Mud

Det er godt å ha noen å snakke med. Tuva og Ask leker med dukker og prater om at de begge er lei seg når mamma og pappa drar fra de i barnehagen. "Blir du også lei deg , Tuva? " "jaaaa , jeg gåååter jeg". " Det gjør ikke jeg, jeg blir bare lei meg, jeg " :lol: Herregud, så søte

Da ville jeg ikke vært så bekymret. 6 mnd ja, det visste jeg jo

Hvor gammel er hun igjen? A var litt for aktiv for sitt eget beste fikk vi beskjed om på 6 ukers kontrollen, og da måtte vi ha matte på gulvet så han ikke skulle slå hodet. Når han var rundt 4 mnd kuttet vi det ut.

Bare de ikke trekker meg overende eller vimser rett forann meg bryr jeg meg ikke.

Det er grusomt. Jeg vet at det går bedre med A nå, men allikevel blir jeg helt hudløs hver gang jeg leverer og han er lei seg. Unger gjør at man blir så overfølsom! A strøk meg på armen og sa "du er så fin , mamma" før han sovnet og jeg ble liggende å sveve på rosa skyer lenge etter at han sovnet Det går nok superbra med L skal du se

Xxl har. Billige og gode. Geniale. I den nye barnehagen vil de bare ha uten for så man heller kan bytte vantene inni. Jeg kjøpte heldigvis i fjor. Har enda ikke begynt å oppdatere garderoben til A jeg. Didrikson 2 delt passer godt enda, den får holde litt til. Så lenge det ikke er snø han kan få i ryggen når han aker er den mest praktisk enn sålenge tenker jeg. Parkdress og tissing i skogen er et styr og jakka dekker godt nedover rumpa.

Jepp. Jeg skjønner egentlig ikke at folk får seg til å si sånt. Hva hvis vi ikke fikk flere? A har STORKOST seg i dag. Han har fått to nye bestevenniner på 4 og 5 år. De har blitt erteris. Lager mat og styrer på. "Jeg har lekt så masse at kroppen min er sliten!" Han har gått rundt og fortalt alle at han hadde bursdag i dag i håp om å få kake. For en utspekulert liten ...

Blæh, nå mistet jeg tålmodigheten med enda et menneske som mente jeg var egoistisk som ikke vil ha flere barn. Jeg fikk bare litt nok av å måtte forsvare mine egne valg. Det var nok mas når jeg ikke ville ha noen barn liksom. At A kanskje må ta seg av meg alene når jeg blir skrall er liksom ikke noe argument, jeg fikk ikke barn for at de skal ta seg av meg og min erfaring er at det uansett bare er ett av barna som stiller opp allikevel.

Man kan godt få parvo-virus fordi om man er vaksinert. Tellus hadde det som valp ( og døde nesten av det visstnok) og han var vaksinert. det fikk dyrlegen hans til å stirre lenge i vaksinasjonskortet forøvrig, men det var visst fullt mulig, men sjelden. Ellers er jeg enig i at disse imoprtvalpene er skumle, jeg reagerte bare på faktafeilen.

Dødsflinke! Her måtte vi sette på AbBA fra A var 6 uker til han var ett år. Fernando eller Dancing Queen. Alltid. Hver gang. Muse er bedre. Våknet til " du er ei fin og stor jente mamma, kan vi stå opp nå?" Ok da . Nå ser han på Kosinus og spiser eple. Jeg får han ikke til å se på tv andre tider på døgnet.

Amming skal ikke slite deg helt ut altså. Det viktigste er at Ida blir mett og at du får hvilt! Går det ikke så går det ikke. Så klart det føles som et nederlag nå, når du var mentalt innstilt på å amme, men det er nok helt riktig vurdering av bonden. Amming er praktisk når det går bra, noe herk når det er et slit. Mme er en goood erstatning .

At ungen satt på skuldrene til far kan ha skapt frykt hos bikkja ja. Jeg husker Jonas, som alltid har vært stødig, reagerte voldsomt på en av favorittpersonene sine fordi det satt en unge ( som bikkja forøvrig kjenner) på skuldrene. Tohodet troll plutselig jo!

Herregud, jeg digger ungen min. Han har forøvrig brekt både ben og to tær hos pappaen sin, men HELDIGVIS brakk han de bare litt , så det gikk bra altså. .. Litt skuffet over fremdriften på barnerommet siden mammaen hadde helt glemt å male taket utvendig, men han er veldig klar for undervannstema da Også måtte han forklare meg blyantgrepet når jeg skulle tegne " du vet pennen må ligge i sengen sin og du må holde fast så den ikke ramler ut? Du vet det mamma??" Nå lager han "delleire trolljulepynt som kan bli til pannekaker" til meg.

