ElisabethHH

Totalt off topic, men ja - det er nettopp derfor jeg har blitt så interessert og engasjert i dette de siste åra! Har hatt så mange aha-opplevelser etter jeg ga opp moderne dressur. Jeg har nemlig en feil med ryggraden, og det var ikke rent sjeldent en treningsøkt endte i smerter og (nesten) tårer... Vurderte sterkt å slutte, men nå er det faktisk ikke et problem i det hele tatt! Når både jeg og hesten jobber riktig uten spenninger går det finfint, er så gøy altså.

For å sammenligne med hunder da... Det er vel ingen som synes det er OK å sette en fullpakket, tung kløv på en umuskulert og utrent hund med bevegelsesproblemer, og be den om å bære den i èn time om dagen. Det er ingen grunn til at det skal være greit med hest heller, det er bare gammeldags tankegang om at hesten er et bruksdyr som ikke kan tenke eller føle smerte som gjør at folk bare gjør det likevel.

For meg handler det å ri om kos for min egen skyld, for all del, men det forutsetter at det ikke sliter voldsomt på hestens kropp. Noe riding svært ofte gjør, og jo mindre korrekt en hest bærer rytteren, jo verre er det. Variasjon kan man få uten å ri, så det er jo absolutt ikke for hestens skyld at man gjør det... En traver som ikke er travtrent har fortsatt utfordringer mtp. eksteriøret, de er bygget for trekk og rask bevegelse. Man må for øvrig ikke være i nærheten av NM-nivå for å kunne se om en hest bærer seg korrekt eller ikke, det var jo hele poenget mitt med det - de er ganske blinde innen det meste av moderne dressur, dessverre, derfor burde ikke folk være så besatt av hvilken klasse man er i. Som er grunnen til at jeg finner inspirasjon og trener for klassisk dressur/AR-trenere. Det handler jo bare om vilje til å lære om det, i stedet for et ønske om å bli ''god'' raskt. Eller for å si det sånn; det blir litt som utstilling kan være, mer fokus på ''show''-delen av det hele fremfor en kropp som funker og en hund/hest som går som den skal. Man lærer travøkninger og å hoppe høye hindere før man lærer å kjenne om hesten jobber avslappet eller ikke, f.eks... Til det siste, ja, det kan kanskje overraske. Men husk nå at det er man stadig lærer mye nytt om dyr og dyrehold som det tar litt tid før folk tar til seg. Før var det langt mer utbredt å trene hund med bruk av straff. Det var vanlig å tenke at du måtte være ''sjefen'' (hva enn man mener med det), hvis ikke ville hunden forsøke å dominere deg, alt, alle. Og så videre... Hesteverden henger litt etter, slik jeg ser det - både i den forstand at trening med tvang er akseptert og utbredt, og i den forstand at vi tar det som en selvfølge at vi kan gjøre hva vi vil med dem uten å tenke over hvordan det påvirker dem mentalt eller fysisk. For hestens skyld burde man vel ikke utsette dem for den belastningen det faktisk er med en rytter om de ikke har styrken eller samlingen til å takle det? Jeg snakker mye om samling, ja, men det er fordi den eneste måten for hesten å takle den belastningen greit på er ved å bruke kroppen riktig. M.a.o. annerledes enn det som faller dem naturlig; det er viktig at bakbena tråkker godt under tyngdepunktet, det er viktig at vinkler bakbena og forflytter litt av vekten bakover, det er viktig at de ikke slipper ryggen, det er viktig at at de ikke spenner seg... Hvis ikke er det en voldsomt stor belastningen på sikt, de er jo på ingen måte skapt for det bruker dem til.

Men nå er jeg litt nysgjerrig, ettersom det ble postet et bilde av en quarter i tråden. Alle skjønner vel at den hesten på bildet vil ha det svært vanskelig for å samle seg, ikke sant? At det er forskjell på bygning? Hvor mange hadde ridd på den med god samvittighet uten å trene den til ganske stor grad av samling fra bakken først?

