en pause, så da bærer jeg litt, og dette er jeg også vant med at skjer, vi går jo tross alt veldig mye på tur i tildels krevende terreng. Det som er annerledes nå, er at hun er så innmari treig og seig også i hverdagen, inne. Jeg har en boks med rimadyl liggende fra en eller annen gang. Jeg lurer på å gi henne det til pakka er tom, for å se om det skjer en endring i bevegelsesmønsteret. Hun vil aldri få normale bevegelser, men kanskje hun kan klare å bøye beina bedre og dermed "flyte" litt mer. Hun har aldri tidligere fått noe smertebehandling for dette, simpelthen fordi hun ikke viser tegn på smerte. Måten hun går på er fysiologisk, ikke fordi hun har skada seg og dermed skåner, om dere skjønner hva jeg mener. Så til neste greie: Hun tåler bedøvelse og slikt ekstremt dårlig, noe jeg mistenker henger sammen med det nevrologiske, til tross for nevnte MR som viser at alt er som det skal. Da hun blei røntga som ettåring våkna hun ikke av våkne-sprøyta i tilstrekkelig grad til at hun klarte å gå, så jeg måtte bære henne hjem. Da hun blei kastrert, slutta hun å puste under operasjonen, så ekstrapersonell måtte inn for å "bagge" henne under inngrepet. Jeg er dermed mildt sagt svært skeptisk til å noengang sedere henne igjen, og også det å gi henne medikamenter som kan virke sløvende. Vi var hos veterinær på tirsdag for å snakke om alternative sederingsmetoder ifm tannrens, og hun er så kul og glad og trygg og skjønn. Dyrlegens eneste kommentar ved undersøkelsen var at hun hadde veldig rolig hjerteslag. "Ikke overraskende", svarte jeg, "denne dama lar seg ikke stresse av noe". Så det jeg trenger å høre fra dere er tanker om hvordan jeg skal håndtere dette, rett og slett, for jeg er redd jeg ser meg litt blind på henne (hun har alltid vært sånn, sant), samt at jeg innser at jeg muligens er litt i overkant engstelig for disse rimadylene...

Kan du ikke bare plante erteblomster, da? De lever jo overalt. Kom hjem i går kveld til dette: Nå er jeg usikker på om det er squash eller gresskar jeg planta i den papirpotta, for som dere ser, så er skuddet SVÆRT! Jeg tenker nemlig at det neppe er tilfeldig at det var et gresskar som blei omskapt til vogna til Askepott, for de vokser visst faderlig fort...