Torvald tåke

Jeg kjenner også en sånn BC, også kjenner jeg 10-15 stykker som ville ha gått bananas om det var all mosjonen de fikk. Man skal aldri basere seg på avvikene når man tar en avgjørelse. Bearded collie er samme størrelse som de andre hundene du snakker om, ofte litt større enn BC. Jeg skjønner ingenting av hva du mener med at vanlig collie blir for feminin for faren din. Det får meg til å tenke at du bør vente noen år med å kjøpe hund. Vær obs på at det er en del rusk på Aussiene, og at de kan ha mye vokt. Jeg ville ha kontakta raseklubben, der får man som regel god hjelp.

Jeg har vokst opp med flere border collier og border collie-blandinger, og for å være ærlig tror jeg ikke du gjør lurt i å velge den rasen. Det du kaller "ivrig" er egentlig enorm arbeidskapasitet og behov for å bruke kropp og hode, langt utover det "normale". Tur og lek holder ikke for en border collie. Ikke en gang hvis du legger på litt hverdagslydighet og triks vil det holde for de fleste border collier. En tilstrekkelig stimulert BC bjeffer normalt lite, en understimulert BC kan det være mye lyd i. Vi hadde en som bjeffa intenst på alle forbipasserende gjennom kjøkkenvinduet hele dagen mens husstanden var på skole og jobb. Den levde et normalt hundeliv, med tur, lek, triksetrening og hverdagslydighet, men det var ikke i nærheten av nok. Veldig mange BCer trenger en jobb. Jeg skriver ikke dette for å være frekk eller kjip, men det er en grunn til at det ligger så mange BCer ute for billigsalg og omplassering - mange undervurderer hvor mye hund det er. Jeg syns simiras forslag til alternativer er veldig gode og antakeligvis mer passende til ditt bruk.

Jeg er allergisk mot visse typer hunder, så sånne "drømmehund"-lister gjør meg nesten litt trist ? Min store drøm er en retrieverrase etter jaktlinjer med masse driv, arbeidslyst og klovnete glede. Det blir aldri noe av, dessverre. Aller øverst troner Jaktgolden, en skikkelig mørk gylden en som syns alt vi gjør sammen er morsomt. Det er den draumen! Av de litt mer realistiske framtidsdrømmene: - Airedaleterrier - Border terrier - Islandsk fårehund - Mudi - Pumi - Kelpie - Korthårscollie Enn så lenge holder jeg fremdeles fingrene kryssa for at de lager en vaksine mot hundeallergi som faktisk fungerer. Men jeg regner med at de har viktigere vaksiner å utvikle for øyeblikket.

Hva med å gjøre akkurat som dere gjør nå, altså avlede med en kommando, men i stedet for å belønne med godbit, belønne med leke? Prøv kanskje også å trekke ut kommandoene litt, altså sitt-1001-1002-1003, lek! Tenker at dere da får litt større avstand mellom bitinga og belønninga. Det kan også være en fin måte å begynne å lære inn ro i øvelsene og "bli" på, i tillegg til at dere får utvikla belønningslek, som jeg syns er supernyttig å ha på plass med min hund.

Systemet er ganske komplekst, det er en kausalitetskjede her som hunden må forstå, og da må man legge litt innsats i å hjelpe den til å forstå. Jeg ville ha brukt klikker, men hvis du ikke har brukt det tidligere, kan du også bruke belønningsord + godbit. Først må hunden ha ballen i munnen, så må hunden bevege seg i retning dingsen, så må hunden forstå at ballen skal nedi dingsen, og til slutt må den forstå at den skal gjenta hele rekka for å få samme resultat. Jeg ville ha belønna raust for alle skritt i riktig retning. Det høres ut som hunden ikke forstår hva han skal gjøre, så da må du ta noen skritt tilbake og vise ham det. Med "vise ham det" mener jeg ikke at du skal putte ballen i hullet og forvente at han gjør det samme, men ta han gjennom alle handlingene han må gjøre steg for steg. Ikke forvent at han skal "ta det" på en økt, og ikke tren for lenge av gangen. Hunder prosesserer læring når de slapper av etter en treningsøkt, så avslutt i tide og mens dere er på god fot. Når hunden tilbyr deg andre adferder, gjør han det for å prøve å forstå hva du vil at han skal gjøre. Det betyr at han er alt annet enn lite lærevillig, han gjør så godt han kan og vil veldig gjerne forstå! Hunden din er ung og midt oppe i tenåringsfaser, den er full av hormoner og det krever ekstra mye å lære inn nye ting i denne fasen av livet hans. Vær tålmodig. Å tenke at han er lite lærevillig er ikke konstruktivt. Videre ville jeg ha vært forsiktig med bruken av dingsen. Den kan lett skape stress, så hvis du må bruke den ville jeg ha begrensa tilgangen kraftig.