Jeg er lei av at folk har fokus på klasser, heller enn faktisk bevegelse og bæring, når man nå faktisk har tilgjengelig informasjon som viser hvor mye det sliter på ryggen å ha en rytter på. Moderne dressur er litt på villspor, altså - jeg kunne utdannet meg til dressurdommer for noen år siden jeg, men jeg klarte jo ikke å se hvilke hester som faktisk bærte seg korrekt og hvilke som ikke gjorde det. Det er ganske vanlig... Selv som nesten NM-klar rytter klarte jeg ikke å se hvilke hester som var spente og hvilke som var avslappet, det er egentlig helt utrolig. For meg er det så enkelt som dette - folk flest rir for mye, og på hester som ikke har forutsetninger for å takle belastningen. Hadde jeg visst det jeg vet nå som barn/ungdom hadde jeg bedt meg selv pelle meg ned fra salen og trene fra bakken til hesten faktisk var klar... Uansett, jeg er så heldig at jeg har en hest med naturlig anlegg for bæring, selv i fritt skritt bruker han kroppen på en god måte. Det er en luksus svært mange ikke har. Nå kunne jeg taklet en traver, jeg kunne endret reaksjonsmønster, bevegelsesmønster og trent riktige muskler fra bakken for så å ri senere. Den gjennomsnittlige hobbyrytteren har ikke de forutsetningene, som kan gjøre omskoleringen langsom og tidvis frustrerende for deres del (avhengig av individet, hjelper å ha en hest med ''hodet på plass'') - men viktigere enn det, jeg synes ikke det er rettferdig for hesten. Hester er ikke laget for at mennesker skal ha noe å sitte på, det er direkte skadelig å ri på en hest som forflytter seg hovedsaklig ved hjelp av skyvekraft, med hengebrurygg og hodet i været, og det er faktisk langt mer sannsynlig at det er slik en traver velger å gå enn en godt bygget ridehest. Men generelt sett burde de fleste ri mindre da, synes jeg, det er mange, mange ridehester som ikke går så fryktelig bra heller.

Mine er mer fornøyd om de har vært i aktivitet først. Nå går ikke jeg i fast jobb og skole, så går gjerne minst en times tur eller noe slikt før jeg går fra dem på ettermiddag/kveld i blant - men om jeg skal noe tidlig er en halvtimes tur løse i skogen der de får løpt og herja litt et ''must''. De tar det for så vidt greit uansett, men merker at spesielt minstemann blir litt rastløs og kan klage litt om han har masse innesperra energi og så blir forlatt. Hadde jeg hatt hunder som ble veldig energiske etter tur hadde jeg nok heller trent litt eller noe lignende, men mine legger seg pladask ned på gulvet og sover så fort vi kommer inn.

Synes de er finest når de får være mopp, jeg. Skikkelig sjarmerende!

Jeg fikk Bilbo da Linus var nesten et halvt år gammel. Var flere grunner til det egentlig - jeg hadde egentlig planlagt å ha to hunder hele tiden, men min første hund døde mens vi vurderte å kjøpe Linus. Så da hadde vi bare èn. Det er hovedsaklig tre grunner til at jeg valgte å gjøre det nå, i stedet for når Linus var voksen. - Nå har jeg tid. Ingen krise om valpen sliter med å være alene, bruker lang tid på å bli husren, whatever. Masse tid. Hadde nok ikke turt det her med fulltidsjobb/barn/slike ting i tillegg. - Vi bor usentralt med bare godt voksne/smågretne hunder rundt. Tenkte han ville ha det kulere med en mer jevnaldrende kompis, og det gikk i hvert fall som jeg tenkte. De har det veldig gøy sammen. - Å ha valp er slitsomt, blir deilig å faktisk være ferdig med hele sulamitten for en stund i løpet av et år eller to. Og det siste, som ikke er en spesielt gjennomtenkt grunn... Jeg hadde veldig, veldig lyst på terv. Har forferdelig dårlig tålmodighet! Foreløpig går det veldig fint. Trodde det ville være langt mer jobb, men de er ganske ukompliserte og har ikke påvirket hverandre på en negativ måte. Venter spent på hormonpøbelperioden, som minste ikke har kommet til enda, men det går nok fint det også.

