SandyEyeCandy

A-hofter og -albuer.

Please be alive når jeg kommer tilbake... Har satt dem i et hjørne slik at vinden ikke skal ta dem, og sånn at regnet skal vanne dem. Fra onsdag og ut er det meldt strålende vær, men da kommer vi hjem i tide for å bære dem over til noen venner som kan vanne resten av uka mens vi er borte.

Skjønner ikke...

Hvordan er det med dere nå?

Nei, jeg tenkte faktisk på deg da jeg skreiv det, men tenkte du kunne få "komme ut" om det sjøl, @Tinkie.

@Sprettballen, det der er helt normal atferd for de av oss som ikke har sånne der hunder som lever for å være lydige og bryr seg om hva eier mener. I går skulle jeg ta et bilde av jentene mens vi var på tur. Jeg kasta kobbelet over på den andre siden av Aiko så det ikke skulle være med på bildet, og knipsa i vei. Jeg sa "kom, så går vi", og begynte å gå etter Imouto som alt var vei ned fjellet de sto på. Aiko sto igjen. Og sto og sto. Rikka seg ikke ei tomme, til tross for smisking, lokking og trusler (jeg klarte ikke klatre opp igjen for å hente henne). "Neivel, ha det da!" sa jeg, og begynte å løpe. Etter å ha løpt ca 100 m og mista hunden av syne, begynte jeg å liste meg tilbake. Da hørte jeg to raske bjeff, som hørtes ut som "vent da, jeg bare kødda!"-bjeffet hennes. Jeg sto forventningsfullt på stien, sikker på at hun skulle komme løpende i desperat lengsel etter oss. Neida, ingen trollbolle. Så hørte vi rasling i skråningen nedenfor oss. "Fanken, nå er hun på tur!" tenkte jeg idet Imouto og jeg styrta opp igjen. Da kom Aiko raslende opp av krattskogen, så ikke på meg, men spaserte nonsjalant ned stien, akkurat som jeg hadde bedt henne om, bare for 10 min siden. Jeg tutla etter og fikk plukka opp kobbelet som hang etter. Makan.

Å sjekke om kneskåla ligger på plass er ikke det samme som å sjekke om beinet er som det skal mtp muskler og ledd, så det jo fort vekk være at det er noe så enkelt som patellaluksasjon som er galt med Melvin, den humpegangen høres ganske karakteristisk ut.

Denne myndedøden () fikk meg til å tenke på noe annet: Shibaer har jo dette skriket sitt. De aller fleste shibaeiere i Norge hører jo aldri det, for det kommer stort sett bare fra YouTube-shibaer som skal bade eller klippe negler hvor eier drar det ut i langdrag fordi det er så gøy med hylende hunder, men det er altså et protestvræl som skjærer gjennom marg og bein, helt ulikt vanlig prating, bjeffing eller uling.

Jeg holdt på med hest fra jeg var 8 til jeg var 25, og tilbragte hver eneste dag i stallen fra jeg var 12 til jeg var 16. Jeg er enig i at en ikke trenger være noen ekspert, men sjøl jeg, med alle mine år med hest under huden, ville aldri funnet på å skaffe meg hest nå, med mindre jeg ikke hadde lyst til å drive med noe annet enn det. Det handler litt om fingerspissfølelsen, hvordan en rett og slett håndterer og kjenner dyra. Hvis du ikke har vært i stallen og levd og pusta forståelse og kunnskap, så er det så mye som går deg hus forbi, og da snakker jeg ikke bare om sjukdomstegn, men hvordan en berører dem, kjenner hvordan de har det, hvordan en fanger inn en rømt og skremt hest, håndterer mye muskler som kaster på hodet, klyper eller er urolig, eller hvordan en ser at utstyret passer eller ikke. Jeg ville i alle fall starta med å gå på ridekurs og feks en ukes rideleir innimellom, og på sikt være fôrrytter noen ganger i uka. Hester er de deiligste vesener, men de krever innsikt og forståelse.

