Malamuten

Belønner som bare juling Han blir straks 10 måneder, så han er rimelig ung enda ja. Han viser overhodet ikke usikkerhet ovenfor andre hunder nå. Han hadde en periode på nesten to måneder der han ble tulling og bjeffet og ulte tilbake dersom en hund knurret o.l. til ham - men det har roet seg! Det har skjedd én gang de siste dagene, og det var overhodet ikke i nærheten av like ille som før. Absolutt alt har bare blitt bedre rett og slett, så håper at det holder seg slik til neste tunge fase Han begynner og bli en riktig så staselig liten herremann synes jeg

Sent fra min GT-I9305 via Tapatalk

Høres ut som helt naturlig unghund Det er slik det fungerer, de er døve og vrange, man trener og trener, men det virker som lite fester seg også plutselig en dag, omtrent over natten, så faller ting på plass å man forstår ikke hva problemet var, helt til neste gang

Kan vell hende noen synes en spesiell farge er finest på den rasen man vil ha. At noen feks. liker helt sorte hunder best?

De fleste har vell en favoritt der, men det er ikke det samme som at man faktisk har det som et kriterie når man står midt oppe i det. Jeg har hatt polarhunder å det er uten tvil en farge jeg liker best der, det er de røde, jeg kunne uansett ikke på noen måte satt det som et kriterie når jeg skal velge meg valp, med mindre, som sagt, det står mellom to hunder som er akkurat like bra ifht hva jeg vil ha i en hund. Fordi det hjelper lite at jeg får en rød malamute om den ikke duger til det jeg vil drive med, eller enda verre har dårlig gemytt/mentale brister, DET blir et reelt problem i hverdagen på en helt annen måte enn "feil" farge.

Edit: Ser du siterer deg selv, hva er det egentlig du spør om? Jeg ser at du sier at det er andre ting som er viktig, men så ser jeg på neste setning så snakker du om farge ivalg av valp.. Spør du om hvilken farge folk liker best(sånn rent teoretisk) eller spør du om folk tar hensyn til farge når de faktisk skal kjøpe seg hund?

Jeg velger ikke valp eller kull etter farge, men om jeg skal ha valp, har funnet et kull som jeg liker og forventer å finne en hund som passer meg i, å jeg har valget mellom to like lovende hunder som har forskjellig farge så kan det godt hende at jeg velger den med fargen jeg liker best. Farge er ikke en gang med på prioriteringslisten når jeg skal velge valp, så det er kun i tilfeller hvor det står mellom to like bra hunder at jeg kunne funnet på å brydd meg om det.

Edit: Mentalitet spesielt og riktig hund til rett eier (og evt eksteriør om man vil stille ut) er mye viktigere enn farge. Det er de tingene som betyr noe i hverdagen, på godt og vondt.

Da var den teite sårskjermen og stingene endelig borte, og vofsen er tilbake til sitt gamle jeg! *happy* Men plutselig er det veldig enkelt å få kontakt med ham... Og han går nydelig i bånd bare jeg ber om det, søker kontakt og er generelt mye mer behersket! Jeg har aldri klart å få kontakt med ham med godbiter/leke/klovneoppførsel dersom det har vært en annen hund i nærheten(eller på tur generelt), men nå har vi fått det til i 7 av 8 tilfeller siden skjermen kom av! Finnes det en logisk forklaring på dette? Jeg har ikke gjort noen forandringer i metodene siden jeg fikk ham, så er det bare tilfeldig? Er egentlig ganske forvirret for øyeblikket, hadde jo litt angst for at han skulle utvikle seg negativt etter hendelsen

Sent fra min GT-I9305 via Tapatalk

Vanskelig å si, det kan være en viss usikkerhet som gjør at han søker til deg, eller det kan være at han er ferdig med en "fase" (han er vell ung om jeg husker rett), slik at treningen du har lagt ned mens han var i fasen begynner og skinne igjennom å vise resultater når han er litt mer kontaktbar. Uansett så er det bare å benytte anledningen til å belønne riktig adferd

Jeg holder en knapp på at hunden er inne i en litt klarere fase av oppveksten, hadde det vært usikkerhet så ville den vell gjort seg gjeldende også før skjermen kom av og sting ble fjernet, og den ville vell helst ha vært gjeldende i forbindelse med andre hunder, ikke sånn generelt.