Tusen takk for et grundig svar med nyttige innspill! Jeg skal definitivt prøve meg fram med rådene dine. Vi har jobba en god del med selvkontroll og omvendtlokking, men hovedsakelig for å jobbe med fokus som på den første filmen. Jeg skal definitivt prøve å ta med meg det inn i stå under marsj også. Ståen til Torvald har vært veldig svak, og er til en viss grad forsatt det. Han hadde en skade i ryggen da han var yngre og en av fysioterapiøvelsene vi fikk beskjed om å gjøre da, var å gå fra sitt til stå "sakte og kontrollert", noe som gjør at han er veldig treg opp i stå. Han har også vært vant til stå-sitt-stå-sitt, og så videre, fra den samme øvelsen. Derfor har han lett for å synke ned i sitt igjen. Jeg skal gjøre litt undersøkelser rundt hoppstå - kanskje det rett og slett er lurest å lære inn stå helt på nytt, med ny kommando?

Jeg har hatt bur montert i baksetet til hunden min inntil nylig. Har mellomstor hund på ca. 25 kg og tilsvarende stort bur. Det var ikke optimalt, for buret ble stående bitte litt på skrå, men det funka som en midlertidig løsning. Buret tok opp hele det ene setet + setet i midten, jeg stroppa det fast med lastestropper og brukte forsetet foran som en slags støttevegg (kjørte det så langt bak at det låste buret fast mellom den seteryggen og bakseteryggen). Som sagt, ikke optimalt, men det gikk greit i ett år. Jeg ville absolutt ha prøvd buret før kjøp hvis det lar seg gjøre, jeg gjorde ikke det, og det var et mirakel at jeg fikk det inn. Det var snakk om millimeter heller en centimeter.

Jeg har nylig begynt å trene på øvelsene til bronsjemerket og LP1, for å få litt avveksling. Jeg sliter litt med stå under marsj. Han står som en prest, men må ha et "bli" for å skjønne at han skal stå igjen. Sier jeg bare "bli", ikke "stå", setter han seg. Jeg har en stund tenkt at det vil komme etter hvert, at jeg gradvis kan fade ut "blien", men han er fremdeles like avhengig av å få beskjed om å bli som han var da vi begynte å øve i april. Er det noen gode ideer til hvordan jeg kan få "stå" til å bety både stå og bli? Det skal sies at stå i seg selv var utfordrende for oss, det tok lang tid før han skjønte hva det ville si å stå, så jeg vil nødig krølle det til for mye for han heller.

Siden jeg aldri skal ha tispe kan du få "mitt" tispenavn: Marta! Lett å si, fint, litt morsomt. Perfekt, spør du meg. ?