Sikker på dèt? Hvordan kan man vite hvor store variasjoner det er i seksuallyst blant gatehunder som har formert seg blant hverandre uten menneskelig innblanding f.eks.? Enig i at man bør ta det på alvor, men det kan jo i praksis være å avle vekk naturlige variasjoner - noe jeg ikke synes er verre enn å kastrere for å få bukt med et naturlig instinkt. Menneskelig innblanding for å få kontroll over instinker er det lell.

Jeg må innrømme at jeg ikke har oversikt over hvilke medikamenter som det er lov å bruke under konkurranse og hvilke som ikke er det (eller om alt er forbudt) ettersom jeg ikke har brukt noe selv. Men for meg ligger forskjellen i hverdagen. Har en hund så store problemer med hormoner at det preger hundens hverdag i stor grad synes jeg det er greit å kastrere - men ikke om man kun gjør det for konkurransens skyld, om du skjønner? På samme måte som jeg synes det er greit å medisinere dersom hunden har store redsler og problemer i hverdagen - men ikke kun for å konkurrere. I begge tilfeller synes jeg man burde kunne søke om dispensasjon (og faktisk få det godkjent, dersom det er godt dokumentert av veterinær/atferdsterapeut/hva det enn er man kunne trenge) for kastrering/medisinering. I mine øyne er det forskjell på medikamenter (eller operasjoner) som hjelper dyret å takle hverdagen (og at man da klarer å stille på lik linje som andre under konkurranse) og prestasjonsfremmende medikamenter. Litt klønete formulert, men med sistnevnte mener jeg altså midler man gir kun under konkurranse for å prestere bedre, altså som ikke er for dyrets eget beste. Seksuallyst er ikke et stort problem for de aller fleste, som sagt, men det er stor forskjell fra individ til individ. Hvis hunden har hatt et stort problem som har blitt dokumentert, deretter blitt kastrert, og nå funker den fint - da ser jeg ikke problemet med å konkurrere med den.

Nei, det må jo ligge en grunn bak. Altså at man faktisk har jobbet med det, har jobbet med atferdsterapeut o.l., og om man da ikke kommer noen vei etter lang tid/aldri kommer helt i mål... Vel, da kan det være verdt et forsøk. Skjønner ikke hvordan kastrering skulle kunne hjelpe med miljøredsler da... Uansett. Jeg klarer ikke å tenke at det er juks. Jeg klarer ikke å skjønne at det skal være så stor forskjell på art, når det som sagt er en akseptert og utbredt operasjon blant både katt og hest som kan gjøre livet til både dyr og eier enklere og stressfritt.

Men hva er galt med det da? For de aller fleste er det jo ikke et problem med naturlige instinkter (jeg har i hvert fall ikke noe særlig problem med mine), men det er jo store forskjeller fra individ til individ. De som har store problemer med det kan jo få stort utbytte av kastrering, som gjør at de stiller på ganske lik linje som de som ikke har de store problemene i utgangspunktet...

