Gå til innhold
Hundesonen.no

SandyEyeCandy

Medlemmer
  • Innholdsteller

    7,931
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    54

Alt skrevet av SandyEyeCandy

  1. Nå har info om dogrunninga kommet på e-post! Jeg har lasta ned metronom og skal løpe med den på øra for å skåne knærne (og teipe driten ), og gleder meg masse! Knertis og jeg er klare. Her fra løypa:
  2. Pleier ikke PM å komme ei uke før, da? Det er jo visselig litt lengre enn det til Hamar? Knertis trenger å gro litt manke, så i mitt hode er det leeenge til vi skal stille ut...
  3. Jeg trur tispa skal være ganske skrudd eller skjør før det inntreffer noe særlig til atferdsendringer etter kastrering, altså. :)
  4. At denne veterinæren orker å jobbe med dyr i det hele tatt er nesten litt rart, så smittebefengte og ekle de er. Svetter jo E. Coli, gjør de!
  5. Du er så innmari flink med jentene dine, blir spennende å se hva slags lp-monster som bor i den lille brune!
  6. Jeg savner å våkne til de trøtte trynene og de mjuke, varme kroppene som sukker nytelsesfullt og kjærlig når jeg stryker på dem, ja...
  7. Jeg trur ikke egentlig at den uttalte årsaken til folk ikke har hund i senga er bakteriefobi, altså. For min del er det søvnkvalitet og det faktum at vi er to digre mennesker som trenger den plassen vi kan få. Jeg ligger feks på gulvet og susser begge hundene på magen, så jeg føler meg i alle fall ikke spesielt truffet av det å være hysterisk redd for å bli smitta av ting.
  8. Nei, de sover ikke i senga. I alle fall ikke når samboer er hjemme.
  9. Jeg fikk 96. Utrolig mange skikkelig stygge raserepresentanter, altså. Amrican akita med hengeører, liksom?
  10. Guri, jeg har visst bare hoppa inn i tråden og ikke sett den videre utviklinga. India er nydelig, mat, klima og fine folk. Fint å ha mannlig reiseselskap, aleine var det et mareritt.
  11. Dra på vandreferie i Korsika! Leste nylig en artikkel om det i D2, og blei helt solgt. Veldig rustikke og karrige omgivelser, men herregud, for en opplevelse!
  12. Han har så sjukt fin kropp!
  13. Jeg har vært med på et valpetreff i en hundeklubb en gang, og der gjorde de noe helt genialt jeg skulle ønske alle andre gjorde også: Alle vi menneskene gikk sammen i store runder på området, sånn at valpene fulgte etter. De som ville ta seg litt ekstra lange runder eller som virkelig fant hverandre (eller som ville stikke til skogs på jakt ) kunne gjøre det, men vi menneskene duva videre så ingenting blei statisk og rart for hundene. Kanskje dere kan prøve noe lignende, sånn at Mirai kan være med dere og gå, og så kan hun slenge seg på om hun føler for det? Da er alle litt mer, liksom.
  14. Mange whippeter er rå på blodspor, så det er ikke så dumt tenkt.
  15. SandyEyeCandy

