Malamuten

En virkelig katteelsker som bare elsker dem om de er gratis og ikke har chip... Jeg har hatt to katter, jeg kunne fått gratis på finn, isteden dro jeg til dyrebeskyttelsen og betalte 500 pr stykk eller noe. Ferdig kastrert og chippet. Det synes jeg er billig. Det hadde jo ganske sikkert kostet meg mer om jeg hadde fått en kattunge og skulle tatt den med til vet selv. Dessuten synes jeg det er fint å støtte DB og fint å hjelpe en katt som trenger det. Hadde gjort det samme igjen, også om det hadde kostet en 1000 lapp, helt uten problem.

Jeg håper jeg hadde greid det i en evt nødsituasjon, ellers nei. Vet ikke om det er så om å gjøre heller, hverken at jeg selv eller andre skulle feks skutt bikkja. Når man skyter på en hund i fart så har man alltids risikoen for å bomme slik at det ikke blir noen rask å smertefri død, så selv om jeg ser poenget med at hunden dør lykkelig å ikke aner hva som skal skje så foretrekker jeg nok heller en sprøyte. Gjerne i hjemmemiljø/ute på tur etc, ikke på vet kontoret.

Det vet jeg ikke, men jeg vil tro en halv tablett. Om det går på alder så er vell ikke det det samme som vekt, men kanskje det går mer på tolleranse osv. Det blir vell neppe noe alvorlig konsekvens av å gi en halv tablett, om det skulle være for mye, ser ikke for meg at det er nok til å gjøre noe stor "skade", men er du usikker så ringer du til vet

Sikkert mange grunner, kanskje det er lettere å si ting når man ikke sitter ansikt til ansikt, kanskje det er lettere å fortelle til fremmede, eller kanskje man rett å slett bare ikke har noe problem med å dele visse ting. Folk er jo forskjellige, det noen aldri ville ha snakket om synes andre det er helt naturlig å snakke om.

Slutt å hilse på henne en stund, det siste hun trenger når hun allerede er så stresset/oppgiret er jo enda mer forventninger til at dere kommer hjem/andre kommer på besøk. Om du på død å liv må/vil "hilse" så kan du forsøke det etterhvert, etter at hun er kvitt en del av forventningene og stresset hun har nå, å får å få til det må du først slutte å hilse på henne. Ta hilsinga en god stund etter at dere har kommet inn døra, fått satt seg ned og alle slår seg til ro.

Min aussie er 47cm mankehøyde. Hun kunne nesten vært en mini aussie. Det er ingen forskjell, bortsett fra at disse hundene blir en motegreie, en slags enkel versjon av aussien.. Liker du at amerikanerne lager mini malamuter? For det gjør de sikkert også. Det føles liksom som et slags hån av rasen, på et merkelig vis. Det gjør meg bare trist..?

Om du googler miniature australian shepherd og ser på bilderesultatene vil du se veldig mye rart.

Eeh? Virkelig? Viss det er det du får utav å lese innlegget mitt å den måten du har tenkt å utrykke deg på så gidder jeg ikke å svare en gang. Les igjen å er det noe du lurer på vedr det jeg skrev så kan du spørre på en skikkelig måte uten å tillegge meg meninger som jeg ikke en gang har hintet om å ha.

Hvis du vil at jeg skal henge med i svingene (les; lese alt) så må du begynne å korte litt ned på setningene dine..

Jeg tror ikke så mye har blitt mistolket, jeg leser det heller dithen at folk har nokså forskjellige syn på hundehold og forhold til dyr. Det er ikke hundenes ve og vel jeg egentlig har noe problem med, de klarer seg stort sett fint overalt. Men et lettvint marked for omplassering/avlivning krever også et veldig lettvint åpent marked for salg, som igjen er en stor døråpner til uvettig og uansvarlig avl. Det hele henger fint sammen som et trollgarn.

