Malamuten

Vår 17.mai, sykkeltur i skogen

har prøvd med godbiter, funker tre meter!

har og sagt skikkelig ifra og klappet han over snuten, men det stresser han enda mer!

men ja, jeg kunne nok ha vært flinkere til å gått flere småturer før langturen ja. er bare så redd for at han skal begynne å kødde :S

Korrigering av biting e.l. vil ikke hjelpe på stresset, i første omgang, men det vil jo hjelpe deg til og håndtere situasjonen bedre med en hund som ikke hopper, kliper e.l. og da vil nok også stresset etterhvert gå ned som en naturlig følge av at hunden ikke får holdt på med slik selvforsterkende adferd. Det sagt så må korrigeringen være hard nok (og tydelig nok) til at hunden faktisk slutter å hoppe/bite på deg.

Det er nok mindre sjanse for at hunden får en slik raptus på en kort runde, fordi slikt gjerne kommer etter en liten stund. Og er du riktig heldig så vil jo en eller to litt mindre turer tidligere på dagen føre til at problemet blir mye mindre med en gang, fordi hunden får utløp for energien sin litt tidligere på dagen. Ellers, for at du ikke skal få gjennomgå så hardt så er det veldig enkelt og stille seg på båndet når den begynner, så nærme halsbåndet du kommer, da får ikke hunden til og gjøre spesielt mye og du kan bare stå der til den gir seg. Anbefaler deg og se på en slik http://www.4dogs.no/hund/trekk-og-tur/halti/halti-grime-display-pakke det gir deg mye mer kontroll og mye bedre mulighet til og få trent på det du trenger og trene på og før ting faller på plass så slipper du å "bekymre" deg for å gå tur.

Til sist så vil jeg anbefale deg og enten bli med på et kurs, det er utrolig mye man kan lære av at en utenforstående ser sammspillet mellom deg og hunden, de kan se ting som selv en veldig erfaren trener ikke ser på egenhånd, nettopp fordi de kan stå på sidelinjen og observere. Om du ikke har mulighet til kurs så ta kontakt med noen du kjenner som er flinke med hund (om du kjenner noen som har kompetanse til og hjelpe deg) eller meldt deg inn i den lokale hundeklubben og bli med på fellestreninger. Alltids noen tips å hente der også

Bare det at du allerede nå bekymrer deg for og ut på tur er et problem som med stor sannsynlighet ikke vil bli bedre, det vil være mye lettere å ta tak i ting nå før hunden er voksen, og det vil jo være mye bedre for dere å få ting i orden så raskt som mulig så dere kan kose dere med hunden isteden. Det kan godt hende at denne følelsen sitter i deg og er noe av det som påvirker hunden til å oppføre seg slik den gjør, enten du er klar over det eller ikke.

Det høres igrunn ikke ut som en veldig uvanlig unghund, men det kan selvfølgelig oppleves problematisk fordi, om man ikke vet hva man skal gjøre og hunden begynner og bli stor.

Først og fremst, om hunden ikke får tur før i 8-9 tiden så er det ikke rart at han begynner og terge kattene/finne på ting på egen hånd. Hvorfor ikke gå en liten runde på morgenen heller enn å sette han ut alene i line? Eller gå en tur ila formidagen ihvertfall.

Båndtrening er kjekt også av andre grunner enn at hunden slutter og dra i båndet, det er ofte en aktivitet som tar vekk litt stress, så kanskje dere skulle trene på det heller enn og ha på langline.

På tur så har du jo flere "lettvintløsninger", hovedpoenget er jo egentlig bare at han ikke får utøve uønsket adferd, får han ikke det vil det heller ikke befeste seg en uvane der. Å unngå uønsket adferd trenger ikke være vanskeligere enn å fylle lomma med godbiter og rett og slett bare holde han opptatt når han begynner og bli stresset. Enten om du ber om aktivitet (triks, fot, dekk e.l.) eller om du bare holder en godbit i handa slik at han kan gå å tigge. annen løsning er grime for kontroll. Ellers vil du selvfølgelig ha mye igjen for å være konsekvent og ikke gi deg, når han begynner så blir det timeout e.l. til han er rolig og det gjentaes så mange ganger som nødvendig.