Jeg har bare gode erfaringer, men nå har ikke jeg bestilt noe fra henne på minst ett år. Båndene er ikke stive, de oppleves som slitesterke og robuste. Jeg vaska alle Minx-halsbåndene på 40 grader i går, og teksten har ikke falt av, ikke engang de med filt som er limt på. Jeg har mange varianter, med fleece, stoff med voksduk på, glitter-, filt- og "gummi"-tekst, og er like fornøyd med alle sammen. Men sjøl ikke jeg synes at det er verdt å handle fra noen som ikke klarer å kommunisere med kundene sine.

Heia heia! Håper alt går fint videre!

@Debbie, det håper jeg ikke er sant, for da blir det ganske vanskelig å bruke dem på retrieverjakt!

Altså, om du ikke går ned i vekt, så sier jo det noe om at aktivitetsnivået må reguleres opp eller kaloriinntaket må reguleres ned.

Det der bildet i elva ser ut som oss om dagen.

Det veit jeg, og jeg trenger egentlig ikke gå ned i vekt heller. Jeg sier overhodet ikke at noen skal kjøre samme underskudd som meg, men jeg brukte meg sjøl som eksempel mtp aktivitetsnivå opp mot mengden kaloriunderskudd plutte nevnte. Edit: Det hører med til historien at jeg gjør dette i løpet av veldig kort tid. Skulle jeg gått ned 10 + kg hadde jeg selvsagt brukt mye lengre tid, da det sannsynligvis hadde krevd en større omlegging av kosthold etc og det å komme i gang med trening.

Tvilsomt, noe som har med atferd å gjøre utover temperament står sjelden i standarden.

Jeg er 180 og veier nå 68.5 kg. Jeg skal spise 1260 kalorier hver dag for å gå ned i vekt, basert på aktivitetsnivået mitt ("aktiv"). Jeg bruker to apper, Runkeeper og MyFitnesspal, og disse snakker med hverandre. Jeg har alltid logga all aktivitet, så der har jeg ganske god oversikt over hvor langt og hardt ting er, og ser at det overføres ganske ålreit til MyFitnessPal. Å telle kalorier er nytt. Hvis du ligger så mye i underskudd hver dag, så tenker jeg at FitBit er fryktelig raus, eller at du ikke har lagt inn korrekte data. Til sammenligning: Den eneste dagen jeg har ligget så mye i underskudd som deg, var den dagen jeg skreiv om tidligere her, hvor jeg sykla ca 3 mil, gikk på tur med bikkjene og var på to poletreninger på samme dag. Holder du samme aktivitetsnivå som det, så kan det nok stemme. Og hvis du veier mye mer enn meg, så er det klart du bruker mye mer kalorier på samme type aktivitet, fordi du må bruke mer energi. Det merker jeg veldig når min fine mann og jeg trener sammen, for han "tjener inn" mye mer enn meg på samme type aktivitet, fordi han er en tung, muskuløs mann.

Jeg har en rase som ramler sammen om den får på sele, men det er bare å ta den på og gå, så faller verden i vater igjen (jeg veit vel om 1-2 individer som alltid kjemper mot sela også ute på tur, men det er ikke det vanlige). Samme var det den gangen Aiko måtte ha på munnkurv, jeg tok den på, og så gikk vi. Jeg tenker at folk får gjøre som de vil, om det er å tre på munnkurven og slepe hunden etter seg ut døra før ting ordner seg, eller om de trer den på, og så er det greit, eller om de vil "klikke det inn" og bruke mer tid på det. @SiriEveline, du er flink og tøff som tar tak i dette og er ærlig med deg sjøl og andre, og som ber om hjelp heller enn å lide i stillhet! Hvis jeg ikke husker helt feil, så har det vel vært litt ymse greier med kullsøsken av Tetris også, så det er vel ikke gitt at det er miljøendring og alder aleine som har ført til disse "anfallene" hans?

I tillegg til den motvilja mot seler eller utstyr som @Tinkie nevner, så vil jeg også trekke fram lekestil: Rompedasking, ville piruetter og mye klasking med poten i trynet på den andre. Og så hilser svært mange av dem på samme måte, med flate smiskeører, stort smil og sånn logring som ser ut som de knekker i to. Dette ser ofte litt fælt ut for andre som tolker hunden som skikkelig spak. Bullefnatt, raptus, puddelfnatt eller Shiba500 (lest på engelsk) er neppe spesielt rasespesifikt.

