Malamuten

Gratulerer Tulip For en herlig skapning!

Får han den aktiviteten han trenger? Viss svaret er ja ville jeg på ingen måte gitt han noe å gjøre når han begynner slik. Jeg ville stoppet han og bedt han legge seg, ikke noe mer om og men enn det. Ja, det er sikkert kjedelig, men det er jo akkurat det han må lære. Du må antagelig gjenta deg selv mange ganger i starten, men etterhvert vil han ta tegninga å roe ned. Hormoner hjelper garantert ikke, men det er ikke umulig uansett. Om han har en plass som er sin så kan du godt bruke den slik at han får beskjed om å ligge på samme plass hver gang, evt også hjelpe deg selv med et bånd, som bindes i nærheten av plassen hans, slik at han ikke får løpe rundt over alt.

For en ekkel opplevelse God bedring til Asti.

Et spm som jeg tenkte på når jeg leste dette, som jeg ikke har tenkt over før, gjelder forsikring i utlandet?

Det desidert verste her var da hannhunden var rundt 2 år og hadde 3 mnd sammenhengende hvor han oppførte seg som om det var en høyløpsk tispe i huset, pip, pesing, masing... Stress.. Han hadde det jo ikke så greit selv heller stakkar, men da var det like før jeg kvelte han selv altså, så slitsomt ble det.. Men vi kom oss gjennom det å han ble da en sanset kar

Tispa mi fikk en periode rundt 9 mnd hvor hun begynte å spise på ting, og ikke bare små ubetydelige ting, men sengeramma, veggen(!), bilseter osv.... Veldig gøy...

I tillegg så har vi selvfølgelig vært igjennom det "vanlige" som døve ører, pøbelstreker, markering inne osv...

Men er hun plaget av det? Tror omtrent ikke jeg har sett en eneste hund (med farge hvor slikt vises) som ikke har det der rødskjæret i større eller mindre grad på typiske plasser som munnviker, (under) poter og i baken. Men har ikke sett noen som har vært plaget med det, så viss de ikke har det så har ihvertfall ikke jeg brydd meg med det.

Første bud er å hindre han i å få mulighet til å markere. Ha han i bånd inne, feks, eller følge med, men det er vanskelig å gjennomføre 100%. Lar han da være, så er det fint, prøver han seg så sier du fra. Personlig hadde jeg bare droppet å ta han med ut, det er jo ikke snakk om at han må på do, så av meg hadde han bare fått beskjed om å glemme det. Når du har hatt en periode uten uhell kan du slippe opp litt og litt på kontrollen å se hva som skjer. Samme på besøk til andre, ha han ved deg i starten av besøket ihvertfall, til han har roet seg, også kan han få gå som han vil. Er du på steder eller i situasjoner hvor du vet det kommer til å skje så følg med han å ta han før han gjør det, når du ser han tenker på det, da smeller du til å forteller at det er ikke lov.

Lukt fra tidligere må også vekk, viss ikke kan det friste til gjentagelse.

Svaret er veldig enkelt, ja. Som du selv sier, det blir antagelig ingen topp hund konkurransemessig, men nå handler det ikke alltid om å vinne heller, helsemessig så er det ikke noe problem så lenge hunden er frisk.

Det er helt umulig å se hvordan den ligger over nakken fra den vinkelen der

Først og fremst, en oppdretter som ikke virker kritisk å legger litt press på sine valpekjøpere (uansett alder) ville jeg blitt skeptisk på. At oppdrettere er kritiske er en bra ting, også for deg som valpekjøper, selv om du kanskje må jobbe litt mer for å overbevise dem om at du er riktig person for en av deres valper. Men det gir også større sannsynlighet for at rasen forvaltes godt, at oppdretter bryr seg både om hva de lager og hvordan de får det etter de forlater valpekassa noe som også er en fordel for deg som valpekjøper.

Som Line sa så kommer det an på hvordan du presenterer deg selv og ditt liv. Det har mye mer å si enn alder. Og om du møter kritiske spm så må du ikke ta det personlig og ikke gi deg, det er da du skal holde stand stå på ditt, oppføre deg modent å bevise at dette er noe du vil å mener. Selv kjøpte jeg en Alaskan Malamute da jeg var 18 år, jeg hadde en langvarig dialog med oppdretter, var på besøk flere ganger selv om oppdretter sa at hun var usikker. Fikk ikke vite om jeg fikk valp eller ikke før de var 7 uker, men det fikk jeg.