Edit: Og det er faktisk lov å si ifra skikkelig når adferd går over stokk og stein, biter han deg så klapp til han en gang da så blir det nok slutt.

Jeg har blå trønderbunad, liker den veldig godt Hadde jeg fått valgt igjen hadde jeg nok bare forandret på en ting og det er fargen, liker den nye svarte veldig godt, men det var ikke et valg da jeg fikk min.

Hvordan er en normal hverdag for dere (mengde tur/aktivisering og hvilken type)?

Blir hunden herjet/leket mye med?

Er den stresset hele tiden eller er det noen aktiviteter/noen ganger som er verre?

Har den vært det hele tiden siden dere fikk den eller har det vært i perioder?

Hvordan håndterer dere hunden/situasjonen når den blir slik?

Hva har dere prøvd av "trening"(rotrening, timeout, sette tydelige grenser og krav om ro e.l.)?

En venninne har en tispe på forvert. Hunden ble syk og vi gikk til vetrinær som sa hun hadde livmorbetennelse og anbefalte å operere den bort. Dette ble gjort. Nå har eierne sagt at forverten må kjøpe seg ut av avtalen på 7000 kroner. Det er ikke forverten sin skyld at hunden ikke kan brukes til avl. Er dette riktig?

Jeg hadde ikke gått med på det, min oppfatning er at det er vanlig praksis og overføre hunden til forvert når den er ferdig i avl eller om det viser seg at hunden ikke egner seg/ikke skal brukes.

Jeg er hundre prosent enig med deg i alt du skriver her og skjønner at vi står ganske nært hverandre i tankene rundt dette.

Det tror jeg også, bare ikke alltid like lett å få frem poenget når det er så omfattende. Og selvfølgelig så er det mange flinke oppdrettere i begge leirer og i alle raser, selv om det ikke er det som diskuteres akkurat her.

Jeg har ikke den oppfatningen i hele tatt. Jeg tror faktisk folk (oppdrettere) gjør det beste de kan.... i alle fall de fleste. De fleste oppdrettere jeg kjenner både på bruks og utstillingssiden gjør det beste de kan. De aller fleste oppdrettere jeg kjenner avler ikke etter mål om å lage verdensvinnere eller verdensmestere. De prøver å lage så gode hunder som de kan ut i fra sine forutsetninger. Dessverre tror jeg mange oppdrettere på spesielt brukshundraser har for lite kunnskap om mentalitet, egenskaper og arvbarheten rundt dette. Og det samme motsatt veg selvfølgelig, mange oppdrettere på brukslinjer mangler kunnskap om anatomi.

Men så handler det jo også om tolkninger av rasestandarden. Jeg for eksempel ser det på den måten at den eksteriøre standarden er målsetningen ikke fasiten. Jeg ser det sånn at om hunden er 2 % for lite vinklet i bakben eller har litt kort rygg så er ikke det grove feil. Grove feil er henge ører, kuppel rygg, farge feil, tann mangel, ekstremt steile overarmer, fransk benstilling og lignende. Jeg mener også at det i følge rasestandarden er grove feil at hunden ikke innehar gode nerver og gode bruksegenskaper. Rasestandarden vår er klar på at rasen skal ha mentalitet som en bruks, vakt, tjeneste og familiehund. Om da hunden ikke kan leke eller har jaktlyst er det en grov feil i mine øyne på en brukshundrase.

Jeg tviler ikke på at mange oppdrettere gjør det beste de kan, men igjen hadde feks utstilling fungert som det skulle så hadde ikke utviklingen vært så graverende som den er. Manglende kunnskap kan være et like stort problem som ting som blir gjort med viten og vilje, og når man da ikke har kvalitetssikring der man skulle hatt og blant de som har kunnskapen de trenger så blir det slik det er i dag. Alikevell sitter jo raseklubber med hodet i sanden, de har bevisene rett fremfor seg, men nekter og innse både det ene og det andre, det er et problem og det er menneskeskapt. Tolkning vil selvfølgelig være varierende, men hadde man vært engasjert, aktiv og jobbet for samarbeid hvor man er åpen for både positive og negative trender så hadde situasjonen vært en helt annen. Og nå er det jo flere raser og konkrete ting so mer oppe i media, man hører om det, man vet om det alikevell ser man mer aktivitet i retning av og skjule eller husje ned problemer enn man ser sunne debatter, forsøk på samarbeid og løsning(gjelder flere raser enn brukshunder som er delt). Man ser isfronter mellom eksteriøroppdrettere og bruksoppdrettere og det virker i mange tilfeller som det er mer prinsipp enn det er noe annet. Det er liksom ikke begrunnet, det bare er slik.

