Jeg tror det blir mer riktig, stor personlighet som tar litt plass, altså. Definisjonen av sær er jo "egen, rar, ha egne meninger", eller "mutt, furten". Kamar er jo egen og rar, han vil gjerne ha ting på sin måte, og ingen annen. Han vil ha det på en måte som gagner ham selv. Om ikke, så må jeg nesten bli litt antropomorfistisk av meg og si at han blir "mutt/furten". Han har jo alltid vært egenrådig, men tilbøyelig dersom det er noe i det for han gjerne også. Da vi skal ut sier jeg "sitt, vent". Han vet hva det betyr, men han må prøve seg hver bidige gang med å reise seg opp og bare gå 10-20 cm bortenfor, for han "skal jo bare!", må du vite.
Han er egentlig ganske lydig, men han er en "skal bare!"-type, og må prøve seg litt frem, selv om han blir korrigert på hva jeg egentlig mener, så tror han at det ikke er sånn egentlig. Og han må selvsagt få noe for å gjøre det jeg ber ham om, da blir han veldig, veldig effektiv. Om jeg ikke har det, så skjønner han ikke hva jeg mener (eller, han tror jeg mener enten dekk eller sitt, selv om han kan veldig mange andre triks). Det er en sær (egen, rar, har egne meninger) egenskap å ha. Eller, han er vel kanskje street smart - det må lønne seg å gjøre noe. Spesielt for han sin del.
Han prøver å være smart. Han har lyst på leken Pøbel har, så han finner en annen leke Pøbel kan finne kul da Kamar leker med den. Så Pøbel stormer bort og rapper den fra Kamar, og Kamar løper fornøyd bort til den leka han opprinnelig ville ha.
Tror det er litt mye personlighet som det er "vanskelig" å bo med, og man må bare ta det som det er og se litt humor i det hele. Hm, ja. Det var det jeg ville si.