Det høres for meg ut som dere må jobbe med å gjenoppbygge forholdet til hunden. Det er ikke sånn at bare fordi man har kjøpt en hund, så skjønner den og vil den umiddelbart knytte seg til dere og ønske å være nær dere. Akkurat som alle andre forhold, må relasjonen mellom menneske og hund etableres, vedlikeholdes og justeres gjennom hele hundens liv. Jeg ville kanskje ha begynt med noen enkle kontaktøvelser - belønn alle former for kontakt, både med stemme, godteri og lek, så forstår hunden at dere ønsker at den skal være nær dere. Pass på at dere ikke viser frustrasjon/sinne/skuffelse utad hvis hunden velger å søke oppmerksomhet hos andre enn dere. Det skaper ikke trygghet eller god stemning. Belønn heller hunden for å være utadvendt, og vis at dere syns det er fint at den viser trygghet med besøk i huset, da får dere også mulighet til å ta del i interaksjonen mellom hunden og gjestene. Knurringa har dere fått mange gode råd om, jeg har ikke så mye å tilføye der. Deres førsteprioritet som hundeeiere skal alltid være å sørge for at hunden er trygg, og hjelpe den til å finne trygghet hvis den opplever å mangle det. Kjeft og avstraffing har motsatt effekt. Vis heller hunden hva som er forventa av den ved å belønne all korrekt adferd. Jeg "korrigerer" ikke min hund med mindre han gjør noe som står på lista over uakseptable ting, og det er i all hovedsak adferd som er farlig for ham selv. Hvis han tygger på en sko, går jeg bare og henter skoen og legger den slik til at han ikke får tak i den på nytt. Jeg sier ikke "NEI FY!", men belønner han heller når han finner andre, mindre destruktive aktiviteter å holde på med innendørs. Belønninga treninger ikke å være godteri, det kan være så enkelt som et "bra" med litt innlevelse, eller at jeg setter meg ned på gulvet og blir med på leken. Han skjønner at jeg ikke ville at han skulle tygge på skoen, selv om jeg ikke sier det til han. Når det gjelder forvekslinga av kommandoord så tenker jeg at det også vil forbedre seg hvis dere får en bedre relasjon og kontakt. Det er også viktig å huske på at hunden ikke tilbyr "feil" adferd for å irritere dere eller for å være trassig - hunden skjønner ikke helt hva dere mener, og prøver å gjette seg fram til riktig svar. Jeg ville ha gått flere steg tilbake, innarbeida tydelige håndsignaler og senka forventningene betraktelig. Hundens oppgave er ikke å behage, underholde eller glede dere, og hvis det var derfor dere kjøpte hund tror jeg dere bør prøve å gjennomgå en liten holdningsendring. Det krever masse arbeid å få en hund som forstår hva du ber om og ønsker nærhet og kontakt.

Her i huset har vi en regel om at vi alltid skal gå en tur på minst en time hver dag. I tillegg går vi en tissetur om morgenen. I helger og ferier går vi som regel ikke mer enn de to turene, fordi jeg har inngjerda hage som han har fri tilgang på hele dagen fra mars til oktober når jeg er hjemme. I de månedene han er mindre ute i hagen og herjer eller på dager jeg har 8 timers dager på jobb, går vi tre turer om dagen, men den ekstra turen er som regel ikke på mer enn 30 minutter. Da kjører vi heller noen søk i snøen eller andre morsomme ting hvis han har mye energi. Vi er på fellestreninger omtrent to ganger i uka, de dagene er ofte slitsomme for Torvald og han har mindre å gi på trening hvis vi har traska i en time eller to først, så da kjører vi gjerne tisseturruta vår før trening og en gang etter trening. Om jeg trener alene er turregimet vårt som vanlig, for han blir ikke så sliten når det ikke er masse hunder, folk og andre forstyrrelser.

Jeg går med planer om valpekjøp i løpet av 2020/2021, og har bestemt meg for å gå for en mindre rase enn den jeg har fra før. Ettersom jeg er glad i å planlegge (og spare ?), har jeg allerede begynt å tenke på bilburløsninger. Nåværende hund er ca. 23 kilo og 51 cm i manken, neste hund blir 30 cm +/- og ca. 8-10 kilo. Jeg har alltid hørt at et "trangt" bur er det tryggest - betyr det at jeg bør gå for to separate bur, i og med at hundene er av så ulik størrelse? Har noen erfaring med å få laga bur på mål der den ene delen er mindre enn den andre? Eller tror dere at det kan funke med et vanlig dobbeltbur til gutta? Jeg blir meget glad for alle innspill! PS: gratulerer med dagen! ?