Jeg har selv flere ganger i nytt miljø blitt forsøkt påvirket i både den ene eller andre retningen, man opplever skeive blikk om man velger det ene fremfor det andre, delte leirer, egne klaner. Jeg synes det er utrolig tris, både for miljøet og ikke minst for rasen. Selv har jeg ingen problem med å se feil på mine hunder, selv om jeg kanskje synes de er både pene og "verdens beste" for meg, det er ikke noe nederlag og ikke ha en perfekt hund, det er ikke noe nederlag å innrømme at min rase har problemer, tvert imot er det eneste måte å forbedre ting på. Jeg synes det er trist at det skal bli grupperinger som drar i hver sin retning heller enn at man forsøker å skape samarbeid for å dra retning av en type av rasen som fungerer til både og, som den faktisk er ment til, og som langt ifra er en umulighet. Og som sagt så er det langt imellom personlige tolkninger mot et felles mål å det å utelukke helt det ene eller det andre. Det første skaper små forskjeller, det andre skaper bare dårlig utvikling og to helt forskjellige raser til slutt.

Som sagt så er det ofte ikke noe problem for en brukshund å få det den trenger på utstilling, for avl eller championat i bruks eller andre sporter, men når hunder blir premiert dårligere enn de burde, bare fordi de er av "feil" linjer så skaper jo det en forskjell. De som da ønsker og være aktiv både på utstilling og i sport, de velger jo ikke de linjene som "bare" kan oppnå en blå eller kanskje en flat rød. Selv om de hundene, om man legger ifra seg hva man vet bruker og gjøre det godt på utstilling, tar for seg bare denne hunden og sammenligner med rasestandard kanskje faktisk er en veldig god og rasetypisk hund. Hadde denne hunden da blitt premiert riktig så hadde man kanskje ganske rast snudd utviklingen, folk som vil stille hadde kanskje i større grad kjøp hunder fra de som også sikter høyt på bruksegenskaper og mentalitet. Men jeg gjentar meg selv, første steg i riktig retning er å ta en real opprenskning, få opp øynene, få opp kunnskapsnivå, komme seg tilbake til virkeligheten, få hodet opp av sanden å få lagt fra oss alle de her ekstreme stygge trekkene som vi sykelig fremelsker,.

Hvorfor det har blitt slik, jo fordi mennesket er som vi er, fordi vi er opptatt av å vinne, hva andre tenker, hva andre mener, følge strømmen og ikke skille oss ut. I tillegg er mennesket ganske ofte veldig korttenkt og overraskende dumme rett og slett, vi slutter og tenke, følger mote og ikke minst får vi såre tær og begraver hodet i sanden og nekter og innse sannheten selv om den står rett foran oss. Derfor blir det slik.

På schäferhunden så har vi jo akkurat samme eksteriør krav for å sette hundene i avl som eksteriør oppdretterne. Det vil si at vi må ha deltatt på utstilling med minimum blå sløyfe og ha godkjent avlskåring utført av spesialdommer. Om vi skal bruke avlshunder fra utlandet er det krav også om at hannhunden har minimum premiering på utstilling og at den har en avlskåring eksteriørt

Ja, det som er feil (etter min mening) er hvordan bruksvarianten blir premiert (evt ikke premiert), da den etter min mening er langt bedre i eksteriøret, og også mye nærmere rasestandard enn de typiske showlinjene. Men det er jo fortsatt noe galt når funksjonelle, gode hunder blir dømt nedenom og hjem og ikke har en sjanse i utstillingsringen.

