SandyEyeCandy

Gi henne hele låret rått, da kan hun fint spise bein, og kommer til å kose seg med å knuse dem.

Haha, du tenker for mye. Det er som i Johnny Clash, selvsagt.

Åh, nå blei jeg helt varm i hjertet, jeg vil væme!

Jeg synes det blir rart å bruke navnet på hele sagaen på en valp. Og så er jeg ikke enig i at Feast for Crows er et guttenavn, det passer godt på ei kelpiekråke. Skjønner hva du mener med fargene, men samtidig synes jeg ikke det spiller så stor rolle (lett for meg å si, hehe). Winter må selvsagt gå til tispa med tapi (snøføtter på japansk, sånn som noen shibaer har), Dream of Spring er også et nydelig tispenavn (og erre så fali at det ikke finnes noen bok som heter det enda, a?) og ikke minst bør Dragen komme til "noen" jeg kjenner. Jeg synes du tar dette kjempefint, Marie. Vi må nok vente litt på drømmehunden begge to, men kanskje vi får oss bruksvalp samtidig til slutt? Jeg trur du kommer til å bli en fantastiske hannhundeier! Gå for Clash of Kings, så kan du kalle han Clash og Johnny når du skal være streng!

Å, jasså? Får du plutselig lov til å ha tre hunder likevel? *Gni det inn* Jeg kan forresten godt bli med på kennelbesøk dit, altså... Jeg klarer fortsatt ikke slippe tanken på cattledog helt...

Den kombinasjonen der så intet mindre enn fantastisk ut! Jeg er egentlig ganske misunnelig på deg som har dober fra før og dermed liksom kan selge deg inn som DEN brukseksperten. Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg trener jo mye med shibaene mine (innen deres grenser, selvsagt), og jeg har også vært på trening med acd'er. Å omtale denne rasen som halvprimitiv er nok ganske unøyaktig. Jeg trur ikke arven fra dingoen dreier seg om mer enn utholdenhet, kreativitet og utseende. Acd'ene er ikke like førerorinterte som en kelpie eller en schäfer, men det er en gjeterhund, og den kan læres til å ville jobbe. En shiba/dingo (ja, jeg sammenligner faenskapen) må ha et medfødt gøyal-gen for å gidde å leke seg gjennom et lydighetsprogram, mens mitt inntrykk er at acd'en mer enn gjerne vil være sammen med eier og dermed søker kontakt. Og basert på det kan en jo jobbe videre.

Jeg vil bare skryte litt av dagens tilfeldige møte, for jentene og jeg gikk tilfeldigvis på Lundii, Martin, Novisclee og typen! Og for å si det sånn: Martin er RÅFLOTT! Fantastisk rød farge, ekstremt flott muskulert, diger og maskulin, og veldig kul, rett og slett.

Men sånn er det bare, og det trur jeg de fleste som står på valpeliste hos folk er klar over risikoen. Du må bare huske på at den gleden du gir andre i sum veier opp for skuffelsen du samtidig serverer.

Jeg har kommet meg nå, og har ikke grått mer. Veldig stolt av Talli og Jeanette, og tusen, tusen takk for at du har delt dette med oss! Gleder meg masse til å hilse på, og synes det er superstas med hvit stjerne og hvite totter.

Aiko er bare nydelig, skjønn og rolig inne. Imouto er... vel... knertmonster, lykkeboll og kamikaze på en gang. Feks har jeg lært meg at jeg ikke må finne på å åpne øynene og se på henne lenge om morran, for da blir hun skrekkelig lykkelig, og må klabbe meg litt i trynet. Hun har holdt på rive ut øyeeplet mitt en gang, det er jeg sikker på. Men nå skjønner jeg jo hvor hun har det fra (som alle andre særheter og litt "utfordrende" sider): Dette er da faren og helsøstra til Imouto. Jeg bare sier det. Hun har jo ingen fysiske begrensninger, og hopper gjerne over meg, på meg, poker folk skikkelig hardt i låret for å få oppmerksomhet, klasker med potene (helst idet negla er nyklipte) på låra mine idet jeg bytter bukse, bare fordi det er så INNMARI gøy med buksebein som slenger. Hun pleier også å sette seg både her og der. Måten jeg fant ut at hun hadde fått sin første løpetid på, var feks at det lukta så muffens av hodet til Aiko. Det viste seg at skrekkfrekken hadde begynt å sette seg godt ned med rompa mellom øra på Aiko! Her har hun akkurat kommet hjem til oss, 8 uker gammel, og har funnet seg et helt naturlig sted å ligge, selvsagt: Her er hun noen uker eldre, men fortsatt like hensynsløs (her klatra hun faktisk over hodet på Claudio for å sette seg godt til rette litt nærmere tv'en): Så nei, for knertis er hele verden en lekeplass, og det er bare å flytte seg!

