Djervekvinnen

Min neste hund kommer nok ikke før Nitro har gått bort. Så det er men andre ord veldig lenge til! Men da blir det i så fall mest sannsynlig en greyhound tispe, hvit med store flekker (brindlefarget, sort eller rød) eller helsort. Jeg ønsker en rolig, snill, bedagelig type, som er lett å ha med å gjøre og ikke pysete. Sunn konstruksjon, ikke for stor. Max 70 cm (+/-). Eller hva hvis det ble Mynte og Nitro babiser! Da hadde jeg nok ikke klart å ikke beholde en! Det er drømmetenkning, tror ikke det blir å skje. Min andre drømmerase er Podenco ibicenco. En korthåret, rød med hvite avtegn (ikke for mye). Men må ha litt mer research før jeg vurderer rasen skikkelig. Ta meg en tur på besøk hos en oppdretter. Har jo aldri møtt en før. Jeg har også lekt med tanken om å kanskje prøve en mindre hund, kanskje whippet. Er fortsatt usikker, for jeg liker jo greyhound meget godt.

Har vært med i dobermannklubben og greyhoundklubben. Førstnevne hadde jeg ikke så mye kontakt med, mendiverse ymse folk som er med der, så da blir det lett litt "drama" hihi Hadde i hvert fall min del av det i lokalklubben. Mye heftige diskusjoner og tvilsomme karer ( kanskje ikke så rart at man holdt seg vekk) Greyhoundmiljøet virker bra. Får dessverre ikke involvert meg så mye pga her jeg bor. Alt skjer sentralt på Østlandet. Litt vanskelig å bidra og det er en eldre, hard kjerne som kanskje ikke tenker så mye nytt på en måte. Det blir litt sentrert mot seg og sine på en måte.

Nydelige hester på tv! Dritlekkert å se så store, veltrente hester med DE bevegelsene. Noe annet enn de små, tykke ponniene jeg daffer rundt på!

Har to av samme rase. Tidligere hadde jeg to ulike, en fra gr 2 og en fra gr 10. Det går fint uansett rase, så lenge de er ca like store hunder med like mye energinivå syns jeg. Men like barn leker best

Jeg har alltid likt store hunder og min store forelskelse var dobermann. Fordi de hadde kort pels, var store, atletiske og lekre. Elsket utseendet. Etter å hatt to, så fant jeg ut at rasen ikke passet meg og min hverdag. Jeg ville ha en rase som fortsatt var stor, kort pels, atletisk,muskuløs, slank og lekker, men som ikke var reservert, var mer vennlig innstilt, var frisk, ikke så stresset og da falt jeg for greyohund. Og de passer meg perfekt!

Bruker ikke den med fisk i, og min mat har også sorte flekker i maten.

Det kan være noe sort inni ja. og hvitt. Er blandet innmat og fett. Har egentlig ikke tenkt noe over det Kanskje fiskeskinn?

Mine to pep mye de også. I hvert fall når det var noe de ville. Det kunne like gjerne være at de ville ut /at det skulle skje noe / utålmodig. Jeg klarte ikke å få det bort. Jeg kunne rope høyt ut i ren fustrasjon eller røske tak i dem, og det endte opp med litt lavere piping Det var ikke så ekstremt som noen her har forklart, men plagsomt nok til at jeg ikke ønsker rasen igjen (en av grunnene). Ved stress blir det lyd, på reiser, nye steder, ved passing, spesielle situasjoner, oppgirede situasjoner og lite stimuli var pipe utløsere. Jeg kjenner dog andre dobber eiere som vil se på dette som helt uforståelig og som ikke har dette som noe problem. Om de er tett i øra eller har hunder som ikke piper, vet jeg ikke Noen blir sikkert imun, andre har et såpass godt og stimulerende hundehold at hunden aldri vil bli utilfreds. Noen linjer har nok ikke like mye lyd i seg. Men bjeffing derimot, det var det lite av. Greyhound tispa mi bjeffer mer enn noen av dobermannene jeg har hatt. Første dobberen hylte mye alene hjemme og i bilen når vi skulle ut. Huff, ikke moro. Nitro piper en del han også, men på en annen måte. Det er hals-piping, ikke nese-piping. Litt forskjell der. Nese- pipinga er mye verre. Jeg takler i hvert fall Nitro sin piping bedre.