Uten sammenligning for øvrig så er det jo mange raser som har eksteriørkrav på blå sløyfe, en blå sløyfe er ikke såå vanskelig å dra i land og det trenger på ingen måte og bety at man har en hund som er veldig bra i eksteriøret.

Her er feks min blåsløyfehund, to forskjellige dommere:

For lang rygg (noe som både er feil ifht rasestandard og en svakhet i brukssammenheng), dårlig overlinje/svak rygg (høyere bak på krysset enn på manken), steil front, dårlige vinkler bak og dårlig potestilling (kan føre til voldsom slitasje på beina og i sin tur resten av kroppen), samt en del detaljer som ikke er viktig for funksjon, men som er feil ifht standard.

Nå sier jeg ikke at det ikke finnes pene brukshunder, for det finnes noen, jeg bare sier at ting i dag fungerer ikke spes bra, det er ingen fordel å dele raser, selv om det noen gang blir konsekvensen av at man ikke blir enig. Jeg sier ikke at eksteriørhunder nødvendigvis er nærmere rasestandard, jeg sier at begge ender av skalaen har sine svakheter (ofte), og at man hadde hatt mye større nytte av å lage en type som har både og heller enn og dele i to hvor ingen av dem fungerer optimalt. Ogdet er jo ikke nødvendigvis slik at man ikke har hunder som duger heller, men mennesker som dømmer feil fordi den hunden er av "feil" linjer el.

Det er jo en vanlig oppfatning at jakthund oppdrettere ikke bryr seg om eksteriør, og at hundene er dårlig bygd for jakt pga ikke-rasetypiske trekk. Nå er det jo slik at eksteriøret er helt nødvendig for at en hund skal fungere og ha et langt liv og det legges mye arbeid i å finne avlshunder som er godt bygd. De skal svømme, hoppe, klatre, krype, bryte seg gjennom busker og det krever god beinstamme, pels som lar vannet prelle av, muskler og masse. Så ja eksteriøret er helt avgjørende for jakt og bruks hunder, det er derfor de blir avlet i den retningen de gjør.

Nå vet jeg ikke akkurat hvordan det er på jakthunder så der skal jeg ikke uttale meg mer detaljert, men man kan jo ta brukshunder, der er det også forskjell i bygning mellom eksteriør og brukslinjer, ofte er brukshundene lettere og mindre ekstreme(ifht rasetrekk), så langt er det greit og jeg forstår hvorfor det skjer i en del tilfeller, det gjør kanskje brukslinjene bedre egnet enn showlinjene, men det betyr fortsatt ikke at de ikke har forbedringspotensiale. Fortsatt finnes det ting som gjerne skulle blitt bedre, steile fronter, lange/svake rygger og dårlige overlinjer feks. Noe som ikke ville vært negativt for hunden og få fikset på.

Så sier jeg heller ikke at alle som avler jakt/bruks ikke bryr seg om eksteriør/bygning, men en del. Jeg sier heller ikke at hunder skal se ut som eksteriørlinjene, for det er ikke det som etter min mening er hverken riktig, bra eller rasetypisk. I mange tilfeller er jakt/brukslinjene nærmere rasestandard enn show linjer, selv om de også har forbedringspotensial. Altså er poenget mitt fortsatt gjeldende, godt eksteriør og gode bruksegenskaper er ikke noe som jobber mot hverandre, tvert imot, ergo skulle det heller ikke være vanskelig og få til en rase som fungerer til både og, i teorien, problemet i praksis er jo at folk må bli enige, og det er ikke alltid like enkelt.

Valpen er nå 4 måneder men det blir ikke nå selvfølgelig siden hun er altfor ung og det er ikke nå jeg tenker på. Men jeg lurte på hvor gammel hun bør minst være før jeg evt. lar hun være på kennel? Hva er grensen deres på deres hund? Jeg reiser ikke før hun er gammel nok fordi hundene kommer selvfølgelig i første rekke foran alt annet. Derfor jeg spurte her for å høre andres synspunkter.

Finnes ingen fasit på det, vil alltid være store individforskjeller, forskjellige kennelannlegg kan ha forskjellig praksis/tilbud/fasiliteter osv. Aldersgrense er for meg helt umulig og sette utover at jeg aller helst ville unngått det overhodet med unghund/valp, fordi det kommer an på situasjonen, noe jeg måtte tatt stilling til der og da. Men det skulle ha vært veldig nødvendig for at jeg i det hele tatt skulle vurdert det.