Uansett hva vi gjør eller sier så har dere ikke annet enn våre ord for det. Om jeg går til dyrelegen og sier at mastiffen bet min datter så må han være lydhør og forståelsesfull for det og våre ønsker. Det gjelder jo alle. Mitt bønnerop er likevel at alle er mer selektive ift kjøp og at man viderebringer dette til alle videre på veien, spesielt til førstegangskjøpere, våre barn og venner som har lyst på hund. Det er ikke kult å havne i en situasjon hvor man er redd for en hund eller hvor man daglig må kjempe med en stresset, miljøredd eller syk hund. Stiller vi krav må oppdretterne før eller siden endre taktikk og avlsbetingelser.

Tenk så enkelt om du hadde sagt det i ditt første innlegg, da tror jeg responsen tilbake hadde vært en helt annen, og jeg tror samtlige hadde følt seg mindre missforstått eller tråkket på. Og ikke minst, det der er et konstruktivt mening og bidrag til debatten. Den er gjennomtenkt, den forklarer hvorfor, den viser at du ønsker at folk og dyr skal ha det bra, i motsetning til hvordan det kan virke når man bare sier at folk kan takke seg sjøl. Noe som igjen understreker mitt poeng om viktigheten av hvordan man formidler ting. Forskjellige meninger er det, men det er mye misstolking også, de to trenger ikke å henge sammen, man kan ha forskjellige meninger å samtidig greie å relatere seg til diskusjonen på en reel og upersonlig måte. Jeg har bare en ting å si til det du sier her: AMEN! Helt enig.

Man kan aldri gjøre noe mer enn å ta noens ord for ting, men hva så? Hva endrer det? Hjelper det at andre bestemmer selv hva som egentlig har skjedd (uten å vite noe om det)? Er det konstruktivt å ytre slike meninger på en direkte og ufin måte sånn i tilfelle man kanskje har rett eller er det kanskje greit å noen ganger holde ting for seg selv om man ikke vet, sånn i tilfelle det faktisk sitter et vrak på andre siden? Evt om man har behov for å nevne sine tanker, skader det å gjøre det på en skikkelig måte?

Missforståelser er det garantert, fordi av det som har kommet frem i de siste innleggene mellom meg å deg så er det ca ingenting utav det jeg har lest av de foregående 10-20 innlegga, selv om jeg har hatt en misstanke om at det ikke kommer frem helt som det skal, som igjen leder oss tilbake til mitt grunnlag for å starte denne tråden i utgangspunktet. Jeg hadde hatt et totalt annet inntrykk av ditt budskap og din mening om du hadde startet med dette eller et av de andre siste innleggene.

Ja, bilsyketablett er jo en mulighet. Det er jo det vi har gjort hittil - bare puttet henne i bilen - men det virker ikke som hun kommer over "bilskrekken" så det ser jo ikke ut til å hjelpe. Vi er aldri sinte - det er jo ikke noe vits :-) Vi har også prøvd å ha henne litt i bilen utenom kjøring, og hun klager ikke da heller, men synes det er veldig greit å komme ut.

Nei, det hjelper jo ikke alene om problemet er bilsyke, tenkte da selvsagt i sammenheng med bilsyketabletter og/eller annen trening.

Bare tenkte å tilføye at aussien er en amerikansk rase, den og. Navnet er misvisende. Riktig nok stemmer det som du sier at stamfedrene til en aussie kom fra Australia riktig nok. Mulig at jeg misforstår innlegget ditt, så klart. Rett meg gjerne om jeg tolket det feil

Det er mulig, jeg aner ikke veldig mye om aussie heller, men poenget ifht det jeg quotet er jo det samme, rasenavn trenger jo ikke ha noe med hvor de kommer fra å gjøre, mange raser har jo også navn som ikke har noe med land, kontinenter eller andre ting å gjøre heller, og noen har sikkert missvisende navn, men ofte når det er slike navn så kommer navnet fra det landet som er rasens opphav, det landet (evt området) den som starter rasearbeidet mot en standard for både utseende og bruksområder kommer ifra. Og rasens opphav trenger ikke å ha noe med hvor den har fått genene sine fra

Jeg må rette deg her, Aussien er en amerikansk rase. Navnet er meget misvisende. Søk opp historien så ser du selv

@Malamuten

Det er nå en gang generelle aspekter som diskuteres her, og det kommer konkrete råd, erfaringer og betraktninger rundt en utvikling som noen av oss reagerer på.