    Rutta

    Det er noe med det labradorblikket, altså. Jeg skjønner forøvrig at det er litt spesielt med en valp som gjemmer seg når hun ser andre hunder, men så lenge det glir over til å bli ignorering, så tenker jeg at det er helt greit, jeg. Det er vel nesten ingen andre raser jeg "sliter" så fælt med at absolutt skal bort og hilse når jeg kommer med mine to i bånd, som labradorer, og de bryr seg heller ikke om veldig tydelige tegn på at mine ikke vil hilse. (På den annen side er det vel heller ikke noen annen rase mine oppfører seg så pent sammen med heller, så det er sjelden noe problem i det store bildet. )
  16. Har tørka støv av speilrefleksen og tatt det med på begge de fantastiske turene vi har vært på i helga, og innser hvor ekstremt elendig fotograf jeg er. Gleden var derfor stor når jeg fikk tatt dette bildet med sjølutløser, det er jo SÅ fint! Og så fikk jeg det opp på dataen og innser at Aiko drar sitt livs verste doge-tryne og ødelegger idyllen fullstendig. Herregud, som jeg ler av den bikkja! Aiko bare: "Blondina? I own that bitch!"
  17. De er SÅ flotte! Beringia er nydelig, som alle de andre.
  18. Men hvis du er voksen og har vond, fæl hud, så er det så verdt de ubehagelige månedene! :hug:
  19. Takk for rausheten i historiene deres.
  20. Med mine er det også bare lyd og fekting (bortsett fra nå sist hvor Aiko holdt godt tak i øret på knertis, men ikke så hardt at hun fikk vondt eller det gikk hull), men det både høres og ser helt vilt ut. En shiba med tenna på tørk er ikke spesielt sjarmerende. Jeg trur nok også jeg har VELDIG mye lavere terskel for "krangling" eller tull enn mange andre, nettopp fordi jeg er ganske redd for at ting skal bli alvor. Jeg har vært hos folk med shiba som synes det er greit at den eldste knøvler den yngste, at de rir på hverandre, ikke har problemer med at den i sofaen knurrer og flekker tenner til andre hunder som går forbi osv, og sånn hadde jeg aldri orka å ha det, så jentene har liksom aldri fått utfolde seg der.
  21. Adskillelse er vanskelig her også, og det er veldig vanlig. Jeg planlegger alltid en lengre tur med begge to før vi går inn sammen dersom de har vært borte fra hverandre flere dager.
  22. Jeg har skrevet litt om noe nytt i hundeholdet mitt, nemlig konflikt, i dette innlegget. Jeg blei skikkelig overraska over hvor skremt, skuffa og satt ut jeg blei når jentene mine hadde to korte sammenstøt i fjor, og følte meg rett og slett svikta av dem, vi som alltid har hatt det så fint og harmonisk. (Har du hørt?!? Det er primitive hunder, tross alt. ) Jeg trur noe av det også dreide seg om følelsen av slags tilkortkommenhet som hundeeier, at jeg ikke engang klarte å unngå at det skjedde, liksom. Jeg innser at jeg har vært ganske bortskjemt og naiv, og lurer rett og slett på hvor vanlig slike mer eller mindre alvorlige sammenstøt mellom hunder som bor sammen er. Kanskje kan dette også bli en tråd hvor vi kan snakke om de følelsene som følger, for jeg er kanskje ikke aleine om å føle meg dritt når hundene krangler?
  23. Tusen takk, dere! Jeg glemte jo helt å oppdatere i hele fjor, vi blei så opptatte av å bare leve sammen. På et tidspunkt blei jeg oppmerksom på at jeg ikke hadde delt erfaringene med det mest dramatiske jeg noengang har opplevd i hundeholdet mitt: Konflikt! For nøyaktig et år siden hadde nemlig jentene to sammenstøt på tilsammen 7 sekunders varighet. Det høres ikke spesielt dramatisk ut, ingen skader og det gikk veldig fort over, men for en som er vant med ekte Disneyforhold mellom hundene sine var det simpelthen traumatisk. Dette her er jo sånn jeg hadde hatt det med dem i 4 år: De har virkelig virka helt oppriktig glade i hverandre, så når de føyk i tottene på hverandre, så blei jeg så utrolig skuffa, regelrett såra og helt desperat etter å finne en løsning. Hvordan kunne de gjøre dette mot oss, vi som hadde det så perfekt sammen? Drittbikkjer. Jeg