SandyEyeCandy

Ja, hvis du vil stille både torsdag og fredag, melder du på til både My Dog 1 og My Dog 2.

Mine er selvsagt sammen, det er jo halve poenget. Når Kiyomi har bodd her, har også hun vært sammen med de to andre. Alternativet er at hun skulle vært på stua og de to andre i resten av huset, men de ville bare liggi og grått lengselsfullt på hver sin side av barnegrinda, så det blir litt slitsomt.

Knertis har alltid vært et markeringstroll, så jeg kommer aldri til å skjønne hvorvidt hun har uvi eller begynner løpetid, for det har alltid vært ganske ekstremt. Aiko tisser oppå andres tiss og kan bruke bra med tid for å finne den perfekte posisjonen. Mye tissing er dessverre veldig vanlig, men uproblematisk så lenge det foregår ute.

Jeg forstår at dette er sårt for deg, men reaksjonene har vært en rekke betraktninger basert på både det du forteller og annonsen på Facebook. Ingenting av det som har blitt skrevet er vel antakelser tatt rett ut av løse lufta? Du forteller jo at hun har blitt skada av annen hund, annonsen sier det samme. Du forteller at nye eiere ønsker å omplassere, annonsen sier det samme og forteller også at det er av hensyn til resten av flokken. Hvorvidt Fanta er så bra på så kort tid at hun burde flytte er helt umulig å si noe om, også for dem som har henne nå, da de tydeligvis ser en helt annen hund enn deg. At en hund med en historie som Fantas skal flyttes på igjen alt nå, er neppe heldig dersom hun først nå begynner å by på hele spekteret, men kanskje bedre enn at hun slåss hver dag. Ikke veit jeg, jeg synes hele situasjonen har virka veldig håpløs fra dere begynte å dele med oss.

Dette traff meg litt, takk. Jeg merker sjøl at jeg sliter ENORMT med å fri meg fra alle de "riktige" forestillingene, og å tørre å tenke selvstendig. Nå er jeg så fersk som potensiell oppdretter at jeg vel ikke helt mener at jeg KAN finne opp kruttet helt på egenhånd uten å rådføre meg med andre jeg respekterer og ønsker innspillene til (som den potensielle avlstispas oppdretter og Inu her på forumet), men å tørre å sjanse og velge annerledes bør det definitivt være rom for...

Synnøve, folk går på kurs med hundene sine nettopp fordi det er gøy og for å få brukt skallen på dem litt, altså. Trur du alle målsetter å bli verdensmestre, eller?

Det er visse fordeler med å dele leilighet med en slask. Da jeg fikk Aiko var jeg student og jobba bare et par ganger i uka, så hun har vokst opp på SV-infosenter og på Sosialantropologisk Institutt på Blindern, og har syntes det har vært helt supert. Når hun blei ordentlig stor, var hun igjen hjemme, men fordi jeg deler leilighet med en kompis som ikke gjør noe, har hun alltid hatt selskap (sjøl om hun stort sett har fortrukket å ligge og sove og murmle for seg sjøl). Han har også vært grei med å lufte hvis jeg synes det har blitt seint før jeg kommer hjem. Imouto var også med på jobb fra jeg fikk henne til jeg følte jeg kunne stole på at Aiko og hun hadde det fint sammen, i vel 2-3 mnd, så hun har vokst opp på instituttet jeg jobber nå. Skikkelig kontorrotter! Sambis har vært ganske grei med lufting her også. Per i dag er de stor sett alltid aleine hjemme mens jeg er på jobb. Da har de selskap i hverandre og i sambis. Søstra mi har nøkler, så hun er også ofte innom og lufter jentene eller bare ligger og koser med dem i løpet av dagen. Innimellom smugler jeg dem med meg på jobb, men bare dersom vi skal til dyrlegen eller kollegaen min som ikke får ha med hunder har fri (de er store, stinker og får være med inn på pauserommet og ligge der og sikle). Dersom jeg har veldig mye å gjøre, drar jeg hjem etter jobb og henter dem, går opp på jobb og lar dem løpe og kose seg i hagen (tar et par timer), før vi går inn og jobber til seint, og deretter går hjem igjen. Under masteropptaksperioden bl.a. er det veldig deilig å bo 10 minutters trikketur unna. Akkurat som Siri kompenserer også jeg for all den dårlige samvittigheten ved å være tilgjengelig for hundene stort sett hele tida ellers. De sover i senga mi, vi bruker mye tid i løpet av ettermiddag/kveld på å trene og leke, og vi har veldig, veldig mye fysisk kontakt og kos. Det fine med å bo i Oslo, er at jeg faktisk kan kombinere 3 timers skogstur med full arbeidsdag OG middag og kino, på samme dag (da er det riktignok tur i svarte natta, men det tåler vi)! (Og det er stort sett det eneste som er bra...). I tillegg er helgene alltid øremerka hunder. Samtidig er det jobben min som gjør at jeg kan dra på hundeferier, kurs, kjøpe bra utstyr og riktig fôr, og som gir meg følelsen av at jeg betyr noe og gjør en forskjell for andre enn familie, venner og hunder, og sjøl om jeg selvsagt helst skulle hatt mer tid med jentene, veit jeg at jeg hadde blitt en dårligere hundeeier med mindre tiltakslyst og entusiasme av å gå hjemme.

