SandyEyeCandy

Jeg er så glad du fikk ut fingern og bestemte deg! Hun er dritsøt, grattis.

Haha, akkurat sånn gjør Aiko også! Det kan komme et skikkelig smertehyl fra henne mens vi ikke er sammen, og jeg styrter selvsagt rett inn for å sjekke hva for slags livstruende situasjoner hun har klart å havne i inne på vårt diabolsk utfordrende soverom, for bare å finne trollbolla lykkelig liggende på senga mens hun gjør seg deilig med frisk kveiling og rulling i sengetøyet for å friste meg til å kose.

Takk, og hun er nesten like mjuk fortsatt nå som vinterulla kommer. Hundene vises på gulv og stiller opp for kritikkskriving på gulv, men håndteringa skjer vel omtrent i 97% av tilfellene på bord. Jeg har stilt ut og vært på latterlig mange utstillinger i løpet av de siste 3 åra, og jeg trur jeg bare kan huske en eneste gang at shibaene blei gått over på gulvet. Men i sommer på Fransk Vinner-utstilling i Paris, mente dommeren at han kunne rasen så godt at han ikke trengte å ta på dem annet enn litt stryking og tannsjekk, og denne foregikk hengende på armen til oss eierne, med blotta buk! Hvis du trudde shibaer flest oppførte seg som uvillige kålormer på bord, så skulle du sett dem hengende på armen mens en rar, gammel mann kom med tafsehendene sine opp i trynet på dem! Det trur jeg nok Kuma er helt med på.

Å guri malla, hun derre Luna er i alle fall sympatigravid! Kan ikke skjønne at Mille bare har to der inne, hun er jo megasvær!

Hehe, jeg tenkte ikke på å skrive det, siden det alt ligger i resultattråden. Begge fikk VG, og det pleier Imouto å få om dagen, så det er helt greit og forventa, mens Pippi fikk VG ene og aleine fordi hun ikke er ringtrent og ikke ville vise seg. Da blir det vanskelig å bedømme henne mot de andre, men det var helt åpenbart både på måten han håndterte henne og kritikken at dommeren likte henne veldig godt, så det er jo kjempehyggelig.

I begynnelsen av desember dro Bikipile (som egentlig heter IA) og jeg til Stockholm for å vise fram Pippi (3 år gamle Najanin's Yu Yukimi) og Imouto (14 mnd gamle Najanin's Deki Imouto, helsøster til førstnevnte) på Stockholms Hundmässa. Det var 33 shibaer påmeldt, og vi gleda oss til å snakke med folk, sikle hannhunder og vise fram verdens fineste røde farer. Vi er framme på messa og IA og Pippi titter på livet: Christen Lang viser Daito, bikkja til ei venninne av oss (Christens oppdrett). Daito var en perle i sin juniordebut! Resten av juniorklassen. Bakerste Rollick's Golden Samurai vant tittelen og certet! Imouto er skrekkelig entusiastisk, ser dere? Flere hannhunder: Imouto og jeg prøver å finne ut hvor vi skal stå hen. Hun lurer like mye som jeg: Pippi koser seg på fanget til Berit (Bøllefrøken): Vi venter på tur. Fin front på frøkna, da! Så er det inn med Pippi. "Redd meg, mamsen!" Hun er flink på bordet til aldri å ha blitt vist på en innendørsutstilling før (tsjekkoslovakiske ulvehunder i bakgrunnen!): Jeg er lettere sjokka over at jeg får opp halen hennes! Min vanskeligste handlingjobb noensinne, SE så konsentrert! Men finn en feil... Overlegne, sier du? Etter å ha spora rådyr på vei hjem fra messa, får lille prinsesse Kamikaze velger seg en godis av tante, men er litt skeptisk (eller kresen ): Knertis: "Jeg prøver den oransje i stedet, jeg!" IA: "Du trur den er bedre enn de fire forrige, eller?!?" Min lille lykkeboll la inn årene omsider. Vi er innom Shibastanden før vi reiser hjem på søndag, og hilser på Nikki (Rollick's Bright Red, mammaen til certvinnende hannhund). Sånn ser de ut mens de røyter! (Og tenkt at Imouto fikk at hun var totalt pelsløs, når alternativet kan være dette! )

Eller så kan du komme hit til Oslo, bli min programstudent i BA eller MA i lingvistikk og henge med de røde farer hele dagen.

Ja, det er egentlig ganske ålreit. Mine brukes ofte som passeringsstøttekontakter for andre, usikre hunder, så der har jeg i alle fall veldig god sjøltillit på hundenes vegne.

Kremt, jeg veit om en... Svært mange hundekjørere har shiba som maskothund, altså... Imouto har trukket trehjuling sammen med bestefaren sin, og her ser du onkelen hennes Manni, som har tatt kløvtesten og trekktesten (uoff. for raser som ikke er trekkhunder, dessverre) sammen med familiens malamutter: Foto: www.freewebs.com/najanin

Ikke for å forsøke å dra dere ned av den høye hesten, altså, men det hender at vi vanlige dødelige uten hovedfag i kvantemekanikk eller Spinozas virke også ler av de "intellektuelle" festlighetene i den serien.