Og så kan det jo hende at man ikke får også, om det skjer så skal du ikke ta det personlig, det kan være rett eller det kan være feil, men oppdretter må jo bare ta en avgjørelse og det er ikke så lett alltid når man ikke kjenner vedkomende og ikke vet hvordan ting faktisk er, men når datoen nermer seg så må oppdretter bare gjøre det h*n føler er rett basert på det som har kommet frem, enten det er mer som kunne vært sagt eller ikke. Du bør høre på hva de sier, ta til deg gode tips og råd også prøver du på nytt. Det du ikke skal gjøre er å finne deg en oppdretter som ikke er kritisk, fordi det er gjerne en grunn til at oppdrettere sier nei, det er ikke for å være ekkle. Vis dem at dette er noe du kan og vil, så får du hund

Litt usikker på merket på den vi har, lurer på om det er globus. Kjøpt på børjes for en billig penge. Veldig god på hunden, lett, bra bevegelsesfrihet god flyteevne, men den koster ikke mange kr så jeg vet ikke hvor mye jeg hadde stolt på at den tåler mange løft av 30 kg hund opp av vannet. Er igang med tredje sessong å mye bruk her, samt løping på land med herjing imellom svømmeturene, og har tålt det helt fint, men det oser ikke solid av den så vet ikke om den er laget for den påkjenningen det er med 30 kg dødvekt i håndtaket. .

Takk for svar! Godt å høre at jeg ikke er alene om dette Jeg skal gå litt saktere framover, og fokusere på ro. Jeg har lagt merke til at jo mer entusiastisk jeg er når han er ferdig med en runde, jo verre blir reaksjonen hans. Får prøve å finne en god balanse!

Selvfølgelig, entusiasme hiver jo bare mer bensin på stress-bålet. Det er jo fint å gi tilbakemelding på at han er flink og gjør rett, men når hunden synes det er så gøy i seg selv så trenger ikke belønningen å være superduper, da holder det egentlig med en rolig tilbakemelding på at han gjør riktig, enten med rolig stemme eller med en godbit.

Hvis barn i slike situasjoner, blir hysteriske og motsetter seg at politiet tar dem, kjemper imot og angriper og hyler og skriker, er det helt naturlig, at hunden river barnet i fillebiter. Den er trent til det, faktisk.

De er trent til og ikke gi seg, ja. Men det har ingen ting med å forbinde lyd eller skrik med å angripe noen. En mentalt frisk hund har ingen problem med å skille noen som faller, hyler bare fordi eller fekter med armene med noen som er truende, to veldig forskjellige ting, med et hav av forskjellige signaler, i fremtoning og kroppsspråk. På samme måte som du selv sikkert lett ser forskjell på en person som er sur eller bare snakker høyt. En som er truende eller bare fleiper. En som snubler og en som forsøker å overfalle deg.

Ja jeg må nok stille litt strengere krav til innkalling, og oppmerksomhet, og ikke tålerere at hun bare driter i hva jeg vil..

Det jeg mente med opplegg, var at vi idag var på NRH trening - og da var det jo visse øvelser vi skulle gjennomføre. Men ja, er enig med deg at jeg må gå litt tilbake og øve på enkle områder uten form for stress..

Men ofte når jeg trener, så er jo hunden oppmerksom på meg og gjør øvelsene bra, men bare er veldig rolig og har ikke den intensiteten som jeg skulle ønske. Hva kan man gjøre i akkurat slike situasjoner da? Det går vel igjen på å finne riktig forsterker ja.. svarer meg selv bare

Men NRH trening er jo trening, og trening må jo legges opp etter hver enkelt og hva de er klare for, ellers blir det jo negativ trening heller enn positiv.

Intensitet kommer ikke bare av riktig belønning, men også av trygghet, rutine osv. Dvs at om du får kontroll på helheten så kan det hende at du får en del gratis på intensiteten også. Lek/forsterker, ja det er viktig, men det er jo minst like viktig hvordan du legger opp treningen(kort eller lang økt, drar du strikken for langt eller passer du på, "utsetter" du hunden for ting den ikke er klar for/krever for mye eller er du flink til å bygge opp hunden og legge tilrette for mestring osv) og hvor flink du er til og bruke lek riktig for og bygge forventning og holde på den.

Da stiller det seg litt annerledes, viss hun ikke er berørt så hadde jeg rett og slett korrigert henne når hun ikke hører, hun skal. Nå snakker jeg ikke om i øvelser så mye, men om hun står et stykke unna å snuser på en blomst å driter i at du roper(både på tur og trening) og evt ha på en langline. Så kan du jo også uansett gå litt tilbake og terpe på fokus på deg, utenom øvelser. Trene på byttelek og finne ut hva som passer akkurat denne hunden når det kommer til type leke, intensitet på lek, synlig/ikke synlig belønning osv.

Nå vet ikke jeg hva du mener med opplegg, men kanskje du bare skal droppe slike opplegg til du har det grunnleggende litt mer der du vil ha det? Så slipper du og i verste fall påvirke i negativ retning fordi dere gjør noe som blir stress og enda kjedeligere/vanskeligere enn vanlig.