Jeg har en hund som har blitt mer samarbeidsvillig opp igjennom månedene. En hund som ikke MÅ svare deg tilbake, krangle og styre. En hund som har akseptert litt mer, lært seg hvordan hverdagen funker. En hund som har fått mye mer selvtillit, ikke så skeptisk til ting, men mer nysgjerrig og stoler på meg. Det har blitt en hund som tåler mer, går lengere, mer utholden. Det er deilig å slippe å ta hensyn til en valp lengere. Nå er min tispe blitt 14 mnd og alle disse endringene har skjedd etter 6 mnd alder og opp. Det er godt å se at ting faktisk forandrer seg. Jeg er også spent på den første løptiden og se om hun vil endre seg noe mer etter da. Min forrige tispe endret seg ikke noe etter løpetiden, men det tok 2-3 år før jeg så /følte noen forskjell. På den tispa jeg har nå ser jeg forandringene raskere, og jeg har tro på fremtiden. Tror hun blir en flott hund tilslutt! Fortsatt er det litt mye energi som skal kontrolleres, og mer selvtillit skal bygges.

Hvor får man kjøpt dette?

Svar til Pringlen: Det er ikke alltid det hjelper å straffe /korrigere en utagerende hund. Det er veldig vanskelig å time, og det skal gjøres før hunden reagerer. Ikke alle er like flink å se dette, eller får til korreks i det hele store. Det kan ende opp med en verre hund fordi hunden ser en hund, begynner å gire seg opp, eieren begynner å kjefte og rykke i bånd/sparke/straffe, og hunden bare opplever det hele enda mer negativt og vil reagere enda mer neste gang. Jeg opplevde dette selv med min første hund. Jeg gjorde hunden verre. Noen ganger må man bare gå forbi, selv om man drar en rabiat hund med seg. Gjorde det senest i går faktisk, med Mynte. Jeg prøvde med avledning, men da var det for sent og hun reagerte ikke på godbiter. Korreks gjør det bare verre så det unngår jeg. Prøv å korrigere en hund foran en gjeng andre folk.. Da får man lett stygge blikk. Bare se på motstanden til CM.

Jeg har selv spurt dobermann oppdrettere om hvor mye de tar hensyn til samkjønns aggressjon i avelen, noe de fleste ikke gjør. " de bare er sånn". Jeg har sett dommere premiere utagerende hunder i ringen. Den eneste upåvirkede hannen i en ring med andre utagerende hanner, ble ikke plassert. (kan jo være andre grunner for det, men for meg et stort pluss at hunden var rolig!) Dette er et problem som ikke vil ta slutt, så lenge ingen tenker på det. Hvis det er arvelig, så burde man ta hensyn til det syns jeg. Det er jo ikke moro å han hunder som er "rabiate". For noen parter. Noen raser tar vi som en selvfølge at er slik. Rottweilere, schæfere, dobermann, staff osv. De kan være bøllete mot andre av samme kjønn. Hvorfor må de være det? Er det umulig å få det bort? På hvilken måte er samkjønnsaggressjon noe som gagner en rase, noe som er et rasetrekk som må være der? En utagerende hund er jo ikke det samme som en tøff hund. Noen tenker, "han skal være så tøff", kanskje hunden egentlig har dårlig mentalitet og er redd? ja jeg bare spør.

Kjedelig da :/ Men jeg har bare hørt motsatt. At hanner har omgått veldig bra. Men om det gjelder innad i familien/flokken er jo noe annet enn fremmede. Så det kan kanskje være det? At folk baserer seg ut ifra sine hunder. Rasen skal jo fungere i flokk. Men ang hvordan avelen er, vet man jo at folk ikke nødvendig vis er så nøye på mentalitet så lenge travet er flygende.. Ikke bra. Med dobemann er det nesten garantert at hanner kræsjer med hverandre, også innad familien, så jeg hadde en annen type forventning til grey da jeg fikk rasen. Men hadde glatt hatt to hanner sammen. Men som sagt, det er jo noe annet.

