breton

Jeg har da ikke noe problem. Jeg påpekte at jeg synes det er forskjell på innkalling og kontakt og at innkallingen alene ikke hjelper hvis det et ulv i nærheten. Jeg er usikker på hvor det ble en stor greie, men jeg beklager hvis jeg har formulert meg klønete eller tråkket noen på tærne. Det har vi, og oftere enn veldig mange andre fulgehunder. Han er aldri mer enn 150 m unna. Likevel kan han bli tatt av ulv.

Ja, jeg har da ikke sagt noe annet heller? Jeg VET at det er en risiko knyttet til det, og jeg vet at folk her på forumet og ellers ville tenke at jeg kunne skylde meg selv om han ble tatt. Men hvis han måtte være i bånd hele livet og aldri få gjøre det han er laget for og elsker mest av alt her i verden, ville jeg ikke kunne stå inne for det heller. Uansett hva jeg velger kan det få en uheldig utgang. Men hunder dør i myrer og av påkjørsler også, en viss risiko er det uansett forbundet med å slippe jakthunder.

Jeg mener fremdeles at innkalling og kontakt er to ulike ting. Vi har tilnærmet 100 % innkalling på bretonen, men han går likevel 150 m unna der det er fuglelukt feks. Vi kan lett kalle ham inn fra det, men han befinner seg nå der uansett. Og du trenger ikke belære meg om at det kan være andre i nærheten - han er aldri løs her vi bor nettopp pga det. Det eneste stedet han får gå løs er på hytta der det er bøttevis med ulv. Oh the irony...

Hvordan hjelper min gode innkalling hvis hunden min er 150 m unna og jeg ikke ser ham og dermed heller ikke ulven?

Du kan ta toget til Vestby og gå derfra langs Vestbyveien. Det er et stykke, men ikke uoverkommelig. Ellers kan du sjekke bussen som Simira sier. Her er kart som viser hvor det ligger: http://www.180.no/firmavis/9728325879511.htm

Gratulerer så mye, og velkommen til verden små ekornbabyer

Svaret bærer mest preg av at "noen" er fornærmet synes jeg.

Chapter 1 - Introduction Page 51 Adobe® Photoshop® Lightroom™ 1.0 was released on February 19th 2007, after a long public beta period, and it rapidly became a hit. Thousands of users flooded the forums looking for answers to their questions. In the 3½ years that have followed, Lightroom has continued to gain popularity, becoming the program of choice for amateur and professional photographers alike. When you have a question or you get stuck with one of Lightroom's less intuitive features, where do you look? Do you trawl through thousands of web pages looking for the information you need? Perhaps post on a forum and wait hours for anyone to reply? Maybe you try to figure out the Help files? From now on, you look right here! Adobe Lightroom 3 - The Missing FAQ is a compilation of the questions most frequently asked by real users on forums all over the web. This book isn't intended to be a basic step-by-step introduction to Lightroom. There are already books to fill that need and some things are far too obvious to need a book anyway. But there is one big gap— troubleshooting and reference material. I know you're intelligent (after all, you chose to buy this book!), and I'll assume you already have some understanding of computers and digital photography. You'll find a quick introduction at the beginning of each section, to give you an overview if you're a new user, but unlike those step-by-step books, I'm not going to tell you what you ‘must' do—I'm going to give you the information you Introduction

Du skriver mye fint her, TonjeM. Jeg var ikke overvektig som ungdom, men slet likevel med gymtimene. Jeg er elendig i all slags ballsport, og brukte mye energi på å lære meg en teknikk for å unngå å få ballen samtidig som jeg tilsynelatende så aktiv og interessert ut. Slitsomt, og skulle jeg hatt en time med det hver dag ville skolegangen min blitt mye mindre lystbetont. Det må jo oppleves enda verre for de som i tillegg er overvektige. Jeg skal ikke gjøre dette til en kostholdsdebatt, men det er interessant at overvekten har eksplodert blant unge i samme periode som vi som samfunn har vært ekstremt "fettskremte" og hvor det meste av fett erstattes med stivelse. Jeg tror dette har bidratt sterkt til økende overvekt, kanskje til og med i like stor grad som mindre aktivitet.