Dette er jo et mangefasettert problem, det er ingen hemmelighet at det er vesentlig flere frynsete hunder i dag enn før i tiden. I dag skal "alle" ha hund, og det er få fastsatte krav ift mentalitet ved avl. I tillegg påvirkes også dette av at man selekterer rått på eksteriørmessige faktorer. Derfor er det desto viktigere å være nøye i utvelgelsesprosessen.

Hvis noen velger å ta seg nær av det kan jeg ærlig talt ikke gjøre så mye med det, jeg synes ikke at dette er en ufin diskusjon.

Det er langt forbi poenget mitt, igjen måten man sier ting på er viktigere enn hva man sier ofte. Og det som det virker som for meg ihvertfall og tydeligvis også en del andre siden de til stadighet føler behov for å gjenta at "nei, det er ikke det jeg mener/sier" at det kunne vært større rom for faktiske saklige diskusjoner basert kun på hva som faktisk blir sagt, uten at folk er forutinntatt og ikke "gidder" å ta seg bryet med å faktisk forsøke å forstå hva som faktisk står, bare fortsetter å kjøre på med påstander man ikke har belegg for å mene å fortsetter å misstolke argumenter til tross for at det rett ut sies "nei, det var ikke det jeg sa/mente", antagelig fordi man allerede har sin mening og egentlig ikke er interessert i å finne ut at ting ikke er slik man først tror.

Dette har ikke vært en ufin diskusjon, men den har heller ikke vært spesielt konstruktiv hele veien.. Og akkurat det er en stor del av poenget mitt.

Men er Australian Shepherd utgangspunktet til denne mini american shepherd?

Hvordan har det seg at det har skiftet fra Australian til american?

Antagelig fordi det er i amerika de begynte å avle denne nye varianten, den blir også en ny rase (om den blir godkjent) og da trenger den et nytt navn. Selv om stamfedre og mødre er av aussie (med sitt opphav i australia) så er jo dette en ny rase som har sitt opphav i amerika, uavhengig av hvor genene startet for hundrevis av år siden. Det er jo som med de fleste andre belger, tysk gjeter osv, de har jo stamfedre fra mange andre land, men det er jo i de landene rasen ble skapt som en helhet, med et formål, med en klar rasestandard osv som blir rasens hjemland og opprinnelse.

@Malamuten

Du snakker for alle, alle er ikke lik. Det er mennesker som avliver en hund den ene uke og har øyne på en ny valp neste uke. Det er mennesker som omplasserer hunder for så å bare gå å skaffe seg en ny hund - med akkurat like lite forbarbeid og baktanke. Selvfølgelig skal man ikke ta lett på det, dette er levende vesener, det er ikke gjenstander man bare kan levere inn til kremasjon når man måtte føle for det. Men noen få mennesker har et - etter mitt syn - uansvarlig forhold til dyr. Jeg ser ikke at noen stiller spørsmålstegn ved reelle kriser hvor hunden åpenbart har enorme mentale brister og følgene kan bli katastrofale, eller hvor man ikke engang kan forlate hunden hjemme i sitt eget hus uten å frykte angrep på andre.

At man stiller spørsmålstegn ved en slik adferd finner jeg helt legitimt. Trå feil en gang, du lærer litt, trå feil to ganger - da har de fleste lært. Gjentar du likevel prosessen med x-antall dyr er det lite som vitner om at man er villig til å lære eller utvise en respekt for de oppdretterne som står bak eller hundene som sådan.

Nei, jeg snakker ikke for alle, tvert imot har jeg vell ikke i noen innlegg sagt noe annet om at noen også har rein å skjær bruk og kast mentalitet. Selvsagt finnes de.