Jeg trur nok at jeg innimellom glemmer hvor jeg skriver mest om jentene mine. Jeg trur feks de færreste på sonen hadde hatt noen problemer med å ha shibaer i hus mtp aktivitetsnivå, fordi vi alle for det meste har aktive hundeliv allerede. Jeg har et meget problemfritt hundehold, det er ikke noe som helst stress. Aiko er en perle og krever overhodet ingenting, mens Imouto MÅ ha mye tur og få brukt kroppen ordentlig. Dette gjelder i varierende grad de aller fleste shibaer, men som de fleste hunder tilpasser de seg eieren sin. Det viktigste for Aiko er å være nær, mens det viktigste for Imouto er at det skjer noe. Jeg trener heller ikke mot noe spesielt med mine, med unntak av blodspor, men det er mest fordi det tar så himla kort tid å lære dem nye ting, mens pirking er helt bortkasta. Vi koser oss på tur, vi, DET er stas, det! For en med et allerede aktivt hundeliv, trur jeg nok at en shiba etter din og Benedictes definisjoner kunne fungert supert som en maskot, for de er helt vanvittig festlige og gjør seg meget bemerka. Men de jeg treffer på rasestander som feks har mops eller cavalier fra før, og som er interessert fordi shibaen er så søt og fordi Aiko har så snille øyne og Imouto er så stolt og vakker, de pleier vi å ta en lang prat med. Det bor ekstremt mange med selskapshunder rundt oss, og mens de har stått pal i parken i en halvtime mens hundene vikler seg inn i hverandre og kommer med spede lekeinvitter, har vi sykla forbi dem 6 ganger med jentene i trekk. Grunnen til at jeg stadig trekker fram at de har et høyt aktivitetsnivå, er at de pga utseende og størrelsen ofte vurderes nettopp som kose- og selskapshund, som ikke nødvendigvis passer så innmari godt som funksjon aleine. Det er tilsynelatende så utrolig mange fryktelige shibaer der ute (fordi de gjerne både synes og høres litt ekstra godt når de sier ifra om hva de har bestemt seg for), og jeg trur at mye av drittatferden kunne vært håndtert mye bedre dersom bikkja ikke blei sluppet løs i parken etter 10 minutters tur langs asfalt fordi den skal "sosialiseres", eller aldri får løpe løs i skogen og gro litt sjøltillit av det "fordi den kan stikke av". Det er mange shibaer som lever som byhunder, og for mange fungerer det strålende. Men noen av dem blir ekstremt passive (sammenligna med mine som er fulle av liv på godt og vondt, hehe), og noen utagerer og lager seg "festlige" strategier for å gjøre livet litt mer spennende. Men jeg vil faktisk påstår at de er ganske ukompliserte hunder, fordi du aldri lurer på hva de mener eller føler om ting. Man må vite hva man får i hus, og ha en plan for hvordan hund man vil ha (som med alle andre raser). Og så må man tåle at den ikke nødvendigvis går overens med alle, og at den er veldig bestemt, men ekstremt hengiven. Når poletten ramler ned hos den vrange drittbikkja om at det er du og den som hører sammen, er det som en verden av kjærlighet, moro og uendelige med eventyr sammen åpner seg opp. Jeg skal aldri være uten shiba, og jeg skal bruke resten av livet mitt på å bidra til et bedre rykte for rasen.

Jeg er litt sånn kjedelig ordentlig nå, kjenner jeg, men jeg ønsker meg egentlig ingen hunder å bare ha for å ha dem, det er for meg helt uinteressant. Jeg ønsker meg en saluki, fordi jeg vil drive med LC. Jeg ønsker meg en aussie/brukshund, fordi jeg vil drive med lydighet og bruks. Jeg ønsker meg flere shibaer, fortrinnsvis etter Imouto, fordi hun er en helt rå hund på så mange måter, som jeg mener har fine ting å tilføre rasen videre, og vi skal drive med blodspor, agility og utstilling. Den eneste skjødehunden jeg alltid har hatt lyst på, er bichón havanaise, men den passer overhodet ikke inn i hundeholdet mitt, så det kommer jeg aldri til å få meg!

Altså, en shiba kan gjerne være en attåthund, men en maskothund slik jeg leser det, er en kose-selskapshund som ikke krever noe av eier. Og der svikter shibadrømmen din, de må brukes til noe, men får de først løpt av seg energi eller tråla seg gjennom et spor eller lekt seg gjennom et lydighetsprogram, DA kan de ligge og kose i sofaen.

Jeg er usikker på om jeg venter på valp eller ikke, jeg. Moren til jentene skal ha et siste kull til våren/sommeren, og hun skal parres med en så utrolig fin hannhund... Hvis jeg har fått ut fingern og flytta innen den tid, har jeg veldig lyst på en hannhund. Men samtidig har jeg jo planlagt å beholde en tispe og en hannhund fra Imoutos første kull, men det er jo ikke før i 2013, tidligst.

