Torvald tåke

Dette så gøy ut! Vanskelig å velge bare fem, men akkurat nå ser min liste sånn ut: 1. Jack Russell, strihåra etter utstillingslinjer. Finnes det noe vakrere enn en velstelt, korrekt bygget Jack? Tror ikke det. Naboen driver oppdrett og jeg får helt dånedimpen hver gang jeg ser den banden med sjarmerende gærninger. 2. Kelpie. Har bare møtt to, men fader for noen kule hunder. 3. Sealyham terrier. Jeg ler hver gang jeg ser bilder av dem, fordi de ser så klovnete og kule ut. Dessuten er de rødlista og en veldig gammel rase. 4. Jaktgolden. Masse glede, energi og arbeidslyst i veldig flott innpakning. 5. Border collie. Den dagen jeg har mulighet til å jobbe litt mindre, skal jeg definitivt skaffe meg et slikt arbeidsjern.

Jeg fant en tråd fra 2015 om dette, men skulle gjerne hatt en mer oppdatert oversikt. Hvilke sommerleirer/sommerkurs for hundetrening/-sport finnes det der ute? Jeg har veldig lyst til å dra på noe sånt i sommer, hvis covid19 tillater det ?

Jeg ville ha prøvd å lage litt mindre oppstuss når valpen søker kontakt. La den finne tilbake til dere og roe seg i nærheten av dere uten å lage full fest. Noen ganger kan våre forsøk på oppmuntring ha motsatt effekt, og hunden begynner å tro at noe er mer galt/skummelt en den kanskje trodde. Det samme gjelder for meg hvis hunden min blir redd eller slår seg litt. Jeg sier aldri "åneeei, ble du redd/slo deg huffa meg uff og uff", men heller "det går bra" med rolig stemme. Det kan være viktig ikke å bekrefte hundens tanker og følelser for mye, de skjønner jo ikke hva vi sier, men fanger opp kroppsspråk og toneleie. Så lenge jeg er rolig, er som regel også hunden min det. Angående kloklipp så støtter jeg forslaget til Wilhelmina!

Men det er jo ikke det du skriver i første innlegg. Du skriver at du ikke vil ha det, eller det, eller det. Da høres det ut som du ikke vil ha noen av egenskapene, ikke som at du ikke vil ha alle sammen i en pakke. Ellers er det mye av det du nevner i det første innlegget som er problematferd som kan forebygges med trening, og som også handler mye om individ og linjer. Du kan jo se etter en oppdretter av en gruppe 1-rase som avler på linjer med litt lavere intensitet, for eksempel? Aussie etter utstillingslinjer er kanskje en idé? Selv om jeg veit at det kan være en del vokt der, men det kan jo være verdt å undersøke.

Neste gang skal jeg gå for en rase med høyere energinivå og mer driv. Jeg ønsker meg også mindre pelsstell. Torvald er den første pannekaka, og takket være han har jeg skjønt at jeg vil drive aktivt med hundesport, og vil ha en hund som er like motivert og treningsglad som meg. Jeg vurderer flere raser, men akkurat nå er det jaktgolden og kelpie som frister mest. Det blir nesten garantert en rase fra gruppe 1 eller gruppe 8, i hvert fall. Jeg ser ikke for meg at det blir noen ny hund før om 3-4 år, så jeg har heldigvis god tid til å lese meg opp, møte hunder og eierne deres og snakke med oppdrettere ?

Nå veit ikke jeg hva du har prøvd, men jeg ville ha fokusert på kontakt. Min har innmari lyst til å hilse på alle med overfall, så jeg har lært inn en kontaktlyd. Begynn i lite krevende miljøer, jeg begynte innendørs, kontakt-belønn-kontakt-belønn. Jeg ville ha vært veldig raus med godbitene i begynnelsen. Gradvis økte jeg vanskelighetsgraden, helt til jeg kunne oppnå kontakt selv i krevende møtesituasjoner. Nå søker Torvald kontakt med meg i situasjoner hvor det tidligere ville ha blitt vanskelig og mye negativitet. Når han mislyktes gikk jeg to steg tilbake. Det har tatt to år å komme dit at vi 99,9% av gangene kan passere folk og dyr på en rolig og beherska måte, så det kan nok være lurt å forberede seg på at dette er tålmodighetsarbeid. Husk også at hunden din er tenåring - mye blir ofte lettere når de runder to år.