Til det siste avsnittet er vi jo tilbake til det der med å se en helhet. Ja, noen er sikkert skyld i sin "ulykke" selv i den forstand at de ikke lærer og fortsette å kjøpe første å beste uten å sjekke opp noe som helst. Men noen er faktisk også bare uheldig. Jeg sier ikke at det er galt å stille kritiske spm, tvert imot så synes jeg det er helt legitimt, men igjen, man bør vite med sikkerhet hva som er problemet før man kommer med for bastante påstander. Og selv om man stiller kritiske spm, enten de er berettiget eller ikke så er det lov å formidle budskape på en god og konstruktiv måte, det er jo tross alt også det beste om man vil at budskapet skal føre noe godt med seg. Og det gir med en gang en mye hyggeligere, åpnere og bedre debatt. Samt at man selvsagt gjør mindre skade om man trår feil. Det er stor forskjell på å stille kritiske spm (å forsøke å få et riktig innblikk i hver enkelt situasjon)å det å blindt gå utifra at alle som har omplassert mer enn x hund(er) tidligere har skylda sjøl og dermed bare hoppe på med nebb å klør å fortelle de hvor utrolig dårlige

mennesker de er å hvor dumme å egoistiske de må være. (Dette er ikke et sitat fra disse diskusjonene, bare får å få frem poenget).

God kommunikasjon, gjør ihvertfall et helhjertet forsøk på å forstå hva som er tilfellet i den enkelte situasjonen, forsøk heller å få frem det faktiske poenget eller meningen(helheten) heller enn å være så opptatt av å få frem hvor galt dette _kan_ være at alt det andre viktige blir borte, ikke start med å være forutinntatt før man i det hele tatt har åpnet munnen eller har hørt noe av hva som er sagt, tenk før man snakker og husk at selv etter man har lest og diskutert en del så kan det faktisk hende at man ikke har det hele bildet, og dermed kan man jo trå litt forsiktig ifht enkelte påstander. Vær medmenneskelig rett å slett, selv om man er uenig. Og det å være medmenneskelig handler ikke om å stryke alle andre med hårene uansett, det handler bare om å oppføre seg som folk og ytre ting, enten man er enig eller uenig på en ok måte.

Jeg kan ingenting om denne "rasen", og sånn forutenom sykdom/skavanker som jeg ikke kan se (og dermed ikke aner om er et problem eller ikke), hva er verre med denne enn sheltie feks? Jeg kan jo ikke si at jeg ser så veldig mye galt på hverken proposjoner, vekst, bulende øyne eller andre unaturlige ting.

100% enig. I tillegg er det ingen som har sagt det er galt å avlive en syk hund med aktivt dårlig liv som man ikke kan gjøre noe mer for (eller omplassere til noen andre som f.eks kan gi den et roligere liv enn det du har).

Akkurat det har vell blitt nevnt flere ganger, og ble kalt egoistisk fordi man da burde ofre sitt eget liv og tilpasse seg til hunden er avgått med døden. (nei, jeg tror ikke det er mange som egentlig mener det om de tenker igjennom situasjonen skikkelig, og det var mye av bakgrunn for at jeg startet denne tråden, et forsøk på å få et litt mer detaljert å gjennomtenkt bilde)

Slik jeg ser det, så er ikke problemet å omplassere en hund til en familie man vet kan gi hunden et bedre liv enn man kan selv når omstendigheter man ikke kan styre har blitt som de har blitt. Selvsagt er det ikke i seg selv noe galt. Det jeg bekymrer meg for, er at man blir så rund i kantene at terskelen for omplassering blir lavere.

Hvor mange hunder skal man kunne omplassere fordi de ikke passer inn i eget liv før man bør ta en titt på seg selv? Er det bildet man har i hodet av hvordan hunden skal være realistisk sett i forhold til de hundene man faktisk får? Er hunden blitt en bruk-og-kast som omplassseres etter et år eller to fordi den "ikke passet inn", også prøver man seg frem til man finner den som passer, litt som når man prøver sko?