Gratulerer

Det ville nok komme an på min reaksjon tror jeg. Bretonen tror alle i verden synes han er verdens herligste, og er alltid blid mot alle. Men hvis han opplevde at jeg virkelig ble truet og var redd, tror jeg han ville trå til faktisk (i hvert fall er det det jeg sier til meg når jeg er alene på hytta . Spanielen har jeg ikke noe tro på i en krise, enda så knyttet hun er til meg.

Test

Motbetinging? Min redde hannhunden ble mye mindre redd og utagerte sjeldnere når han etter hvert skjønte at andre hunder medførte godbiter. Etter hvert søkte han ofte selv støtte i meg. Startet med å presentere godbitene når jeg så den andre hunden, før han gjorde det. Ventet etter hvert litt lenger slik at han rakk å se hunden først.

Jeg bruker LR og Ps CS5, men tipper elements hadde holdt til mitt bruk. Valgte likevel å kjøpe ps når jeg var student i fjor, blant annet på grunn av content-aware fill funksjonen. Du kan vel kjøpe billigere lisenser fordi du er lærer, Yodel? Da ville jeg hvis jeg var deg gått for LR til daglig bruk og elements eller ps til mer avansert redigering.

Det er helt sikkert sant. Samtidig er det en hårfin balansegang mellom grunner og unnskyldninger noen ganger. Jeg har spist etter statens anbefalinger/GR/Vektklubb.no de siste 20 årene, og likevel gått jevnt og trutt opp. Jeg kunne slanke meg hvis jeg veide absolutt alt jeg spiste og holdt meg stramt på 1300 kcal. Da kunne jeg en god uke gå ned 300 gram, oftest mindre. Så fort jeg slapp opp taket gikk jeg langsomt opp i vekt igjen selv om jeg altså fremdeles fulgte statens kostholdsråd og bare spiste magre alternativer. Fortere hvis jeg spiste sjokolade i helgene. Ganske håpløs situasjon og ikke spesielt motiverende, og andre oppfattet sikkert at jeg var full av unnskyldninger. Når jeg la om kostholdet mitt i fjor, først via en litt sær diett og deretter over til vanlig LCHF viste det seg at jeg kan spise 2-3000 kcal pr døgn og likevel gå nedover jevnt og trutt. I tillegg har jeg oppdaget at når kroppen min faktisk får det fettet den trenger og slipper stivelse osv, har jeg ikke lenger vanvittige humørsvingninger (disse forsterket selvsagt også behovet mitt for raske kabphydrater tidligere og dermed var det en vond sirkel), jeg er ikke lenger tett i nesen (jeg ante ikke at jeg var det en gang før det løsnet), eksemen mitt er nesten helt borte, kroppen min har forandret seg og blitt mer muskuløs med nøyaktig samme treningsmengde osv. Poenget mitt er altså at det som kan virke som dårlige unnskyldninger kan være noe annet, feks. et kosthold man ikke tåler. Og det det er ikke alltid man kan få en diagnose heller. Jeg mistenker at jeg har vært i nærheten av insulinresistens, men ikke fått det påvist. Og nå orker jeg ikke karbe meg opp for å teste heller. Det spiller egentlig ingen rolle for meg så lenge jeg er frisk nå.

http://diabetesdoc.bloggsida.se/

Så nydelig han er

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

http://www.yr.no/nyheter/1.7995885 En dårlig nyhet kan tydeligvis ikke sies for ofte.