Takk for interessante svar! Jeg er typen som tenker mye, prøver å finne årsaker til ting, lære, prøve å bli bedre. Når man får "samme problem" gang på gang, klarer jeg ikke å la være å tenke: hva gjør jeg galt? Det jeg har lært opp igjennom årene med hund, er at noen ganger bare er det sånn, det er ikke verdens undergang hvis hunden bjeffer mot en hund. Jeg ser jo mange hunder som hisser seg opp når vi kommer. Det hører sjeldenheten til at jeg møter hunder som ikke reagerer på noe vis! Da jeg fikk greyhound tenke jeg, og etter å ha hørt fra andre, at rasen er veldig omgjengelig og sosiale hunder mot andre hunder, også samme kjønn. Nitro begynte jo veldig bra, vi bodde i by, var med på ting, han har god psyke, han ble angrepet to ganger i unghund tiden, men det var ikke noe han ble påvirket av i ettertid. Men så flyttet vi til landet, det ble stille og rolig. Vi fikk Chanti via omplassering og hun utagerte. Hun hauset Nitro opp på turene og han begynte å bjeffe han også. Etter at Chanti ble borte, klarte jeg å få han "roet" ned litt, men han er fortsatt veldig ivrig og vil hilse på alle. Men de siste årene har han fått en annen type bjeffing og han har flydd på hannhunder når anledning. Veldig bråkete mot dem, men det har aldri blitt noen slosskamper. Eplekjekk var nevnt, ja tror det kan være årsaken. Han er veldig knyttet til meg og det kan være noe beskyttende adferd også. Men at hannhunder ikke liker hverandre er vanlig. Jeg bare sier til folk, han liker ikke hanner så vi må holde avstand. Så klarer jeg å få roen han ned etter hvert hvis vi står sammen med dem for eksempel. Ser at for mye sosialisering er nevnt, at det kan føre til forventninger og oppgiring. Det jeg spurte om var motsatt, om for LITE sosialisering kan føre til utagering, selv om ingen negative hendelser har skjedd. Naturlig vil jeg tenke: nei, det er vel mer naturlig med nysgjerrighet, kontra usikkerhet. Så da må det vel være at hunden har noe usikkerhet i seg som gjør at hunden da blir helt mongo og rabiat når man ser andre hunder. Eller kanskje ikke. Kanskje det blir veldig ivrighet og fustrasjon over å ikke komme til.. Det blir bare undring.. Jeg ser på Cecar Millan hvor folk har hunder som er agressive, bjeffer og styrer når de ser andre hunder, ja til og med angriper i bånd. Når han tar de med i en gruppe hunder, så blir de helt annerledes, og etter hvert ganske sosiale, ikke agressiv det hele tatt! Jeg tror mine hunder hadde blitt veldig rolige og "normale" i en større hundeflokk. (jeg føler at de er sosiale hunder!) Og er hundene løs blir det noe annet. Eieren har mye å si. Jeg personlig føler meg ikke anspent, på samme måte som jeg følte før. Jeg tar det ikke så alvorlig, men ja, jeg blir flau i blant. Folk får jo et feil bilde av mine hunder. De tror de kanskje er aggressive, de tør ikke hilse på dem osv. Så det er litt det hvordan andre tenker om seg, som mange kanskje sliter med. Meg inkludert. Nå treffer jeg kanskje 2 hunder i uka, så jeg klarer meg. Da vi flyttet til nytt hus, bjeffet alltid Mynte på hundene som lå bundet i hagen til folk og som bjeffet tilbake. Etter 3 turer forbi sluttet hun med bjeffingen, selv om de andre bjeffer som en gal. Det er forutsigbart for henne. Men treffer jeg plutselig en hund i skogen eller rundt en sving, blir det nytt igjen og hundene eksploderer (begynner 1, begynner begge) Uff, det ble litt langt. Men et interessant tema syns jeg!