Nydelig farger, og veldig hyggelig navnevalg.

...eller tenker at de ikke vil være kjipe med oppdretter og si negative ting om hunden de har vært så heldige å få kjøpe. Akkurat det trur jeg er relevant i mange sammenhenger, altså.

Når du nevner det, så tenker jeg at det er ekstremt viktig at folk snakker med oppdretterne sine. Jeg veit om oppdrettere som ikke blir informert om allergi, kastraksjon eller uønska atferd før de leser om det på Facebook eller hører det fra andre, og da er det ikke så lett å ta slike ting med i avlsarbeidet.

Legg merke til termen voksen og bruken av anførselstegn. Men ja, unntak finnes absolutt (både mtp hunder som fint går overens med andre og med eiere som ikke ser at hunden deres driver med kontrollterror om den får være løs).

@Sprettballen, voksne shibaer slippes "aldri" løse med fremmede hunder av samme kjønn uansett, så i mitt eksempel er ikke det du nevner relevant.

Jeg har en rase som kan være svært så nøysom i matveien, og heldigvis er det flere oppdrettere som snakker om det som en faktor når de ser på hva og hvem de skal avle på. Jeg synes som flere at det er en viss forskjell på regelrett matvegring hvor hunden blir uttæra og sjukelig, og det å "klare seg sjøl" og ikke trenge så mye mat, og ikke minst faktoren tenåringsnykker. Jeg er opptatt av at hunder skal være så sjølgående som mulig, og derfor er matlyst en faktor jeg ville tatt hensyn til i avl. Jeg har jo to frøkner som har hatt sine tenåringsrunder med å ikke være opptatt av mat, men sjøl da jeg sto og fôra knertis håndrulla boller av v&h på sommertid, var jeg helt innforstått med at hun hadde jakta ned det hun trengte av føde i skauen på egenhånd, hadde hun fått muligheten. På shiba er også samkjønnsaggresjon en faktor det bør tas hensyn til i avl, og der synes jeg mange er for lite kritiske. Det er en helt klar korrelasjon mellom god kjønnsdrift (=det å være en god avlshund i denne sammenhengen) og en god dose samkjønnsaggresjon hos hannhunder, og det er ganske naturlig og utbredt at voksne hunder av primitive raser ikke går overens med andre av samme kjønn. Problemet her er at miljø ofte slår inn, og at dusteatferd unnskyldes fordi det jo er en shiba, og "de bare er sånn". Ikke for å dreie diskusjonen over på mitt hundehold, men jeg synes det er relevant for diskusjonen: Jeg har førstehånderfaring med at det er mulig å forme og endre atferd om en virkelig vil, da jeg har en hund med en del lyd, som hun rett og slett ikke får lov til å gi fritt spillerom. Jeg kan fortsatt telle på ca 3 hender de gangene Imouto har bjeffa i løpet av livet sitt, og hun blir 5 år i høst. Det er fordi jeg ikke orker lyd, og fordi jeg bodde i en lytt bygård med mye "trafikk" da jeg fikk henne. Så hun lager litt snøftelyder om hun er på nytt sted og føler hun må vokte litt, og det er det. Her har jeg fra dag en jobba med lyd og det å frata henne ansvar for å passe på. Men brødrene? De er noen skikkelige kjeftesmeller begge to, og bjeffer, vokter og holder på, spesielt når de er usikre. Her har det av ulike årsaker ikke blitt jobba med lyd, og det merkes. På samme måte mener jeg at akkurat den bråkebøtteatferden mot andre hunder (uansett om det er tisper eller hannhunder) nok kunne vært dempa hos mange, dersom eier hadde visst hvordan h*n skulle tatt att tak i det. Men også at det er viktig å tenke på dette i avl, og at oppdrettere burde bli flinkere på atferd, ikke bare å studere stamtavler... Og om en hannvalp på 5-6 mnd er oppesen mot både eldre hannhunder og tisper (true story) allerede i den alderen, så brukes ikke han i avl. Det er greit at rasen vår kan ha mye meninger om ting, men en trenger jo ikke akkurat gå inn for å lage utrivelige bikkjer.