Dette har kanskje lite med saken å gjøre, men lillesøsteren til min svigersønn er femten og har fått øynene opp for agility. Vel, etter lange forhandlinger og mange diskusjoner, ble de enige om at en sheltie måtte passe bra. De kontakter en oppdretter og får "arve" en hanne på tre (eller fire?) som er brukt i utstilling og avl, men nå skal omplasseres (vet ikke mer om dette). Flott! Slippe valpeperiode og alt og få en relativt "ferdig" hund, høres jo perfekt ut
Det viser seg at bikkja er lobotomert! (Neida, ikke egentlig). Den er steike lat og viser ingen glede, ingen entusiasme, ingen reaksjon når det ringer på, engang. Den sier ikke fra når den må på do, eller når den vil inn fra hagen for den del, men sitter på matta som en katt. Ikke stikker den av, eller viser interesse for noe som helst, egentlig.
For en familie uten noe som helst peiling, er det skikkelig vanskelig å vite hvordan de skal få han til å virke. Nå skal de prøve seg på et grunnkurs, så jeg håper det er bra, slik at de får liv i liket, ellers blir han sendt tilbake. Så klart man har lov til å skaffe seg hund, fordi man har bestemte mål med hundeholdet sitt. Det er også lov å si at hunden ikke innfrir forventningene og gi den videre til noen som kanskje får akkurat den hunden de vil ha i den samme hunden