Det jeg er redd for, hvis man blir for forståelsesfull og tolerant, er som sagt at terskelen skal bli lavere, og at det skal bli mer og mer akseptert å omplassere fordi hunden ikke var helt det man så for seg. Jeg mener man må ha i bakhodet at en hund ikke kommer med noen garantier, og at vi også må tilpasse oss hunden og ha respekt for den som individ - ikke bare andre veien.

Men det finnes vell en middelvei? Det går an å forstå å være hyggelig/empatisk/medfølende, selv om noen velger noe annet enn man selv ville gjort. Det er mulig å fremme sitt poeng å sine meninger på en mer nyansert måte enn enten eller. At man kan argumentere med saklige gjennomtenkte argumenter heller enn å si "du er skikkelig egoistisk og en dårlig hundeeier" som eneste innspill til noen som står i en vanskelig situasjon. Det er utrolig vondt for de fleste å måtte kvitte seg med hunden sin, samme hva som ligger bak, og viss man i tillegg tar høyde for at det er faktorer inne i bildet som vedkomende ikke rår over så er det utrolig slitsomt og i verste fall ødeleggende for folk som allerede er langt nede å føler seg både misslykket, skyldig i og er lei seg fordi de i tillegg må miste sin beste venn. Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg ser totalt fremmede slenge all skyld over på eier, rase har ingen betydning, oppdrett/avl har ingen betydning, det er jo bare å sosialisere å oppdra så blir de jo så fine å greie, tenkt deg den følelsen?

Jeg er helt enig i at det ikke skal være enkelt å kvitte seg med hunder, at man skal tenke gjennom ting, ta ansvar, jobbet med utfordringer osv, men det er for meg ikke noe problem å kombinere dette synet med realiteten og være støttende eller forståelsesfull når folk har det vanskelig. Det er selvsagt også lov til å si ifra på en ålreit måte om man synes ting går over stokk å stein, men da bør man først være sikker på at man kjenner situasjonen slik man tror, man bør tenke før man snakker å det man sier bør være konstruktivt. Man bør også være litt forsiktig med å ytre hva man mener om enkeltpersoner man ikke kjenner godt til ang deres hundehold basert på overfladiske inntrykk, kanskje har man rett i at vedkommende har avlivet for mange hunder og uten særlig grunn, men hva om man ikke har det? Hva om du ender opp med å tråkke rett i salaten å gruse noen som allerede ligger nede fordi de har vært skikkelig uheldig med hundene, sykdom, mentalitet etc på tross av forarbeid osv. Man rår jo ikke alltid over hva som dukker opp i hodet, men man rår over hva sier og skriver, og hvordan man bearbeider de tankene som dukker opp.

Det er heller ikke noe problem å ha det synet på hund og samtidig diskutere slike ting hvor jeg både greier snakke for omplassering der det er grunn uten å åpne for bruk å kast, uansvarlighet osv.

Jeg tror ikke det er noen her inne som hverken ler av eller er uenige i det du sier om utvelgelse og forarbeid. Og i det innlegget ditt her nå så kommer egentlig poenget mitt frem, det jeg ønsket med tråden i utgangspunktet, jeg tror ikke de fleste av oss egentlig er spesielt uenige, ihvertfall ikke i det store å det hele selv om valgene våre neppe hadde vært helt identiske i en gitt situasjon.

Det er typisk i slike diskusjoner at det blir to leirer, en som oppfattes som helt prinsippfast på at man ikke skal omplassere samme hva og man skal lide seg igjennom det man har vært dum nok til å dra i hus og en som kanskje oppfattes som det helt motsatt (spesielt av de som synes temaet er litt vanskelig) at hunder er noe man kan ta lett på å bare kvitte seg med når det ikke passer mer.