Er det sånn at for lite sosialisering ofte ender opp med utagerende hunder? Er det noen hunder som fortsatt er like hyggelige og vennlige mot hunder selv om de nesten ikke har møtt andre hunder før? Lagde denne tråden mest for å fundere litt, høre med andre om lignende erfaringer. Jeg har nesten alltid hatt utagerende hunder. Skjønner ikke det der, hva jeg gjør galt Første hunden var fryktagressiv. Ble angrepet to ganger av andre hunder som valp, samt noen dårlige erfaringer med folk.. Endte opp med mye utagering mot hunder og noen mennesker. Der mener jeg årsaken er dårlige erfaringer og dårlig psyke på hunden, samt lite kunnskap fra min side. Andre hunden, omplassering. Lite sosialisert fra før fikk jeg beskjed om. Utagerte mot andre hunder. Jeg trente mye sakte tilvenning, og på hundetreninger gikk det ofte bra med ingen reaksjoner, men alltid på turer utenom ble det mye styr når vi møtte andre hunder. Oppfattet ikke som at denne hunden hadde dårlig psyke. Levde med det og gikk bare raskt forbi hunder vi møtte. Nitro. Veldig sosial type, men blir veldig oppgira. Da begynner han å bjeffe, men det er oppspilt bjeffing. Det kan han også gjøre hvis han er bundet og det kommer folk. Slutter med en gang han får hilse. Pga av hans størrelse og iver, har det vært begrenset hunder han har fått omgått. (de andre blir usikker) Nå har han begynt å gire seg veldig opp når vi treffer andre hunder på tur. Storbjeffer. Og kommer han for nært eskalerer det noen ganger til utagering. Prøver å gi han fritt bånd, men han "flyr" rett på og skal bråke. (overslagshandling) Dette gjelder særlig hannhunder. Han bråker med alle hanner, men bare tomme trusler. Heldigvis har de hundene bare gått vekk eller oversett hans bråk. Men syns det er trist at det har blitt slik. Jeg tror han skal "beskytte " meg, at han ser på meg som sin. Han gjør det ikke så mye med min samboer. Dette har også blitt mer av de siste par årene. Før kunne jeg slippe han løs med andre hanner, nå velger jeg ikke å gjøre det. Mynte, aldri hatt noen negative opplevelser med hunder. Vært nøye med hvem hun har fått møtt. Men vi bor på landet, lite hunder å treffe. Så generelt sett har det ikke blitt mye sosialisering. Nå er hun helt mongo til å utagere og styrer når vi ser andre hunder. Hun blir helt borte og bjeffer (ikke ivrig bjeff, men mer agressiv bjeff) Klarer ikke å få henne ut av det. Korreks eller godbiter hjelper ikke. Også når hun ser hunder på veien utenfor huset og hun står i vinduet eller verandaen, bjeffer hun mye. veldig uvant.. Skjønner ikke hvorfor hun gjør det. Men jeg oppfatter henne som en noe usikker type hund, kanskje derfor hun gjør det? Hunder som kommer hjem til oss er hun veldig underkastende til. (de få som har vært). SLipper jeg henne løs med hunder er det leking. Så det er i bånd problemet er. og hjemme. Jeg syns det er flaut å ha utagerende hunder. Særlig når jeg går med mine 2 samtidig. og begge starter det levenet. Det ser ut som at jeg har null kontroll på hundene mine. Og ja der og da har jeg ikke det. De hauser hverandre opp også. Til vanlig har jeg så god kontroll på dem, men ikke når andre hunder kommer. Vet ikke hva jeg gjør feil. Du som har utagerende hund (er) Hvorfor gjør din det tror du?

Gav valpeforet til V&H med en gang valpen kom hjem. Men brukte tørrforet som fulgte med, til å spe ut litt de første dagene, Valpen ble litt dårlig i magen i starten, men det gikk seg til.

