Mud

Jeg måtte jo løpe å fange A de siste månedene i forrige barnehage. Han stakk når han så meg Syntes det var bra jeg hehe

Hehe håper jo det fortsetter å gå bra, sånn egentlig Jeg er ikke så bitter på opplagte mødre som jeg var. Yari er tilbake for natten. A er i himmelen. Barn + hund = kos..

Herregud , de er søte! og så små! Kiyomi er en tydelig stolt og forbausende opplagt og blid mor. Bikkjer ass. Tenk å føde 4 stk og se ut som du bare har tuslet en tur i hagen. Ask fikk hilse på og nå babler han ikke om annet.

Venninnen min hadde enkel og grei fødsel, ammingen er alt godt i gang, og største utfordringen hitill er at de må vekke ungen for å mate den. Ja. Godt jeg er glad i dama A skreik konstant de første døgnene.

Løgnaktig tispe altså Jeg synger føde-tispevalp-sang og strør om meg med mer fødestøv!

Nei, nei! Ikke sele! Helst grime. Jo mer du føler at du har kontroll, jo mer føler hunden at du har kontroll.

Veldig spent på om det kommer flere, hun hvisket meg i øret at hun hadde minst 5 i forrige uke

Juhu! Krysser fingrene for tispe! Kom igjen Kiyomi!

What? Alt nå?? Skal vi hente Yari i dag da? Spent! !!

De fleste utstillingsklipper er bare for "pynt". Og mange hunder av typiske pelsstell raser liker faktisk stellet. Disse hundene "lider" neppe mer enn en hvilken som helst utstillingshund av klippe og nappe rase, og betydelig mindre enn de hundene som ikke blir stelt ofte og nøye nok. Jeg hadde faktisk en belger som digget å kle seg ut med skaut når vi hadde besøk, han så ut som ulven i rødhette og likte åpenbart oppmerksomheten han fikk første gang vi tullet med det, for han kom tuslende med dette skautet stadig vekk. Mulig flere av disse hundene også synes det er gøy.

Jeg digger dromendar bedlingtonen Jeg synes det er morsomt jeg. Hvorfor ikke liksom?Bikkjene lider ikke.

vakre jo!

Ehh.. nei. Nå er det bare "gress" på gulv og gulvlister igjen, så kan jeg begynne på møblene. Juhu! Og så er det stue og kjøkken * sukk*

ok, det ble skyer. Men rosa drage skal jeg prøve å unngå .

Nå har jeg grublet og glant på barnerommet og jeg maler ikke skyer og rosa drager på veggene. Jeg satser på at han glemmer det. In my dreams..

Ask er forsikret via sykepleierforbundet. Forsikringen til pappaen dekker barn.

Min lille erfaring med Shiba stammer bare fra hundepass i sommerferien, men hvis jeg hadde lett etter en liten turhund hadde de garantert stått først i rasevalget. Lettstelt, værbestandig pels. God utholdenhet og en god evne til å ta seg frem i terrenget. Robuste og kvikke. Jeg merket fint lite til noe veldig jaktlyst, de hadde ikke noe mer enn belgerne jeg har hatt og de var langt mer lydhøre når de fikk ferten av noe enn terrierene mine. Disse fikk bli med på kanoturer, teltturer etc, som de aldri hadde vært med på før, og jeg trengte ikke tenke på de overhodet. De tilpasset seg, aldri noe stress, lite lyd , de ville bare være med. Jeg har aldri hatt enklere hunder med på tur. De var bare der som de aldri hadde gjort annet. . Den yngste var 1 år, den eldste var nyparret og hadde løpetid. Hunder kan fort bli litt styrete og det hadde passet dårlig når man har med en 2 årig 2 beint en samtidig, men no worries. Vi spøkte tilmed med at Monsen burde ta med en Shiba på tur. Hvor godt egnet turhund en rase er kommer ann på hvor dyktige de er i terrenget, hvor god pels de har ( hvor lett de får rifter i huden, kladder og floker i pelsen, drar med seg all dritten inn i teltet ) og om de roer seg når det ikke skjer noe, feks når du setter opp telt, ordner bål , fisker etc. Jeg vet om nok av raser som må trenes på å ikke mase og bjeffe i sånne settinger. En hardfør rase trenger lite stell og styr på tur. Jeg synes ikke de er særlig store og hadde lett bært en på skuldrene skulle uhellet vært ute. Men jeg har bare bittelitt erfaring fra 2 Shibaer, mulig ikke alle er som disse, jeg bare vet at mitt inntrykk av rasen forandret seg totalt i løpet av de ukene. Enkle, små , greie og trivelige familie/ turhunder med en god dæsj av humor er inntrykket mitt nå, før var inntrykket sære og ustyrlige . Edit: la til noe