Niks, Summer er et guttenavn i A Song of Ice and Fire-sagaen, tenk! Det er navnet på ulven til Bran, en hannulv forøvrig. Et fantastisk dyr.

The Mother of Dragons has arrived!

De røde farer og jeg er ute på tur, og jeg er så glad nå at jeg nesten gråter, noe Aiko skjønner lite av. To tisper er jo helt perfekt!

Et forslag kan være å bytte ut godbitene med ister, eller biter av kjøtt. Da bruker du ikke opp plassen i magen på uvesentligheter.

Men nå har det gått 30 minutter siden Tyrion blei født! Hvor blir det av dragen vår?!?

Fett er energi også, så hvis målet aleine er å få henne opp i vekt, kan du med fordel bare gi mer av den normale maten (hvis hun spiser den) . Smør synes jeg blir litt drøyt, men synes paradoksalt nok ikke at smelta smult er noe problem å ha over halvfrossen vom eller tørrfôr. Laks er supert, men fløte kan være litt heavy å fordøye. Jeg gir Imouto mat med isterbiter eller smult over. Hun får høyenergi tørrfôr og kyllingvom (fordi den med laks ikke er så god, åpenbart), med lakseolje. I tillegg får de en del koteletter og marmorerte oksekjøttbiter.

Av mine to er den digre, treige som spretter avgårde i vill feiring etter å ha bæsja, mens den lille superaktive bare spaserer videre. Aiko blir helt åpenbart veldig, veldig fornøyd med seg sjøl og må feire litt.

Har du sett den tråden jeg lagde om Aiko i sommer? Der fikk jeg kjempemange gode svar.

Kan jeg ombestemme meg og ønske meg kelpie i stedet? Gutt med stjerne på brystet, hører dere?!?

Det er ganske spesielt å ha to hunder av samme rase, søstre tilogmed, hvor den ene helt tydelig tømmer dem så det spruter ut på snøen idet hun går nr to, mens den andre som har like hard avføring pga råfôret, lekker på denne måten. Det blir som sagt veterinær på oss. Takk for alle innspill!

Nei, det hadde ikke falt meg inn engang før noen nevnte det her, haha! Jeg tviler på at jeg får henne til å spise noe med havrekli i, men nå er hun jo kastrert, så det er litt lettere å gi henne mat. Det lukter ikke så grusomt som alle skal ha det til, men det er helt "feil" lukt på en måte. Fiskeslo og salmiakk minner det meg om, så det høres ut som din har lekka litt, ja. Hun viser ikke ubehag/smerte, altså, hun bare føler at hun må vaske det bort når det lekker. Hun er aldri opptatt av bakparten sin ellers, bortsett fra når vi leker og hun svinger med rompa. Men ja, jeg er helt enig i at en tur til dyrlegen for å tømme og bli vist er bedre enn hele sirkuset dersom noe utvikler seg i feil retning. Jepp, det blir veterinær på oss.