Mine observasjoner er derimot at den leiren som er veldig bastant mot omplassering gjerne ikke har veldig mange gjennomtenkte argumenter å komme med å de virker å missforstå/feiltolke det som blir skrevet av de som er litt mer åpen på området og en gjenganger er at det gjerne er veldig lite/ingen forståelse for at noen andre opplever ting annerledes enn dem selv (helt uavhengig av om man er enig eller uenig i avgjørelsen som blir tatt). Innlegg som jeg leser helt annerledes bare med et par enkle tanker i bakhodet, at det ikke er snakk om vanlige bikkjer med små problemer og at de som skriver ikke påstår at dette er en lett avgjørelse som skal taes over en lav sko, selv om det ikke står poengtert i vær setning. Med dette på minnet får ofte innleggene en helt annen mening enn det kan virke som om man tar dette ut av diskusjonen å heller bare går ut i fra at disse mener at bikkjer er ting man bare kan bruke å kaste som man vil. Å det var på bakgrunn av det jeg følte for å starte denne tråden, for å forsøke å få frem begrunnelser for hvorfor og dermed få et litt mer nyansert syn på det, for jeg har hatt følelsen av hele tiden at de aller aller fleste her ikke egentlig står så langt fra hverandre, mer at det snakkes litt forbi poenget. Mange ganger så er det også rett og slett beskyldninger eller direkte ufine komentarer som blir slengt ut, med null interesse av å i det hele tatt prøve å forstå hva andre gjennomgår, at det kan være utrolig vanskelig og vondt selv om man faktisk vurderer å kvitte seg med hunden, uten å ha argumenter for hvorfor man sier som man sier, og jeg har jo da tenkt at om man hadde fått hørt gjennomtenkte begrunnelser, så hadde kanskje ikke svaret eller tankene vært det samme som det som kom først. Jeg har jo som sagt selv vært helt anti omplassering/avliving, men jeg har jo funnet ut at mye av det var mangel på kunnskap og et urealistisk bilde på hvordan realiteten faktisk er, og derfor har teorien min vært at det ofte er det som er problemet i slike diskusjoner, at ikke alle har sine tanker og prinsipp like gjennomtenkt, fordi de ikke vet bedre, fordi de ikke har opplevd ting som har tvingt dem til å se ting på andre måter, og dels fordi det gjerne lett oppstår missforståelser når det er litt såre tema og da blir det jo heller ikke en korrekt eller konstruktiv debatt.

Noen her kan være ganske rett frem, enkelt å greit, å det kan sikkert virke litt hjerterått å feil, men viss man tar høyde for hva som ligger bak svaret, helheten, å at de ikke mener at det hverken er lett eller ubetydelig, selv om det kanskje virker slik i det som blir skrevet så klarer jeg i de aller aller fleste å se at det ikke er slik. Men at disse pga tidligere opplevelser har lært på den harde måten at slik er det bare, så gidder de ikke å pakke det inn for at det skal høres "pent" ut, for det er ikke pent. Noen vil det alltid være som har en regelrett bruk å kast mentalitet, helt uten noen som helst respekt for hundeliv og som på ingen måte er interessert i å endre på det, men jeg har ikke sett slike inn her, og heldigvis så er det nok noe som hører sjeldenhetene til, stort sett.

Og nå snakker jeg ikke bare om eller til deg, @Bølla , ei heller om bare denne tråden eller den andre om hvorvidt det er egoistisk og omplassere, men et generelt bilde jeg har hatt i lignende tråder en god stund. Og sånn ellers så leser jeg noe veldig annet i det siste innlegget ditt enn jeg har gjort i de tidligere, og det viser jo viktigheten av hvordan man både skriver selv og tolker hva andre skriver (gjelder alle), og jeg er veldig enig med deg.