Jepp. Litt nervepirrende det der

Hmmm?? Vi fikk oss ikke helt til å kaste det stoffburet jeg hadde i Krøderen, men det passer fint til en bedliss også for tenk

Jeg har blitt tante Juhu! Og den nybakte moren som var overbevist om at det bare kom til å føles rart med et slikt skrukketroll i armene er så forelsket at hun bare babler om hvor nydelig og perfekt jenta er. Morskjærligheten kom som et like stort sjokk på henne som på meg tydeligvis Wtf! Har noe så perfekt kommet ut av MEG liksom? ?

stakkars lille soph! Masse god bedring!

Det er ikke alle gutter som slår altså Men jeg tror det helt klart er kjønnsforskjeller. Lille Tuva har omtrent aldri tydd til vold, storebror derimot... Jeg så det i barnehagen også. Gutta tydde mye fortere til vold ved konflikter, jentene kunne til nød strekke seg til å slå en spade i hodet på motstanderen.

Jeg har fortsatt arr etter unghunden jeg tok over som hadde samme problem. Sinne hjelper lite, det var en oppfordring til kamp. Bånd er en fin ting. Jeg bandt han fast eller sto på båndet med så kort line at han ikke kunne hoppe opp og der sto vi. Helt rolig. Når jeg løsnet på prøvde han gjerne igjen, og da gjentok jeg seansen. Tålmod, tålmod, tålmod. Og 100% konsekvent. Det gikk over etter et par uker, de 4 tidligere eierne hadde prøvd "alt" fra å slite han ut til å grisebanke han. Noen ganger ( stort sett ) er det mental styrke man må vise, ikke fysisk. Spesielt med hunder som VET at de vinner hvis det skulle bli en reell kamp. Han ble forøvrig en velfungerende, lydig og herlig hund som bare var god mot alle.

Jeg tror noen barn rett og slett er mer fysiske jeg. Spesielt typiske guttegutter. A er ikke en guttegutt og han bruker mer verbal motstand i form av argumenter ( han argumenterer skremmende godt til tider ) og trusler. Han slår han også, men det kan gå uker i mellom hver gang jeg får et slag. Kusina derimot, hun får mye juling. Jeg ser andre gutter er mye mer fysiske når de trenger utløp for frustrasjon. A har hatt sine perioder, men han foretrekker faktisk å snakke om hvorfor han er sint fremfor å bli fysisk. Gjerne veldig høylytt , men han formulerer i hvertfall følelsene sine. Jeg har inntrykk av at typiske gutter har større utfordringer der, på et generelt basis. Edit: når jeg skrur på hukommelsen så husker jeg faktisk vagt at slag, spark og biting var dagligdagse hendelser frem til han ble litt over 2 år? Herregud, man glemmer jo alt. Jeg husker at jeg noen ganger ble så frustrert at jeg lurte på om jeg gjorde noe alvorlig galt. Men så gikk det umerkelig nesten over. Edit2: hvis alt går etter klokken skal den nye tantungen min være ganske snart ute nuh. Jeg tør ikke sende sms og mase. Regner med den vordende pappaen har nok å tenke på. Nå skjønner jeg hvorfor mamma absolutt skulle være med på fødselen min, kjipt å ikke vite noe!

Lillesøster droppet å ha barnebursdag for 3 åringen. Hun hadde nesten samme problematikk, bare at eldste var gutt og akkurat hadde begynt på skolen. Vesla aksepterte at hun måtte vente til hun var 4 år før hun fikk barnebursdag, selv om storebror fikk.