Jeg var helt skamløs og ropte "kom igjen, Tibert!" og greier.

Hørte du vi heia i gruppefinalen, eller?

Jeg bare kom på en herlig historie: Et år var han jeg bodde sammen med fadder for nye studenter på BA i statsvitenskap. Vi var sånne kule, verdensvante, litt eldre studenter som hadde fadderbarna hos oss støtt. Den ene gutten blei litt amorøs overfor meg, og jeg synes det var dritsøtt med en 19 år gammel krølltopp som la seg etter ei som var 7 år eldre og levde lesbisk akkurat da. På et tidspunkt var vi ute, og jeg dreiv og dansa og koste meg. Han syntes at det var skikkelig stilig, åpenbart, for ved en seinere anledning ville han at jeg skulle danse igjen. "Nei", svarte jeg, "det er så trangt, og jeg trenger litt areal for å danse ordentlig". Unnskyldninger, unnskyldninger. Han så på meg, før han utbrøyt: "Jeg er hypp på å se deg som en ***** fuckings dancing queen, så jeg skal skaffe'rei arreal, jeg!" Ser du, statsvitenskap og arealplanlegging går hånd i hånd!

Men ikke på Blindern...

Akk, ja, det var en deilig tid, det å være 18-19.... Jeg reiste til Ghana for å redde verden, men endte opp med å måtte redde meg sjøl, og fikk helt hetta på første forelesning på innføringsemnet i sosant, da foreleseren "avslørte" min plan om å begynne i bistandsbransjen. Sorgen var stor da jeg forsto at de 300 andre som også satt der hadde akkurat samme planene. Desillusjoner ftw.

Ja, jeg er ikke humanist, altså, sjøl om jeg har samme bachelorgrad som SFX. Jeg er samfunnsviter, kjønnsforsker og antropolog på min hals (eller blir det i alle fall)! Men jeg er VELDIG pro humanister i arbeidslivet!

Altså, jeg liker ikke at du ikke får penger fra NAV pga en eller annen diagnose, men jeg liker at du ikke lar deg stoppe og fortsatt er målbevisst.

Ja, selvsagt skal lånet betales, jeg bare stussa på hva du mente med støtte. Folk får jo stadig støtte til videreutdanning eller omskolering gjennom NAV o.l., og jeg har gjentatte ganger opplevd at studenter blir fly forbanna på meg når jeg ikke kan bekrefte at det er umulig å få jobb med en utdannelse fra UiO (hallo, liksom?!?), sånn at de skal få penger fra NAV til videre utdanning i stedet for å be om lån som "alle andre". Jeg skulle gjerne studert mer, jeg, men fordi man "bare" får støtte til 16 semestre, vil ikke det la seg gjøre nødvendigvis. Og skulle jeg liksom kreve at NAV eller andre skal betale for det? Nei, herregud. *Dagens utblåsning*

Hva mener du med at du ikke får støtte? Får du ikke lån i lånekassa?

Vi på HF ynder å trekke fram filosofer som de nye potetene på arbeidsmarkedet. Utfordringa ligger i å selge seg inn til markeder som ikke nødvendigvis veit hva kompetansen din består i, og hva du kan bidra med konkret. Det er bare å ta sats!

Jeg har en bachelorgrad fra Universitetet i Oslo i tverrfaglige kjønnsstudier med sosialantropologi som fagfordypning, med emner fra Stockholm og Bali innpassa i graden. I tillegg har jeg straks en mastergrad i sosialantropologi, jeg må bare levere oppgaven først. Der skriver jeg om unge menn som driver med strukturert sjekking, og har med andre fortsatt med meg kjønnsperspektivet fra bachelorgraden. Men det jeg gjør hver eneste dag, er å jobbe på et institutt på Blindern. Her er jeg såkalt programskonsulent, som betyr at jeg har det administrative ansvaret for studentene våre, har studieveiledninger med dem, jobber utadretta for programmene (skriver tekstene til studiekatalogen, driver med Åpen Dag, oppdaterer programsider på nett osv) og veldig mye mer. Jeg trur ikke man blir noen god sosialantropolog dersom man ikke er rimelig dreven på medmenneskelige relasjoner og er tillitsvekkende, da vi jo faktisk lever sammen med menneskene vi forsker på, og dermed er avhengige av innpass i feltet og at de faktisk får lyst til å dele livene sine med oss. Iboende empati og gode sosiale antenner og ikke minst erfaringa fra feltarbeidet (jeg bodde med informantene mine i 10 mnd) bruker jeg hver eneste dag i jobben min, i tillegg til den mer formelle kompetansen man får etter å ha vært en del av det samme utdanningssystemet som mine studenter nå er. På sikt vil jeg gjerne forske mer. Jeg har altså ikke en yrkesutdanning, men har et sett med kompetanse og egenskaper som gjør at jeg i utgangspunktet kan jobbe innen de fleste bransjer hvor de trenger noen som kan bidra med ulike perspektiver på ting.