Aya

Jeg veet ... Det er mange nydelige harehunder, og harejakt virker veldig spennende. Men jeg kommer jo til å tusle i hælene på samboer og hans jaktkompiser for å lære av de de første årene, og av de er det ingen som driver med harejakt. Derfor, hvis vi skal ha EN jakthund, må det være en som kan brukes til enten elg eller rådyr+ettersøk+leve et aktivt liv resten av året, med trekk og kløv (derfor utgår de laveste rådyrhundene). Senere kan det jo hende jeg blir litt mer selvstendig i jakten, og da er det mye jeg kunne tenke meg å snuse på, både hare, rev og mer fuglejakt f.eks ...

Takk for svar! Kanger, hehe, jeg ser absolutt poenget ... Indre Agder er ikke akkurat kjent for lite flått! Hvis det blir rådyrhund blir det nok drever ja, Kaja, det er det samboer har mest lyst på. Beagle er lite brukt her nede, antar det har med terreng å gjøre. Beaglen går, såvidt jeg har forstått, fortere enn dreveren og er noe hardere i drevet på dyret, og med relativt små jaktlag er en litt mer saktegående hund å foretrekke. Det er iallefall det folk sier Det er bare det at jeg egentlig har mer lyst på elgjeger ... Selv om det er flere argumenter for å velge rådyrhund sånn egentlig, både med tanke på sesong og annet. Men det er et behov for elghund, jeg ønsker meg en stor hund - større enn bc/lapp-blandingen - og jeg er fryktelig fryktelig forelsket i jämten EDIT: Bare for å presisere: På vårt jaktlag finnes det ingen elghund, ei heller elghundfører. EDIT2: Jeg har superlyst på harehund også .... Men jeg kan nesten ikke ha en av hver heller! Da skulle jeg nemlig hatt jakt-cocker også Jeez ... hundesamler.

Okey, litt om oss først. Samboeren min har jaktet "hele livet", både elg, rådyr og hjort. Han er jaktleder på laget og har dermed også eget terreng. Jakt er den store interessen. Jeg har vokst opp i skogen og på heia, og har hatt hund "hele livet". Jeg har vært med på jakt i flere år, men som jager (på elgjakt) og har trent blodspor og gått kurs. Nå tar jeg jegerprøven, og jeg er interessert i å drive med det aller meste av jakt, men det som ligger "rett utenfor døren" i form av dyr og terreng er først og fremst elg og rådyr (noe hjort), samt rev og hare. Jeg har hatt fuglehund før og synes det er morro, men for å jakte fugl her må man egentlig reise vekk - og selv om jeg synes både hare- og revejakt ser spennende ut er det mest naturlig å gå i retning av rådyr/elg iom. at det er det samboer og læremester driver med. Så kommer jeg til saken. Fordi mye av jaktinteressen min også handler om det å jobbe sammen med en hund vil jeg ha jakthund etterhvert. Det står mellom elghund (jämt) og rådyrhund (mest sannsynlig drever, evt. basset fauve?). Samboer vil helst ha rådyrhund fordi sesongen er lengre, samtidig er det lettere å få tak i rådyrhund enn elghund - alle elghundene rundt her er opptatte hver lørdag i elgjakten på andre lag. I tillegg ser jeg for meg at med en jämt får jeg gjort mer av det jeg ønsker resten av året; kløving, trekk, lange heiturer. På sikt vil jeg gjerne satse på ettersøk også. Hva mener dere? Pro's and con's for de to jakthundtypene/jaktformene? Hva er best å satse på som ny i jakthundgamet? Noen innspill rett og slett? Beklager langt og rotete innlegg.

Veldig enig med Jaktlykke. Jeg synes egentlig at man bør ha hatt endel timer på jakt, særlig elgjakt, før man begynner som aktiv ettersøksekvipasje. Jeg synes også det er en stor fordel å være skytesikker selv, i endel områder er det veldig vanlig (og mye mer praktisk) at hundefører også kan avlive dyret, det er tross alt ikke alltid det er så lett å få to personer til å stille opp på kort varsel. Men for en erfaren jeger og hundeperson tror jeg ettersøk må være utrolig spennende og givende å drive med! Og en gang i fremtiden er det mitt mål også ...

Ja, det var jo igrunn et godt poeng! *Vurderer å lese litt nøyere neste gang*

Jeg søker master på særskilt grunnlag i år. Jeg oppfyller karakterkravene med glans, men har ikke den heelt korrekte faglige bakgrunnen. Jeg vet jo ikke om jeg kommer inn (håper!!), men jeg fikk iallefall beskjed av opptakskontoret om å søke med følgebrev hvor jeg gjør rede for grunnen til at jeg mener jeg bør komme inn.