Jeg tror kanskje det avhenger litt av hva du er vant til ? Jeg syns både retrivere og spaniels lukter en del sammenligna med min portis, men lukta kan ikke sammenlignes med våt hund-lukta (syns jeg, igjen). Orcas svar er kanskje bevis for at det er noe man raskt venner seg til? Tror ikke jeg ville ha latt det påvirke valget hvis alt annet med rasen stemmer.

V&H, litt forskjellig kjøtt og bein som jeg kjøper av bønder og jegere, og noe fra slakteri. Og så får han en dæsj tørrfor i ny og ne, fordi han syns det er digg når det knaser. Stort sett alltid Acana grassfed lamb.

Det er visst ganske mye jobb med spanjolpelsen fram til 2-3 år fikk jeg høre da jeg klagde på portispelsen. Da floker den seg visstnok veldig lett, og man må beregne litt tid hver uke på å dra krøllene fra hverandre med fingrene, eller holde den helt kort. Tror heller ikke den tåler kulde eller varme bedre, den har jo ikke underull. Dessuten blir det STORE snøballer i pelsen om vinteren hvis den ikke er kortklipt. Den ene jeg kjenner er svart med litt hvitt, og han tåler varme veldig dårlig. Kan være de lyse tåler det bedre. Til sammenligning tåler min portis ulike værtyper mye bedre. Nå som jeg har klipt han ned syns jeg det er lite styr med pelsen hans. De to spanjolene jeg kjenner er veldig lite selvstendige, og den ene kan ikke være hjemme alene. Begge er veldig "tett på" eierne sine, og de mener det er vanlig for rasen. Jeg har forstått det sånn at de ble avla for å jobbe sammen med ett menneske, men at det fantes ulike typer med ulike arbeidsoppgaver, så dette med selvstendighet varierer nok fra linje til linje. Min portis er mer selvstendig enn de spanske kompisene hans. På mange måter syns jeg spanjolen minner litt om en veldig reservert puddel med litt kraftigere beinstamme, mindre genpool og dårligere rykte, men det er sikkert en grov forenkling.

Jeg har portis og kjenner to spanjoler. Den daffe portisen som Wilhelmina kjenner er nok ikke særlig typisk for rasen - min, og kullsøsknene hans, er over gjennomsnittet aktive hunder som liker å jobbe. Det er også flere portiser som konkurrerer i elite rallylydighet. Det kan selvfølgelig variere fra individ til individ, og det er nok mer "trøkk" i noen linjer enn i andre, men jevnt over vil jeg si at de er glade, utadvendte og ganske klovnete hunder som liker å jobbe. Relativt førerorienterte også, og uten noe særlig jakt i seg. Min har god avknapp inne, men spretter opp hvis jeg begynner å kle meg på tur- eller treningsklær, og da er det hardt å svelge (for han) hvis jeg skulle ombestemme meg eller ikke ta han med ? Spanjolene jeg kjenner er langt i fra så ille som den Wilhelmina har vært på kurs med, men de er mer utfordrende sosialt med hunder og mennesker enn min portis. Begge er veldig utprega enmannshunder, én av dem kan bjeffe på menn og enkelte andre hunder. Den andre utagerer ikke, men jeg tror jeg hadde truffet han et tosifra antall ganger før han hilste på meg. Begge er gode treningskompiser, førerorienterte, myke, med god motor. Mer intelligente enn min portis, får jeg inntrykk av, på godt og vondt. Eierne sier at de nok aldri skal ha rasen igjen, og om så skal de være ekstremt nøye på linjer og oppretter, for det er mye rusk og rask på rasen. Den ene har forøvrig HD, begge har en form for allergi/kløe. Min har ingen av delene. Om det reflekterer sykdomsstatistikkene på de to rasene er jeg ikke sikker på.