Dere er så heldige altså, jeg håper å en gang bli jeger å komme meg ut på jakt Både for kjøttets del og alt det andre. Sånn ifht spm til @Bølla jeg skjønner ikke helt hva du mener, mener du at/om det er noen som jakter å skyter uten å nyttegjøre seg av kjøtt/pels eller hva det nå er for bruksområde på det de skyter(altså jakter får å drepe/trene hund, men lar kadaveret ligge igjen i skauen, helt bortkastet)? Eller om folk jakter uten å egentlig være interessert i kjøtt/pels, men likevell spiser det/nyttegjør seg av det (eller gir det vekk/selger til noen som gjør) når det først blir skutt noe? Om det er noen som bedriver førstnevnte så synes jeg det direkte usmakelig, og håper virkelig at det ikke forekommer. Sistnevnte er jo greit, synes jeg, da det at ting kommer til nytte er bra uansett hvem det kommer til nytte for. At folk spiser vilt eller bruker pels/skinn fra vilt som har levd gode liv frem til det blir slutt er jo så utrolig mye bedre enn tilsvarende fra husdyr som har levd hele livet i et trangt fjøs eller pelsdyr som sitter i bittesmå bur.

Et annet spm som jeg alltid har lurt på, når dere er ute å jakter (eller fisker også får den del) å får skutt noe, hvordan greier dere å holde kjøttet bra over flere dager når dere er langt unna alt som heter kjøleskap og fryser? Var jo i fjellet nettopp å der var det reinsdyrjegere i full sving, minimum gåtur ned fra der vi var var 8 timer, non stop gåing, antagelig mer med tung sekk, samt at man neppe rekker å gå ned samme dag som man får skutt noe fordi det gjerne er for sent på dagen innen man har kommet seg ned til hytta, partert og pakket kjøtt osv, så da snakker vi mest sannsynlig to døgn før man får mulighet til å få kjøttet på kjøl.

@Bølla

Jeg er enig i alt du sier i det innlegget du siterte meg på, men jeg forstår ikke sammenhengen mellom det å det andre du sier ifht omplassering, ansvar, hva man bør tåle/tilrettelegge etc.

Og en liten kuriositet (ikke myntet til deg, men til alle), hva er det som gjør at dere som mener at man skal tilpasse mest mulig, ser på det som så utrolig viktig at man skal gjøre "alt" man kan for å beholde hunden hjemme? Egentlig uansett grunn til at den ikke passer inn i hverdagen. Viss man har en hund man ikke trives optimalt med, men som det finnes hjem til hvor både hund og eiere kan fungere helt smertefritt, uten hverken tilrettelegging fra eiers side eller skjerming fra hundens side, hvorfor er det da så galt å velge å gi den fra seg, selv i de tilfeller man kunne ha tilrettelagt eller skjermet og fått det til å gå rundt relativt uproblematisk? La oss si at man kunne ha tilrettelagt slik at hunden ikke hadde lidd noen nød over hodet, den kunne ha levd et perfekt liv, men det hadde vært slitsomt og krevende for eierne, når hunder tåler å bytte hjem helt problemfritt, hvorfor er det så viktig å av prinsipp pine seg gjennom 10 år med "feil" hund? Hvem gagner det?

Ta feks saken fra tråden til klematis. Her er jo mulig å tilrettelegge, men jeg kan ikke finne en eneste årsak til at det skulle være galt å gi fra seg hunden for h*n når det finnes en løsning som er perfekt både for eier, hund og ny eier, hvor ingen noen gang trenger å kjenne på at det er tungt, feil eller stress. (nå er det jo ikke sikkert at den hunden skal bort å vi trenger ikke diskutere akkurat demmers sak, men selve scenarioet er interessant)

Det eneste jeg hadde sett på som galt med det er om noen bruker det som en ren bruk å kast greie, at de ikke lærer av sine feil, ikke gjør research neste gang å gang på gang går å kjøper hunder som de lett kunne ha funnet ut av på forhånd at ikke passer til dem, feks noe så enkelt som rasevalg, type ikke kjøp bruksschæfer om man har tenkt å gå 45 min tur om dagen, å ikke kjøp en ny en når den første ble for mye, eller en annen krevende rase når man burde ha lært.. (snakker ikke nå om folk som rett å slett er uheldige mtp sjukdom eller mentalitet å får mer enn sin dose av det rett å slett pga uflaks).