Vi har nok en ganske spesiell turform. Aiko viker aldri fra min side, og stopper ofte og venter på meg. Imouto har jo en helt egen agenda, men kommer alltid når jeg roper. Men jeg roper veldig sjelden, jeg forventer at de holder seg i nærheten, og de gangen Imouto stikker på jakt, så sier jeg ifra til henne hvilken retning jeg går, og så går Aiko og jeg dit. Ofte står Imouto da foran oss på stien og venter, hehe. Vi møter ekstremt sjelden andre hunder, for vi er veldig sjelden innom stier. Begge løper stort sett bort for å hilse, men fordi jeg ikke stoler på Aiko i møte med mindre og yngre hunder (som uansett aldri er på tur der vi er på tur, fordi det fysisk ikke ville gått), er jeg veldig flink til å være føre var og be henne vente heller enn å kalle henne inn. Merkelig nok fungerer det bedre. Imouto har jeg ikke sjans til å kalle inn dersom det dukker opp en hund, og ikke sjelden tar den møtende hunden og Imouto seg en gøyal svingom sammen. Det er jo bare fuglebikkjer som kan holde tritt med henne. Jeg har de feks ikke løse rundt Sognsvann nettopp fordi jeg ikke kan kalle dem inn i møte med andre hunder, men det er det dessverre bare jeg som tenker på akkurat på den runden. Nei, kanskje ikke akkurat nå, men en gang skal Kuma selvsagt ha en livspartner. Ja, er hun ikke skjønn der? Jeg fikk jo Imouto som en kompensasjon fordi Aiko har en medfødt skjelettdefekt. Sommeren 2010 var jeg sikkert på at hun måtte avlives idet snøen kom, for jeg måtte bære henne ned alle trapper og hun var generelt ganske uttafor motorisk, blei ekstremt fort sliten og var ganske utilnærmelig og i sin egen verden. Men jeg bestemte meg for at jeg i alle fall ikke skulle gi henne opp uten å prøve alt, så vi satte i gang med et ganske vanvittig treningsregime. Fordi hun er en shiba må det jo legges opp til at hun skal lykkes og ikke minst bli motivert , da trening i seg sjøl ikke gir henne noe. Og hva slags fysisk trening passer for en shiba? Jo, det er selvsagt å løpe mongis i skogen og bygge både sjøltillit og motorikk ved å finne lure veier og løse utfordringer, og som en bonus vokser musklene som støtter opp skjelettet og gjør henne stødigere og friskere. Idet Imouto kom kunne jeg jo ikke slutte å trene med Aiko, så jeg putta knertis i sekken og dro ut i skauen som vanlig og prøvde å være flink til å fortsette å trene. Det viste seg jo fort at forskjellene på de to var ganske formidable, for ikke bare er Imouto en frisk og sunn shiba, hun er også på den mer ekstreme enden av skalaen hva gjelder fysikk, energinivå og ikke minst motorikk. Hun har virkelig INGEN fysiske begrensninger, og sjøl om Aiko og jeg var på tunge og krevende turer mens knertis var valp og satt mye i sekken, er det først etter at Imouto fikk vise oss sin verden at turene virkelig har tatt av. Mens jeg må rappellere Aiko ned skrenter, stuper Imouto ned med nesa først, og idet vi møter en vegg, trenger jeg bare si "opp" og se hvordan de begge kravler oppover. Aiko må kanskje få et puff i stumpen fra tid til annen, mens Imouto bare gjør ting. Vi følger jo ofte spor, og rådyr er ganske mye kulere å følge etter enn elger, så derav mottoet om at hvis rådyret kan, så kan vi. Flinke ettersøkshunder finner nemlig veien uansett. Dekkhåra er jo strie og stive, mens underulla er veldig mjuk og deilig. Du kan sammenligne pelsen til Aiko med en sånn lodden, gammel teddybjørn, og hvis jeg stikker fingrene inn i låra hennes, så blir det stående igjen hull i pelsen. Imouto blei kalt fleeceløven som valp fordi hun var helt hinsides deilig å ta på, og hun er fortsatt ekstremt mjuk, fluffy og deilig. Jeg bruker ca 15-20 min hver morgen på å ligge og stryke, kose og dyppe fjeset i kroppene deres. Så hyggelig.

Hun har lekka sånn her hele livet... I alle fall etter at hun fikk sin første løpetid. Det pleide å skje bare innimellom, men nå synes jeg det er noe på gang nærmest hver kveld.

Nei, det kommer slett ikke væske ut når jeg gjør sånn, det er det som er problemet... Men i morgen er det på med engangshansker og prøve! Først uten finger, og så med hvis det ikke fungerer...