Akkurat dèt er jeg enig i. Jeg har konkurrert masse med hest, og der er det som de fleste vet ganske standard å kastrere alle hingster som ikke skal brukes til avl. Å ha blandingshest er også null problem. En krypt hingst er det få som beholder som hingst, hovedsaklig av to grunner - det bedrer livskvaliteten til svært mange å bli kastrert (mtp. stress i nærheten av hopper i brunst - eller hopper generelt, det blir gjerne mindre problemer mellom gutta også), og fordi stener i buken ofte vil produsere mer testosteron pga. mer varme enn om de hadde vært der de skal. Det har jeg lest en del studier på, riktig nok for ganske lenge siden, men jeg ser ingen grunn til at det samme ikke skulle kunne skje med hunder? Det er ikke krise for min del at min BC som per definisjon er blandingshund, eller min terv som kanskje er krypt (har ikke planer om å kastrere, men om det skulle blitt sånn) ikke får konkurrert eller får begrensninger. Men det er jo litt kjipt, for det er jo gøy - og når de ikke skal avles med eller noe som helst, hvorfor skal man bli utelatt? Jeg skjønner at man ikke skal kastrere bare for å gjøre det, men jeg synes at atferdsmessige grunner kan være like gode som sykdomsgrunner. Så kan man godt si at hundens helse er viktigere enn konkurrering - og det er den jo selvsagt - men jeg ser ikke poenget med å utelukke konkurransene. Min mening er kanskje litt farget av at kastrering blant både hest og katt er voldsomt utbredt, og da ser man faktisk at de sykdommene/evt. negative atferdsforandringene folk snakker om (nesten) aldri skjer... Har faktisk ikke vært borti hverken hingst eller hannkatt som ikke blir mindre påvirket av stress/hormoner og kommer bedre overens med andre artsfrender, både hann- og hunnkjønn etter kastrering. Aldri vært borti komplikasjoner, det har alltid gått fort og vært ukomplisert. Så jeg synes ikke det er så farlig, selv om det er unødvendig om man ikke har en spesifikk grunn til det. Eller er kastrering av hund langt farligere, med langt flere bivirkninger og færre positive resultater enn kastrering av andre dyr...?

Ulykkesfuglen Bilbo hos veterinæren igjen. Har hatt han i snart fire måneder, og tre skader/sykdommer hittil. Denne gangen har han klart å skade seg. Nøyaktig hva som skjedde vet jeg ikke - var ute på tur, og plutselig hyler han til. Flere minutters intens hyling, fulgt av enda flere minutters klaging. Ikke klarte han å gå, så jeg måtte bære han hjem over nakken - merker at han begynner å bli tung nå, ja. Har tatt røntgen, så ikke noe der, så vi prøver å holde han i ro og gi smertestillende i 10 dager. Fant ut at det var hofteleddet han har slått da, og ikke brukket tær eller noe slikt.Gøy med valp. Stakkars Linus som faktisk har lyst til å bevege seg, men nesten ikke kan - Bilbo tåler foreløpig omtrent 10 minutters alenetid (uten Linus og meg, med Linus går det fint i timesvis). Må gå tur når samboer kommer hjem kl. 8 hele neste uke, men da er det bekmørkt og bare veien er et alternativ, noe som tar en halvtime tur-retur... Misfornøyde alle mann, tror jeg. Ellers har jeg også kjøpt nye seler til hundene, som egentlig ikke passet så bra, men det finnes jo ikke noen alternativer som er bedre heller! Så frustrerende... Eneste som er bedre som jeg har funnet kan ikke reguleres what so ever, så Bilbo vil jo vokse ut av de på et blunk. Nok klaging - på den positive siden flytter vi i mars, da burde Bilbo være fin igjen, og vi har masse nytt turterreng å utforske. Og egen hage! Har planer om å gjerde inn så de kan gå inn og ut som de vil når det er varmt ute.

81x56x58. Det vil jeg tro, den vil i hvert fall ikke få for lite plass. Har brukt det til lagotto og whippet.

Selger flyburet mitt, brukt på 3-4 flyturer tur-retur. Ny pris 1159, gi bud. Toppen er hvit og bunnen er mørkeblå. Kan hentes i Knapstad, evt. møtes i Ski/Askim. Kan også sende.

Har tenkt på kart, men skjønner ikke mye av det da. Tror jeg klarer meg like fint etter litt prøving og feiling i starten.

Jepp, bare etter jeg hadde svart. Vel, jeg er rimelig flink til å gå meg bort absolutt overalt. Men det går seg nok til til slutt! Takk for svar, får prøve å finne frem og se hvordan det er. Krysser fingrene for at det er ganske rolig og lite folk ute ved kyststien på formiddager, ser jo fint ut om man slipper å møte på folk hvert minutt. Har ikke det nei, har huset fra 1. mars. Men etter det er jeg så og si alltid klar for tur.

Følger på med enda flere spørsmål, men om det finnes noen andre steder enn Berger som er nærme bussholdeplass og har mange fine turløyper i nærheten tar jeg gjerne i mot tips om det også. Kommer nok til å ta buss i helger i alle fall, for litt variasjon.