Kjøp bilsyketabletter å gi henne hver gang dere skal kjøre en periode å se om det får endret innstillingen til å kjøre bil. Om dere nå har hatt henne i 3 mnd å kjørt en del bil så vil det antagelig ta en liten stund før dere merker forskjell selv om tablettene virker med en gang, siden hun uansett husker på at det har vært ekkelt, men det vil bli bedre når hun får nok positive opplevelser. Og fortsett gjerne mes å belønne henne, om hun vil ta godbit. Om hun er nølende og ikke vil så ville jeg ikke styrt for mye med lokking osv om det ikke virker, men heller bare tatt henne med meg å puttet henne i bilen uten mer om og men, å bli ferdig med det heller enn å drøye ut den ekle situasjonen mer enn nødvendig. Litt som med plaster som lugger, bedre å bare få det av. Uten å være sint eller noe selvsagt.

Det kan også hjelpe å bare ha henne litt i bilen, uten at dere kjører noen plass. Hjelper ikke på evt bilsyke, men kan hjelpe på at hun får noe annet å forbinde bilen med enn kjøring å kvalme.

Knurring er jo greit nok, mange har mye lyd når de leker å mange kan høres sinte ut for dem som ikke kjenn dem, selv om de ikke er det. Jeg ville sett mer på helheten jeg, og ikke bare fordi hunden kan utvikle dårlig oppførsel om han får holde på, men like mye fordi den kan utvikle stress og at det ikke er positivt for noen av de å holde på slik. Noen hunder kan bare tilsynelatende uten grunn trigge stress, usikkerhet, aggresjon e.l. det bare er slik, er sikkert noe småting vi ikke ser i språk eller oppførsel eller generell kjemi, jeg ville bare unngåt åla slike leke sammen å heller funnet på andre ting, gå tur feks. Er der noen du omgåes en del så kan dere jo forsøke igjen senere etter at de har fått gått en del turer sammen, uten herjing, eller kanskje det bare er et aldersproblem, som blir bedre når de modnes litt begge to.

Så trist, men det var nok riktig beslutning. :/ Klem til deg.

Ingen guilty pleasure hund her, spørs om jeg har for lite skamvett...

Hun er veldig pen Bra ting går litt bedre nå

Det kommer jo litt av på hva du foretrekker egentlig, collie er jo et sikkert valg mtp egenskapene du ønsker deg, kanskje ikke en rase som kommer til å føle noe stort behov for å herjeleke med to svære bikkjer, spesielt ikke om de leker på samme måte som sine like (bryting osv), men dette er jo ting de isåfall ordner opp i og styrer helt selv, noen bikkjer er jo flinke til å tilpasse leken til lekekameraten også, uansett så er det isåfall her snakk om forskjellige leke/væremåter, har ingenting med skader eller slikt å gjøre. Ellers så vil jo antagelig de fleste retrieverne passe inn, dog vil den gjennomsnittlige retriever ha en ganske annen væremåte og oppførsel enn en gjeter, ikke noe galt med noen av dem, spørs vell bare hvilken type man foretrekker. Dalmis?

At det blir verre med alderen er kanskje logisk egentlig, ihvertfall når man begynner å få eldre hunder, ettersom imunforsvar kan bli dårligere da, men det er forhåpentligvis noen år igjen til jeg begynner å merke slike aldersplager, hun er jo ikke gammel enda. Ja, viss det ikke dukker opp noen god grunn til at det bør sjekkes ut med en gang så kommer jeg til å vente til et evt nytt utbrudd (som forhåpentligvis ikke kommer )

Men forutenom vaksinen så er det da stort sett behandling av symptomer som gjelder? Holde rent osv og antibiotika om det blir ille. Hvordan fungerer vaksinen? Er det engangs eller er det noe man må gjenta gjevnlig for å evt holde det i sjakk(om det virker)?