Jeg er på ingen måte uenig i at dette er galt, men hva kan egentlig MT gjøre med slikt? Så vidt jeg vet så er ikke dyrevernloven så streng, så så lenge hunden får mat, har tak over hodet og ikke lever i sin egen avføring så kan man vell ikke gjøre stort, ihvertfall ikke med loven i hånd..

At de er mye ute er jo forsåvidt greit, så lenge de har pass til hunden. Jeg ville ikke gjort det slik med min hund, men hunden greier seg nok. Spørsmålet er vell heller om du synes det er greit og passe den (og muligens om du i det hele tatt blir spurt?), at valpen er ung (men det er vell oppdretter sitt ansvar og antagelig lite MT kan gjøre noe med, annet enn å ta en prat med oppdretter).

Personlig hadde jeg sagt ifra om hvordan jeg ser saken og nektet å ta ansvar for deres hund for at de skal ut å ha det gøy. Har de ikke tid burde de latt den være, å denne kan de jo ikke ha hatt lenge, så da kan det ikke være veldig om å gjøre å ha hund... Det vil muligens ikke hjelpe så mye, men da får de i det minste ta ansvaret selv. Det hjelper antagelig ikke å ta ansvaret for dem heller, hva skal de lære av det? Å hva skjer den dagen du ikke er der for dem?

Du trenger ikke spesialfor nødvendigvis, men om du endrer litt på maten han får så avføringen blir fastere/hardere så kan det hjelpe på å tømme analkjertlene naturlig. Om avføringen er for myk (snakker ikke flytende eller dårlig mage kaliber altså) så kan det skape trøbbel.

Det er et typisk dempende signal, men du kan jo godt skille dem når de begynner uansett, så slipper den voksne å ta jobben med å roe valpen

Urealistisk syn på hund? Ja det er nok veldig utbredt, i begge ender av skalaen. Mange vil ha "alt", masse motstridende egenskaper, som kun skal være aktive der og når man ønsker og ingen av de negative sidene som kan følge med de forskjellige egenskapene. De skal kunne alt når man vil, og sove når man ikke vil, de skal være lydige og snille, de skal ikke ha pubertet eller andre naturlige ting. Og oppstår det problem så er quick fix øverst på listen, eller omplassering/avliving.

Også har man andre enden av skalaen, de som vil ha hund til selskap og kos, men de ønsker ikke å gå tur, de ønsker ikke å drive med noe med hunden og de ønsker å fortsette å fly rundt til venner og kjente (uten hund) etter skole/jobb.. Så kan hunden bare være der.. Tur eller aktivitet trenger den jo ikke, den får jo selskap i stua noen ganger i døgnet og får ut i hagen og tisse..

Noe av det skjønner jeg ikke at folk ikke skjønner, selv om man ikke har mye kunnskap om hund... Mye burde være veldig logisk, det skulle ikke være nødvendig at noen må fortelle deg at levende dyr har følelser og behov, men det er det da dessverre i en del tilfeller enda. Andre ting igjen kan jeg forstå kan være vanskelig å forholde seg til, når man hører så mye forskjellig, man er ny, redd for og gjøre feil osv, det er ikke bare enkelt det heller, spesielt ikke i dag hvor man kan risikere å bli fryst ut av treningsgruppa for at man sier nei til hunden. Og som nevnt over her så får vi ting innabords gjennom tv og internett, mye kanskje helt ubevist, noe bra, andre ting ikke så bra. For ikke å snakke om nederlaget man kan føle om hunden ikke blir perfekt, etter raseforbud og div så popper det jo opp bilder, plakater, skriv, blogger osv over alt, hvor man får prentet inn at det er ikke hunden som er problemet, men eieren... Javel, der fikk man den. Jeg er ikke bare uenig i det utsagnet, for feil individ i feil hender kan bli galt, men det kan jaggu feil individ i "riktige" hender også, det er ikke alltid at det er eier sin feil.