Dobbeltposter for å fortelle at jeg fikk en koselig telefon fra Ask. Ikke "kom og hent meg!!" Men : "Mamma, jeg blir litt forsinka, jeg må bare hoppe litt til først! " Deilig at han koser seg

Har krysset meg så mye at jeg ikke er trygg på at jeg får viklet meg opp igjen!

Det er mitt inntrykk av skolen også. Jeg ser jo at mye av det handler om ressurser, og det er ikke lett å drive en bedrift hvor de ansatte som ikke fungerer omtrent må gjøre en innsats for å miste jobben sin. Det er MANGE gode lærere, men de dårlige får bli og legger en ekstra arbeidsbyrde på resten og ødelegger for elevene. Når de gode lærerne i tillegg må bedrive en stor del av dagen med papirarbeid blir det fort ressursmangel. Marie: A går i en avdelingsbarnehage, noe som er helt riktig for han som trenger en god og trygg voksenkontakt. De har primærkontakter på tvers av aldersgruppene, og det er kjempebra synes jeg. Men når det kommer til prosjekter er gruppen plutselig delt inn i alder, og jeg er enig i at jeg ikke får det helt til å stemme med filosofien. Kanskje for å skape arbeidsro? Jeg vet ikke. Men i en ideell verden ville gruppene vært fordelt på interesse og evne, med mulighet for å skifte gruppe etterhvert som interressene endrer seg. A ville hatt mye mer utbytte av å være på gruppe med 4-5 åringene, men igjen: Det ville aldri falt meg inn å høre om det var en mulighet en gang .

Men hva med i praksis? For meg ser det ut som det stilles stadig større Krav til prestasjoner i teoretiske fag allerede i tidlig barneskolen. Jeg er ikke lærer, men har en del lærere rundt meg og de uttrykker frustrasjon over et stadig større skjemavelde som tar fokuset bort fra elevene og den praktiske læringen. Det samme ser jeg jo i barnehagen. A går i en såkalt reggio amilia barnehage. Mange fine tanker. Men hva barna får gjøre er lagt opp etter alder, ikke individ. A må vente et år før han er "gammel nok" til å lære ting han allerede kan...

Gratulerer Baby!!!

Jeg kjenner at jeg har litt mer tro på den påstanden. Vi er alle født forskjellige og med forskjellige gaver og byrder. Med den tanken er det lettere å akseptere at vi faktisk er født individer og har forskjellige mentale ressurser til rådighet uten å fordele "skyld". Noen er født sterke, andre er mer følsomme og vi har like mye behov for de alle i samfunnet, utfordringen står i å møte de på riktig måte uten å forvente at alle skal passe i riktig mal og takle de samme utfordringene. Reform 94 står for meg som et fatalt tilbakesteg på utdanningsfronten ( ikke meg personlig, jeg slapp unna med et nødskrik og er som sagt stort sett sterkest teoretisk) fordi den bygger på en slags merkelig holdning om at alle skal være like og ha et likt utgangspunkt. Vi er ikke sånn. Vi er født forskjellige.

Sender deg enda en klem Ingen her kan sette oss inn i de enormt tøffe valgene du har måttet ta for datteren din. Jeg er sikker på at hun en dag vil se tilbake og være stolt av den sterke moren sin.

Signerer. Det er det tøffeste og mest uselviske valget en mor kan ta, og fortjener applaus.

Sånn for å utdype. Både jeg, pappaen og halvbroren min kunne lese og skrive godt leeeenge før skolestart. Det ødela utdanningen til oss alle. Alle 3 ble utsatt for mobbing de første skoleårene, men det klarte vi oss i gjennom uten store problemer. ( mulig vi fikk nok nærhet? ) Halvbroren min og pappaen til A utviklet etterhvert skolevegring pga kjedsomhet, jeg var velsignet med en interesse for tegning og god fantasi så jeg tegnet og drømte meg bort i mine 9 år i grunnskolen. Pappaen til A har etterutdannet seg og tatt opp fag, men har hele tiden slitt med dårlig studieteknikk. Det samme med halvbror. Jeg gikk kreative fag, men har også fått kjenne på det å ikke være vant til å jobbe langsiktig for å oppnå mål. Det sliter vi alle 3 med enda. Og det er det viktigste man kan lære i skolen, er det ikke? At uansett nivå så skal man jobbe for å utvikle seg og tilegge seg ny lærdom? Å ikke lære en dritt på skolen i mellom hele barneskolen kan være enormt frustrerende , og når man i tillegg blir møtt med hån fordi man desverre tar teoretisk kunnskap raskere enn klassekameratene kan ødelegge for både videre utdanning og arbeidsliv. Men i Norge er det ikke lov å lære fortere enn andre, det skaper motvilje hos både lærere, andre barn og ikke minst andre foreldre. Jeg merker allerede nå at jeg prøver å unngå at A skal slumpe til å legge sammen enkle regnestykker, eller prate om bokstaver i barnehagen når det er andre foreldre til stede. Det blir snakk. Og ikke positivt. Men det blir på siden av den opprinnelige diskusjonen. Det er bare en av utfordringene barn kan møte som ikke all verdens omsorg hjemmefra kan bøtelegge fullt og helt.

