Siri

I mitt neste liv skal jeg bli hund hos Tonje . Herlig!!!

Jeg også . Også har hun tatt seg tid oppi all julefeiringen.... skjønt - det var lenge siden forrige bilder da *ler*. Jeg er også veldig veldig spent, må jeg innrømme .

Her er den lille blomsten blitt 26 dager gammel... og jeg fikk assosiasjoner til "Santa Baby"...

Og jeg tenkte at ja, selvsagt skal vi dit, men det skal vi jo ikke, for jeg skal til Ostrava og hente valp, jeg .

Fortsette med de siste års forsett: Drikk mer vin.... jeg greier ikke helt å følge opp det forsettet . En ting til å føre på lista er å fortsette den gode trenden med jogging to ganger i uka.

Willy har fire personer i sitt liv, tror jeg, som topper det meste. I random rekkefølge nevner vi: - Lisbeth oppdretter - JeanetteH - 2ne - Line (sporLine)

Herlig lite prima frøken altså

Jeg har alltid lurt på hvorfor man absolutt må kalle seg det ene eller det andre? Er det ikke nok å bare si at nei, dessverre, jeg spiser ikke kjøtt? Eller andre ting?

Åååå, så bra å høre . Fortsett slik så skal du se ting ordner seg .

Mens Sonisene i det ganske land forberedte avreise, antrekk, hunder, barn og mat som skulle med, var det lettere panisk stemning på Godset. Alt måtte jo være klart til invasjonen... Julestemningen var dessverre fullstendig fraværende. Noen få snøflekker kunne skimtes på det store, inngjerdede luftejordet bak gården, mens gårdsplassen var glattere enn isen i Vikingskipet. Alle planene Siri hadde lagt for morsomme aktiviteter med ski og spark måtte skrinlegges. Hun vurderte et øyeblikk om hun kanskje burde avlyse det hele, men kom fram til at det gikk sikkert an å skape litt julestemning innendørs i hvert fall. Clas Ohlson og Europris ble hyppig besøkt i dagene før jul, for her måtte det kjøpes gardiner og annen julepynt, julekuler og nisser måtte på plass, og gjerne noen juledekorasjoner i tillegg. Ikke minst måtte man jo ha mengder med stearinlys - det blir ikke jul uten stearinlys. Da hun stod i den lengste køen på Europris, forbannet hun seg selv over at hun aldri tidligere hadde vist interesse for slike ting som pynting og innredning. Hun var et katastrofeområde når det kom til dette. Hun ønsket brått at SFX kunne komme litt før, og ta med seg alle eskene med julepynt og stæsj som hun hadde. DA hadde det nok blitt svung på julehuset. På den annen side - kanskje hun også tok med seg de grønne marsipankulene hun hadde laget? De ville jo IKKE passe inn med fargene ellers i huset , og LITT stil må man jo tross alt ha. Etter dager med pynting og styr, kunne vertinnen omsider sette seg i godstolen og slappe av. "Nå får det bare stå til", tenkte hun, slengte beina på skammelen og seig ned i stolen med den litt småskumle krimboka hun hadde begynt å lese. Ganske fort døste hun av.... Og da banket det på døra ! @Line

Jøss... 11 voksne briarder gitt. Spennende

Man man har ikke hesten i hus, man har ikke en hest på stua som vrinsker hver gang noen går forbi døra di og dermed kan plage naboen. Du sover ikke sammen med hesten, du går ikke tur med en hest på verken samme sted eller så ofte som du gjør med en hund. Du tilbringer rett og slett ikke livet ditt sammen med en hest på samme måte som du gjør med en hund. DERFOR kan man ikke sammenligne hundehold og hestehold. MEN - jeg er enig i at man må være flinkere til å ta hunden som den er, senke skuldrene litt og ikke absolutt analysere hver minste lille uting den måtte finne på å gjøre. Men det er jo også der det kommer inn dette med kjemi: En dritthund blir mye lettere tilgitt sin dusteoppførsel enn en man kanskje ikke liker like godt. Som jeg skrev over - den enkleste, mest veloppdragne, snilleste og fineste hunden jeg har hatt var nok Babs - hun kunne bodd med hvem som helst uten å lag noen problemer. MEN - jeg greide aldri helt å finne ut av henne. Jeg var selvsagt glad i henne, men de dype, sterke følelsene var der ikke. Men det er jo sånn - de aller fleste hunder vil man like godt nok til at det er helt ok å tilbringe livet sitt med dem, noen ytterst få har man den helt spesielle kjemien med, mens noen ytterst få greier man aldri å få noen kjemi med. Jeg har heldigvis aldri opplevd å mislike noen av mine hunder, vi har da alltid funnet ut av det med hverandre, selv om de "dype følelsene" kanskje ikke har vært der .

OMG *om jeg ikke dævver av latter så har jeg lagt til noen ekstra år av livet mitt nå* :Grin:

Nei, hun vil forhåpentligvis få et bedre liv om hun får mer samvær med familien - og aktivisering tilpasset en aktiv hund.