På shiba er det forholdsvis vanlig å bruke unge hanner, men da fortrinnsvis importer. Argumentet for dette er at det er viktig å raskt kunne vurdere hva de gir. Akkurat nå har vi en hund på tre år som har over 30 valper etter seg, og dette er en meget vakker import som det etter min mening er en tragedie at blir "brukt opp" på kreti og pleti. Det skjer så sjukt mye med en hannhund fra den er ett år til den blir "voksen", og spesielt med shibaer som mener mye om mangt, vil jeg være svært skeptisk til å bruke en knert som har som eneste meritt å være HD-røntga og blid, hehe.

Nå har ikke jeg mer enn to år med shibahistorie å se tilbake på når det gjelder utstilling, men jeg synes det jevnt over er gode påmeldingstall. På østlandet er det alltid de samme folka som stiller ut, og det er vanligvis meg og mine samt alle oppdretterne her.

Jadda, jeg griner av disse gjeterhundene, jeg! Og det første jeg tenkte da jeg så klippet med villsvina, var at der burde Aiko vært!

Unnskyld, men hun er askeblond, altså!

Jeg trente triks og tull med Aiko fra hun var ca 9 uker gammel, og fikk en veldig treningsivrig og klikkerklok hund. Vi begynte med spor da hun var 10 mnd gammel, noe hun er veldig, veldig flink til. Bestemte meg for å prioritere lydighet gjennom vinteren 2010/2011, for å kunne starte bruks i løpet av sesongen 2011. Tok bronsemerket med henne 1.5 år gammel til 149 poeng. Har starta lydighet klasse 1 (både offisielt og uoffsielt) 5 ganger, og det ender i katastrofe nærmest hver gang. Vi kommer neppe noengang til å få noe opprykk, og dette til tross for at hunden er kjempeflink, rask og ivrig på trening. Altfor lykkelig og lett distrahert er stikkordet... Aiko er nå litt over 2 år og "pensjonert" som lp-hund på ubestemt tid, men gjør kanskje et sjarm-comeback i 10-årsalderen hvis hun har fått litt mer sirup i rompa.

Jeg stemte 22 eller 23 grader (mvh gullfisk). Det er det jeg HELST skulle hatt, men av hensyn til miljø og lommebok er det betraktelig kaldere. At jeg bor i en trekkfull og fryktelig leilighet gjør også sitt. Vi må ha et håndkle i vinduskarmen på ene vinduet i stua, for at ikke håret skal blafre da vi sitter der.

Her er link.

Tepper i ringene:

Vi drar ikke dit for å "hente noe", vi, men som en trivelig tur med skjønne hunder og gode venner, og ikke minst for å se på de svenske shibaene (som det er veldig mange flere av enn i Norge). Med en så tallfattig rase er det hyggelig å møte bekjentskaper utover landegrensene. Edit: Og så koster sjølve utstillinga bare 343 kroner! (Ja, jeg har litt sukker-rush denne dagen).

Hvem skal? Jo, det er oss, det! Knertis er påmeldt junior første dagen og unghund andre. CACIB, liksom, særlig. Men hun er forhåpentligvis i full pels, og ER jo en pen hund. (Og mtp at hun tok certet på sin første utstilling som junior i Sverige, i konkurranse med 12-13 andre tisper, så er det jo lov å være stolt og dra med bikkja på ting). Reisefølget kan fortelle om seg sjøl.