Problemet? Både manglende kunnskap hos de som kjøper seg hund og ikke minst at "alle" kan uttale seg i div fora, da hører man masse rart, gjerne fortalt av folk som ikke aner hva de snakker om, folk som hører en ting, tar det ut av sammenhengen og gjengir det på helt feil måte. En del ekstremer som kan gjøre folk redde for å prøve ting som kanskje egentlig faller de naturlig, fordi det ikke blir godtatt, feks de som ikke tåler at andre sier nei/tar i hunden sin, eller de som kommer løpende å river hunden fra deg og struper den (satt på spissen) å forteller deg at du skal slutte å dille å heller fortelle den hvem som er sjefen.

Og det verste her er vell egentlig at de foraene med minst kompetanse gjerne får størst oppslutning fordi der hagler det jo ut med forslag til quick fix, og hvem gidder vell da å høre på feks meg som sier bruk tid å tren på det eller gå tur med hunden din, når 3 stk over har sagt at man bare kan kastrere så blir alt greit... Klart det virker mye smartere å kastrere..

Rasen menneske blir ikke nødvendigvis smartere med tiden.. Dessverre..

Om ikke annet så er det godt å høre at hunder kan leve lenge (og godt) på smertestillende. Om det viser seg og være eneste mulighet og at det fungerer for henne så håper jeg hun har mange fine år igjen

Fineste og godeste damen

Edit: Hva tenker dere er sannsynlig årsak til forkalkning i et ledd? Skade? slitasje? annet? Jeg tenker jo skade, men er jo ikke godt å si når man ikke vet.

Har hørt at om man først begynner å mate fugler, må man fortsette, fordi de blir vant til å finne mat hos deg - men gjelder dette i sommerhalvåret og, eller bare på vinteren? Tenker jo i utgangspunktet at de finner seg mat selv nå, men får så dårlig samvittighet om fuglemateren står tom

Det gjelder på høsten/vinteren Mater du de da så kan det hende de blir værende der, noe som kan bli et problem om du slutter og det ikke finnes annen mat i området, nå derimot er det jo, som du sier, masse mat

Solfaktor i solarium er å kaste penger ut vindu, man skal ikke ligge så lenge i solarium at man blir solbrent uansett. Eneste solfaktor fører til er at man må ligge lenger for å få samme resultat - skru derfor heller ned tiden på solingen og dropp solfaktor.

Eneste grunnen til å bruke solfaktor er dersom man har sensitive steder på kroppen, som kan være kortere i solen enn resten av huden, f.eks ansiktet og halsen, arr, steder man lett får soleksem, osv.

Nja, ikke så enkelt, solfaktor beskytter å pleier huden, ikke bare fra å bli solbrent, men fra slitasje, aldring, farlig stråling osv. Men klart, man trenger ikke bruke sunblock liksom, men feks lav faktor(6-8), da beskytter man mot det som er skadelig uten å ødelegge nevneverdig for brunfargen.

Prøv deg frem du, det er forskjell på solarium også så det er liksom vanskelig å si. Ta på deg solfaktor som du normalt ville brukt på sommeren, start med 10-15 min å se hva resultatet blir. Personlig ville jeg holdt meg til 2 ganger i uken

Det roer seg nok litt om en måneds tid igjen helt til neste gang pubertet er slitsomt.

Hehe,selvsagt. Ikke tenkt over at det leddet har et annet navn på hund selv om det mangler kneskål og kneligamenter . på mine langbeiner sitter det leddet "midt" på leggen . Det høres jo ikke bra ut for det leddet får jo ikke all verdens belastning...

