Når Coronan kom i mars, så synes jeg faktisk det var litt deilig. En liten pustepause. Så var det litt verre etterhvert. Mange av vennene mine fikk smake på hvordan livet som kronisk syk er, og slet veldig. Så så kjempeforskjell er det ikke.
I begynnelsen var jeg veldig redd, slet veldig med alle tankene, vi visste jo ikke helt hvor farlig dette var. Nå er jeg bare litt lei, og begynne å savne livet litt igjen- uten alle reglene og forskriftene. Men jeg holder meg strengt til de, og blir litt matt av andre som gir ****.
Men utrolig takknemlig for å ha hund i denne tida, hjelpes det har gjort mye.
Hvordan tror dere jula blir for dere i år??