Jeg har aldri hatt noen hunder på antibiotika, men merker jo at jeg sjøl lukter litt fremmed om jeg går på det, for ikke å snakke om urinen min...

Min rase har i standarden at det er en feil dersom den er sky. Shibaer er likefullt ansett for å være litt utilgjengelige, fordi de er forholdsvis uinteresserte i fremmede mennesker, men dette har jeg inntrykk av at oppdrettere som har jobba med rasen i mange år virkelig har jobba for å få bort (altså utilgjengeligheten og skyheten). Samtidig SKAL shibaer være stolte og selvstendige og ikke avhengige av menneskers anerkjennelse for å være fornøyde med tilværelsen. Jeg har framelska de sosiale sidene hos mine hunder, og de er over snittet begeistra for andre folk. Hvis de blir smilt til på gata, er de bestevenner med menneskene, og MÅ bort for å kose og vise hvor glade de er (hvorvidt de får lov alltid er en helt annen sak). Men nyhetens interesse daler fort, og når de har hilst, fortsetter de med sitt, til mange mennesker store forargelse. "Ikke ta det personlig", pleier jeg å trøste med. Dersom jeg skal starte oppdrett noengang, vil jeg i tillegg til alle de selvsagte faktorene, også forsøke å finne sosiale, glade og kanskje over snittet tilgjengelige shibahanner, fordi det er sånn jeg liker dem, og fordi jeg innser at livet er lettere for en hund som tar verden på strak labb og liker folk, enn en som oppfattes som sær, vrang og grinete.

Du må oppdatere profilen din, ække noen som trur det der er en dvergpincher, altså!

Hvis du laster opp bildet til en fotobank på nettet, som feks Photobucket, Picasa el.l., kan du legge det ut her ved å lime inn lenka ved å trykke på ikonet over her med treet på.

Hah! Klart dere skal få se soverommet i all sin gru! Jeg gidder ikke rydde eller vaske først, faktisk, for forhåpentligvis vil det å offentliggjøre elendigheten gjøre det enda mer presserende å rydde... Her er det bare å glede seg til i kveld, folkens!

Herregud, for en dag! Og Imouto hilser til Balrog og sier at det er best å klabbe mamsen i øyet om morran, FØR linsene har kommet på, for å være sikker på at vi våkner litt skikkelig!

Tusen, tusen takk for fine og empatiske ord, Stine. Jeg veit at hun bare er to år (det er ganske åpenbart, hehe), og det er også derfor jeg sier pensjonert på ubestemt tid. Når hun er litt mindre begeistra og har litt mindre lopperi blodet, så kanskje vi starter igjen, hvem veit. Dvs når hun er sånn ca 10-11 år, hehe. Nei, konkurransene har ingenting å si for hvordan jeg føler for hundene mine eller det livet vi lever sammen. Men når man engang har trent, trent og trent og også meldt på til konkurranse, så synes jeg det er greit at hunden ikke driter oss helt ut og tar ut all verdens lykke og energi på å få med alle de andre på hyss og sprell... :rolleyes2: Tusen, tusen takk for kjempefine ord. Jeg blir så glad når andre ser hva jeg ser i hundene mine, og nå blir jeg litt tårevåt igjen. Du er så skjønn, og får meg til å grine litt på nytt, denne gangen fordi jeg blir rørt. Så fint sagt! Vi heier masse på Lexie og deg, og tar det som et stort kompliment at blodsporheltene våre synes at vi også er flinke til noe. Takk, begge to. Rally er nok virkelig vår grein, for så lenge jeg kan snakke med henne, er hun helt mega! Så snilt sagt! Jeg så dere også, men var usikker på om det var dere (men mente å kjenne igjen valpen som ikke er så liten lenger). Fordi jeg ikke huska om dere skulle starte eller bare se på, så ville jeg ikke forstyrre, men gratulerer så mye med sølvmerket og kjempefin poengsum! Jeg elsker den bumpinga til aussiene, de er så skjønne og ivrige! Det at hunden er knall på trening, for deretter å falle sammen på konkurranse er vel ikke akkurat noe ukjent fenomen... Vi ser det samspillet dere har, og hvor flink du har vært til å trygge henne og bygge henne opp, så dette kommer til å løsne, garantert!

Jeg visste jo at dette kom til å gå supert, for han viste jo at han hadde bruksøvelsene inne dagen før. Gratulerer så mye, utrolig bra å få til med tenåringsslampen!