har aldri følt meg så fortvila, og sjøl om jeg forsto at jeg var i overkant dramatisk, så klarte jeg bare ikke slippe den følelsen av skuffelse. Jeg snakka med oppdretter (som er vant med at hunder barker sammen fra tid til annen) med @Bikipile (som også er vant med at hunder barker sammen) og tenkte på omplassering, atferdsterapi og det ene med det andre. Helt uttafor. Årsaken til sammenstøtene var nærhet til mennesker de bryr seg om (=ressurser), i disse to tilfellene meg og ei venninne. Begge virka veldig redde hverandre rett etterpå, og sto og dirra mens de kasta skremte blikk på hverandre. Det var også ganske vanskelig å avgjøre om Imouto var sinna eller redd Aiko, det kunne likegodt vært begge deler. De var helt som vanlige på turer sammen, og det å være ute i hagen var heller ikke noe stress. Det var bare inne det var stive nakker, kalde blikk og store krav til meg for å holde orden på dem. Jeg holdt dem adskilt med en grind de to første dagene jeg skulle på jobb, for jeg turte rett og slett ikke overlate dem til seg sjøl. Inne måtte de ligge pent i sengene sine, og bare en fikk gå rundt av gangen. Og ingen fikk ha noe nærhet til meg. Og som vi gikk tur den uka! Alle veit jo at det er gjennom felles aktiviteter at individer blir en flokk, så vi gikk litt over 7 mil de påfølgende dagene, bare for å holde oss i ånde på en positiv måte. Etter ca 1.5 uke hadde jeg dem med meg på jobb, og da fikk Aiko vaske Imouto igjen, og jeg kjente en fantastisk ro senke seg over meg. Ok, noe var litt annerledes mellom dem og hadde blitt forskjøvet for alltid, men vi skulle komme oss gjennom det. Vi hører sammen, vi tre. Endringa består i at jeg følger litt mer med under interaksjon, kontrollerer lek i større grad (Aiko er veldig voldsom og jeg vil ikke at Imouto skal føle at hun må forsvare seg på alvor) og at begge behandles veldig likt. Men akkurat idet jeg tenkte at jeg skulle fortelle om dette her på sonen som en slags suksesshistorie, hadde de et nytt sammenstøt! Min fine mann og jeg sto i gangen og kledde på oss for å gå ut med dem, og brått hørte vi ville krigshyl og klør mot parkett. Han fikk helt sjokk og skreik rett ut, mens jeg bokstavelig talt dro opp ermene, gikk fram til dem, kasta et blikk på kroppene for å avgjøre hvor jeg kunne ta tak for å skille, og røska tak. Aiko nekta å slippe øret til Imouto, men etter noen sekunder fikk jeg lempa henne inn på soverommet, mens Imouto sto igjen i gangen og rista av redsel. Her trur jeg at det som utløste det var at Imouto antakelig kom med et grynt til Aiko som ville ut på stua, hvor Imouto kort tid før hadde spist deilig sauekjøtt. Aiko har som kjent vært ganske dårlig i det siste, og hadde vel kortere lunte enn vanlig, og gadd ikke noe *** fra lillesøster. Vi tok dem ut som vanlig, og Imouto var kjempesøt og prøvde å smiske med Aiko med rompedulting, tannfekting og generell lystighet, mens Aiko var sur og stiv i nakken. Så da var de adskilt den arbeidsdagen, med ekstra disiplin på kvelden, og full kontroll under fôring. Dagen etter fikk J streng beskjed om å følge med på dem så de ikke fikk anledning til å være dumme med hverandre igjen, men da jeg kom hjem var det to glade jenter som møtte meg ved døra, akkurat som ingenting hadde skjedd. Det er innmari deilig å kjenne at jeg kan ta kontroll over slike situasjoner uten å bli skuffa, føle at jeg som hundeeier er mislykka, eller ved å gå helt i kjelleren, og helt enkelt bare løse situasjonen. De får ikke lov til å kødde og være dumme, og må bare innrette seg. Og når jeg er rolig og ikke har den engstelige klumpen i magen, så roer den spente situasjonen seg også mye raskere. Så om det nå blir sånn at de en gang i året har et sammenstøt på et par sekunder, så får det bare være. Vi har det jo helt fantastisk sammen resten av tida.
  24. Den hytta deres, altså. Og ikke beklag store bilder, det passer helt fint!
×
×
  • Opprett ny...