*Fnis* Eksen min også! Jeg: "Hvordan ser hun ut da, den nye daten din?" Han: "Hun er veldig søt i fjeset" Når det gjelder litt mer on topic-relaterte temaer så er det jo mange årsaker til at folk er overvektige, men de aller fleste handler om (tror jeg) psykiske årsaker, dårlig kosthold og inaktivitet og dårlig impulskontroll. Det finnes selvsagt mennesker som har dårlige fysiske forutsetninger for å være slanke, enten det er genetisk betinget overvekt eller ulike former for sykdommer eller medisiner, men for de fleste tror jeg det er viktig å fokusere på hvorfor man tar de valgene man tar - hvorfor overspiser man? Hvorfor er man inaktiv? Er det depresjon som gjør at man trøstespiser? Er det angst som gjør at man ikke tør å gå ut og dermed blir veldig inaktiv? For mange blir overvekten et symptom på bakenforliggende problemer som jeg tror man må lufte og få ut i lyset hvis man skal lykkes med en gjennomført livsstilsendring. For selve det å gå ned i vekt, helt fysisk, er for de fleste ikke vanskelig - det handler om å spise riktig og trene hardt, aller helst en kombinasjon av styrke og kondisjon. For de som ikke har særskilte utfordringer som krever mer medisinsk kompetanse enn jeg har, vil det være en suksessoppskrift. Men det ER jo ikke så enkelt. Mange overspiser av de samme årsakene som gjør at andre drikker, shopper, har anoreksia eller bulimi, er sexavhengige, bruker piller - eller andre måter for å fortrenger de vonde følelsene og erstatte de med en (dessverre kortvarig) følelse av lykke og kontroll. Da sier det seg selv at man må jobbe med mer enn kosthold og trening for å lykkes med prosjektet. Ja, og så har du sånne som meg da. Som spiser fordi jeg er fryktelig glad i mat, SÆRLIG godteri, kaker og alt som er søtt, og som er en livsnyter av rang. Jeg ELSKER å kose meg! Men jeg trives ikke særlig godt når jeg legger på meg, og trener derfor hardt og har en relativt god selvkontroll i ukedagene. Jeg har det veldig mye bedre som slank og trent og med et sunt kosthold, enn i de periodene jeg spiser sjokolade til lunsj og lakris til kveldsmat. For sånne som meg er et skikkelig realistisk vurderende blikk på seg selv og et hardt tak i nakken det som må til

Ikke vær redd du Svulst er en fellesbetegnelse som ikke sier noen ting annet enn at det er en kul av noe slag, og de aller aller aller fleste av de er helt fullstendig fine. Men supert at du sjekket det ut, det skal man alltid gjør med nye kuler! Jepp, henvisning trengs. Synes du skal melde deg inn på et litt stort treningssenter! Der får de fleste nye medlemmer en gratis time med instruktør som kan sette opp et program for deg og vise deg hvordan du skal utføre øvelsene riktig. Og så har de jo gjerne endel gruppetimer som er morsomme også!! Trening på senter er gøy :) Jeg har vært på jobb med hund i dag, veldig koselig å kunne ha med Zima på tur for eldre, småbarnsmødre og hjemmeværende av andre grunner - hun ruslet rundt blant de som var med og gikk og var en skikkelig liten icebreaker. I morgen er det Pea sin tur! Jeg har en fin jobb!

Akkurat nå ... gjør jeg meg klar til første kvelden på jegerprøvekurs! Morro! Håper alle har det bra! Stor klem til 2ne, syke hunder er så dritt at det nesten ikke går an å beskrive, lykke til med oppgaver til oppgaveskrivere og Siri - jeg BURDE hatt en sånn penn til å ta notater med på jegerprøvekurset. Jeg tror at akkurat det hadde gjort at jeg glir lettere inn blant alle de tøffe mennene (les: 14 år gamle guttene).

Går det ANN å være søtere! Sjarmtroll altså!! ^^

Så fint å høre sånne kommentarer også! Jeg er helt forelsket i rasen, og tror den ville passe veldig godt inn her. Samboer er aktiv jeger på egen tomt, jeg har snart jegerprøven i boks selv og har trent endel blodspor tidligere, og i tillegg vil jeg ha en aktiv, litt større hund til kløving og lange turer ... Kan det passe bedre med noe annet enn jämt da?