Skinnsofaen min (fritt tilkjørt) Spisestua Skjenk Nesten ubrukt objektiv til kamera Alle mine Hi-Acer (annonsert på finn, men kjøpt via forhandler) Campingvogna Småbruket ... og sikkert noe jeg har glemt også . Å selge/gi bort ting er jo bare pes . Har solgt bil og gitt bort lekestue - og makan til styr og mas altså... DET gidder jeg nok ikke å gjøre så ofte . Forøvrig er jo også Sonen strålende byttesentral/bruktsentral .

Ja, jeg skjønte det . Du gjør iallefall ikke noe galt ved å forsøke grime. Det er jo slitsomt å gå med hund på tur i veldig kort bånd, men det KAN jo hende du greier å bryte det negative mønsteret etterhvert... men tålmodighet er vel essensielt da .

Det er ikke munnkurv jeg snakker om - det er GRIME (kan ikke sammenlignes). Da har du kontroll på snuten hennes (båndet er festet i grima under haka), hun får ikke anledning til å senke hodet sitt mot bakken engang om du er nazi på å gå med kort bånd. Og det hjelper jo åpenbart ikke å gå i bånd med noe lengde - så ha 30 cm bånd som da er festet under haka på bikkja, da har du kontroll på hodet hennes. Nå er det jo også gjerne slik at når vi begynner å blande oss opp i adferd og skal "trene" på ting, så kan vi veldig fort gjøre vondt verre om vi ikke helt vet hva vi driver med. Det kan jo være en kombinasjon av at du timer det du gjør dårlig, samtidig som hunder har en mani som er temmelig unormal.

Kanskje du kan kjøpe en grime til henne, også går du tur med henne i kort kort bånd - HVER gang. Ikke noe løpe løs, ikke snusing, ikke noe sjanse til å engang forsøke å snuse seg bort til en bæsj? Kanskje sammen med Clomicalm-behandling? Det er bare et skudd i blinde, men... Jeg synes også dette høres helt manisk og overhodet ikke normalt ut. Jeg har aldri hatt hunder som har vært så maniske på dette. Joda, et par av dem har gumlet i seg menneskebæsj () om de har kommet over det, men de har liksom aldri vært på jakt etter bæsj å spise.

Det er vel ikke romstørrelsen eller tilgang/ikke tilgang til vann/leker/godis som er problemet her, men at hunden er stengt vekk fra sine mennesker i svært mange timer av døgnet (om det er 14 eller 17 timer er vel et fett - det er alt for mange timer alenetid for en hund). Om hunden er allergisk mot midd, så får de som har henne kanskje heller forsøke å holde soverommet reint, bruk middlaken etc (Nirm her inne har jo allergihund som likevel ligger i senga fordi han har gjort en del tiltak for at det skal fungere - hør med ham). Jeg ville hatt utrolig svart samvittighet om bikkja skulle være alene både på dagtid når man må på jobb, men OGSÅ være utestengt om natta (og kanskje når de skal gjøre andre ting på kvelden også). Det blir fort veldig mange alenetimer. Når hunden heller ikke får særlig aktivisering, så gjør det selvsagt situasjonen enda dårligere.

Og det er gjerne i de situasjonene man merker forskjell på kjemi og ikke kjemi, for de valpene man har kjemi med, tilgir man så mye lettere all faenskap enn de man ikke har den kjemien med. Da blir man jo bare sur og lei, liksom . Det er AKKURAT sånn det er .

Jeg tror vel egentlig at folk som ikke har hund overhodet ikke reflekterer særlig over hvorfor folk kvitter seg med en hund - de skjønner jo ikke hvordan man kan bli glad i en hund engang . Helt enig.... Jeg tror kanskje det kan sammenlignes med forelskelse på et vis... Noen forelsker man seg i, noen er man bare glad i - og noen bare finner man ingen connection med. Man tilgir mye om man er forelsket...

Hahahahahahhaa . Jeg satser på at du har litt rett i drømmen da.... i alle fall at hun blir VINNER av ett eller annet *fnis*.

Det er jo grader av kjemi også da... Jeg tenkte ikke over dette med kjemi mellom hund og eier før jeg hadde min 3. briard, tror jeg - men der merket jeg at jo - vi hadde god kjemi . Da jeg beholdt datteren hennes, kjente jeg også at nei, her var det merkelig nok ikke fullt så god kjemi. Vi forstod ikke hverandre så godt, vi to, selv om vi levde et liv i fred og harmoni liksom *ler*. Hun var jo en enkel og snill hund, inderlig og god, men hun rørte liksom ikke ved de aller innerste hjerterøttene mine. DET gjør derimot guttungen i huset. Han har virkelig satt i gang følelser jeg ikke trodde jeg kunne ha overfor et dyr, og selv om HAN ikke nødvendigvis forguder meg, så er han for meg tvers gjennom sjarmerende (litt sånn drittsekken som får alle damene... ).

*Fniser høyt*