Hunder er like forskjellige som mennesker, også søsken. Det kan jo være mange grunner, enten det er fysiske "feil", rett og slett uheldig med pakken han fikk(akkurat på den biten) osv mener ikke med dette å si at han er en dårlig hund eller noe, bare at det heller ikke (nødvendigvis) er en pekepinn å se på resten av søskenflokken. Det er relevant ifht avel hvorvidt det ligger på linjene og er arvelig, men det utelukker ikke at det er noe annet "galt" med deres hund enn dere og den "oppdragelsen" dere har gitt. Høres veldig negativt ut, og det er det ikke ment som, bare fant ikke noen annen måte å skrive det på. Dere har en flott hund dere trives med, det er det som teller, men uavhengig av hvordan andre i kullet er/har vært så betyr det ikke at det er dere som gjør/har gjort feil. Det er mange som ikke er klar over slike ting og som blir sittende igjen med skyld og dårlig følelse for noe de ikke har hatt noen kontroll over. Noen ganger er det dårlig oppdrett, andre ganger bare uflaks, som ingen kan klandres for. Men det er jo utrolig flott at dere har en oppdretter som er støttende og kommer med hjelp og råd

Hva slags korreksjon tenker dere på? Time-out? Streng stemme og å vente henne ut (holde henne i halsbåndet til hun slipper det hun har) har blitt prøvd.

Tusen takk for at dere tar dere tida til å komme med innspill

Skal ikke snakke for de andre, men om hunden min hadde bitt meg så hadde den rett og slett fått en smekk mitt i trynet. Ihvertfall som i en situasjon som det du beskrev hvor hun kom etter deg når du skulle rydde og ikke at du la press på henne. Snakker ikke juling her altså, hadde ikke slått for å skade, men smekken hadde vært hardere enn et klaps for å si det slik, hard nok til og gjøre litt inntrykk.(kommer selvfølgelig litt an på hunden og slikt også, hva som er "riktig"). Og jeg snakker ikke om i treningsmetode her, men når hunden faktisk kommer etter deg og biter, der går grensa for min del.

Men jeg vil ikke være "hun sure", jeg vil ikke lage dårlig stemning med naboene. Jeg vet ikke hvordan akkurat de foreldrene er, men ser for meg det ikke hadde vært særlig populært om jeg snakket strengt til barna deres og geleidet dem fysisk av terrassen. Siste i verden jeg ønsker er å forårsake en scene eller drama av noe slag, skal jo bo her noen år til.

Vet du hva, viss de kommer og klager på at du snakket til barna deres så kan du vel bare si at det hadde du jo sluppet om de hadde passet på selv. Dette er deres ansvar, ikke ditt. Du kan selvfølgelig la vær og ta dem i armen eller slikt, men at du snakker til dem, that's just life.

Og du må slutte å tenke slik, du vil ikke lage dårlig stemning med naboene, men det er greit at du skal ha dårlig stemning i et par år til? Vanlige folk tåler at man tar opp ting, og viss du skulle treffe på noen av dem som ikke gjør det, javel, det er deres problem. Det er ikke du som gjør noe galt her og du forsøker å fikse opp på en grei måte, mer kan du ikke gjøre og om de ikke liker det så får de passe på bedre slik at de slipper slike episoder igjen.

Bare et poeng, dette er jo egentlig ikke en hundesak (ser det er flere som legger vekt på det), dette er jo en generell sak om oppførsel og forstyrrelse. Vil tro det er flere, både med og uten hund som ikke setter pris på fremmede skrikende barn som kommer løpende oppå terrassen i tide og utide. Jeg er glad i barn, men det hadde jeg blitt sliten av også.

Velkommen hit Wheaten er pene dyr. Men du, om ikke alt blir perfekt, ikke legg det på deg selv, hunder kommer med en genetisk pakke, og ikke alle er like heldige der, så at man får problemer, utfordringer eller t.o.m. om alt går skeis, så er det ingen automatikk i at det er eier sin feil. Og kanskje spesielt ved slike ting som alene trening, det skal mye til før man som eier skaper et slikt problem. Greit å ha i bakhodet så man slipper å føle seg misslykket for noe som man antagelig ikke har det minste skyld i eller kontroll over. Bra det ser ut til og ordne seg ihvertfall, og det betyr jo tvert om at dere har gjort mye riktig

Det beste hadde jo selvfølgelig vært å snakke med foreldrene, men om man ikke vet hvem de er eller situasjoner som oppstår krever håndtering der å da, så sier jeg fra selv jeg. Til barna altså. Klart og tydelig. Evnt kan du jo forsøke å spørre hvem foreldrene er, det i seg selv kan jo være nok til at barna finner på noe annet.