Nei, det gjør jo ikke det, ikke blir hun brukt hardt heller, en og annen sykkeltur (uten trekk) før, men det er det slutt på for lenge siden, ikke trekker hun og ikke kløver hun, de går tur i bånd eller langline, slipper de løs på stranda, rundt om kring og pusler og koser seg etc.. så tåler hun ikke det så er det ikke mye hun kan gjøre å det blir for lite, selv for henne. Antageligvis er det en skade mer enn overbelastning/slitasje.. Men vi får se, går jo selvsagt an å ta henne av smertestillende å se etter en stund, men det virker som det ikke er mye håp uten.

Det KAN ta veldig lang tid før sånt "roer" seg.. Lengre enn et år har jeg erfart. Er det fram eller bakkne?

Bakkne(finnes vell ikke noe fremkne? ). Kan godt hende, poenget er at hun ikke har det bra nå, å ikke har hatt det på ganske lenge. Hvor lenge er jo vanskelig å si, fordi hun er en veldig tøff hund som biter i seg mye, men ihvertfall det siste året, for da har det vært tydelige endringer i adferd.

Hun tåler jo ikke en times rusletur med innlagt pause en gang, og herjing blir det lite av med denne damen, hun er litt ole brum, tar livet med ro

Jeg liker jo usannsynlig mange forskjellige hunderaser (sånn liker at jeg kunne tenkt meg en), dessverre så kan jeg ikke ha ubegrenset med hunder og dessverre har jeg ikke ubegrenset med tid, ergo må jeg velge en av dem som passer inn i den hverdagen jeg har nå og som duger til det jeg vil drive med. Da sitter jeg igjen med et par stk og hvem av dem rasene neste hund blir er vell mer opp til tilfeldighetene. (tror jeg har bestemt meg, men kjenner jeg meg selv rett så kan jeg vingle frem og tilbake mange ganger enda). Jeg tar vell lite hensyn til min eksisterende hund i valget, men det er fordi jeg ikke ser noen spesielle hensyn som trengs å taes. Jeg tenker at så lenge jeg ikke har samboer som er interessert i hund vil jeg ikke ha en "selskaps"hund og en treningshund, da blir det enten dårlig samvittighet for at en må sitte i bilen/være hjemme alene mens den andre trener eller dobbelt opp med først en tur også trening av den andre. Men det går jo mer på meg og min tid/mitt ork enn den andre hunden, det samme med kjønn, jeg har tispe nå og neste blir også tispe så jeg slipper løpetidstress med en av hver.

Så lenge hunden passer inn i min hverdag så tenker jeg at resten ordner seg

Tenkte mest på forskjellen i aktivitetsnivået til hundene, størrelse osv..

Men da er det vel bare en fordel med liten hund, som man kan putte oppi en sekk ved lange turer. Spesielt i valpetiden :-)

Hundene må jo få det de trenger begge to, utover det så burde det ikke være noe problem. PS, selskapshunder har ingen problemer med å gå lange turer..

Vi har nå en Border Collie som mannen skal bruke til gjeting av sau. Han er kun 6 mnd enda, så er ikke begynt med gjeting enda, men mer tilvenning til sauene osv.

Men når han tar med seg hunden og er borte hele dagen, så merker jeg jo hvor kjedelig det er å sitte igjen hjemme uten hund, og kunne tenkt meg en enkel selskapshund som ble MIN hund, og som ble hjemme hos meg :-!

Så da er spørsmålet mitt: Fungerer det å ha både en så krevende rase som Border Collien, sammen med en liten selskapshund?? Det blir uansett ikke før om et par år, så har god tid å tenke over det.

Mannen min reiser jo bort i perioder på arbeid, så da blir hovedansvaret for hundene mitt. Jeg er hjemmeværende, så hundene blir ikke så mye hjemme alene om gangen.

Vi har også 3 barn, som når neste hund eventuelt kommer er rundt 5, 7 og 12 år.

Akkurat nå er det rasen Bichon Havanaise som jeg synest virker som en super selskapshund :-)

Er det galskap, eller kan disse fungere sammen?