Om dere har mulighet til å sperre av kjøkkenet med trappegrinder, dører eller på annet vis ville jeg ha gjort det. Om det skjer mens hunden er hjemme alene og det ikke er mulig å sperre av bare kjøkkenet, ville jeg ha sett på muligheten for å gi hunden et rom som er dens mens dere er på jobb hvor det er minst mulig mulighet for å ødelegge ting. Dere har ikke sjans til å avlære adferden med hopping på kjøkkenbenker og destruktiv adferd når dere ikke er til stede, så da er eneste mulighet å gjøre det umulig for hunden å gjøre det, og trene på det når dere er hjemme. Ang. de andre utfordringene som er knytta til deg, så høres det kanskje ut som at hunden har fått store forventninger til at det skjer morsomme ting med og rundt deg? Kanskje det hadde vært lurt om du og samboeren din prøvde å bytte roller i en periode, hvis det er mulig. At samboeren tar hovedansvaret for turer og aktivisering, slik at hunden forstår at det er noe den kan forvente av dere begge. Jeg ville nok også ha avvist klenginga til hunden, enten ved å vise med kroppsspråk at du ikke er interessert (snu ryggen til, ikke klapp, ikke ta øyekontakt, ikke snakk). Om det ikke funker kan det være hunden trenger mer hjelp til å finne ro, for eksempel ved å flytte den inn i en "binge", i et annet rom, eller binde den fast med bånd inne. Jeg er ikke blodfan av sistnevnte, men jeg veit at noen har hatt suksess med det. Vent til hunden roer seg før dere slipper den ut. Begynner den igjen, gjenta prosessen. Det kan ta tid. Jeg brukte en binge av kompostgrinder som stod i samme da Torvald var valp og ble overstimulert og gæren, men han var en del yngre og mindre, så det er ikke sikkert det fungerer på din - de grindene er jo ikke veldig robuste. Siste mulighet er at hunden er understimulert. AH er jo en rase med stort aktivitetsbehov. Hvor mye aktivitet, mentalt og fysisk får hunden i løpet av dagen?

Kan hende jeg var veldig uansvarlig, men jeg festa ikke min valp på noen måte da jeg henta den - jeg hadde han bare på fanget i halsbåndet jeg fikk med fra oppdretter, oppå teppet jeg også fikk med. Jeg har inntrykk av at det er ganske vanlig. Når vi hadde kommet hjem, begynte jeg med en gang å venne han til bilburet, og brukte det fra dag én. Som regel har også oppdretter vært på noen kjøreturer med valpene i bur, så for Torvald var ikke det noe helt nytt. Men spør oppdretter, både om det og om det med selen hvis du ønsker å ha han festa på veien hjem.

Jeg har portis, men vurderte også spansk vannhund da jeg skulle ha valp. Valget falt på portis fordi jeg fikk inntrykk av at det er mye rusk på de spanske, særlig mentalt. Om valget faller på spansk ville jeg ha vært svært nøye med valg av oppdretter og linjer. Jeg har to bekjente som har spanjoler med tidvis store adferdsutfordringer på tross av god og fornuftig sosialisering. Det kan være noe på portisen også, men mitt inntrykk er at de jevnt over er mer utadvendte og ukompliserte. Ulempen er pelsstellet, men hvis du ikke skal stille ut er det rimelig likt, bortsett fra at du må børste portisen nesten uansett pelslengde mens den spanske ikke skal børstes.

Enig med tillien. Alle sånne perfeksjonistiske idealer om å ha et skinnende rent hjem til enhver tid gikk ut vinduet da jeg fikk mitt pelsmonster, men jeg har ikke egentlig lagt merke til at det skjedde engang. Jeg tørker av han med et håndkle hvis han er våt eller litt sølete og børster ut sanda når han er tørr. Er han veldig møkkete får han en dusj. Jeg bruker ikke regndekken med mindre han trenger det, altså kun hvis det regner katter og bikkjer. Han er mye lykkeligere uten.