I utgangspunktet ville jeg ikke gjort det overhodet så lenge jeg kunne unngå det, men om man må så er det vell mer avhengig av hvordan kennelopplegget er, hvordan valpen er, om den har en hund å være sammen med (og hvordan denne hunden er), hvor lenge det er snakk om osv, men kennel kan være stressende, selv for voksne hunder og en valp er jo ikke ferdig utviklet, vanskelig å si hvordan den takler det. Personlig hadde jeg nok helst droppet alle opplegg som krever at hunden må på kennel, om det ikke er mulig hadde jeg heller satset på privat pass, fortrinnsvis av kjentfolk, evt annen privat pass.

Jeg synes ikke det er noe allright og sette voksne hunder på kennel heller og unngår det så langt det er mulig.

Nå har jeg ikke hørt din hund, men det jeg har opplevd med mine er mer kose gryntelyder og litt sånn demonstrativt "jeg ligger godt så jeg vil ikke flytte på meg", da får de beskjed om å flytte seg, gjør de det ikke så får de gå ned, de får dog komme opp igjen når jeg har lagt meg tilrette, når de går ned så hører de jo tross alt etter. Akkurat nå har jeg bare en hund så det er ingen krig om plassen, så hun bare ler jeg av fordi hun er søt der hun ligger og koser seg/slumrer. Mitt eneste problem med at de ikke flytter seg er at de ikke flytter seg, ikke at de koser seg eller ligger godt, derfor får de fortsette å ligge i sengen når de bare har flyttet seg nok til at jeg kommer meg oppi, enten de gjør det ved å gå ned eller ved å flytte seg når jeg sier ifra at det må de faktisk, det er ikke et spm.

Hvorfor bry seg så fælt om hvordan rasen skal se ut, sålenge utseende er funksjonelt for rasens bruksområde? Om jeg hadde fått en border collie som ligna en malle til utseende hadde det ikke vært noen big deal. Det hadde det derimot om jeg hadde fått det som var på insiden av en malle.

Om så en gordon setter som hadde dukket opp i helsvart eller en schäfer med tipp/hengeører eller labrador med stående ører? De kan jo fint jakte.

Det for meg er ikke det viktigste så lenge de er godt konstruert(altså ikke fysiske handicap), men så lenge man har mulighet til å få i pose og sekk så ser jeg ingen grunn til å ikke ta hensyn til rasetrekk. Tross alt så er det jo noe av det som gjør rasene forskjellige, både eksteriør og egenskaper. Om situasjonen derimot er at jeg som oppdretter (la oss si at jeg er det) av brukshund har to valg, jeg har hunder med bruksegenskaper jeg vil ha, men som har eksteriørfeil eller hunder med godt eksteriør som ikke er i nærheten av å ha de bruksegenskapene jeg vil ha, da hadde jeg glatt valgt den med øre eller fargefeil fremfor den som ikke hadde bruksegenskaper, men her igjen ville jeg jo forsøkt å ikke doble "feil" og å ha en langsiktig plan for å forbedre også eksteriøret. Men nå er det jo sjeldent så dårlig stelt at man må velge mellom pest eller kolera.

På en del brukslinjer så er det jo ikke bare snakk om feilstilte ører eller andre ubetydelige feil, men feks steile fronter (som kan øke faren for belastning og slitasjeskader), lange rygger/dårlig overlinje (også ting som kan gi større sannsynlighet for skade/slitasje) og det er ikke noe jeg vil ha så lenge jeg kan unngå det, ikke så mye for at det er feil ifht rasestandard, men fordi det faktisk ikke er en god konstruksjon, generelt sett. Kanskje er også deler av rasestandarden en del av det som gjør hunden passende til akkurat det den er ment å brukes til, feks str/vekt, masse/bygning ergo vil endringer her kanskje også ha betydelig innvirkning på bruksområder også.