Min taktikk hadde nok vært å forsøke å ta det selv når det dukker opp, virker ikke det hadde jeg tatt det med foreldre, viss man ikke vet hvem det er så hadde jeg glatt lagt lapp i alle postkasser/alle postkasser til barnefamilier (ikke mitt problem at foreldre ikke har kontroll på ungene, det får de ta på egen kappe om de føler seg uthengt), fungerer ikke det heller så hadde jeg sendt klage til styret.

Har du vært på kurs? Eller trent med noen som er flinke/erfarne som kan se på dere å fortelle hva de ser i samspillet mellom deg og hunden? Noen ganger så er det jo slik at selv om man legger sjela si i det å virkelig gjør en innsats så er det ikke sikkert man gjør rett ting å da vil det ha liten virkning, selv om man prøver hardt.

Men det høres jo ut som kontakt kanskje er hovedproblemet deres, så kanskje du skal gå helt tilbake til det? Forøvrig så kan jo både denne dempede intensiteten, snusing og andre slike ting være fordi hun er berørt (skrev du ikke at hun var det?) Isåfall så er det jo å gå helt tilbake til trygghet å ro, før man begynner å kreve noe av dem. Er jo hunden redd/usikker så er det jo vanskelig både å fokusere på oppgaven og å tørre å slippe seg løs.

Det handler jo om å gjøre det gøy å bygge forventninger å intensitet. Har man en hund som ikke har så mye intensitet naturlig så kan man jo hjelpe litt på det, feks ved å ikke trimme hunden før man skal på trening, slik at den er litt ekstra klar for aktivitet etter å ha hatt en kjedelig dag. Korte økter(kanskje så lite som 1-2 min i starten, 3-4 rep på en øvelse), slik at man ikke holder på så lenge at hunden synker i intensitet, men heller gir seg på topp, etterhvert så blir jo dette en slags vane, og noe man kan øke gradvis når hunden blir mer utholden. Selvfølgelig med hvordan man belønner, ikke bare hva du belønner med, men også hva du gjør. Hvor aktiv er du selv? Og selvfølgelig bedre kondis, både fysisk og mentalt hjelper.

Ang lek på egenhånd, tren byttelek. Det må også læres (hos noen) som andre ting. Varga var slik du beskriver din hund, men etter å ha lært å bytte kommer hun inn i full fart for den andre leken

Sånn litt på siden, nå vet jeg ikke hvor rolig hun er, men er det unormalt så kanskje du skulle dratt til vet å sjekket stoffskiftet?

Edit: Å utstyr deg gjerne med godbiter (om hun liker det) på alle turer fremover å tren kontakt kontakt kontakt, positivt hos deg. Innkalling, snu å løp motsatt vei, gjerne mens du hopper å spreller å roper med lys gøyal stemme, alle slike småting vil også hjelpe på både fokus på deg og lyst til å jobbe med deg.

Kanskje gå litt tilbake i treningen, færre hinder i gangen en periode slik at du (kanskje) får tatt han inn før det blir for mye(og kanskje hjelper det om du har en godbit eller leke klar som han blir opptatt av før han starter å ruse rundt). Mindre fokus på iver å mer på rolig å behersket. Ha han ute en del så han får vært i settingen å bli tryggere og roligere i det miljøet. Min hund har en ganske lik reaksjon som din, når det blir litt mye til henne så koker det litt å det går utover meg som hun er trygg på, hopper, "biter" osv, det som har fungert best her er å bare stille seg på båndet slik at hun ikke får til å hoppe. Hun fortsetter å prøve litt, men det går jo ikke så da roer hun seg. Når hun er rolig går jeg av båndet også må vi bare gjenta når det begynner igjen. Evt så kan man jo prøve å holde de fast, ikke slik at de får vondt og man skal ikke være sint, bare holde hunden slik at den ikke får til å hoppe eller bite også slippe når den er rolig. Og selvfølgelig det aller beste om man ser når det holder på å tilte å får stoppet det før det skjer, feks ved å avlede med godbit eller noe slikt (hva som enn måtte fungere for dere).

Tja, et godt for er nok uansett mye bedre for ledd og kropp, så jeg ville heller gitt vom og hundemat, evt orijen. Glukosamin kan du kjøpe som tilskudd å tilsette selv.

Når du sier at hun kanskje ikke passer så godt i en barnefamilie, betyr det at du vurderer omplassering til et roligere hjem? Eller er det avliving du tenker?

Tenker du omplassering så er det kanskje en fordel for både henne og ny eier at omplassering skjer så tidlig som mulig, mindre tid for uvanen og befeste seg mer enn nødvendig, hun er enda ung = lettere å jobbe med osv. Selv om jeg meget godt vet at det er lettere å si fra sidelinjen enn det er å gjennomføre for den det gjelder. Man blir jo gjerne utrolig glade i disse firbente.

For deres egen del så tenker jeg at det igjen er best å gjøre det så tidlig som mulig, så slipper det å ende med et alvorlig bitt på noen av dere, men spesielt barna.