Jeg skjønner ikke helt hvor turløypene begynner - altså det var kort til Skoklefalltjern (10 min.), men til Berger stadion (hørte det var mange turløyper der, men begynner skogen nærmere Oksval altså?) er det en halvtime langs vei. Det er derfor jeg trenger turhjelp, hehe. Kan du ikke si fra hvis du kommer dit en gang og vil på tur? Forresten, har du gått langs kyststiene i det området - er det fint der? Virker koselig å gå langs vannet, men tenker at det kanskje er nærme hus og folk? Kommer til å gå fra Oksval brygge/badeplass.

Ok, takk for oppklaring. Uff, får vel begynne å busse for å gå på tur da, det er bare så dyrt med eget månedskort til hundene også. Heldigvis kan jeg i det minste gå når som helst i løpet av døgnet, må ikke være når ''alle andre'' skal på tur også.

Hei! Vi flytter til Nesodden i mars, og jeg skulle gjerne hatt noen å gå på tur med. Jeg skjønner ikke kart og har absolutt ikke retningssans, så helt alene kommer jeg sikkert til å gå meg bort og/eller ikke finne en eneste sti. Flytter til Oksval, så veldig gjerne noen som er litt kjent i det området - jeg har ikke bil og trenger å finne noen turruter som er i gangavstand hjemmefra. Har bare sett kjapt på kart, men er det mulig/fint å gå rundt Skoklefalltjern f.eks.? Ellers så kan jeg ta buss/bli kjørt for langturer i blant også. Har to hunder, en BC på 9 mnd. og en tervueren på 6 mnd.

Salmakeren er jo Løwenborg selv. Jeg tror ikke det vil ha voldsomt mye å si for dem, de fører forskjellige merker og produkter. Da jeg hadde litt bedre råd for en del år siden elsket jeg å gå inn i butikken deres, med fantastiske produkter i hver eneste krik og krok. Koselig atmosfære og super service med stort sett få mennesker i butikken (og få ansatte som jeg etterhvert ble kjent med - jepp, var der ofte - og kunne småprate med under shoppingen) . Hööks drar jeg på når jeg vil ha en eller annen greie når jeg egentlig ikke har råd til noe som helst... Ah, nå savnet jeg brått hesteutstyrshopping. Finnes ikke noe morsommere når man har råd til det.

Takk! Det var vel det jeg tenkte meg, får bare krysse fingrene for at det går an å snakke med henne om dette på en relativt hyggelig måte. Hvis jeg kunne overtatt de finner jeg nok noe ut mtp. på boplass, man finner alltid en løsning og pengene til det om man må! Heldigvis er det jo stall her, så flis, høy og enkelt å rengjøre blir det jo. Ja, det kan jeg tenke meg - ga bort et par marsvin da jeg var yngre, og det var lite respons og mange useriøse. Det er ikke noen krise å måtte ha de lenge, har sånn sett god tid, men om vi skal flytte en gang blir det verre. Er uattraktiv nok på markedet som det er, hehe. Men det ordner seg, jeg vet i hvert fall èn ting, og det er at det ikke er en mulighet å gå og se på det her lenger. Nå har jeg gått fra å være litt usikker på hele greia til å faktisk å mest sannsynlig bli veldig skuffet om hun sier nei. Fikk ikke sove i natt fordi jeg ikke klarte å slutte å lese om kaniner, bygging av bur, etc, så nå krysser jeg bare fingrene. Ja, det er derfor jeg tenker at hun rett og slett ikke bryr seg. Det er mange som ikke har peiling på smådyr som gjør mye rart, men akkurat mat og vann trenger man ikke å være et geni for å forstå at de trenger.