Da min var valp ville han ikke ha noen av de flotte, dyre hundelekene jeg hadde kjøpt til han. Håndklær, sokker og andre tøyfiller med knute på derimot, det var tingen! ? Spar penga, vent til dere ser hva valpen liker best.

Jeg bruker ikke "nei" bevisst, og har ikke innarbeida det som kommandoord, siden jeg bruker det mye i andre sammenhenger og har en hund som lytter veldig aktivt til det jeg sier, selv når jeg ikke snakker til han. I trening bruker jeg "neimen", for å signalisere at han skal avbryte det han gjør og komme tilbake til meg. Jeg valgte det ordet fordi jeg veldig lett sier det med positiv stemme, det høres hyggelig ut. Hunden ser ikke ut til å forstå at det er en slags korreksjon, men heller en sånn "heisann hoppsann nå skal vi prøve igjen tjohei!".

Jeg prøver meg på å dra opp denne tråden igjen. Jeg vurderer pumi som neste hund, men er litt usikker på dette med lyd. Hvor mye lyd er mye lyd? Er det på nivå med islandsk fårehund? Håper det er noen heldige pumi-eiere på forumet (eller noen som har vært litt borti rasen) som kan opplyse meg ?️‍♀️

Torvald sov i senga mi. Den eneste ulempa med det, var at jeg sov litt dårlig, fordi jeg var nervøs for at han skulle klatre over meg og falle ut av senga på den sida som ikke stod mot veggen. Det skjedde ikke, han sov natta gjennom på "sin side", på et teppe han fikk med fra oppdretter. Jeg valgte å ha han i senga for å gi han trygghet, han var vandt til å sove tett i tett med søsknene sine, og jeg ville at han skulle få lov til å være nær. Dessuten var det lett å merke hvis han var våken og ville ut. Han sover fremdeles i min seng, og jeg syns det er helt uproblematisk og ikke minst koselig, men det er jo en slags livsstil og man må være forberedt på å skifte sengetøy litt oftere enn andre? Hvor mye løping på do det blir er nok ganske individuelt - Torvald sov fra 24.00-06.00 uten uhell eller turer ut fra første dag. Vi stod opp når han våkna, gikk ut og tissa, og så inn og la oss igjen. Da sov han som regel 1-2 timer til, før vi tissa, spiste frokost og starta dagen.

Hva slags avledning har du prøvd? Ser du noe mønster i når det bikker over for han? Det høres litt ut som han er overstimulert og trenger hjelp til å roe seg ned. Å gi han en liten time out er nok det klokeste da. Etter hvert vil dere nok klare å avlede før det går helt i ball for han. Adferden i seg selv ville jeg ikke ha bekymra meg altfor mye for. Han er veldig ung (regner med at dere henta han fra oppdretter, så han er 9-10 uker?) og trenger å forstå hvordan man leker med mennesker på en ok måte. Hvis dere har hatt sjansen til å observere Jacker i lek med andre av samme rase, har dere sikkert sett at den oppførselen dere beskriver faller innafor det som er normal lekadferd - de er ikke nådige. Rasen er en jakthund som skal fange og drepe byttet sitt, de er harde og brutale og har enormt mye energi. Vær tydelig og rolig, avled når det er mulig eller benytt time out-området hvis det har eskalert for mye til at det går an å stoppe oppførselen med avleding. Det er i hvert fall det jeg ville ha gjort, men jeg er ingen ekspert ?

Jeg har nok ikke nødvendigvis valgt feil rase, men neste gang jeg skal ha hund, skal jeg være mye mer bevisst på hvor viktig det er å studere linjer og bruksområder på hundene i stamtavla før jeg velger oppdretter og kull, særlig på raser som reklameres for både som familiehunder og hunder som kan brukes aktivt i hundesport. Nå skal det sies at jeg nok ikke kommer til å gå for portis neste gang, mest av alt fordi jeg kjenner at pelsstellet som kreves for å kunne stille ut parallelt med hverdag og sport er mer enn jeg egentlig orker.