Hvorfor skulle det ikke fungere?

Har de operert og fjernet forkalkninger? Min første hund hadde forkalkninger i kneet pga korsbåndskade og vetten mente ved å skrape bort forkalkninger i kneleddet så ville det lindre smertene ved bevegelse. Vet ikke om det er gjort da på hunden du snakker om.

Hun er ikke operert, nei. Har vell ikke fått noen råd om det heller, av vet, så jeg vet ikke hvor aktuelt det er..

Vet får bestemme hvordan medisin som evt blir aktuell, spm var egentlig mer om det er et alternativ for hunden å gå på smertestillende hele tiden.

Vet ikke om det finnes knebeskytter fra bot, men det kan jo sjekkes ut

Det er som regel stress, men umulig å si om det er pga løpetid, pubertet hos din hund eller annet stress, uansett så er det lov å si fra om hva som er lov og ikke.

Tips og triks mot forkalkning i kne? Malamutetispa jeg hadde før har nå blitt ganske dårlig, så antagelig er det ikke så mye å gjøre, men det skader jo ikke å høre hvilke erfaringer folk har.

Hun har vell plagdes i litt over et år nå, har hatt et par kortere runder på rimadyl og uten i mellom. Tåler lite før hun blir halt og viser adferd som er helt atypisk henne også når hun ikke er synlig halt (så hun har nok antagelig ganske vondt også når hun ikke halter, hun er en rimelig tøff hund). Hjemme er hun stort sett helt fin, bare kan merke at hun er litt stiv når hun skal reise seg etter å ha ligget, men virker glad og forvøyd ellers, halen opp, settervalpen får gjøre som han vil når han vil osv.

Derimot har hun blitt helt utilregnelig mot andre hunder, både i passeringer og ved tur/besøk/løsslipp, da kan hun hoppe på en hund som sitter med ryggen til eller forsøke å ta livet av en liten valp, noe som overhodet ikke er normalt for henne. Normal adferd er at hun er stødig, tolmodig, klatrestativ og nålepute for valper, totalt overlegen i passeringer og dronninga av å overse uønsket adferd hos voksne hunder. Og de gangene det har vært noe så har det aldri vært med mål om hverken å skade eller drepe. Er det håp? Jeg kjenner at de eneste tipsene jeg kom på i farten var 1. få sjekket kroppen av noe annet enn vet for å sjekke om det er noe muskulært som kan fikses på relativt lett. hunden har forkalkninger, men den kan jo ha sekundærskader/belastning pga det. 2. Viss ikke noe annet galt, rimadyl fast. Så dårlig som hun er nå så er jo alternativet avliving så da må jo rimadyl kunne være et alternativ, forutsatt at det tar smertene? Hun får glukosamin og BOT dekken tror jeg har liten nytte ettersom hun har masse isolerende pels som ikke slipper ut varme.

Jeg kan forstå hvorfor slikt skjer, det er jo den klassiske noen ødelegger for alle. En praksisk som sjeldent er rettferdig, og sjeldent virker spesielt bra, men forståelig nok en naturlig konsekvens når man ikke har enkeltpersoner og ta, da blir eneste måte å ta alle.

Jeg synes det er utrolig trist, fordi vi mister mange fine raser, fordi mange uskyldige hunder har blitt avlivet pga utseende(feks blandinger), fordi det ofte ikke rammer de som har farlige hunder (de bryr seg jo ikke og fortsetter og ha disse hundene) og fordi det i ytterste konsekvens gjerne rammer andre raser når folk ser i andre retninger for å finne tilsvarende (evt har feks pit bull, men har papirer på at det er staff, slik at evt uhell eller avsløringer av hva som foregår går utover staffen som rase).