Det finnes jo mange som har flere tanker i hodet på en gang, både av "eksteriør" oppdrettere og "bruks"oppdrettere i raser som er delt. Jeg håper flere kommer til på oppdrettersiden som har fokus på både og som gjennom sin avl kan bevise at det er mulig(slike bevis kan jo ikke folk se bort fra), og at valpekjøpere er bevist på hva de støtter og hva de ønsker i rasen sin. Jeg har funnet flere aktuelle oppdrettere i min søken på en hund som både er en god brukshund og også har et relativt bra eksteriør, så mulig er det jo, jeg har mer inntrykk av at en del bruksoppdrettere med vilje unngår og ta eksteriør med i bedømminga, fordi at det liksom ikke er akseptert i bruksmiljøet. Og for min del snakker jeg ikke om utstillingstitler når jeg snakker om eksteriør, for det er ikke så viktig for meg, det som er viktig er jo hvilket eksteriør hunden har, uavhengig av premier og titler. Men det er akkurat som at det har blitt et prinsipp at man ikke skal tenke på det overhodet når man avler brukshunder, for da er det automatisk en dårlig brukshund...

I en ideell verden er jeg enig med deg. Norge var ekstremt sen ut med å ta inn brukslinjer på schäferhund og vi hadde veldig lenge (Dvs helt opp til for ca 10 år siden ) "bare" utstillingslinjer å velge i om vi skulle ha schäferhund uansett bruk. De fleste som konkurrerte med sine hunder eller skulle ha redningshunder slet med å finne godt nok dokumenterte linjer og parringer da ingen oppdrettere i Norge brukte aktivt HD/AD røntgen, Mentaltester, bruksprøver eller noe andre prøver for den del aktivt i avelen sin ble det etter hvert vanskelig å finne et valpekull som var godt nok dokumentert til at man i hele tatt turte å kjøpe an valp. Det eneste de kunne skilte med var utstillingsresultater. Jeg for min del ønsket ikke å være med å støtte slik avl lengre og valgte heller å kjøpe hunder fra oppdrettere som hadde fokus på helse og mentalitet. Når den vettuge avelen uteblir er det ikke rart raser deler seg...

Helt klart, men det blir vell egentlig noe annet enn poenget mitt. Jeg forstår at folk må følge behov og finnes det ikke så må man jo se andre plasser, evt andre linjer. Men poenget mitt da er jo at allerede her burde jo varsellamper begynt å blinke, noe er galt. Men en løsning på problemet fordrer jo at man er enig i veien videre og gjør det som skal til for og endre ting tilbake på rett spor. Når det ikke skjer så er det klart man må forsøke og bevare det man vil ha og den rasen man vil ha. Og det igjen er for meg noe som er med på å skape en god oppdretter, en som går mot strømmen og avler oppriktig på det man mener at rasen er og skal være, uavhengig av hva som er på mote akkurat da. På samme måte som at jeg som valpekjøper ser etter oppdretter som ser både på bruksegenskaper, mentalitet og eksteriør når de avler, og dermed bidrar på den måten jeg kan med og støtte det jeg mener er riktig. Man trenger slike som kjemper for og bevare raser aktivt i tillegg til at man jobber inndirekte med og endre syn/få til samarbeid.

Ja men hva er å være brukendes eller funksjonell på begge fronter ? Det er jo ingen oppdrettere som vil nøye seg med å avle hunder som er "helt ok". Man vil jo ha frem topphunder, det beste av det beste. Hvorfor avle hunder hvis man ikke kan tilføye kvalitet til rasen?

Slik det er i dag er det (etter min mening) deling av raser som gjør at man får ok hunder istede for "perfekte" hunder, neida, den perfekte finnes ikke, men det som er nærmest/best mulig. Hvorfor er rasedeling med på å skape ok hunder heller enn meget gode hunder, fordi man bare har fokus på en ting, noe som gjør at man kanskje ikke kan drive både og (om man skulle ønske det). Rent teoretisk sett er det ikke veldig problematisk og få en hund til og både ha et godt eksteriør og ha gode bruksegenskaper, tvert imot egentlig, det er jo egentlig det som er poenget med utstilling (i teorien ihvertfall) og et faktisk godt eksteriør vil jo på ingen måte være en ulempe for hunden enten den skal jakte, løpe eller gjøre andre ting, tvert imot vil det være en fordel. Men dette fordrer jo selvfølgelig at man da blir enig om hva som faktisk er et godt eksteriør og at folk klarer og legge fra seg over/underdrevne vinkler, løsskinn, overdreven/underdreven masse overdreven pels osv. og se standarden for det den faktisk er. Nemlig rase_trekk_ ikke overdrevne skavanker.