Jeg har hannhund nå, og har vokst opp med både tisper og hannhunder. Jeg valgte hannhund fordi min erfaring er at de er morsommere, lettere å dra igang, mer ukompliserte i hodet (som Simira skriver), og fordi jeg ikke orker mer løpetid. Jeg har delt hus med tisper som løp to ganger på 1,5 år, og med tisper som løp fire ganger i året. Jeg har delt hus med hormonelle, kåte hannbikkjer som gjerne tok seg en tur i nabolaget hvis vi ikke barnesikra alle dører, og jeg har delt hus med hannbikkjer som var ganske uberørte av løpetid hos naboen. Det har vært flere av sistnevnte enn av førstnevnte, vi har vel bare hatt én av førstnevnte type. Når jeg skulle gjøre regnestykket før jeg kjøpte min første egne hund, var jeg aldri i tvil om at jeg skulle ha hannhund, fordi jeg foretrekker worst case-hannhunden over worst case-tispa. Men det vil jo være individuelt hva man foretrekker og hva man syns er verst. Min største innvending mot min hannhund er at han helst vil gå med nesa limt i bakken, og at det har vært mye jobb å få han inn i arbeidsmodus, men sånne ting handler jo både om individet, hundens alder og modenhet, og om oppdragelse, og jeg veit om flere tispeeiere som har lignende utfordringer. Jeg skal ha hannhund neste gang også!

Dette høres veldig kjent ut, jeg har en hund som var helt lik. Jeg har jobba aktivt med det i snart to år, og nå begynner det å løsne. Det jeg har gjort, er å gradvis innarbeide en slipp-kommando og gi han en jobb som innebærer å ha ting i munnen. Man, eller i hvert fall jeg, kunne ikke begynne med ball eller draleke, det har for høy verdi, så jeg begynte i det små, med ting han ikke har sterke følelser for. Jeg begynte med å la han "låne" ting, altså jeg ga han noe, et lokk til en matboks for eksempel. Med en gang han tar den i munnen, tilbyr jeg noe han liker bedre, godis i min hunds tilfelle, og bytta tilbake. Sånn holdt jeg på LENGE, med hverdagslige objekter av lav verdi. I begynnelsen fikk han bare beholde objektet i ett sekund, gradvis lot jeg han holde det lenger før jeg bytta tilbake. Jeg passer på å aldri havne i situasjoner der jeg må "jekke" noe ut av munnen hans, med mindre han har fått tak i noe som kan være farlig på tur, for eksempel. Det har heldigvis aldri skjedd. Etter lokk gikk vi til sokk, som han er glad i, men ikke besatt av. Jeg la også på slipp-kommandoen, som er "takk". Når det begynte å sitte greit med objekter av lav og middels verdi, satte jeg han i arbeid. Jeg øvde inn "bære"-kommando, som vi kaller det, som er en apport. Han henter ting for meg, tar dem med til meg, og bytter mot godteri, lokk eller sokk. Med dette på plass har jeg gradvis introdusert ting av høy verdi. Han er ikke klar for gul tennisball enda, det er lidenskapen hans, men alle andre leiker går nå fint å bytte bort. Han har også blitt en veldig nyttig hund, driver jeg med hagearbeid kan jeg få han til å hente hanskene eller vannkanna, og han elsker det. Jeg begrenser fremdeles tilgangen på leiker av veldig høy verdi, han får for eksempel bare ha gul tennisball når han svømmer, og andre baller når vi er på trening eller etter konkurranse. Kluet for meg har vært å ta kontroll over leikene hans, være den som setter igang leik og også avslutter den, uten at han føler at jeg stjeler fra han. Siden din ikke vil ha godbiter, ville jeg ha prøvd å bytte objekt mot objekt, og kanskje sette ord på det når leiken er over, for eksempel "ferdig". I drakamp trenger han ikke å vinne hver gang, si "ferdig" og belønn med ros og magekløe, siden det høres ut som han liker det. Husk at belønning ikke må være godteri, stemmebruk og toneleie kan ha stor effekt, og med en hund som er så glad i kos ville jeg definitivt ha prøvd å utnytte det i treninga. Min erfaring er at å jobbe med dette også er med på å styrke relasjonen mellom dere, fordi hunden lærer seg å se til deg for leik og moro. Det kan ha veldig positive ringvirkninger for møteproblematikken også ?