De første dagene bare gått ut i hagen for lufting og bare små turer utenfor huset. Etter hvert litt lengere turer bortover veien, i bånd. Dette etter sterilisering. Etter at såret har grodd gjør jeg da som normalt igjen ( etter 10 dager ca) . Inntil da er det kontrollert aktivitet i bånd. Må ikke risikere at sting går opp osv. Ved større operasjon i kne, har det vært lengere periode med korte turer i bånd. Den første uka kun tissetur i hagen og ellers bare strech og bøy øvelser. Jo lengere tiden går, jo verre er det å holde hunden i ro. Syns 1-2 uker går greit, men begynner det å bli 1 mnd og over, så blir gjerne hunden mer stresset av å være så lenge i ro. Jeg synes det var veldig vanskelig med en stresset hund som måtte være rolig. Var vanskelig å gå turer fordi hunden hoppet lett i båndet, dro til, utagerte mot andre hunder (stress). jeg var veldig nervøs ovenfor kneet og plutselige bevegelser. Jeg synes oppriktig synd på hunden også. Så, det er noe herk! I hvert fall hvis man har aktive hunder/raser.

Fungerer ikke for meg heller. Bruker IE. (vet ikke hvilken versjon) Det fungerer på jobb Pcen min, men ikke privat Pcen. Vært sånn over 6 mnd. Håper det blir ordnet. Skal prøve det som er beskrevet også.

Tusen takk for svar! Hennes issue var at hun trengte noe som støttet opp baken når hun skulle gå i tettsittende bukser, men alle trusene hun hadde prøvd bare sklir opp og inn og da blir det ingen støtte lengere. Men jeg skal prøve noen større størrelser. Hun vil kanskje ikke kjøpe dem selv, men det kan jeg!

Hvis ikke min samboer kan ta seg av dem, håper jeg at de går tilbake til oppdretterne.

Jeg spurte samboer hvordan han ville gjøre det og han sa tvert. "DU tar Nitro! ferdig med det" hahaha. Nitro er DEN mamma dalten og så avhengig av meg. Tror ikke min samboeer hadde holdt ut en uke alene med han. Jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke hadde ville hatt to hunder alene. Så det beste er å dele en til hver. Verre blir det hvis vi har bare 1 hund.. ( ergo alltid ha to )

Hei. Er det noen som har Ruffwear sin Webmaster Harness i str L som de ikke bruker? Trenger ikke være av den nye modellen. Bruker M til vanlig, men tror L hadde passer Nitro bedre.

Malamuten: får ikke quotet. Du nevner at hund og hus/bil ikke er det samme fordi hus og bil kan man dele som man vil uansett. Men usikker om jeg skjønte den, fordi jeg vil tro at hus og bil er mer viktig å skal ha og at vi begge ønsker å sitte igjen med dette. Så det gjør det vanskelig ved et brudd å dele disse tingene. Jeg vil jo ikke miste huset mitt som jeg elsker. Han er like glad i bilen og huset som jeg er. Det samme med en hund. Det anbefales å kjøpe seg inn i hus hvis man blir samboer med noen som har hus fra før, netopp pga rettigheter. Min samboer kan ikke ta hundene på pur F.. ved et brudd, fordi det er like mye mine hunder, det står på papiret. Da MÅ han oppføre seg orntlig og man må finne en løsning på dette. Jeg er for øvrig samboer med en real kar som jeg oppriktig tror ikke hadde blitt drittsekk ved et brudd. Man må bare finne en løsning på fordeling av tingene (hundene). Men klart, det er litt forskjell å ha hund fra før og så gå inn i et forhold, eller å ville ha hund og den andre ikke ville det så mye. Da blir det mer naturlig å eie den selv.

Skulle gjerne linket! Men Sonen vil ikke samarbeide med meg. får ikke til å kopiere/lime inn, quote eller legge til link på min Pc her hjemme. Har vært sånn det siste halve året! KJIPT! * hører dere moddiser, og nei jeg bytter ikke til Firefox!*

Litt overrasket over hvor få som deler hunden med sin samboer. Trodde det var vanlig å dele. Selv en hund. Vi ville jo begge to ha hund like mye, så det blir jo feil at bare 1 skal stå som eier, når man begge betaler likt. Jeg føler det som en trygghet å stå som eier av ting, om det så er hus, bil og hund, nettopp fordi ved et samlivsbrudd så står man sterkere enn hvis alt stod på hans navn. I mine øyne blir det helt feil å skal være "eneste eier", når man er i et samliv. (så fremst ikke han er helt uinteressert, men da spørs det om vi hadde hatt hund i det hele store da hund blir automatisk begges når man bor sammen.)