Min første og hittil eneste, symboliserer håp, kjærlighet og min kjærlighet til dyr (representert ved hesten jeg hadde da). Selvtegnet. Mange synes den er stygg, men den betyr veldig mye for meg ImageUploadedByTapatalk1400330402.894434.jpg

Jeg synes ikke den er stygg. Den er kanskje ikke så komplisert, men det trenger de vell ikke være. Den er enkel, men den sier noe og som du sier betyr den noe for deg, det er jo akkurat slik det skal være Utover det så er det jo ikke noen "feil" på den, arbeidet ser fint ut så skjønner ikke hvorfor noen synes den er stygg. Synes det var en koselig tattovering jeg

Han er nå 11 uker, og jokkingen er forbehold leker og kosedyr. Men bitingen er verre. Han har funnet ut at han kan bjeffe også. Jeg prøver å rette han opp, men han skjønner ikke helt ordet nei enda.

Han knurrer også veldig mye. Om han ligger oppå meg, å jeg skal flytte litt på han, da knurrer han. Han knurrer når jeg skal løfte han opp også, og om jeg rører han under lek.

Jeg tenker at om jeg ikke trekker meg unna, og bare ignorerer knurringen, så kanskje forstår han at det nytter ikke. Eller burde jeg gjøre det på en annen måte? Altså jeg gjør ingenting når han knurrer mot meg, jeg bare ignorerer det i håp om at han gir seg.

Noen tips til hvordan ordet nei kan trenes inn?

Det å få han til å stresse ned er svært vanskelig, for han er stresset hvert sekund han er våken. Om jeg prøver å holde han inntil meg så begynner han å bite å knurre. om jeg så røre han, så biter å knurrer han. om jeg går ut, så begynner han å angripe døren og biter. om jeg lokker han inni buret, ja da går han helt banans med syting, bjeffing, biting, graving og blir bare helt rabiat.

om jeg ignorerer han, ja da begynner han å løpe rundt i stua. Så han blir ikke akkurat mer rolig av det.

Føler han er en liten bestemt type, som kommer til å teste grenser en stund fremover. Jeg ønsker ikke å gjøre noe feil, slik at valpe-oppførselen forblir en vane.

All tips taes i mot med stor takk. Har aldri oppdratt en så hyper stabeis før.

Først og fremst så må du skille på knurringen, knurring kan bety så mangt, både at de vil ha avstand, er missfornøyd, usikker eller at de har det gøy når de leker. Det virker litt som om du er veldig usikker og overtolker alt han gjør og også hva du skal eller ikke skal gjøre, slutt og tenk så mye å gjør det som føles naturlig. Ikke tenk at alt skal være "riktig" hele tiden, hunder forstår faktisk mye og i de fleste tilfeller så er det ikke noe mer hokus pokus og oppdra en hund enn det ville vært å oppdra en unge. Og selv om de ikke snakker samme språk så er det ofte ganske lett forståelig hva de mener om du ser på hunden, hvordan oppfører den seg, hvilken situasjon er den i, hvordan "toneleie" er lyden, hvordan er kroppspråket forøvrig. Hunden forteller deg det du trenger og vite.

1. De trenger utløp for sin energi.

2. De trenger grenser.

3. De trenger veiledning.

Stress er selvforsterkende, ikke ignorer han når han går bananas. Ikke bli sint heller, men hjelp han å roe seg, tving han om han ikke greier det selv, etterhvert blir det bedre. Du kan feks holde han fast til han blir rolig eller du kan ha et bånd klart som du bare kan klipse på å gi han en time out når det bikker over. Eller du kan reise deg opp og følge han til "plassen sin" når han begynner og be han legge seg der. Det vil du antagelig måtte gjenta mange ganger (forsåvidt uansett hvilken av metodene du velger), men så lenge du er konsekvent og rolig så vil de virke. Setter du han i timeout enten det er i bånd, i bur, i et annet rom eller hva så må han stå der til han er rolig, ikke fri han ut før det.

Og igjen, ikke tenkt så mye, ikke overtolk alt, det enkle er ofte det beste, tenk logisk. Overtolking og redd for og gjøre feil er antagelig den største feilen man kan gjøre, fordi da blir ofte "alt" feil og halvveis fordi man er usikker.