Det er en grunn til at doodleprodusentene hovedsakelig retter seg inn mot familiehund-markedet. Svært få folk som har et snev av genuin hundeinteresse er interessert i å betale 20000+ for en blandingshund, og enda færre for en blandingshund som reklameres for som allergivennlig og røytefri. Folk som har litt erfaring med hund skjønner ganske fort at det er reinspikka ljug. Dessuten skal du ikke kunne mye om genetikk for å forstå at måten rasen presenteres på av oppdretterne ikke kan være realistisk, og at resultatene av avlen vil variere enormt. Det som nok provoserer meg mest, er at doodlepopulariteten i 99% av tilfellene handler om utseende. Hvorfor kjøpte du ikke en puddel, eller en labrador, har jeg mange ganger spurt. Svaret har hittil alltid kokt ned til at de er "sååååååå mye søtere". Vel, der har du det. Folk er ikke interessert i helse, mentalitet, pelskvalitet eller bruksegenskaper, de vil ha en hund som ser ut som en liten bjørn. Du sier man alltid har avla fram nye raser, men har man alltid avla fram nye raser uten tanke for noe annet enn at de skal ser søte ut? Svaret er stort sett nei, og der svaret er ja, så har vel mange av de rasene det gjelder store helseproblemer? Ergo burde vi være i stand til å støtte oss på den empirien og svare entydig "nei" på spørsmålet om vi trenger flere raser som har som hovedfunksjon å være søte. Med at alt dette sagt føler jeg for å presisere at jeg selv er oppvokst med hauger og lass av merkelige blandingshunder med ulike utfordringer og fordeler. Jeg har ikke noe mot hunder, jeg elsker hunder, det er derfor jeg bruker mesteparten av fritida mi på dem, og jeg diskriminerer ikke på rase eller mangelen på det. Det jeg er svært skeptisk til, er uetisk avl, umoralske oppdrettere med kyniske markedsføringstaktikker, manglende informasjon til valpekjøpere, bevisst avl på bikkjer uten papirer eller helsetester og det reindyrka fokuset på at hunden skal være "søt". Jeg syns selvfølgelig at min hund er fin, og jeg ville ikke ha kjøpt en hund jeg virkelig ikke likte utseendet til, men jeg kommer aldri til å la utseendet råde over valget av "rase", det være seg blandingshund eller rasehund. Kjøp en puddel eller labrador, da vel, hvis det er de egenskapene man er ute etter. Noe annet er i mine øyne å innrømme at man velger hund etter estetikk, og da kan man like så godt kjøpe seg en kampfisk. De har veldig fine farger!

Hadde faktisk ikke tenkt på Cairn, mest fordi jeg vokste opp med en nabo som hadde 4-5 Cairns av gangen, og alle var overvektlige, late og uflidde drog som prøvde å spise alle andre hunder de møtte på sin vei. Men jeg ser jo at de egentlig er fryktelig søte, og laga for å ha en jobb sånn fra gammelt av, så jeg skal ta en ekstra kikk på rasen ? Morsomt å høre at det finnes individer som går elite, selv om det kanskje ikke er normalen. Jeg har tenkt på sheltien, men egentlig slått den fra meg på grunn av pelsen og fordi de individene jeg har møtt har vært mer nervøse enn reserverte. Er det et utbredt problem i rasen, eller har jeg bare vært uheldig med de jeg har truffet?

Pyrineer har jeg tenkt på, men det er en del av dem i hundeklubben, og jeg ser at de nok er hakket for aktive. De fleste jeg kjenner som har rasen er folk som driver med hund på heltid, og jeg er redd jeg ikke klarer å tilfredsstille aktivitetsbehovet 100%. Både Airdale og Schnauzer står på kortlista mi, jeg syns det er en innmari spennende raser. Har også andre terrierraser der, jeg dras nok mot de litt mer viljesterke rasene, kravet om en førerorientert hund kan vel kanskje modereres til at jeg ønsker en hund som med trening kan bli det. Trenger ikke å være født myk, eller bli det! Det viktigste er at de er treningsglade. DSG er definitivt aktuelt, skulle bare ønske de kom i en strihåra variant ? Papillon har jeg dessverre noen inngrodde fordommer mot, skal se om jeg klarer å kvitte meg med de fordommene gjennom litt grundig research. Takk for gode forslag! Spennende! Denne hadde jeg ikke tenkt på. Takk!