Hei sonen! Jeg har savnet dere!

Schäfer er en gammel drømmerase. Men egentlig sikler jeg litt i jakthundretningen nå - ei lita jämtfrøken hadde jeg ikke sagt nei til!

jeg tror det finnes ting vi ikke kan forklare - kall det spøkelse, ånd, energi - men jeg tror endel hendelser og mennesker setter såpass store spor etter seg at vi levende også kan merke det. Jeg har en nær venninne som har opplevd ting i huset sitt som er fullstendig umulig å forklare, for eksempel. Jeg er absolutt ikke sånn at jeg kjøper alt, jeg tror det meste er innbilning eller har andre forklaringer, men noen av de tingene som har skjedd hos henne er rett og slett uforklarlige og går imot de vitenskapelige forklaringene jeg vet om. For eksempel at da hun pusset opp det eldgamle huset sitt våknet hun en morgen til at alle spannene med maling var flyttet og satt på en rekke. det var slepemerker på gulvet i støvet, hun var alene og alle dørene var låst. jeg tror ikke hun lyver ... og da må jeg jo tro på henne.

Vi har helt delt, og det er veldig fornuftig på det stadiet vi er nå (helt nyinnflyttede). Jeg betaler husleie som inkluderer strøm o.l., vi deler mat 50/50 og betaler hver våre ting. Når vi etterhvert blir enda mer etablert synes jeg Simira sin løsning, med at man betaler en lik prosentandel av inntekt, slik at man relativt sett bruker "like mye" på utgifter er rettferdig dersom man har veldig ulik økonomi. Får vi barn synes jeg det er mest naturlig med en mer felles økonomi.

Hos oss er hundene veldig mine og fullt og helt mitt ansvar. Jeg fòrer, jeg går tur, jeg betaler alt som har med hundene å gjøre. Jeg vil ha det sånn også, jeg har tatt med meg hundene inn i forholdet og jeg vil gjerne at han skal oppleve det å bo med hunder som positivt. Derfor er jeg veldig opptatt av å ikke spørre han veldig mye om hjelp eller avlasting. Han er suveren helt av seg selv da! Han elsker hundene, leker masse med de, koser masse med de og kan godt finne på å ta de med ut alene - men det er når han har lyst Og det synes jeg er veldig ok.

To nyyydelige Greyhounds - Lettie og Bowie. Inntrykket av pur eleganse og rett og slett nydelighet ble ikke mindre av at første gang jeg møtte de var i fult firsprang på en strand på Jæren. Lettie er den vakreste hunden jeg har sett i mitt liv altså.

Denne uken: Tirsdag: Jogget 7 km i sterk motvind (phu). Onsdag: Løp 5 km på mølla (30 min) og trente 20 min styrke for hele kroppen etterpå. Torsdag: Så støl at jeg måtte bruke armene for å snu meg i sengen, for magen var helt ubrukelig. Fredag: Løp 5 km og trente 20 min styrke for hele kroppen før jobb. Ukens lærdom: Jeg er såå fornøyd med at jeg klarer å trene klokken seks om morgenen, og føler meg fantastisk resten av dagen + jeg har vissen kjernemuskulatur og må virkelig begynne å jobbe med den, å ta tre repetisjoner planke skal jeg faktisk ikke bli SÅ vanvittig støl av. Så nå må planken inn som en annenhverdaglig foretakelse tror jeg, kanskje 3x1 min før sengetid eller noe sånt?

Såvidt jeg vet - ikke hvis bilen stod stille (parkert)? Jeg vet iallefall at eksen min sin forsikring dekket evt. skade dyrene på gården måtte gjøre på annen manns eiendom, f.eks hvis kuene stakk avgårde og ødela en bil på veien. Skjønner ikke helt hvorfor ikke hest går under samme paragraf. Men hvis bilen er i bevegelse og iallefall hvis det er hest med rytter, vil det være annerledes.

En til to syntes jeg gikk helt greit, det blir jo litt mer å holde styr på på tur, men man har tross alt to armer. Tre hunder er innmari mange hunder. Jeg har hatt det, og da to av de gikk relativt dårlig overrens ble det endel krangling på turene. Å være alene med tre hunder når to bråker og den siste kaster seg inn uten helt å skjønne hva det hele dreier seg om, er STRESS. Å gå med tre lydige, løse hunder de dagene alt gikk fint gikk veldig greit, men jeg hadde definitivt ikke orket det i by eller tettbebygd strøk. Det er jo stor forskjell på raser også da, å gå med tre små er enklere enn tre store (jeg hadde to bc'er og en sheltie).

