Nemi1

Minien får løs mage av mush, men ikke av vom. Kanskje det bare er noe med ham, men ville nå nevne det

https://www.ba.no/jeg-hater-a-bo-i-bergen-med-hund/o/5-8-2182692

Jeg har hatt 3 cavalierer, i mine øyne verdens mest elskelige hunderase.... Men, så er det helsen, Det er faktisk over ti år siden dyrlegen sa til meg at nå er det på tide at du tar helsen på alvor og finner deg en ny rase, Det tok jeg på alvor, og det er jeg glad for. Det er altså ikke lett for dyr å kommunisere at de ikke har det bra, syns de ofte gjør alt for å skjule det

Min erfaring er at hunder liker forutsigbarhet. Jeg pleier å si fra til minien kanskje en halvtime før jeg går: nå skal jeg på butikken, du må bli hjemme å passe på huset (sier det samme hver gang, uansett hvor jeg egentlig skal) Når jeg sier fra såpass tidlig er det fordi jeg opplever at hunder ofte skjønner at man er på vei ut i det øyeblikket man tenker på det. Nå har han blitt vant med det, så når han hører det, så går han bare å legger seg, da vet han at det ikke skjer noe på en stund. Han trenger ikke å tenke , eller lure på om han skal være med, dermed kan han slappe av

Det er altså veldig lett for å gjøre denne tabben: har man funnet en metode som overhodet ikke funker, så bare fortsetter man med den. Da blir det ikke resultater, Sånn er det bare. Been there, done that. Det har sikkert mange andre og.

Dessverre funker ikke det, han bare overser dem. Men er vi i samme høyde, så kan han se på hunden og snu seg for å se på meg for å få godbiten. Og jeg syns jo at det er skikkelig flaut med den bjeffingen, så har jeg tenkt at det viktigste er å stoppe ham, uavhengig av om metoden er "godkjent" av andre. Så jeg sier fra: kom hit så skal jeg bære deg litt, og drar frem godbitene. Jeg har vært på utallige hundekurs og lest massevis av bøker, og jeg vet jo også at det ikke er anbefalt metode, men uansett er det det som funker best, og alt annet er liksom prøvd. Bare så trist at andre hundeeiere blir så provosert av det, og virker å ta det så personlig

Jeg bør kanskje legge til at det er snakk om en omplassering med spesielle behov, som man må å ta hensyn til

Bjeffing Minien er et bjeffemonster. Alle hunder skal man bjeffe på i hans hode.. Godbiter funker som avledning, da kan han la være. Nå har jeg et smertefullt kne som gjør at å bøye seg ned flere ganger for å gi godbiter, ikke funker lenger. Løsningen har vært å løfte opp hunden for å kunne peise på med godbiter, Det rare er at alle hundeeiere i nærheten tar det persnlig, som et angrep på dem. Dette handler jo ikke om tilfeldige hunder vi passerer, men om en hund som er i overkant utagerende, Da er det faktisk mer enn litt frustrende med alle kommentarene vi får

Jeg fikk min første hund i 2000, og opplevde det som at bur måtte man ha. Det funket ikke her heller. Mine hunder har alltid hatt et "natteliv" med vandring, sjekke ut hva som skjer, sove ulike steder osv. Jeg blir så glad når jeg ser at hundene så mye oftere får den friheten nå for tiden. Minien sover stort sett i min seng, men han må jo av og til sjekke ut om det skjer noe utenfor. Men han er så stille og forsiktig, som om han er oppriktig redd for å vekke noen

Ute på tur i dag, akkurat da vi rundet et hjørne møtte vi på en sparkesykkel som det STOD to stykker på: en hund og en person. Hunden ble lite glad for å se oss, det ble bjeffing og glefsing, kanskje for han var uforberedt. Uansett er det første gang jeg har sett en hund på utleiesparkesykkel, overrasket over at han ikke hoppet av. Skummelt syns jeg. Har du sett hund på sparkesykkel?

Spennende spørsmål, Jeg har tidligere hatt en omplassering fra et annet land, Tilfeldigvis har jeg bodd i dette landet endel år, så snakker språket relativt flytende. Opplevde ikke at hunden verken brydde seg om dette, eller tok kommandoer letter. Tvert i mot, alt handlet om kontakten melllom oss, slik jeg oppfattet det. Nå vet jeg ikke om dette var spesielt med denne hunden, og vårt forhold, eller om det er typisk

utrolig spennende med de lydknappene. Jeg hadde veldig lyst til å prøve, Jeg har en mini da, og de mener at hunder på under 3 kilo må bruke begge frembeina på knappen for å få lyd, dvs 600 gram. Så ville ikke funket hos oss Derfor driver vi å prøver ut bjeller og bilder, på ulike steder i heimen. Innbiller meg at det kan funke, men vi er fremdeles på forsøksstadiet her. Er veldig nysgjerrig på lydknappene, og håper folk deler erfaringer

Det er ubegripelig. Men min teori er rett og slett at folk er så glade i hundene sine at de overhodet ikke forstår at andre ikke ønsker nærkontakt med dem. De er i sin egen boble, på en måte

Det er jo de med flexibånd da... Men verste er hun som sa til hunden sin: skynd deg bort så får du sikkert godbit og... (hunden fikk IKKE godbit) Ikke uten grunn minien leiter etter måter å komme unna på når han hører lyden av flexibånd

Jeg har en liten mini, og jeg opplever dette støtt og stadig. Minien er ikke noe glad i større hunder, så vi ender ofte ute i grøften med godbiter for å kunne passere. "Alle" med større hunder syns det er helt greit å sleppe hunden bort, uansett hva jeg sier. Antar faktisk at de tenker at han er så liten at han ikke er en trussel, så da er det fritt frem... Grusomt irriterende, ødelegger all trening.

