Jeg husker at jeg koste meg med å være gravid, selv om jeg sikkert har glemt (fortrengt) ubehag og frustrasjon. Jeg var en sånn en som strikket og sydde og gledet meg, og solte meg litt i omgivelsenes positive oppmerksomhet. Første barnebarn på begge sider (selv om broren min slo meg med tre uker på grunn av for tidlig fødsel, den sniken), og så hadde jeg liksom hatt lyst på baby helt siden jeg lekte med dukker. Men du verden så plutselig jeg var ferdig med graviditet og babyer etter nummer to! Tidligere hadde jeg tenkt at jeg kanskje skulle ha både tre og fire, men etter nummer to var det plutselig så veldig nok.