Om omtrentlig ett år ser jeg for meg å gå til anskaffelse av en hund til. Spørsmålet er bare hvilken rase jeg skal gå for. Jeg har en portis fra før, men ønsker ikke en til, hovedsakelig fordi jeg syns det er gøy med utstilling, men ikke like gøy med den voldsomme utstillingspelsen som kommer i veien for seler, drar med seg halve skogen hjem hver gang, og som krever enormt mye stell jevnt over. Ønskelista mi er som følger: - En aktiv rase som vil være med på det meste - Helt greit med pelsstell, men vil helst ha en rase som ikke har en utstillingspels som gjør det vanskelig å være høyt og lavt i skogen og på treninger. Vil ikke måtte ta hensyn til det i hverdagen. - Jeg vil gjerne ha en rase med strihåra pels, men det er ikke et krav - Helst litt mindre i størrelse, men ikke minimini. Ser for meg ca. 5-15 kg. - Relativt utadvendt gemyttmessig. Vil heller jobbe med ikke å hilse på alle, enn med å godta nye folk og steder. - Bjeffing bryr jeg meg lite om, rasen kan godt være av den vokale typen - Treningsvillig og lærevillig, rimelig førerorientert. Planen er å bruke hunden i rally, lydighet, smeller, spor og alt mulig annet som jeg bruker portisen til per nå. Jeg har jo gjort meg noen tanker om aktuelle raser selv, men det hadde vært spennende å se hvilke andre raser som kan passe disse kriteriene!

Takk for mange gode tips, jeg skal definitivt sjekke ut kurset til Fanny Gött! De siste ukene har ting faktisk løsna litt. Det som virkelig gjorde susen (tror jeg), var at jeg lånte med meg hunden til foreldrene mine hjem, og innlemmet han i treningsrutinene våre. Hver gang Torvald skrudde seg av og la seg ned eller begynte å snuse rundt, bytta jeg hund, og Torvald syns nok det er uuuuuurettferdig. Plutselig er han på igjen, og vi har endelig fått øvd inn en del av klasse 3-øvelsene som han hittil bare har rynka på nesa av. I tillegg har høyreføringa virkelig begynt å falle på plass. Den siste uka har det bare vært meg og Tore på sporet, lånehunden var savna hjemme, og jeg var nervøs for at uvanene skulle vende tilbake litt fort som de forsvant, men det har de hittil ikke gjort. Hurra!

Han er en portis. Der tror jeg du traff spikeren på hodet! Jeg har tenkt samme tanke selv, at jeg i for stor grad har vært på tilbudssida i treninga, og at han har blitt litt blasert av alle forsøkene på å skape engasjement. Rådene jeg har fått av ulike instruktører vi har deltatt på kurs hos har hele veien vært at jeg må tilby mer, være morsommere, mer interessant, men nå har vi kommet dit at jeg må iføre meg klovnekostyme for å bli noe særlig morsommere. Forrige rallystevne vi gikk var han helt med til skilt sju, da kom det en dekk, og han responderte med å legge seg ned på sida og bli liggende. Halen går, og han viser ingen tegn til stress, han ser bare ut til å føle at han trenger en siesta. Vi holder til på sentrale Østlandet.

Hvordan lokalisere hundens på-knapp? Torvald (tåke) er en strålende hund, lettlært og morsom, men han vil kun gjøre ting i sitt eget tempo. Etter å ha vært utsatt for et hundeangrep som valp ble han reaktiv og stressa, og jeg gikk inn i totalt ro-modus. Resultatet er en hund, som nå er tre år, som finner roen i alle situasjoner, også når jeg ønsker trøkk og fart. Vi trener lydighet og rally, men blir fort stående fast, fordi han skrur seg av raskere enn lynet. Rasen er normalt aktiv og med mye driv, så dette dreier seg nok mest om individ og oppdragelse. Jeg føler jeg har prøvd "alt": verdens beste godbiter, ulike plasseringer, drakamp, apportbelønning, korte økter, lange økter, favorittballen, jeg har løpt, krabba, rulla rundt, lagd spennende lyder og leikesloss - ingenting har langvarig effekt. Er det noen her som har forslag til hva jeg kan gjøre?