,

Jeg bor i nokså tettbygd strøk, så her fins alle mulige raser. Vet at det ikke er det du spør om, men jeg legger ofte mest merke til eierne. Spesielt de som bruker fleksibånd og sjelden kaster et blikk på hunden, men derimot er helt oppslukt av mobilen...

Jeg syns dette var en god avgjørelse, og at det setter søkelys på et viktig problem. Jeg har selv hatt 3 cavallierer, og det er nå mer enn 10 år siden dyrlegen sa til meg at nå er det på tide at du tar dette på alvor og finner deg en annen rase. (og det gjorde jeg)

Jeg har en liten mini, med spesielle behov som gjør at vi må ta det litt rolig. Morgenturen er som regel i femtiden, mellom 45-60 min, helt avhengig av hva han har lyst til. To andre korte turer, før langtur om ettermiddagen. Turene får han stort sett styre som han vil, turene er for ham, så da gjør vi det han har lyst til. Blir rundt 85-120 km i uken. Vi er sammen stort sett 24 timer i døgnet, han er med på alt som skjer i heimen, hjelper til med å fylle vaskemaskinen, rydding av leker, til og med gulvvask.Han har stor glede av å ha oppgaver i heimen, føler seg knallviktig når han skal si fra at nå koker potene (uten å bjeffe) Vi har som regel noen trenings og lekeøkter utover dagen, og seffe masse leking. Hans oppgave er feks å sjekke om det er tom dorullhylse på badet, finner han det, blir den fyllt med godbiter, stappet godt, så han har litt jobb med å få tak i dem. Han er like gjerne med på å ligge på sofaen for å se film som hva som helst annet, Faktisk maser han om det, om det er for stor pause. Så innbiller meg at han har glede av at vi er sammen Så i bunn og grunn: ingenting viktig, vi bare lever sammen i en symbiose som jeg tror vi begge har stor glede av.

Jeg må innrømme at jeg nok er blant de som har konstant dårlig samvittighet for at det blir for lite tur. Men kjøpte meg skritteller som viser at vi ligger mellom 95- 120 kim i uken. Uansett kompenserer vi for lite tur med andre aktiviteter,.lek og trening. Minien er like strålende glad enten vi skal ut på tur eller bare skal rydde i lekene, for ham handler det bare om at vi gjør noe sammen. Jeg har hatt hund i mage år, men føler meg likevel ikke kompetent til å vurdere andres hundehold, eller hvem som burde eller ikke burde ha hund

Jeg skjønner spørsmålet ditt. Jeg er også nysgjerrig på hvilke raser de går for. Men litt annen bakgrunn her: etter å ha båret en cavalier opp 3 trapper etter en operasjon,(uten å ha verken krefter eller helse til det) og når dyrlegen samtidig påpekte at jeg måtte velge en sunnere rase neste gang, ble det lett for meg å velge en mini. Men har likevel lyst til å nevne hundefolkets fordommer: en cavalier er en liten hund , ok. Men en yorkie er en mini, ikke ok, en så liten hund vekker mange fordommer hos folk. Ubegripelig for meg, men for all del, noe kan ha gått meg hus forbi.

Ja, mer enn en gang har jeg ønsket meg verden styggeste hund, ikke en søt en som alle skal hilse på. Jeg er ikke særlig sosial, og ikke all verdens interessert i å prate med tilfeldige folk, og da burde man slett ikke ha en pitteliten, søt hund, (men helst en stor, gjerne litt stygg) (resten av innlegget skal jeg ikke kommentere, men er så klart enig i at man burde sette seg inn i rasen og dens egenskaper før man går til innkjøp av hund)

Vi traff på en fremmed hund på tur i dag, mens jeg holdt på å slenge rundt med godbiter, kaster minien seg fremover og båndet glipper for meg. Løper som en gal bort til en hund jeg ikke har oppdaget, bjeffer seffe sånn fra en halvmeters avstand. Jeg legger meg flat, unnskylder alt jeg kan, forklarer at jeg mistet båndet. Hundeeieren: ja, jeg ser at han der er vant med å sloss, skikkelig slosskjempe...Trodde først hun tullet, men det var på ramme alvor. Min lille handikappede mini: ( ca 2,4 kg) en slosskjempe... Jeg jobber hardt for å gi ham en normal hverdag, men var ikke forberedt på den der. og sånn er det: jeg har aldri sett en slosskjempe i ham, så jeg ser tydeligvis noe annet enn de vi møter (Minien er amputert, kun 3 bein, tror faktisk bare de andre "ser" at han ikke har alt i behold, han vet det tydeligvis ikke)

Jeg har stor tro på at man oppnår mye mer med gulrot enn pisk, Men det er nå min mening, står andre fritt å mene noe annet

Jeg ser også denne trenden. Men jeg får vondt i hjertet både av hundene og eierne. Kudos til eierne for at de prøver å omplassere fremfor å avlive. Tenker at drømmen om å ha hund ikke alltid lar seg gjennomføre i praksis, og det er trist. Det må være tungt og vanskelig å innse at dette klarer vi ikke. Og jeg er sikker på at det er med tungt hjerte at de innser at ting ikke alltid blir som man hadde tenkt. Har man ikke erfaring med hund, så er det jo ikke mulig å forstå hvor mye jobb det er å jobbe frem drømmehunden (og ikke alltid forutsetningene hos hunden er tilstede for dette heller) Jeg ser ingen grunn til å "godte" seg over at det har blitt sånn, tvert i mot