Torvald har allergi. Jeg begynte å mistenke det da han fikk sin fjerde ørebetennelse på ett år, og også klødde mye, særlig i potene. Veterinæren anbefalte allergifor for å eliminere, men jeg er ikke veldig glad i sånne kunstige, karbohydratrike for, så jeg begynte å råfore med en proteinkilde av gangen. Fant ganske raskt ut at kylling var synderen. Siden har han ikke, bank i bordet, hatt en eneste ørebetennelse, og det er nå over to år siden. Finn en ny veterinær, gjerne en med kompetanse på allergi, og ta den opp. Det kan være det bare er anatomien i øret, men allergi er i hvert fall verdt å sjekke!

Jeg undersøkte Barbet da jeg skulle kjøpe hund. Falt helt for størrelsen og beskrivelsene av rasen, men klarte bare å finne ett individ som det var mulig å treffe, og ingen oppdrettere i Norge (da jeg leita, kan hende det har dukka opp noen nå?). Jeg fant et par i Sverige som virka seriøse og gode, og som brukte hundene sine aktivt i sport, men det var små oppdrettere med få kull, og jeg hadde ikke tålmodighet til å vente to år på neste kull og så kanskje få en valp fra det. Jeg gikk for portis, fordi den var mer tilgjengelig, lettere å møte individer fra rasen, flere oppdrettere, mye mer å velge mellom. Hadde jeg hatt masse tålmodighet og god tid (flere år) på å skaffe meg hund, kan det nok hende jeg hadde gått for Barbet.

Jeg har vært gjennom den regla der med min hengeørehund. Løsninga for vår del var til slutt av veterinæren la inn en slags gel dypt inne i øret mens hunden var i narkose. Dette ble riktignok først gjort etter mange runder med dråpebehandling som ikke ga resultater, så det kan hende det er noe de fleste veterinærer venter med å gjøre til de absolutt må. Gelen var langtidsvirkende og drepte soppen og bakteriene innenifra, og jeg måtte bare tørke over ørene hans annenhver dag (oftere ved behov). Da ble det litt mindre belastende for hunden, siden han slapp de ekle dråpene og pirkinga inni ørene, og jeg klarte å gjøre det positivt ved å gi masse godbiter og gjøre det til en kosestund. Jeg regner med at din hund klør i øret/ørene - det var nøkkelen for min hunds del, for han klarte rett og slett ikke å takke nei til å bli gnidd litt rundt ørene, og så tørka jeg bare litt her og der mens jeg gnei, ga godbiter og masse ros. Per i dag, to år senere, kan jeg fint kikke inni ørene hans, klippe med saks og nappe litt her og der uten protester. På veterinærkontoret er saken en annen, der er han ikke like medgjørlig, men det kan jeg nesten ikke klandre han for, så mye ubehagelig han har opplevd der.

Har dere hatt kontakt med oppdretter om dette? Jeg ville ha begynt der. Hør om dette er noen hun/han kjenner igjen fra andre i kullet, tidligere hunder eller foreldredyr. Ofte har de også tips om foringsrutiner, forvalg og så videre, i hvert fall hvis det er en erfaren oppdretter. Jeg er svært skeptisk til sånne gastrofor og ville nok valgt å prøve noe annet, men det handler mest om mine egne overbevisninger og erfaringer. Hvilket for gikk valpen på da dere henta den hjem?

Jeg hadde ikke det, nei. Farge er kun estetikk, for meg er andre ting mye viktigere. Men det er viktig for meg at hunden ikke er feilfarga, for jeg vil gjerne stille ut. Derfor ville jeg nok ha betalt mindre heller enn mer for den fargen slik du beskriver den. For meg går det av ei lita varsellampe når en farge koster mer penger enn en annen. Er valpene virkelig så jevne både i gemytt og eksteriør at det er hipp som happ hvem som havner hvor? Det har jeg litt vanskelig for å tro. Jeg ville nok ikke ha kjøpt valp der i fra, men jeg er nok over gjennomsnittet sær ?‍♀️