Jeg går ikke ut i fra det. På ingen måte. Men jeg har mistet troen på at han får det han trenger HVIS han skulle falle utenfor. "Faresignalene" han viser er jo at han sannsynligvis kan både lese , skrive og regne i god tid innen skolen hvis han ikke snart stopper opp. Noe som er mye mulig han gjør. Og at han sliter sosialt med barn på hans egen alder. Men dette kan rette seg opp, det er 3 år igjen. Når man ser hvor mye han har endret seg på de 3 første årene så blir jeg veldig overrasket hvis han ikke endrer seg de 3 neste. HVIS han skulle vise seg å ligge langt fremme når skolen starter er han allikevel ikke like utsatt som nevø, siden A allerede har fått et lite varselflagg fra fagfolk som går på at han ligger over gjennomsnittet på det meste, der nevø fikk varselflagg på at han lå tilbake pga hørselsproblemer. Det følger faktisk ungen, fra 2 års kontrollen til barnehagetester til skolen. Det er skremmende. ..

Men da blir det allikevel for enkelt å si at det er foreldrene, sant? All den tid ikke alle barn blir møtt på riktig måte ute i samfunnet. Ikke alle barn er så heldige at de får byttet skole, mange barn møter i tillegg de samme problemene på ny skole pga tillært atferdsmønstre og nye ukompetente lærere. Mye mulig jeg er farget av inkompetansen min lille ( i utgangspunktet) trygge nevø møtte på sin skole og deres manglende evne og vilje til å ta psykologens tilbakemeldinger på alvor. Men jeg har begynt å grue meg oppriktig til sønnen min skal møte skoleverket. Når jeg ser hvor maktesløs selv lillesøster ( som har jobbet på samme skole og nå jobber på en annen med akkurat barn som faller utenfor) blir i møte med skolens arroganse og sønnens økende skolevegring blir jeg helt skremt. Selv ikke en flere siders rapport om hvordan man konkret og enkelt kan møte hans behov for andre utfordringer ( iflg psykolog er han begavet, ikke tilbakestående som skolen mener) har blitt tatt til etterretning. Og det verste er at det er et såpass gjennomgående problem i det norske skoleverket at selv psykolologen uttalte "får håpe det hjelper, desverre kan jeg ikke gi lyve på han en diagnose som gjør at han har lovmessig krav på tilrettelagt undervisning". Han er bare ett av tusenvis av barn som faller utenfor av forskjellige årsaker som foreldrene strengt tatt ikke kan lastes for.

Selvfølgelig har trygghet og nærhet de første årene mye å si. Det er det ingen som protester på. Jeg er veldig bevisst på å prøve å "veie opp" all stresset A ble utsatt for sine første levemåneder og stresset han fortsatt opplever ved å stadig måtte løsrives ved å alltid møte hans behov for nærhet og alltid vise og utrykke forståelse for hans følelser, selv når han er urimelig. MEN! At problematferd uten unntak kan spores tilbake til en type omsorgsvikt de første årene går jeg fortsatt ikke med på. Noen barn er født mer følsomme og kan utvikle problematferd i møte med skole , barnehage osv helt uten at foreldrene kan lastes. Du skal ha en absurd god trygghet hjemmefra hvis ikke feks mobbing fra elever og lærere ( lærere mobber også ) eller manglende individuell forståelse fra såkalte fagpersoner ikke skal være ødeleggende. Det ER traumatisk for et barn å ikke bli møtt på en skikkelig måte når man skal ut på den plattformen. Å si at det uten unntak skyldes foreldre blir da altfor enkelt. Det finnes flust av eksempler på barn som har hatt store problemer med aggresjon , skolevegring etc som har endret seg drastisk ved skifte av skole. Hva med dem? De første leveårene har ikke forandret seg. Det er måten de blir møtt som har forandret seg.