Vi sier jo ofte at en sak alltid har to sider (det ble nettopp skrevet i en tråd, det var sånn jeg kom til å tenke på det. En annen variant er at saken har tre sider - den enes, den andres og sannheten. Men er det egentlig sånn? Finnes det saker der man med rette kan ta side? Jeg tenker for eksempel at det er naturlig å i hvert fall i stor utstreking ta side og ikke være interessert i motpartens versjon når noen i familien står i konflikt med utenomverden. Videre tar jeg lett side hvis det er et opplagt offer, feks. i voldssaker (forutsatt at jeg er rimelig sikker på at det er sant, selvfølgelig). Hva mener dere?

Dette har vært oppe flere ganger før, og lar seg sikkert søke opp. Jeg mener bestemt at konklusjonen er at en hund er etter kjøpsloven en ting, og man kan ikke bestemme hva som skal skje med en ting etter at den er solgt. Det er å innskrenke kjøpers rettigheter og er ikke lov. En slik kontrakt er dermed ugyldig. Og så er det selvsagt ikke spesielt redelig som kjøper heller å skrive under på en slik avtale, men det er en annen sak. Oppdretter må gjerne ha ønsker om hva valpekjøper skal gjøre, men kan altså ikke stille krav.

Ja, det mener jeg det ikke lkan herske særlig tvil om. I den grad det kan bidra til opplysning tror jeg heller ikke nekrofili er en medfødt legning, f.eks, men en seksuell preferanse skapt av omstendigheter, på samme måte som jeg mener pedofili oppstår. Sånn sett mener jeg en del "filier" er mer sammenlignbare med fetisjer enn med egentlig seksuell legning. EDIT: For å svare på overskriften din: nei, jeg mener ikke at man er dum om man ikke har noe imot pedofile. Jeg har mye imot handlingene til de som velger å begå overgrep, men har ikke noe imot pedofile per se. Mange (muligens de fleste) av dem er dypt fortvilte mennesker, og mange av dem har jo selv vært utsatt for fryktelige overgrep. Edit2: Men det betyr ikke at jeg vil ha dem som lærere eller i andre yrker hvor de svar omsorg for barn.

Aller først, jeg svarte på ditt spørsmål om hva som gjør at det er mer sannsynlig at en pedofil vil misbruke noen enn en hetero i sølibat. Det betyr ikke at jeg mener at mine to oppgitte grunner er gyldige for alle tilfeller, eller at jeg mener at det er slik at alle pedofile begår overgrep (jeg mener riktignok at ingen er født pedofile, men det kan vi bare være uenige om ). Så til det jeg har sitert over. Poenget mitt var jo nettopp at de gjennom rasjonaliseringen IKKE ser på overgrepene som misbruk, men som helt ok sex mellom to personer, hvorav den ene tilfeldigvis er mindreårig. De oppgir begrunnelsene jeg har skrevet i mitt første innlegg. Staff har feks kommet med uttalelser som ligner (uten at jeg har beskyldt ham for å være hverken pedofil eller overgriper) på disse rasjonaliseringene: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/lommemannen/artikkel.php?artid=508481 Her er et eksempel på en kilde som sier det samme som meg om begge årsakene for øvrig: http://www.virkelig.no/artikler/157-spesialpsykologen.html I sum mener jeg altså at det er farligere for barna mine å omgås den jevne pedofile enn det er for meg å omgås den jevne sølibate hetero. For å forenkle veldig.

Minst to grunner, som også delvis henger sammen: 1. Mange pedofile har vært utsatt for overgrep selv og har gjennom dette fått emosjonelle og psykiske skader som gjør at de er mer tilbøyelige til å begå overgrep selv også. 2. Tanken på at du aldri noensinne kan ha sex (det tenker du neppe som hetero selv om du midlertidig er uten sex), kan nok føre til en "fiksering" som gjør at trangen blir desto større. Legg til at man i mange pedofile miljøer rasjonaliserer overgrepene dithen at barna ønsker det selv, at man bare driver med undervisning de kan ha nytte av senere osv, og du får etter min mening i hvert fall en økt risiko for overgrep sammenlignet med deg som hetero uten sextilgang.