Hei dere! Nå trenger jeg litt hjelp, er borti et tema jeg ikke vet noe om - kaniner. Saken er den at jeg flyttet til et småbruk i fjor sommer, leier en leilighet her. Utleieren har en datter som også bor på gården og driver stallen, som jeg leier stallplass av, deler hus med, har kjøpt Linus av, og på alle måter ønsker å ha et godt forhold til... Men hun har altså fem kaniner. Da jeg flyttet hit gikk de mye ute i en liten hundegård og så ut til å ha det ganske greit. Tidlig vinter stod en del av de i en stallboks, jeg trodde de kanskje byttet på litt for å få beveget seg mer, men det var visst fordi buret trengte litt reperasjon. Nå har de stått en stund i relativt små bur, noe jeg ikke synes er særlig greit. Likevel må jeg innrømme at jeg har vært litt sløv og ikke fulgt med, liker jo damen og hun er utrolig perfeksjonist på alt som har med hestene å gjøre (derfor tenkte jeg vel at de andre også hadde det greit). Oppdaget så for litt siden at de stod i rimelig mye møkk, ikke hadde særlig mye høy og at vannet hadde fryst. Lot tvilen komme henne til gode, fikset litt og tenkte at de sikkert hadde tenkt til å fikse med burene dagen etter eller noe. Har siden gått og sjekket, byttet ut fryst vann og blitt mer og mer frustrert (men konfliktsky som jeg er har jeg ikke turt å ta det opp enda, har tenkt en del over hvordan jeg skal gjøre det). Det toppet seg litt for meg nå i kveld, merker jeg. Så de stod borte ved kaninene i dag og tenkte at de sikkert ordnet ting med dem, var innom stallen i kveld og ingen av kaninene hadde vann. Den ene skålen hadde fryst så mye at jeg ikke fikk hakket det opp, måtte hente pynteskåla hjemme. Ingen hadde høy, det var bare møkk, og de har jo så lite plass... Alle drakk og spiste sekundet etter jeg hadde fikset det. Ja, så, problemet er, jeg tviler på at hun bryr seg om at jeg snakker med henne om det. I sommer kom hun med en kommentar om at hun ikke brukte stedets lokale veterinær til hestene, fordi hun alltid skulle bry seg om andre ting - som kaninene (men da hadde de det greit som sagt, så jeg tenkte ikke særlig over det). I tillegg ser jeg for meg at hun blir veldig sur og det blir kjipt å bo her, hver gang jeg har tatt opp småtterier i forbindelse med stallen har hun blitt passiv-aggressiv og vært veldig bestemt på at ting skal være som de alltid har vært. Hun er veldig grei ellers altså, vil egentlig si vi er venner, men hun er ikke enkel på sånne ting. Da står jeg igjen med to ting... Mattilsynet? Hadde de brydd seg i det hele tatt? Og om de hadde det, så hadde vel avlivning vært det de gjorde med dem, eller? Finnes det noe annet? De hadde nok antakeligvis skjønt at det var meg uansett, men kanskje det at noen litt mer ''skremmende'' tar kontakt kan hjelpe. Eller så kan jeg tilby meg å kjøpe/overta de. Vet ikke om hun vil, men skjønner ikke hva slags glede de får av dem heller. Jeg har egentlig hverken lyst, særlig penger eller ressurser til å ta meg av èn - langt mindre fem, men kunne gjort det i en periode og heller brukt lang tid på å finne snille folk som kanskje kunne overtatt dem etterhvert. Jeg har altså ikke plass til dem inne, men er det en mulighet å ha de ute, eller? De står i kald stall nå, så veldig stor forskjell vil det ikke være, men sikkert litt. Tenkte da å evt. spørre om å kunne låne et inngjerda område de har (er vel til kaninene, men de har ikke vært der i løpet av den tiden jeg har bodd her), bygge et slags stort bur (må vel lage selv, kaninbur er jo knøttsmå synes jeg!) med isolert hus, rengjøre og skifte vann ofte... Da kunne de gått ned på selve bakken, ganske stort område, og hatt et stort bur. Hadde det gått an, eller blir det for kaldt uansett? Om så, går det bra om man setter inn en varmelampe på en eller annen måte (vet ikke om det går da, da må vi ha laaang skjøteledning og få låne strømuttak)? Sånn står de nå forresten, to i hver etasje + en på toppen. Beklager for at dette ble innmari langt, men jeg er så blank på dette området, og trengte nok også å få ut litt frustrasjon og tanker... Blir glad for alle innspill!