Små forskjeller vil det alltid være og det er helt naturlig iom at det finnes forskjellige typer sport/konkurranse som kanskje krever litt forskjellig egenskaper, samt at man ofte har litt forskjellige prioriteringer og meninger. Den perfekte hund finnes jo som sagt ikke og deretter vil det jo alltid være en balansegang med hva man som oppdretter synes er viktigst, hvor mye man er villig og fire og på hva, etter personlig meninger og tanker, men det er lang vei mellom små forskjeller hvor målet totalt sett er og bevare helhet og balanse mellom de forskjellige områdene og det å ha fokus bare en plass og gi totalt beng i alt det andre, enten det er den ene eller andre veien. Det kommer det ingenting godt utav.

For meg er det negativt, fordi det faktisk ikke er et problem å ha flere tanker i hodet på en gang, det går an å lage både "pene" og brukanes hunder. Noe av det som er fint med forskjellige raser er jo at de er forskjellige, jeg ser ingen grunn til at "alle" skal kunne ha alle raser, uansett hva de ønsker og bruke hunden til. For det første fordi det tar vekk forskjeller og særpreg, det kan ødelegge for rasen fordi den havner i hendene på folk som ikke er klar for det, fordi den fortsatt kan ha igjen en del egenskaper som krever en erfaren eier selv om de kommer fra såkalte show-linjer, fordi jeg ikke er fan av at "alle" skal ha hund, gidder man ikke å gå tur, trene eller slikt så kan man heller finne på noe annet heller enn å ødelegge en fin og fungerende hunderase, fordi deling gjerne gir to "ekstremer" hvor den ene har "riktige" eksteriørtrekk, men i mange tilfeller voldsomt overdrevet, til det ekstreme og gjerne ufunksjonell fordi det blir for mye og motsatt i andre leir, kanskje ikke "riktige" trekk, eller enda viktigere, kanskje ikke overhodet en spesielt bra/funksjonell bygning, uavhengig av rasestandard/rasetrekk, fordi det overhodet ikke er viktig for de som avler, så lenge de har drifter som tar de gjennom det de skal.

Det finnes uttallige raser og velge i, "brukshunder" er fult mulig og avle på en måte hvor de både duger til jobben sin og har et bra eksteriør, både funksjonelt og i henhold til standard (så fremt man slutter å fremelske overdrevne og ekstreme hunder), som det også er i dag i mange raser så er det jo ikke noe problem at en brukshund kommer i forskjellige "utgaver", ikke alle linjer trenger og være like ekstreme, det finnes mange bruksområder, så det ene er ikke nødvendigvis mer riktig enn det andre, men det bør fortsatt være en brukshund, med naturlige variasjoner innad i rasen. For de som ikke ønsker en brukshund finnes haugevis av andre raser å velge i, ingjen, ingen grunn til og ødelegge noe bra. For øvrige raser bør det være fokus på de egenskaper som er ønskelige og i likhet med brukshunder være fokus på å holde rasestandard, funksjonalitet/godt eksteriør uten å bli ekstrem.

At folk overhode føler behov for å "dele" raser sier sitt, det er noe galt og det fører sjeldent noe bra med seg, som man ikke kunne ha fått til med vettug avl som gjelder hele rasen.

Drar opp denne igjen. Vil dere si kravene er like for husky og malamute, eventuelt andre polare raser ang aktivitetsnivå?

Jeg vil påstå de er ganske like ifht hva de krever, selv om de kan ha litt forskjellige væremåter. Sånn generelt sett, men man må huske på at det er til dels store forskjeller på linjer her da, alt fra rene showlinjer som kan være av et helt annet kaliber enn de som avler de mest ekstreme løpshundene og en mellomting.