Det er min erfaring også, særlig med alvorlige skader eller ting som gjør veldig vondt. Jeg har hatt en hund som har haltet rundt på to bein pga salt eller snøklumper, men som ikke viste med et eneste tegn at hun hadde en tann som var knust og helt forferdelig betent. Jeg ante ikke at hun hadde så vondt i munnen før jeg så at hun avlastet bittelitt da hun tygget på tyggebein - men det var så vondt at da tannen skulle trekkes måtte hun legges i den dypeste narkosen de bruker, fordi hun i den lette narkosen fremdeles hoppet til da vi rørte tannen. Samme hund var forøvrig glad og lykkelig til det siste hun også, bortsett fra når hun prøvde å drepe den andre hunden min - på grunn av en ganske drøy ryggskade som vi heller ikke så noen særlige tegn til. Jeg er så glad for at jeg kom til en veterinær av den gamle typen som sa "Jeg synes vi skal avlive denne hunden i dag. Vi kan prøve å operere, men sjansene for at hun blir helt frisk og mentalt stabil igjen er små". Jeg elsker sånne veterinærer, som gjør et forferdelig valg bittelitt lettere for eierne, og jeg synes det er fryktelig mange veterinærer som kjører "redde det som reddes kan, selv i biter"-taktikken.

Det er jammen mange som gjør hundetrening unødvendig komplisert for seg selv synes jeg .... I min verden fungerer både hundetrening, hestetrening, barneoppdragelse og arbeid med mennesker med diverse psykiske utfordringer slik: Belønn det du vil ha mer av (med en belønning som "objektet" for belønningen selv synes er god nok), og ignorer eller korriger det du ønsker å se mindre av. Jeg kan ta i bikkjene mine når det trengs, det er noen handlinger som er helt uakseptable og/eller farlige, og som blir "plukket" av de - på en ikke-dyremishandlende måte, så klart - men som regel holder det i massevis å være flink til å belønne det jeg gjerne vil ha masse av - som kontakt, ro og innkalling for å nevne noen kjerneverdier - og så fikser det meste seg selv. (Med mine hunder altså, jeg sier ikke at jeg hadde fikset all verdens problemhunder - på ingen måte). Og - jeg er veldig glad for at jeg ikke møtte noen av dere som har skrevet i tråden her da jeg var på tur med min BComplasseringshund som gjetet aaalt av biler, busser og lignende. Han kastet seg ut, ned, i kryp og med halen mellom beina, og så ut som han ble banket på jevnlig basis - og i tillegg hadde det stakkars dyret en eier som bare trasket avgårde og slepte han med seg etter båndet ... Det så nok ganske drøyt ut, men ingen annen taktikk fungerte der!

Jeg føler jeg har ganske lav terskel for å avlive egentlig, men det har ingenting med kaldhjertethet eller kynisme å gjøre. Kanskje det at jeg har hatt aktive hunder av bruksraser hele tiden (med unntak av sheltien), hunder som er avhengige av å kunne utfolde seg både fysisk og psykisk for å ha det bra - eller kanskje fordi jeg har holdt en valp i ro over lang tid, og det skal mye til før jeg gjør det igjen. Med alvorlige skader vurderer jeg det slik at hvis jeg føler "gevinsten" veier opp for ulempen vil jeg prøve - hvis det er garantert at hunden blir smertefri og frisk igjen. Jeg opererer ikke og utsetter en aktiv hund for en langvarig rehabilitering for at den skal leve et redusert liv etterpå. For meg vil kvalitet alltid være viktigere enn kvantitet, og jeg vil heller ha en hund som kan leve et virkelig godt liv i fem år, enn en som lever redusert i ti år. EDIT: Jeg er helt enig med JeanetteH i at jeg tror de fleste venter for lenge med å avlive, heller enn at de avliver for raskt. Jeg synes det er et ansvar vi har overfor hundene våre, at når vi nå tross alt har muligheten til det, så skal vi la hundene slippe mens de fremdeles har verdighet og livskvalitet - før det går så langt at de må slepe seg inn til dyrlegen, eller - som i min valp sitt tilfelle - må ha hjelp til å sette reise seg og legge seg grunnet store smerter. Dersom en skade eller sykdom er uhelbredelig vil jeg gjøre det jeg kan for å la hundene slippe før de er så preget av det - da er det jo uansett bare et spørsmål om tid.

Såå søt Jaran er Lill!! Skikkelig guttepreg på han også Og Tuva da, kjempeskjønn!