Personlig har jeg ingen problem med at folk skaffer seg polarhunder uten å ha planer om å kjøre x antall mil om dagen og å ha hundespann, for meg så er polarhunder like mye turkompis, kløvhund, familiehund i en aktiv familie (som de jo har vært historisk sett også) som de er en reindyrka trekk/løpshund, men å kjøpe seg trekkhund (eller annen aktiv hunderase) for å gå minst mulig tur, det blir feil for meg. Men flere av de er på ingen måte så ekstreme som folk skal ha det til så det trenger ikke være et mål å gå/løpe/kjøre mest mulig heller for at man skal "kvalifisere" til og kunne ha en polarhund. En polarhund kan ha et helt utmerket og godt liv hos noen som "bare" går tur og som "bare" bruker en time eller to på tur til vanlig, litt avhengig av hvordan de legger opp dagene, og som nevnt hvilke linjer man kjøper fra.

Først og fremst kommer det jo an på hvorfor du får vondt, mangler du støttemuskulatur, slitasjeskader, forskjell på lengde på føttene, forkalkninger etc? God demping vil jo garantert ikke gjøre det verre, men for best mulig forebygging bør du finne ut hva som er problemet. Selv synes jeg det er best og gå med joggesko. På jobb bruker jeg innleggssåler med gele i, de er utrolig gode, demper godt og tilpasser seg foten.

Ellers så tenker jeg at du kanskje kan ha nytte av en "fridag" innimellom, hvor du går kortere eller feks sykler e.l. istedenfor å gå slik at kroppen får en mulighet til og hente seg inn, kanskje er det alt som skal til. Ellers så er det jo masse generelle tips, mindre vekt (om man har litt ekstra), styrketrening, holde seg underlag som er hardt, unngå bratte bakker så mye det lar seg gjøre, gi kroppen hvile til å hente seg inn.

Jeg har ikke hatt hunder som spiser egen avføring, men som bølla skriver så er det ikke unormalt at de spiser andre dyr sin avføring. Det har alle mine gjort i varierende grad.

Skikkelig ekkel hund, og for en rå katt (uansett hva grunnlaget for å jage hunden var).

Opplevde noe lignende for noen år siden, min og ei venninde sin malamute tispe røyk sammen og ut av intet kommer min vennindes katt og hopper rett inn og freser og slår

Ang filminga så regner jeg med at det enten er overvåkningskamera (husker ikke om det ble nevnt) eller evt noen som filmer barnet og hunden, men som ikke vet hva hunden er i ferd med. Er vell ingen som står og filmer noe slikt om de hadde vist hva som kom til å skje, da hadde de vel heller gått å tatt vekk ungen eller hunden før det smalt. Håper ihvertfall det..

HAr ingen formening om hvorfor noen hunder gjør slikt, men jeg ville ihvertfall våket over problemet som en hauk nå mens hunden er liten og ikke har lang erfaring med det, om så lufte i bånd over alt der det er fare for at det kan finnes avføring. Mye lettere og bryte vanen nå før den befester seg skikkelig enn det blir om noen mnd/år med halvveis trening. Det kan forsvinne av seg selv, men jeg ville ikke satset på at det er en valpegreie, da det finnes mange voksne hunder som spiser sin egen avføring også.

Gratulerer så mye med flotte kull

Typisk reaksjon på fremmedlegeme i fordøyelsen. Ellers så er det jo som med oss, hunder kan bli dårlige de også, uten at det nødvendigvis er noe alvorlig. Men med en hund som kaster opp så hyppig ville jeg uansett dratt til dyrlege etter max et døgn, fordi det er stor fare for dehydrering bla.

Utover det så er det jo et par ting som er greit og vite ang dårlig mage, ikke gi mat før en god stund etter at hunden har sluttet og kaste opp og n¨r du gir så gi bittelitt og noe lettfordøyelig. Underveis, pass på at hunden får i seg nok veske og gjerne ha litt salt eller andre elektrolytter i vannet, det gjør at hunden lettere holder på veska. Finnes produkter som zoolac som skal stabilisere magen. Og se an allmenn tilstand, blir hunden merkbart slapp/dårlig/vondt så er det på tide og gjøre noe mer enn hjemmepleie.